Saken gjaldt konsesjonslovens krav til vurdering av søknad om konsesjon til sameie og Statsforvalterens kompetanse og plikt til å overprøve kommunestyrets vedtak. To brødre, som hadde arvet en eiendom fra sin mor, søkte om konsesjon til erverv med fritak fra boplikten. Statsforvalteren stadfestet kommunestyrets vedtak om å avslå konsesjonssøknadene og viste blant annet til at kommunestyret i en tidligere sak hadde bestemt seg for å avslå alle søknader om konsesjon til sameie. Sivilombudet kom til at Statsforvalteren ikke hadde behandlet saken i tråd med forvaltningsloven § 34 andre ledd. Statsforvalteren hadde ikke foretatt en reell prøving av om kommunens avgjørelse lå innenfor de rettslige rammene i konsesjonsloven §§ 1 og 9. Videre var vurderingen etter § 9 annet ledd ikke basert på relevante hensyn. Ombudet ba Statsforvalteren om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder Innlandet politidistrikts behandling av en innsynsklage. Klageren ba blant annet om innsyn i søkerliste for stillingen som politiadvokat/politifullmektig øko-jurist. En søker var unntatt offentlighet med hjemmel i offentleglova § 25 andre ledd tredje punktum. Klageren klagde på at han ikke hadde fått innsyn i opplysninger om denne søkeren. Innlandet politidistrikt mente det var gitt fullt innsyn i søkerlisten, og at det derfor ikke var klagerett. Ombudet kom til at det ikke var gitt fullt innsyn i søkerlisten som skal utarbeides etter offentleglova § 25 andre ledd første og andre punktum, og at klageren hadde adgang til å påklage denne avgjørelsen. Ombudet kom videre til at avslaget på innsynsklagen ikke oppfylte kravet til presis hjemmelshenvisning i offentleglova § 31 første ledd. Ombudet ba politidistriktet vurdere innsynsklagen på nytt.

Saken gjelder lang behandlingstid i Utlendingsdirektoratet (UDI) for et barns søknad om statsborgerskap. Den lange behandlingstiden var en følge av at saken hadde vært berostilt i påvente av vurderinger av tilbakekall av farens oppholdstillatelse. På bakgrunn av ombudets undersøkelser kom UNE til at saken ikke skulle vært berostilt, da utfallet av barnets sak ikke var avhengig av farens tilbakekallssak. UDI behandlet da klagerens sak og innvilget norsk statsborgerskap – omtrent fire og et halvt år etter at klageren hadde søkt. Sivilombudet er kommet til at UDIs behandlingstid på om lag fire år og fem måneder ikke oppfylte forvaltningslovens krav om å behandle saken «uten ugrunnet opphold». Som UNE selv har erkjent, skulle saken ha vært behandlet tidligere – uten å avvente behandlingen av farens sak. UDI har heller ikke handlet i tråd med god forvaltningsskikk når de i forsinkelsesmeldingene ikke opplyste om årsakene til forsinkelsen. Det er positivt at UDI vil gå gjennom statsborgerskapssaker for barn der én forelder har åpen tilbakekallssak og utarbeide rutiner som sørger for at ikke flere saker berostilles uten at det er nødvendig. Ombudet ber om å bli holdt orientert om dette arbeidet og ber om en tilbakemelding innen 1. april 2023.

Saken gjelder Domstoladministrasjonens manglende saksbehandling av en klage på avslag på innsyn i en sammenstilling av opplysninger om dommer som dreide seg om straffeloven § 231 fra tingrettene i Oslo og Viken. Domstoladministrasjonen begrunnet avslaget med at innsyn i domsavgjørelser reguleres av rettspleielovgivningen, og at innsynskravet derfor var unntatt offentleglovas virkeområde, jf. § 2 fjerde ledd. Domstoladministrasjonen mente at klagerens innvendinger mot avslaget ikke skulle oversendes til klageinstansen, fordi innsynskravet ikke var omfattet av offentleglova. Ombudet har kommet til at Domstoladministrasjonen må behandle klagen over avslag på innsyn etter reglene i offentleglova § 32, jf. forvaltningsloven § 33 andre og fjerde ledd. Herunder må Domstoladministrasjonen vurdere saken på nytt, og eventuelt forberede saken for og oversende den til klageinstansen (Domstoladministrasjonens styre). Ombudet ba Domstoladministrasjonen følge opp klagebehandlingen snarest, og senest innen 16. desember 2022.

Saken gjelder Utlendingsnemndas (UNEs) avgjørelse om å avslå søknad om oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, jf. utlendingsloven § 38, fra en afghansk borger som i sju år hadde bodd i Norge mens han ventet på endelig svar på søknad om asyl. Da saken ble avgjort av nemnda hadde Utlendingsdirektoratet (UDI) gitt klagerens familie oppholdstillatelse på grunn av den eldste datterens tilknytning til Norge som lengeværende barn. Bakgrunnen for at saken ikke ble behandlet sammen med de andre familiemedlemmenes saker var at utlendingen hadde kommet til Norge etter resten av familien. Hovedtemaet for ombudets undersøkelse har vært om hensynet til utlendingens barn ble tilstrekkelig vurdert og vektlagt av UNE i deres avgjørelser i saken. Spørsmålet var særlig om UNE kunne henvise en nærmere vurdering av barnas omsorgssituasjon til en eventuell senere sak om familieinnvandring. Berørte barns beste skal etter barnekonvensjonen, Grunnloven og utlendingsloven være et grunnleggende hensyn i en sak om opphold etter § 38. Hensynet til berørte barns beste må vurderes og vektlegges i samsvar med dette kravet, når utlendingsmyndighetene vurderer opphold etter § 38 til en av barnas foreldre i en asylsak. Ombudet mener at kravene til denne vurderingen ikke kan reduseres under henvisning til at barnas beste vil bli vurdert og vektlagt i en eventuell senere familieinnvandringssak. Det bør kun «henvises» til reglene om familieinnvandring der en slik vurdering viser at det ikke foreligger sterke menneskelige hensyn som er tilstrekkelige til å begrunne opphold etter totalvurderingen i § 38. Ombudet har kommet til at UNE i denne saken har lagt til grunn en feilaktig forståelse av utlendingsloven § 38, og at de ikke i tilstrekkelig grad har vurdert og vektlagt barnas beste som et grunnleggende hensyn i farens sak om opphold på humanitært grunnlag. Dette er et brudd på forpliktelsene etter blant annet barnekonvensjonen artikkel 3 og Grunnloven § 104, og innebærer at avgjørelsene må anses ugyldige. Ombudet ber nemnda om å behandle saken på nytt innen 31. januar 2023, og om å bli underrettet om utfallet. Det bes videre om at nemnda vurderer om det er behov for å justere praksis på området, og om aktuelle retningslinjer må endres.

Saken gjelder spørsmålet om eieren av en fraflyttet helårsbolig kan pålegges å betale avfallsgebyr etter forurensningsloven § 34 første ledd, jf. § 30. Sivilombudet kom til at ankenemnda hadde tatt feil rettslig utgangspunkt. Nemnda hadde vurdert saken som en fritakssøknad og ikke om det var hjemmel til å kreve gebyr fra en fraflyttet eiendom. Ombudet la til grunn at det må produseres husholdningsavfall på en eiendom for at den er omfattet av gebyrplikten. Hjemmelshaveren hadde flyttet permanent fra eiendommen, og det var opplyst at ingen hadde overnattet på eiendommen etter fraflyttingen. Ombudet kom til at det var tvil om eiendommen var omfattet av gebyrplikten og ba nemnda vurdere saken på nytt.

Saken gjelder Utenriksdepartementets avslag på innsyn i postjournalen for uke 44 i 2021 for seksjon for eksportkontroll. Saken belyser også hvilke saker og journalposter som publiseres på departementets offentlige journal på eInnsyn. Sivilombudet kom til at det er riktig lovforståelse av Utenriksdepartementet å vurdere innsynskravet etter offentleglova § 9 om retten til å kreve innsyn i en sammenstilling fra databaser fordi det måtte gjøres en annen sammenstilling enn den som genereres som departementets løpende journal. Ombudet minnet departementet om at det ikke er relevant å se hen til hvor tidkrevende etterarbeidet vil være i vurderingen av om sammenstillingen kan gjøres med enkle fremgangsmåter, og knyttet noen merknader til saksbehandlingstiden og forvaltningens veiledningsplikt. Ettersom departementet senere fikk laget en sammenstilling av postjournalen for seksjonen, ba ombudet om at Utenriksdepartementet behandlet innsynskravet på nytt. Ombudet fant at det knyttet seg begrunnet tvil til om departementet har hjemmel til å unnta fra offentlighet «alle registreringsopplysningar i e-lisens» på bakgrunn av lovbestemt taushetsplikt. Videre ba ombudet departementet så snart som mulig synliggjøre på sine nettsider at departementet i tillegg til det som er oppført i journalen på eInnsyn, har E-Lisenssaker og dokumenter som kan unntas med hjemmel i offentleglova § 15, og at det informeres om hvordan det kan søkes innsyn i disse dokumentene.

Saken gjelder en klage på en kommunal ansettelsesprosess. Klageren mente at kommunen hadde lagt vekt på utenforliggende hensyn. Kommunen erkjente at klageren var formelt kvalifisert for stillingen, men anså henne ikke som personlig egnet for den, fordi hun manglet tilliten som var nødvendig i stillingen. Ombudet uttalte at evne til å skape tillit er en viktig personlig egenskap for en ansatt i barnevernet. Kommunen har samtidig ikke sørget for å dokumentere egnethetsvurderingen slik at det er klart hva kommunen bygget vurderingen på da de mente at klageren ikke hadde tillit. Det er også uklart om vurderingen av klagerens egnethet var basert på klagerens egenskaper eller om det også var lagt vekt på utenforliggende hensyn; klagerens relasjon til en person som tidligere hadde uttalt seg kritisk om barnevernet i kommunen. Dette innebærer at det er tvil om kommunen hadde et tilstrekkelig grunnlag for å konkludere med at klageren ikke var personlig egnet for stillingen. Ombudet ber kommunen gjennomgå sine rutiner i ansettelsessaker for å sikre at kvalifikasjonsprinsippet blir fulgt i fremtiden, og at egnethetsvurderingen er basert på saklige hensyn.

Saken gjelder klage over Erstatningsnemnda for voldsofres avgjørelse i en erstatningssak. Klageren opplevde at en mann stakk en finger opp i skjeden hennes på et dansegulv. Nemnda kom til at det ikke var godgjort med klar sannsynlighetsovervekt at klageren var utsatt for en overtredelse av straffeloven § 291 bokstav b (voldtekt). Spørsmålene i saken for ombudet har vært om å føre en finger inn i skjeden er å anse som seksuell omgang etter straffeloven § 291, og hvorvidt klageren måtte være i en psykisk eller fysisk svekket tilstand for å være ute av stand til å motsette seg handlingen, jf. § 291 bokstav b. Sivilombudet har også vurdert om klagerens anførsler har vært tilstrekkelig behandlet av nemnda. Etter Sivilombudet undersøkte saken vurderte Erstatningsnemnda for voldsofre saken på nytt, og kom til at forholdet var å anse som seksuell omgang. Ombudet er enig i dette. Sivilombudet finner at det er begrunnet tvil om Erstatningsnemnda for voldsofre har lagt riktig lovforståelse til grunn når de skriver at fornærmede må være i en psykisk eller fysisk svekket tilstand for å være ute av stand til å motsette seg handlingen. Ombudet mener at der offeret blir overrasket og derfor ikke har mulighet til å reagere (såkalte overraskelsestilfeller), også kan omfattes av straffeloven § 291 bokstav b. Ombudet finner også at det er begrunnet tvil om nemnda i tilstrekkelig grad vurderte klagerens anførsler i forbindelse med klagesaken, jf. forvaltningsloven § 34. Ombudet ber nemnda behandle saken på nytt, og legge ombudets lovforståelse til grunn. Ombudet ber også om at nemnda merker seg ombudets uttalelse og sikrer at fremtidige saker behandles i tråd med denne.

Saken gjelder klage over Erstatningsnemnda for voldsofres avgjørelse i en erstatningssak. Klageren opplevde at en mann stakk en finger opp i skjeden hennes på et dansegulv. Nemnda kom til at det ikke var godgjort med klar sannsynlighetsovervekt at klageren var utsatt for en overtredelse av straffeloven § 291 bokstav b (voldtekt). Spørsmålene i saken for ombudet har vært om det å føre en finger inn i skjeden er å anse som seksuell omgang etter straffeloven § 291, og hvorvidt klageren måtte være i en psykisk eller fysisk svekket tilstand for å være ute av stand til å motsette seg handlingen, jf. § 291 bokstav b. Sivilombudet har også vurdert om klagerens anførsler har vært tilstrekkelig behandlet av nemnda. Etter Sivilombudet undersøkte saken vurderte Erstatningsnemnda for voldsofre saken på nytt, og kom til at forholdet var å anse som seksuell omgang. Ombudet er enig i dette. Sivilombudet finner at det er begrunnet tvil om Erstatningsnemnda for voldsofre har lagt riktig lovforståelse til grunn når de skriver at fornærmede må være i en psykisk eller fysisk svekket tilstand for å være ute av stand til å motsette seg handlingen. Ombudet mener at der offeret blir overrasket og derfor ikke har mulighet til å reagere (såkalte overraskelsestilfeller), også kan omfattes av straffeloven § 291 bokstav b. Ombudet finner også at det er begrunnet tvil om nemnda i tilstrekkelig grad vurderte klagerens anførsler i forbindelse med klagesaken, jf. forvaltningsloven § 34. Ombudet ber nemnda behandle saken på nytt, og legge ombudets lovforståelse til grunn. Ombudet ber også om at nemnda merker seg ombudets uttalelse og sikrer at fremtidige saker behandles i tråd med denne.