Kommunestyret i tidligere Fjell kommune, nå Øygarden kommune, vedtok en detaljreguleringsplan som legger til rette for etablering av en 9,7 km fylkesveg med fire felt. Betydelige deler av vegstrekningen vil gå i urørt natur, og naturmangfoldet vil bli berørt. Statsforvalteren i Vestland stadfestet kommunens vedtak i klageomgangen. Ombudet er kommet til at Statsforvalterens vedtak ikke oppfyller kravet til begrunnelse i naturmangfoldloven § 7, jf. §§ 8-12, og det er tvil om vedtaket er gyldig. Ombudet ber Statsforvalteren om å vurdere saken på nytt.

På bakgrunn av en klagesak hit har Sivilombudet av eget tiltak, jf. sivilombudsloven § 15, undersøkt Statsforvalteren i Rogalands forståelse av reglene om taushetsplikt for personer i den kommunale helse- og omsorgstjenesten som ikke er helsepersonell, og av statsforvalterens tilsynsmyndighet i saker om brudd på taushetsplikt. Ombudet var enig med Statsforvalteren i at ordlyden i helsetilsynsloven § 4 tilsier at deres myndighet til å føre individrettet tilsyn er begrenset til helsepersonell og personell som yter helse- og omsorgstjenester, og som dermed vil ha profesjonsbestemt taushetsplikt etter helsepersonelloven §§ 21 flg. Det er først og fremst denne gruppens profesjonsbestemte taushetsplikt det vil være aktuelt å føre individrettet tilsyn med. I et tilsyn mot kommunen som virksomhet kan det likevel være aktuelt å undersøke den forvaltningsmessige taushetsplikten til personer i helse- og omsorgsforvaltningen uten profesjonsbestemt taushetsplikt. Muligheten til slikt tilsyn vil imidlertid være begrenset som følge av bestemmelsen i helse- og omsorgstjenesteloven § 12-3. Etter ombudets syn kan statsforvalteren uansett som del av et systemrettet tilsyn undersøke taushetsplikten for personer i helse- og omsorgstjenesten som ikke er helsepersonell eller yter helse- og omsorgstjenester, så langt det gjelder deres taushetsplikt for helseopplysninger etter helsepersonelloven §§ 21 flg., jf. helseregisterloven § 17, pasientjournalloven § 15 og helsepersonelloven § 26 fjerde ledd. En pasient, bruker og andres rett etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 til å anmode tilsynsmyndigheten om en vurdering av brudd på plikter etter blant annet helsepersonelloven og helse- og omsorgstjenesteloven, er ikke begrenset til pliktbrudd hos helsepersonell eller personell som yter helse- og omsorgstjenester. Ombudet mente derfor at statsforvalteren ved behandlingen av slike anmodninger kan føre individrettet tilsyn med brudd på taushetsplikt etter helse- og omsorgstjenesteloven § 12-1 og helsepersonelloven § 21, uavhengig av om saken gjelder personell som ikke er helsepersonell eller yter helse- og omsorgstjenester.

Saken gjelder utelukkelse fra fellesskap med andre innsatte i Ringerike fengsel på grunn av «bygningsmessige forhold», jf. straffegjennomføringsloven § 37 niende ledd. Den innsatte ble først utelukket etter straffegjennomføringsloven § 37 første ledd på grunn av en påstand om utøvelse av vold mot en medinnsatt. Han ble da overført til en restriktiv avdeling og mistet plassen sin i fellesskapsavdelingen. Når utelukkelsen etter § 37 første ledd opphørte etter ca. 22 dager, var det ikke ledig plass til ham på noen av fellesskapsavdelingene. Han ble derfor delvis utelukket fra fellesskap med andre innsatte i ytterligere 16 dager. Hovedspørsmålet i saken var om plassmangelen i fellesskapsavdelingene var et «bygningsmessig forhold» som gjorde det «påkrevet» med utelukkelse, jf. straffegjennomføringsloven § 37 niende ledd. Sivilombudet kom til at adgangen til å utelukke innsatte fra fellesskapet dersom bygningsmessige forhold gjør det «påkrevd», jf. straffegjennomføringsloven § 37 niende ledd, er begrenset til situasjoner som har oppstått nokså brått og uventet. Den aktuelle plassmangelen på fellesskapsavdelingene var ikke et uforutsett forhold ved bygningsmassen, og utelukkelsen hadde derfor ikke hjemmel i straffegjennomføringsloven § 37 niende ledd. Hjemmelsmangelen i saken innebar at vedtaket måtte anses ugyldig, selv om Kriminalomsorgen i ettertid mente at utelukkelsen alternativt kunne hatt grunnlag i § 37 første ledd bokstavene b eller e. Ombudet har også gjennomgått fengselets ti siste vedtak fra 2022 hvor en innsatt var utelukket, fordi plassmangel gjorde at hen ikke kunne overføres tilbake til en fellesskapsavdeling etter å ha vært utelukket på annet grunnlag. Disse utelukkelsene hadde en varighet fra tre til 29 dager. I seks av vedtakene var utelukkelsen etter § 37 niende ledd nesten like lang som, eller betraktelig lenger enn, den forutgående utelukkelsen etter første ledd som førte til at de havnet på restriktiv avdeling. Da vedtakene var begrunnet på samme måte som i enkeltsaken som er vurdert av ombudet, er ombudet kommet til at det er sannsynlig at mange av disse vedtakene led av den samme hjemmelsmangelen som vedtaket behandlet i denne saken. Fengselet ser ut til å ha hatt en ulovlig praksis, som må endres. Ombudet ba Kriminalomsorgen region sør merke seg ombudets syn, og legge det til grunn ved behandling av fremtidige saker om utelukkelse på grunn av «bygningsmessige forhold», jf. straffegjennomføringsloven § 37 niende ledd. For å følge opp det som synes å være en ulovlig praksis videre, ba ombudet om at regionen i januar 2024 oversender de vedtakene Ringerike fengsel har truffet i 2023 om tilsvarende utelukkelser, samt en oversikt over lengden på disse utelukkelsene. Ombudet vil orientere Kriminalomsorgsdirektoratet og Ringerike fengsel om uttalelsen ved å sende dem en kopi.

Sivilombudet har av eget tiltak undersøkt saksbehandlingstiden ved byggesaksenheten i Tromsø kommune. Ombudet har blant annet sett på kommunens saksbehandlingstid og restanser i byggesaker, klagesaker og ulovlighetsvarsler. Kommunen har erkjent at den ikke overholder plikten til å påse at plan- og bygningslovgivningen overholdes. Saksbehandlingstiden i disse sakene er heller ikke i overenstemmelse med forvaltningslovens krav. Ombudet forutsetter at kommunen fremover organiserer arbeidet slik at byggesaksenheten oppfyller lovpålagte plikter, og at den legger en plan for å nedarbeide ulovlighetsrestansene. Ombudet anbefaler kommunen å utarbeide skriftlige rutiner for å holde borgerne orientert om gjeldende saksbehandlingstid. Ombudet ber om en ny oppdatering 15. september 2023.

Saken gjelder Statsforvalteren i Agders avgjørelse om å unnlate å realitetsbehandle en klage på en kommunes vedtak om avslag på omsorgsstønad fordi de hadde behandlet flere klager om omsorgsstønad fra samme klager tidligere. Statsforvalteren anså saken for endelig avgjort og viste til forvaltningsloven § 28 tredje ledd første punktum. Ombudet kom til at Statsforvalteren ikke hadde grunnlag for å unnlate å realitetsbehandle klagen, da den gjaldt kommunens vedtak i en ny sak som ikke hadde vært klagebehandlet tidligere. Ombudet ba derfor Statsforvalteren om å behandle saken på nytt.

Sivilombudet undersøkte av eget tiltak Oslo kommunes praksis med å treffe vedtak etter sosialtjenesteloven uten underskrift, og der navnet til den som fatter vedtaket heller ikke fremgår på annen måte. Ombudet stilte kommunen spørsmål om denne praksisen var i tråd med god forvaltningsskikk. Kommunen har opplyst at de erkjenner at det ikke er «optimalt at navn på godkjenner ikke fremkommer i selve vedtaket», men at dette skyldes tekniske begrensninger i fagsystemet og et ønske om mest mulig effektiv saksavvikling. Ombudet kom til at det følger av forvaltningslovens habilitetsregler at parten må få kjennskap til hvem som har fattet vedtaket, og at reglene om god forvaltningsskikk stiller krav til at brev fra forvaltningen skal fremstå som endelige og tillitsskapende. Hensynet til effektivitet kan ikke begrunne å rutinemessig utelate beslutningstakers navn. Ombudet har bedt kommunen om å endre praksis i tråd med overnevnte.

Saken gjelder manglende begrunnelse i Navs avslag på klagerens anmodning om utsatt iverksetting av vedtak om tvungen forvaltning, jf. forvaltningsloven § 42 annet ledd annet og tredje punktum. Sivilombudet har kommet til at avslaget ikke oppfylte kravet til begrunnelse. Ombudet ber Nav vurdere anmodningen om utsatt iverksetting på nytt.

Sivilombudet har av eget tiltak iverksatt en undersøkelse av Utlendingsdirektoratets (UDIs) praksis for beregning av inntektsgrensene for å få familieinnvandring (utlendingsforskriftens § 10-9 første ledd) og for redusert krav til botid ved søknad om statsborgerskap (statsborgerforskriftens § 6-1). UDIs praksis for beregning av begge inntektsgrensene er å bruke det grunnbeløpet som gjaldt fra og med 1. mai det aktuelle tidligere inntektsåret. Ombudet tok på generelt grunnlag opp spørsmålet om det ved beregningen av inntektskravene i utlendingsforskriften § 10-9 og statsborgerforskriften § 6-1 ville vært mer riktig å legge til grunn gjennomsnittlig G for det aktuelle inntektsåret. I svaret til ombudet har UDI gitt uttrykk for at de enig med ombudet i at det er flere argumenter som taler for at det kan være mer riktig å anvende det gjennomsnittlige grunnbeløpet for det aktuelle inntektsåret som beregningsgrunnlag ved beregningen av inntektsgrensene etter både utlf. § 10-9 og statsborgerforskriften § 6-1. UDI har videre opplyst at de nå skal vurdere å justere sin praksis for beregning av kravet til tidligere inntekt i utlf. § 10-9 og kravet til tilstrekkelig inntekt i statsborgerforskriften § 6-1, eventuelt i samråd med de ansvarlige departementene. Ombudet har kommet til at spørsmålene som er reist i denne saken inntil videre kan settes i bero hos ombudet, i påvente av UDIs vurdering av om direktoratet skal justere sin praksis for beregning av inntektskravene. Ombudet ber imidlertid om å bli holdt orientert om det videre arbeidet med dette.

Sivilombudet har av eget tiltak og på generelt grunnlag undersøkt saksbehandlingstiden hos Forbrukertilsynet i saker etter åpenhetsloven. Sivilombudet er enig med Forbrukertilsynet i at forvaltningsloven § 11 a om behandlingstid og foreløpig svar gjelder for tilsynets behandling av sakene. Ombudet mener det er riktig at klagerne holdes orientert om videre fremdrift etter at saken tas opp til nærmere behandling, selv om klagerne ikke regnes som parter i saken mot den innklagede virksomheten. Ombudet har ingen rettslige innvendinger mot Forbrukertilsynets saksbehandlingstid fra en klage er mottatt til det er fattet en avgjørelse om saken skal behandles eller ei. Ombudet vil gjennom behandling av klager følge med på tilsynets saksbehandlingstid fra det er besluttet at en sak skal tas under nærmere behandling til resultatet av behandlingen foreligger.

Saken gjelder Statsforvalterens behandling av en klage om bruk av tvang og makt etter helse- og omsorgstjenesteloven § 9-5 tredje ledd bokstav a. Statsforvalteren hadde i avgjørelsen skrevet at de «kan» prøve alle sider av saken og konkludert med at tvangen var lovlig da tiltaket var nødvendig for å hindre vesentlig skade. De øvrige vilkårene for tvang var ikke vurdert. Saken reiser spørsmål om Statsforvalterens rolle som klageorgan og kravene til begrunnelsen ved behandling av slike saker. Etter at Sivilombudet undersøkte saken, var Statsforvalteren enig i at det var mangler ved begrunnelsen. Statsforvalteren skal prøve alle sider av saken ved behandling av klager over beslutninger etter helse- og omsorgstjenesteloven § 9-5 tredje ledd bokstav a, og vurderingene skal fremgå av begrunnelsen i avgjørelsen. Statsforvalterens begrunnelse i denne saken etterlot begrunnet tvil om det var lagt til grunn en for snever forståelse av hva som utgjør tvang ved vurderingen av om bruken av tvang var lovlig. Statsforvalteren skulle blant annet vurdert nærmere hva som foranlediget nødssituasjonen og om den kunne vært forebygget eller avverget. Siden Statsforvalteren nå har gått igjennom sine saksbehandlingsrutiner for behandling av saker om tvang etter helse- og omsorgstjenesteloven § 9-5 tredje ledd bokstav a og endret maler og rutiner, slår ombudet seg til ro med svaret som er gitt.