Ombudet ga i 2018 og 2019 uttrykk for bekymring for svært lang saksbehandlingstid i Skatteklagenemnda. En ny undersøkelse høsten 2022 viste at gjennomsnittlig saksbehandlingstid var på 22 måneder. Mange ubehandlede saker var mer enn to år gamle. På bakgrunn av uttalelser fra Riksrevisjonen fremsto det som usikkert om Sekretariatet ville klare å bygge ned restansene ytterligere i tiden fremover. Ombudet kan ikke pålegge skattemyndighetene å iverksette tiltak. Ombudet mente imidlertid at det var svært kritikkverdig dersom situasjonen med den lange saksbehandlingstiden vedvarte. Den lange saksbehandlingstiden kan få konsekvenser for muligheten til å endre uriktige avgjørelser fra Skatteklagenemnda. Femårsfristen for endring løper fra utgangen av det aktuelle inntektsåret. Den anses ikke avbrutt av den opprinnelige klagebehandlingen. Den lange tidsbruken kan dermed medføre at muligheten for endring faller bort. Dette gjelder både endring for den som det opprinnelige vedtaket rettet seg mot, men også muligheten for andre skattepliktige som har fått tilsvarende uriktige vedtak. Ombudet mente at skattemyndighetene raskt må utrede behovet for en endring av fristregelen for disse tilfellene. Ombudet mente videre at lempningsregelen i skatteforvaltningsloven bør anvendes som en midlertidig løsning for å bøte på de uheldige konsekvensene av lang saksbehandlingstid.

Saken gjelder behandlingstiden av en søknad om norsk statsborgerskap og sak om tilbakekall av permanent oppholdstillatelse. Klageren søkte om norsk statsborgerskap i august 2015. Utlendingsdirektoratet (UDI) fattet mistanke om at det kunne være grunnlag for tilbakekall av hans permanente oppholdstillatelse i mars 2016. Forhåndsvarsel om tilbakekall ble sendt i august 2022. Statsborgerskapssaken er – godt over syv år senere – fremdeles ikke avgjort. Sivilombudet er kommet til at en samlet behandlingstid på over syv år i denne saken er i strid med forvaltningsloven § 11 a første ledd om at en sak skal forberedes og avgjøres uten ugrunnet opphold. UDI har heller ikke overholdt forvaltningslovens krav etter § 11 a andre og tredje ledd, samt god forvaltningsskikk, om å holde klageren orientert om saksfremdriften underveis. Verken statsborgerskapssaken eller tilbakekallssaken er per dags dato avgjort. Direktoratet må nå fatte vedtak i sakene.

Datatilsynet fattet vedtak om avvisning av en klage, som gjaldt utfallet av en tilsynssak med en kommune. Avvisningsvedtaket ble påklaget. Det tok i underkant ett år og tre måneder fra klagen over avvisningsvedtaket ble mottatt hos Datatilsynet, til saken ble oversendt Personvernnemnda for overprøving. Sivilombudet mener at Datatilsynet ikke har gitt noen tilfredsstillende forklaring på hvorfor oversendelsen av klagesaken tok så lang tid. Tidsbruken fremstår i hovedsak som ren liggetid. Datatilsynet har heller ikke gitt noen tilfredsstillende forklaring på hvorfor klagerne verken mottok foreløpig svar eller forsinkelsesmeldinger under saksgangen. Sivilombudet finner det klart at saksbehandlingen har vært i strid med forvaltningsloven. Datatilsynet må gjennomgå sine rutiner for å sikre at klagesaker alltid forberedes «uten ugrunnet opphold» og oversendes Personvernnemnda «så snart saken er tilrettelagt», jf. forvaltningsloven §§ 11 a første ledd og 33 fjerde ledd. Rutinene må også sikre at klagesaker omfordeles når saksbehandlere slutter. Datatilsynet må i tillegg gjennomgå sine rutiner for å sende foreløpig svar, og sende forsinkelsesmelding hvis behandlingen av saken trekker ut i tid.

Saken gjelder Politidirektoratets vedtak om tilbakekall av førerett på grunn av manglende oppfyllelse av helsekrav. Foranledningen for saken var en bekymringsmelding om klagerens impulskontroll som førte til at politiet påla klageren å innlevere en helseattest. I forbindelse med legekontrollen viste en PEth-test høye konsentrasjoner av alkohol, og legeundersøkelsen var derfor ikke tilfredsstillende. På bakgrunn av den etterfølgende helseattesten ble føreretten tilbakekalt. Under klagebehandlingen hos Politidirektoratet ble det ikke foretatt noen vurdering av om helseattesten ga grunnlag for å tilbakekalle klagerens førerett, til tross for at det hadde gått ett år og to måneder siden helseattesten ble avgitt og det forelå nye PEth-tester som kunne belyse klagerens helse. Til ombudet ble det opplyst at det ikke var praksis å foreta noen ny vurdering av om helseattesten gir grunnlag for tilbakekall i slike saker. Sivilombudet er kommet til at Politidirektoratet ikke sikret at det ble foretatt en selvstendig ny vurdering av grunnlaget for tilbakekallet slik forvaltningsloven § 34 andre ledd krever. Politidirektoratet som klageinstans skulle derfor ha vurdert tilbakekallssaken med utgangspunkt i de opplysningene som forelå på tidspunktet for direktoratets vedtak. Ombudet mener videre at direktoratet ikke overholdt utredningsplikten, jf. forvaltningsloven § 33 femte ledd, jf. § 17 første ledd. På denne bakgrunn ber ombudet om at saken behandles på nytt. Ombudet ber også direktoratet sikre at det i vedtak om tilbakekall gis veiledning om hva som skal til for å få tilbake føreretten, i tråd med det direktoratet formidlet til ombudet i forbindelsen med ombudets undersøkelse i SOM-2014-2332. På bakgrunn av saken er ombudet også kommet til at det er begrunnet tvil om Politidirektoratets praksis for behandling av tilbakekallsaker etter pålegg om legeundersøkelse etter vegtrafikkloven § 34 første ledd, jf. andre ledd, er i tråd med forvaltningsloven § 34. Ombudet ber Politidirektoratet gå igjennom sine rutiner for å sikre at alle klagesaker om tilbakekall av førerett på grunn av manglende oppfylte helsekrav behandles i tråd med forvaltningsloven § 34 og blir tilstrekkelig utredet jf. forvaltningsloven § 33, jf. § 17 første ledd.

Saken gjaldt konsesjonslovens krav til vurdering av søknad om konsesjon til sameie og Statsforvalterens kompetanse og plikt til å overprøve kommunestyrets vedtak. To brødre, som hadde arvet en eiendom fra sin mor, søkte om konsesjon til erverv med fritak fra boplikten. Statsforvalteren stadfestet kommunestyrets vedtak om å avslå konsesjonssøknadene og viste blant annet til at kommunestyret i en tidligere sak hadde bestemt seg for å avslå alle søknader om konsesjon til sameie. Sivilombudet kom til at Statsforvalteren ikke hadde behandlet saken i tråd med forvaltningsloven § 34 andre ledd. Statsforvalteren hadde ikke foretatt en reell prøving av om kommunens avgjørelse lå innenfor de rettslige rammene i konsesjonsloven §§ 1 og 9. Videre var vurderingen etter § 9 annet ledd ikke basert på relevante hensyn. Ombudet ba Statsforvalteren om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder Innlandet politidistrikts behandling av en innsynsklage. Klageren ba blant annet om innsyn i søkerliste for stillingen som politiadvokat/politifullmektig øko-jurist. En søker var unntatt offentlighet med hjemmel i offentleglova § 25 andre ledd tredje punktum. Klageren klagde på at han ikke hadde fått innsyn i opplysninger om denne søkeren. Innlandet politidistrikt mente det var gitt fullt innsyn i søkerlisten, og at det derfor ikke var klagerett. Ombudet kom til at det ikke var gitt fullt innsyn i søkerlisten som skal utarbeides etter offentleglova § 25 andre ledd første og andre punktum, og at klageren hadde adgang til å påklage denne avgjørelsen. Ombudet kom videre til at avslaget på innsynsklagen ikke oppfylte kravet til presis hjemmelshenvisning i offentleglova § 31 første ledd. Ombudet ba politidistriktet vurdere innsynsklagen på nytt.

Saken gjelder lang behandlingstid i Utlendingsdirektoratet (UDI) for et barns søknad om statsborgerskap. Den lange behandlingstiden var en følge av at saken hadde vært berostilt i påvente av vurderinger av tilbakekall av farens oppholdstillatelse. På bakgrunn av ombudets undersøkelser kom UNE til at saken ikke skulle vært berostilt, da utfallet av barnets sak ikke var avhengig av farens tilbakekallssak. UDI behandlet da klagerens sak og innvilget norsk statsborgerskap – omtrent fire og et halvt år etter at klageren hadde søkt. Sivilombudet er kommet til at UDIs behandlingstid på om lag fire år og fem måneder ikke oppfylte forvaltningslovens krav om å behandle saken «uten ugrunnet opphold». Som UNE selv har erkjent, skulle saken ha vært behandlet tidligere – uten å avvente behandlingen av farens sak. UDI har heller ikke handlet i tråd med god forvaltningsskikk når de i forsinkelsesmeldingene ikke opplyste om årsakene til forsinkelsen. Det er positivt at UDI vil gå gjennom statsborgerskapssaker for barn der én forelder har åpen tilbakekallssak og utarbeide rutiner som sørger for at ikke flere saker berostilles uten at det er nødvendig. Ombudet ber om å bli holdt orientert om dette arbeidet og ber om en tilbakemelding innen 1. april 2023.

Saken gjelder Domstoladministrasjonens manglende saksbehandling av en klage på avslag på innsyn i en sammenstilling av opplysninger om dommer som dreide seg om straffeloven § 231 fra tingrettene i Oslo og Viken. Domstoladministrasjonen begrunnet avslaget med at innsyn i domsavgjørelser reguleres av rettspleielovgivningen, og at innsynskravet derfor var unntatt offentleglovas virkeområde, jf. § 2 fjerde ledd. Domstoladministrasjonen mente at klagerens innvendinger mot avslaget ikke skulle oversendes til klageinstansen, fordi innsynskravet ikke var omfattet av offentleglova. Ombudet har kommet til at Domstoladministrasjonen må behandle klagen over avslag på innsyn etter reglene i offentleglova § 32, jf. forvaltningsloven § 33 andre og fjerde ledd. Herunder må Domstoladministrasjonen vurdere saken på nytt, og eventuelt forberede saken for og oversende den til klageinstansen (Domstoladministrasjonens styre). Ombudet ba Domstoladministrasjonen følge opp klagebehandlingen snarest, og senest innen 16. desember 2022.

Saken gjelder Utlendingsnemndas (UNEs) avgjørelse om å avslå søknad om oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, jf. utlendingsloven § 38, fra en afghansk borger som i sju år hadde bodd i Norge mens han ventet på endelig svar på søknad om asyl. Da saken ble avgjort av nemnda hadde Utlendingsdirektoratet (UDI) gitt klagerens familie oppholdstillatelse på grunn av den eldste datterens tilknytning til Norge som lengeværende barn. Bakgrunnen for at saken ikke ble behandlet sammen med de andre familiemedlemmenes saker var at utlendingen hadde kommet til Norge etter resten av familien. Hovedtemaet for ombudets undersøkelse har vært om hensynet til utlendingens barn ble tilstrekkelig vurdert og vektlagt av UNE i deres avgjørelser i saken. Spørsmålet var særlig om UNE kunne henvise en nærmere vurdering av barnas omsorgssituasjon til en eventuell senere sak om familieinnvandring. Berørte barns beste skal etter barnekonvensjonen, Grunnloven og utlendingsloven være et grunnleggende hensyn i en sak om opphold etter § 38. Hensynet til berørte barns beste må vurderes og vektlegges i samsvar med dette kravet, når utlendingsmyndighetene vurderer opphold etter § 38 til en av barnas foreldre i en asylsak. Ombudet mener at kravene til denne vurderingen ikke kan reduseres under henvisning til at barnas beste vil bli vurdert og vektlagt i en eventuell senere familieinnvandringssak. Det bør kun «henvises» til reglene om familieinnvandring der en slik vurdering viser at det ikke foreligger sterke menneskelige hensyn som er tilstrekkelige til å begrunne opphold etter totalvurderingen i § 38. Ombudet har kommet til at UNE i denne saken har lagt til grunn en feilaktig forståelse av utlendingsloven § 38, og at de ikke i tilstrekkelig grad har vurdert og vektlagt barnas beste som et grunnleggende hensyn i farens sak om opphold på humanitært grunnlag. Dette er et brudd på forpliktelsene etter blant annet barnekonvensjonen artikkel 3 og Grunnloven § 104, og innebærer at avgjørelsene må anses ugyldige. Ombudet ber nemnda om å behandle saken på nytt innen 31. januar 2023, og om å bli underrettet om utfallet. Det bes videre om at nemnda vurderer om det er behov for å justere praksis på området, og om aktuelle retningslinjer må endres.

Saken gjelder spørsmålet om eieren av en fraflyttet helårsbolig kan pålegges å betale avfallsgebyr etter forurensningsloven § 34 første ledd, jf. § 30. Sivilombudet kom til at ankenemnda hadde tatt feil rettslig utgangspunkt. Nemnda hadde vurdert saken som en fritakssøknad og ikke om det var hjemmel til å kreve gebyr fra en fraflyttet eiendom. Ombudet la til grunn at det må produseres husholdningsavfall på en eiendom for at den er omfattet av gebyrplikten. Hjemmelshaveren hadde flyttet permanent fra eiendommen, og det var opplyst at ingen hadde overnattet på eiendommen etter fraflyttingen. Ombudet kom til at det var tvil om eiendommen var omfattet av gebyrplikten og ba nemnda vurdere saken på nytt.