Sivilombudet har på generelt grunnlag og av eget tiltak undersøkt Politidirektoratets saksbehandlingstid i innsynssaker og ved klagebehandling av innsynssaker. Undersøkelsen har avdekket at direktoratet har hatt en praksis med å la være å behandle innsynskrav etter to måneder med mindre den som har bedt om innsyn purrer på svar fra direktoratet. Etter ombudets syn er saksbehandlingstiden hos Politidirektoratet ikke i tråd med kravene om at innsynskrav og innsynsklager skal avgjøres «utan ugrunna opphold», jf. offentleglova § 29 første ledd og § 32 tredje ledd. Politidirektoratet har erkjent dette og iverksatt en rekke tiltak. Ombudet vil følge med på effekten av disse tiltakene. Politidirektoratets praksis med å ikke behandle innsynskrav etter to måneder med mindre den som har bedt om innsyn klaget til direktoratet hadde ikke hjemmel i offentleglova. Praksisen ble stanset 1. desember 2021. Ombudet ber om at direktoratet forhører seg med avsenderne av disse ubehandlede innsynskravene for å få klarhet i om de fortsatt ønsker at innsynsbegjæringene skal behandles, og behandler de innsynskravene som fortsatt ønskes behandlet.

Saken gjelder beregning av klagefrist der et vedtak som innvilget en kvinne uføretrygd ikke ble sendt til hennes advokat. Da advokaten ble kjent med vedtaket, fire måneder senere, fremmet han straks klage over at det ikke var innvilget rettigheter som ung ufør. Klagen ble avvist i to instanser i Nav som for sent fremsatt. Sivilombudet tok saken opp med Arbeids- og velferdsdirektoratet, med spørsmål om hvordan Nav Klageinstans’ standpunkt harmonerer med forvaltningsloven § 12 om rett til å bruke fullmektig og Navs rundskriv om klagefristregelen i forvaltningsloven § 29. I rundskrivet står det at der parten bruker fullmektig, løper fristen fra da fullmektigen mottok vedtaket. Direktoratet svarte at avvisningen av klagen i dette tilfellet var ugyldig. Fristen løp fra advokaten ble orientert, og klagen var dermed rettidig fremsatt. Ny behandling av saken ville bli prioritert. Sivilombudet er enig i Arbeids- og velferdsdirektoratets vurdering. Vedtaket skulle vært sendt klagers advokat, og fristen begynt å løpe da han ble kjent med vedtaket. Videre skulle det vært gitt ankerett til Trygderetten på opprettholdelsen av avvisningsvedtaket. Ettersom det her har skjedd en svikt i flere ledd, og feilen fremstår som nokså alvorlig, ber ombudet om at direktoratet setter inn nødvendige tiltak for å hindre at dette skjer igjen.

Saken gjelder sakskostnader etter forvaltningsloven § 36. Etter igangsettelse av byggearbeider oppdaget klagerne at grunnforholdene krevde endringer av tiltaket. Endringssøknad ble sendt til kommunen, som innvilget søknaden. Etter klage fra naboer opphevet Fylkesmannen vedtaket med den begrunnelse at endringene krevde dispensasjon. Klagerne reviderte søknaden noe. Tillatelse ble nå avslått av både kommunen og Fylkesmannen med den begrunnelse at det krevdes dispensasjon. Klagerne sendte dispensasjonssøknad som først ble innvilget av kommunen. Etter klage fra naboer opprettholdt Fylkesmannen tillatelsen, men denne gangen med den begrunnelse at mesteparten av endringene ikke trengte dispensasjon. Klagerne krevde sakskostnader fordi de mente at Fylkesmannen reelt sett omgjorde sitt tidligere vedtak der tiltaket ble avslått fordi Fylkesmannen den gangen mente det var behov for dispensasjon. Både Fylkesmannen og departementet avslo kravet om sakskostnader under henvisning til at det siste vedtaket var truffet i en ny sak, og dermed ikke medførte noen endring av noe tidligere vedtak til gunst for klagerne. Sivilombudet mener at det siste vedtaket må anses som en endring av kommunens og Fylkesmannens tidligere vedtak, og ber derfor departementet behandle saken på nytt. Det bes om at departementet innen 29. januar 2022 melder tilbake til ombudet om sin oppfølging av saken.

Saken gjelder saksbehandlingstiden i en sak om behandling av en klage over avslag på innsyn hos Nærings- og fiskeridepartementet. Det gikk over 14 måneder fra klagen ble sendt til departementet fattet vedtak i klagesaken. Den lange saksbehandlingstiden var begrunnet i at klagen krevde flere undersøkelser og reiste vanskelige spørsmål, kombinert med generelt stor arbeidsmengde i departementet. Ombudet er kommet til at departementets saksbehandlingstid i denne saken var for lang og i strid med lovens krav. Selv om innsynsklagen kan ha vært omfattende og krevd avklaring av prinsipielle eller vanskelige spørsmål, overstiger en saksbehandlingstid på over ett år klart hva som kan anses som akseptabelt. Departementet bes om å iverksette tiltak for å få ned saksbehandlingstiden i innsynssakene.

Sivilombudet har på generelt grunnlag og av eget tiltak undersøkt saksbehandlingstiden i innsynssaker hos Statsforvalteren i Trøndelag. Undersøkelsen viste at Statsforvalteren har en gjennomsnittlig saksbehandlingstid på mellom en og to måneder ved behandling av innsynsklager. Etter ombudets syn er saksbehandlingstiden hos Statsforvalteren i Trøndelag for lang og ikke i tråd med kravet til at klager skal avgjøres «utan ugrunna opphald», jf. offentleglova § 32 tredje ledd. Ombudet ber om tilbakemelding på utvikling i saken, herunder oppdaterte tall for restanser og gjennomsnittlig saksbehandlingstid innen 17. februar 2022. Det bes samtidig om at det redegjøres for tiltakene Statsforvalteren har iverksatt for å redusere saksbehandlingstiden.

Saken gjelder krav om dekning av sakskostnader i forbindelse med omgjøring av vedtak i byggesak og omgjøring av vedtak om sakskostnader. Kommunal- og moderniseringsdepartementet avslo deler av klagerens krav under henvisning til at arbeidet med å få endret to vedtak ikke var «nødvendige». Etter klage til og påfølgende uttalelse fra Sivilombudet omgjorde departementet delvis vedtaket, men avkortet enkelte utgifter som ikke «nødvendige». Sivilombudet er kommet til at det var rimelig at klageren oppfattet det som et naturlig tiltak å gjennomgå vedtak og saksdokumenter, herunder utarbeide prosessvarsel og følge opp dette, før det ble klart at Statsforvalteren vurderte omgjøring. Det var også rimelig for klageren å oppfatte det som et naturlig tiltak å inngi merknader til tiltakshavers kommentarer knyttet til varselet om omgjøring. Sivilombudet ber departementet om å vurdere sakskostnadskravet på nytt.

Saken gjelder søknad om økonomisk stønad for en person som ikke er norsk statsborger. Hun har hatt opphold i Norge etter EØS-regelverket i utlendingsloven. For å ha fulle rettigheter etter sosialtjenesteloven er det blant annet et vilkår at man har lovlig opphold i Norge. Både Nav og Statsforvalteren mente at søkeren ikke hadde dokumentert slikt lovlig opphold – verken av midlertidig eller varig karakter. Når det gjaldt spørsmålet om søkeren hadde såkalt varig opphold, viste Nav til at hun hadde en søknad om varig oppholdskort til behandling hos utlendingsmyndighetene. Utover dette ble det ikke gjort noen nærmere vurdering av om søkeren hadde oppnådd varig oppholdsrett, til tross for at en slik varig oppholdsrett kan inntre automatisk. Da søknaden om oppholdskort ikke var avgjort, mente Nav-kontoret at søkeren ikke hadde dokumentert lovlig opphold i Norge, og avslo søknaden om økonomisk stønad. Sivilombudet er kommet til at Nav skulle ha vurdert om søkeren hadde lovlig opphold, også når utlendingsmyndighetene ikke har tatt stilling til dette. Det gjelder både opphold av midlertidig og varig karakter. Ombudet har bedt Statsforvalteren om å sørge for at Nav gjør en ny vurdering av søknaden om økonomisk stønad. Videre har ombudet bedt Arbeids- og velferdsdirektoratet om å oppdatere veilederen til Nav-kontorene for søknader som omfatter utenlandske søkere med opphold etter EØS-regelverket i samsvar med ombudets syn, samt å vurdere om det er grunn til også å oppdatere Navs rundskriv til sosialtjenesteloven med tilhørende forskrift.

Saken gjelder Klima- og miljødepartementets stadfesting av kommuneplanens arealdel for Oslo kommune i medhold av markaloven. Planen åpnet for en begrenset spredt boligbygging på Brenna i Sørkedalen. Ombudet har kommet til at det etter plan- og bygningsloven og markaloven er en viss adgang til å fastsette bestemmelser i kommunale planer om spredt utbygging i tilknytning til eksisterende bebyggelse. Utbyggingen må i tilfelle ha begrenset omfang og være naturlig og nødvendig for å opprettholde et etablert lokalsamfunn, og for øvrig være i samsvar med lovens formål og øvrige rammer. Ombudet er kommet til at det er begrunnet tvil om departementets stadfestingsvedtak ligger innenfor denne rammen når det gjelder Brenna-feltet, men er etter forholdene kommet til at det ikke er tilstrekkelig grunn til å be departementet vurdere dette spørsmålet på nytt.

En journalist ba om innsyn i dokumenter knyttet til innløsning av privat eiendom som en del av Bane NORs utbygging i Brynsbakken. Bane NOR ga delvis innsyn i takstdokumenter og tilbud om kjøpekontrakt, og avslo innsyn i korrespondanse om to forskjellige eiendommer. Avslaget ble gitt med henvisning til offentleglova § 23 første ledd. Samferdselsdepartementet stadfestet det delvise avslaget, men viste også til forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1, jf. offentleglova § 13 første ledd som alternativ hjemmel for å unnta enkelte av opplysningene. Sivilombudet er kommet til at det på bakgrunn av den begrunnelsen som er gitt fra Samferdselsdepartementet, er begrunnet tvil om opplysninger om verdi i takstdokumentene og i tilbudet om kjøpekontrakt kan unntas av hensyn til det offentliges forhandlingsposisjon etter offentleglova § 23 første ledd. Ombudet er også kommet til at det er begrunnet tvil om vilkårene for unntak i denne bestemmelsen er oppfylt for kommunikasjonen mellom Bane NOR og takstmannen. Sist er ombudet kommet til at det er begrunnet tvil om enkelte av opplysningene i takstrapportene er taushetspliktige. Ombudet ber departementet vurdere saken på nytt.

Saken gjelder spørsmålet om en arbeidsgiver har adgang til å sanksjonere en ansatt for å ha kommet med en offentlig ytring innenfor eget fagfelt. Den ansatte hadde opplyst om utdanning og arbeidssted i et høringssvar avgitt i eget navn. Høringssvaret ble senere gjengitt i en avis, og den ansatte fikk en skriftlig advarsel og endrede arbeidsoppgaver. Sivilombudet har kommet til at klagers ytringer var å anse som private ytringer som er vernet av ytringsfriheten. Arbeidsgiver hadde derfor ikke adgang til å gi henne en skriftlig advarsel. Anmodningen om å få lese igjennom klagers tekster før publikasjon og kravet om hvordan klager skulle sikre at ytringen fremsto som privat, var i strid med forbudet mot forhåndssensur i Grunnloven § 100 fjerde ledd. Det er verken hevdet eller dokumentert at ytringene påvirket arbeidstakers arbeidsutførsel, eller rent faktisk påvirket virksomhetens mulighet til å gjennomføre tilsyn. Arbeidsgiver hadde derfor ikke adgang til å endre arbeidsoppgavene hennes. En ansatt vil alltid kunne opplyse om egen utdanning i en offentlig ytring. Det vil normalt også være adgang til å opplyse om arbeidssted og tittel, når det samtidig klart fremgår at ytringen er fremsatt av den ansatte på egne vegne. Det vil lett virke som et pålegg dersom arbeidsgiver anmoder om å få lese ansattes private ytringer før de publiseres. Med mindre det er klart for den ansatte at det er ment som et tilbud for å sikre at ytringen ikke er i strid med lojalitetsplikten, og ikke et forsøk på forhåndssensur, vil en slik anmodning være i strid med Grunnloven § 100 fjerdeledd. Skal en ansatt fratas oppgaver etter en offentlig ytring, må det kunne vises til at arbeidsutførselen, rent faktisk, er påvirket av meningene som fremgår av den offentlige ytringen. Det er kun helt unntaksvis, og bare for en kortere periode, det kan gjøres endringer i arbeidsoppgaver av hensyn til virksomhetens saklige og legitime interesser.