Sivilombudet har av eget tiltak undersøkt hvordan åtte kommuner praktiserer utestenging fra Nav. I undersøkelsen har vi gjennomgått 97 beslutninger om utestenging fra Nav-kontorer i kommunene Bergen, Bodø, Drammen, Hamar, Skien, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Beslutningene er truffet i perioden 1. januar 2020 til 21. november 2021. Nav har et reelt behov for å beskytte sine ansatte og andre som er til stede i lokalene. Samtidig kan utestenging være et inngripende tiltak overfor den det gjelder. Det er derfor viktig at beslutninger om utestenging gjøres på korrekt måte. Sivilombudets undersøkelse handler ikke om bortvisning fra stedet i mer akutte situasjoner, men om hvordan Nav-kontor praktiserer utestenging av enkeltpersoner framover i tid. Utestenging fra Nav er ikke regulert i lov eller forskrift, men gjennom Navs interne retningslinjer. Sivilombudets undersøkelse viser at retningslinjene ikke alltid etterleves eller praktiseres likt, og at det kan være behov for lovregulering. Vi presenterer i denne rapporten våre funn fra undersøkelsen, og ombudet gir sine anbefalinger til kommunene og Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Saken gjelder Statsforvalteren i Vestlands vedtak om tvangsmedisinering. Statsforvalterens begrunnelse for at vilkåret om «stor sannsynlighet» for vesentlig positiv effekt av medisineringen, er ikke i tråd med forvaltningslovens eller psykisk helsevernlovens krav. Det er dessuten begrunnet tvil om Statsforvalteren har forstått lovens krav riktig. Det fremgår heller ikke av vedtaket at lovens vilkår om at den gunstige virkningen klart må oppveie ulempene, er vurdert. Dette er også i strid med forvaltningslovens og psykisk helsevernlovens krav til begrunnelse. Det er videre i strid med god forvaltningsskikk at den muntlige kommunikasjonen mellom assisterende fylkeslege og den behandlingsansvarlige ikke er nedtegnet og arkivert. Ombudet ber Statsforvalteren merke seg ombudets syn på ovennevnte, og at dette legges til grunn ved behandlingen av fremtidige saker om tvangsmedisinering.

Saken gjelder Statsforvalteren i Møre og Romsdals vedtak om tvangsmedisinering. Statsforvalterens begrunnelse for at kravet om «stor sannsynlighet» for vesentlig positiv effekt av medisineringen er ikke i tråd med forvaltningslovens eller psykisk helsevernlovens krav. Det er uheldig at Statsforvalteren ikke viste til lovens ordlyd «vesentlig» bedring, men i stedet «betydelig» bedring, da de tok stilling til om lovens krav om tilstrekkelig positiv effekt av medisineringen var oppfylt. Ombudet har merket seg forklaringen om at dette skyldes Helsedirektoratets vedtaksmal, og at Statsforvalterens egen vedtaksmal nå er endret i tråd med lovens ordlyd. Helsedirektoratet bør endre ordlyden i sin vedtaksmal, slik at også denne er i tråd med lovens ordlyd. Ombudet ber Statsforvalteren merke seg ombudets syn på kravene til begrunnelse, og at det legges til grunn ved behandlingen av fremtidige saker om tvangsmedisinering.

Saken gjelder Statsforvalteren i Oslo og Vikens stadfestelse av et avslag fra Nav på søknad om økonomisk stønad i form av nødhjelp. Det følger av sosialtjenesteloven § 18 at den som «ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, har krav på økonomisk stønad». Forarbeidene til bestemmelsen understreker at søkere i en nødssituasjon har krav på stønad til umiddelbare utgifter til blant annet mat, uavhengig av om vilkårene for økonomisk stønad er oppfylt. Klager opplyste i søknaden at hun ikke hadde mat. Hun dokumenterte også at det ikke var midler på kontoen hennes. Klager var kjent for sosialtjenesten i Nav, og hadde flere ganger tidligere søkt om nødhjelp. Nav avslo søknaden. Statsforvalteren stadfestet avslaget med den begrunnelse at klager hadde mottatt kr. 4020 i lønn to dager før søknaden. Ettersom hun hadde brukt hele lønningen til å betale en faktura, måtte hun ha tatt en avgjørelse om at hun klarte seg frem til ny inntekt. Statsforvalteren viste særlig til at klager flere ganger hadde fått råd og veiledning om å sikre sitt eget livsopphold før hun betalte andre utgifter. Sivilombudet er kommet til at Statsforvalteren la en feil vurdering av de faktiske forholdene til grunn for avslaget. De måtte ha klarere holdepunkter å bygge på for å forutsette at klager hadde tilgang til mat. En antakelse om at klager må ha ment at hun ville klare seg kunne vanskelig legges til grunn når hun opplyste at hun faktisk ikke hadde mat eller penger.

Saken gjelder et krav om innsyn i saker om tilbakebetaling av studiestøtte ved brudd på avtale mellom en arbeidsgiver og arbeidstakere om plikttid. Finansdepartementet mente kravet kunne ha vært avvist under henvisning til identifikasjonskravet, men ga delvis innsyn i tre dokumenter Skattedirektoratet hadde funnet frem. Ombudet var enig med departementet i at innsynskravet, slik det var utformet, kunne avvises. For å imøtekomme innsynskravet, måtte det foretas en manuell gjennomgang av et stort antall personalmapper, og dette ville være urimelig arbeidskrevende. Ombudet kom videre til at ingen av de dokumentene det er vurdert innsyn i, er organinterne. Et av dokumentene er sendt fra Skattedirektoratet til den arbeidstakeren som hadde bedt om beregning av tilbakebetalingskrav, og er av den grunn ikke organinternt. De to andre dokumentene er sendt mellom Skattedirektoratet og henholdsvis Skatt sør og divisjonen Brukerdialog. Ombudet kom til at Skattedirektoratet og hver av de tidligere regionene og de nåværende divisjonene er selvstendige organer, og at disse dokumentene derfor ikke er organinterne.

Oslo kommune endret skysstilbudet i skoleåret 2021/2022 for barna som er bosatt på Solemskogen i Oslo kommune og går på barneskole. Barna fikk innvilget reisekort med Ruter slik at de kunne ta rutebussen fra et busstopp i nærheten av hjemmene sine, og etter avstigning fra rutebussen gå en distanse på ca. 1,2 kilometer til skolen. Tidligere ble barna fraktet i buss mellom Solemskogen og skolen. Endringen var begrunnet med at rutebussen som gikk til og fra Solemskogen, hadde fått hyppigere avgang i rushtiden. Førsteklassingene i saken har krav på gratis skoleskyss fordi de bor lengre enn to kilometer fra skolen. Ved klagebehandlingen skulle Statsforvalteren etter opplæringslova ta stilling til om skoleveien, med det innvilgede skysstilbudet, var særlig farlig eller vanskelig, og om skysstilbudet var forsvarlig. Sivilombudet er kommet til at saken ikke var godt nok opplyst for førsteklassingene, og at deres rett til å bli hørt ikke var tilstrekkelig ivaretatt. Videre mener ombudet at det ikke er gjort en bred nok vurdering av om skysstilbudet med rutebussen var forsvarlig, og at vurderingen av akseptabel reisetid er basert på feil faktisk grunnlag. Drøftelsen av om strekningen barna må gå kan anses som rimelig, er også noe mangelfull fordi det er tatt utgangspunkt i at barna skal kunne gå to kilometer til skolen. Ombudet ber Statsforvalteren behandle fremtidige saker om skoleskyss i lys av de merknadene som kommer frem i uttalelsen.

Saken gjelder innsyn i gevinstberegninger knyttet til anskaffelser som er rapportert fra Politiets fellestjenester til Politidirektoratet i perioden 2015 til 2020. Politidirektoratet stadfestet Politiets fellestjenesters avslag på krav om innsyn i beregningene begrunnet i at dokumentene inneholdt taushetsbelagte næringsopplysninger. Politidirektoratet viste til at opplysninger om enhetspriser og opplysninger som gjorde det mulig å regne seg frem til enhetsprisene, var taushetsbelagte. De resterende delene av dokumentene ble unntatt da det ble ansett urimelig arbeidskrevende å skille ut de taushetsbelagte opplysningene. Sivilombudet er kommet til at det fremstår uklart i hvilken grad direktoratet har foretatt en selvstendig og konkret vurdering av hvert enkelt dokument. Det foreligger også begrunnet tvil om vilkårene for unntak for de resterende delene av dokumentene som ikke inneholder taushetsbelagt informasjon, er oppfylt. Ombudet ber Politidirektoratet om å behandle saken på nytt.

Saken gjaldt innsyn i en oversikt over internerte ved Politiets utlendingsinternat, Trandum, per 1. desember 2021. Politidirektoratet stadfestet Politiets utlendingsenhets delvise avslag på krav om innsyn. Det ble gitt innsyn i en oversikt over antall internerte og antall døgn de hadde vært innsatt, men opplysninger om alder ved innsettelse, kjønn og nasjonalitet, ble unntatt som taushetsbelagte. Politidirektoratet la i avgjørelsen til grunn at de etterspurte opplysningene isolert sett ikke var taushetsbelagte. Direktoratet mente imidlertid at opplysningene om alder, kjønn og nasjonalitet samlet sett, og sammenholdt med opplysninger som er gjort kjent andre steder, var egnet til å identifisere enkeltpersoner og dermed taushetsbelagte opplysninger. Sivilombudet kom til at det er begrunnet tvil om det foreligger koblingsfare og om vilkårene for unntak fra innsyn er oppfylt. Dersom det er fare for at en eller flere personer i den etterspurte oversikten kan identifiseres, var ombudet også i tvil om det kan gjøres unntak for samtlige av de unntatte opplysningene. Videre mente ombudet at Politidirektoratet pliktet å innhente den etterspurte oversikten før innsynsklagen ble behandlet for å påse at saken var så godt opplyst som mulig før avgjørelse i klagesaken ble truffet. Ombudet ba direktoratet om å behandle saken på nytt.

Saken gjaldt innsyn i en oversikt over ansatte i Utlendingsdirektoratet, inkludert opplysninger om den enkeltes stillingstittel, avdelingstilhørighet, dato for ansettelse i nåværende stilling, samt ansiennitet. Utlendingsdirektoratet unntok navn på de ansatte i oversikten det ble gitt innsyn i, med unntak for ledere navngitt på direktoratets hjemmeside. Justis- og beredskapsdepartementet stadfestet Utlendingsdirektoratets avgjørelse under henvisning til at innsyn vil lette gjennomføringen av straffbare handlinger eller utsette enkeltpersoner for fare. Ombudet kom til at det var begrunnet tvil om vilkårene for unntak etter offentleglova § 24 tredje ledd var oppfylt. Det var uklart hvorvidt navn på ansatte i Utlendingsdirektoratet var en opplysning som kan lette gjennomføringen av straffbare handlinger. Med den begrunnelsen Justis- og beredskapsdepartementet ga var det også tvil om unntak var påkrevd. Det forelå videre tvil om det var en konkret og nærliggende fare for at enkeltpersoner vil utsettes for fare dersom navn på ansatte i direktoratet offentliggjøres. Ombudet ba Justis- og beredskapsdepartementet om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder klage over lang saksbehandlingstid hos barne- og familietjenesten i X kommune i en sak om spesialundervisning i grunnskolen. Det hadde gått ti måneder fra kommunen i juni 2021 mottok henvisning om sakkyndig vurdering, til kommunen svarte at et eventuelt enkeltvedtak om spesialundervisning senest kunne foreligge ved skolestart høsten 2022. Den totale saksbehandlingstiden før klager får et vedtak om spesialundervisning er dermed et helt skoleår. Kommunen oppga at den lange saksbehandlingstiden skyldtes store kapasitetsutfordringer i tjenesten. Kommunen anså ikke at den aktuelle saken hadde høyere prioritert enn andre saker med tilsvarende lang saksbehandlingstid. Sivilombudet er kommet til at saken ikke er behandlet «uten ugrunnet opphold» i henhold til forvaltningsloven. Forvaltningslovens krav om å orientere klager der det tar uforholdsmessig lang tid før en henvendelse besvares, er heller ikke oppfylt. Sivilombudet forutsetter at kommunen i fremtiden besvarer henvendelser i samsvar med kravene i forvaltningsloven.