Saken gjelder Klima- og miljødepartementets stadfesting av kommuneplanens arealdel for Oslo kommune i medhold av markaloven. Planen åpnet for en begrenset spredt boligbygging på Brenna i Sørkedalen. Ombudet har kommet til at det etter plan- og bygningsloven og markaloven er en viss adgang til å fastsette bestemmelser i kommunale planer om spredt utbygging i tilknytning til eksisterende bebyggelse. Utbyggingen må i tilfelle ha begrenset omfang og være naturlig og nødvendig for å opprettholde et etablert lokalsamfunn, og for øvrig være i samsvar med lovens formål og øvrige rammer. Ombudet er kommet til at det er begrunnet tvil om departementets stadfestingsvedtak ligger innenfor denne rammen når det gjelder Brenna-feltet, men er etter forholdene kommet til at det ikke er tilstrekkelig grunn til å be departementet vurdere dette spørsmålet på nytt.

En journalist ba om innsyn i dokumenter knyttet til innløsning av privat eiendom som en del av Bane NORs utbygging i Brynsbakken. Bane NOR ga delvis innsyn i takstdokumenter og tilbud om kjøpekontrakt, og avslo innsyn i korrespondanse om to forskjellige eiendommer. Avslaget ble gitt med henvisning til offentleglova § 23 første ledd. Samferdselsdepartementet stadfestet det delvise avslaget, men viste også til forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1, jf. offentleglova § 13 første ledd som alternativ hjemmel for å unnta enkelte av opplysningene. Sivilombudet er kommet til at det på bakgrunn av den begrunnelsen som er gitt fra Samferdselsdepartementet, er begrunnet tvil om opplysninger om verdi i takstdokumentene og i tilbudet om kjøpekontrakt kan unntas av hensyn til det offentliges forhandlingsposisjon etter offentleglova § 23 første ledd. Ombudet er også kommet til at det er begrunnet tvil om vilkårene for unntak i denne bestemmelsen er oppfylt for kommunikasjonen mellom Bane NOR og takstmannen. Sist er ombudet kommet til at det er begrunnet tvil om enkelte av opplysningene i takstrapportene er taushetspliktige. Ombudet ber departementet vurdere saken på nytt.

Saken gjelder spørsmålet om en arbeidsgiver har adgang til å sanksjonere en ansatt for å ha kommet med en offentlig ytring innenfor eget fagfelt. Den ansatte hadde opplyst om utdanning og arbeidssted i et høringssvar avgitt i eget navn. Høringssvaret ble senere gjengitt i en avis, og den ansatte fikk en skriftlig advarsel og endrede arbeidsoppgaver. Sivilombudet har kommet til at klagers ytringer var å anse som private ytringer som er vernet av ytringsfriheten. Arbeidsgiver hadde derfor ikke adgang til å gi henne en skriftlig advarsel. Anmodningen om å få lese igjennom klagers tekster før publikasjon og kravet om hvordan klager skulle sikre at ytringen fremsto som privat, var i strid med forbudet mot forhåndssensur i Grunnloven § 100 fjerde ledd. Det er verken hevdet eller dokumentert at ytringene påvirket arbeidstakers arbeidsutførsel, eller rent faktisk påvirket virksomhetens mulighet til å gjennomføre tilsyn. Arbeidsgiver hadde derfor ikke adgang til å endre arbeidsoppgavene hennes. En ansatt vil alltid kunne opplyse om egen utdanning i en offentlig ytring. Det vil normalt også være adgang til å opplyse om arbeidssted og tittel, når det samtidig klart fremgår at ytringen er fremsatt av den ansatte på egne vegne. Det vil lett virke som et pålegg dersom arbeidsgiver anmoder om å få lese ansattes private ytringer før de publiseres. Med mindre det er klart for den ansatte at det er ment som et tilbud for å sikre at ytringen ikke er i strid med lojalitetsplikten, og ikke et forsøk på forhåndssensur, vil en slik anmodning være i strid med Grunnloven § 100 fjerdeledd. Skal en ansatt fratas oppgaver etter en offentlig ytring, må det kunne vises til at arbeidsutførselen, rent faktisk, er påvirket av meningene som fremgår av den offentlige ytringen. Det er kun helt unntaksvis, og bare for en kortere periode, det kan gjøres endringer i arbeidsoppgaver av hensyn til virksomhetens saklige og legitime interesser.

Saken gjelder Kriminalomsorgsdirektoratets vurdering av hvem som kan bistå innsatte med å utforme klager og søknader. I et brev til en innsatt viste direktoratet til at straffegjennomføringsloven § 7 bokstav a sammenholdt med veiledningsplikten i forvaltningsloven § 11 og rundskriv KSF 02/2002 gir kriminalomsorgen hjemmel til å nekte en innsatt å bistå andre innsatte med å uforme klager og søknader. Etter Sivilombudets undersøkelser modererte direktoratet sitt standpunkt. Sivilombudet og direktoratet er dermed enige om at det ikke er hjemmel i straffegjennomføringsloven § 7 bokstav a, veiledningsplikten eller KSF 02/2002 til å nekte innsatte å bistå medinnsatte med å utforme klager eller søknader, så fremt de ikke opptrer som fullmektig. Ombudet fant likevel grunn til å kommentere direktoratets vurdering av at regelverket sett i sammenheng legger opp til at slik bistand skal ytes av advokater, eksterne fullmektiger eller kriminalomsorgens ansatte, fremfor andre innsatte. Etter ombudets syn kan rettskildene direktoratet viser til verken enkeltvis eller sett i sammenheng tolkes slik. Etter ombudets syn er det usikkert hvorvidt alle kriminalomsorgens enheter praktiserer regelverket i tråd med ombudets vurderinger. Ombudet ber derfor direktoratet påse at innholdet i ombudets uttalelse blir gjort kjent for kriminalomsorgens enheter.

Saken gjelder kommunens veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11 samt plikten etter plan- og bygningsloven 32-1 jf. § 1-4 til å påse at plan- og bygningslovgivningen overholdes i kommunen. Klager spurte kommunen om leiligheten hans lovlig kan bebos til tross for at det ikke foreligger ferdigattest eller midlertidig brukstillatelse. Kommunen har ikke besvart klagers spørsmål, kun opplyst at de ikke er i besittelse av dokumentasjon som viser at leiligheten er lovlig etablert, samtidig som de ikke har grunnlag for å igangsette ulovlighetsoppfølging. Sivilombudet har kommet til at Bergen kommune ikke har oppfylt veiledningsplikten sin overfor klager. Kommunen burde veiledet klager om hvilke regler som gjelder i tilfeller der boenheten er etablert før søknadsplikt ble innført, og hvilken dokumentasjon som kan belyse spørsmålet om når boenheten ble etablert. I lys av kommunens plikt til å påse at plan- og bygningslovgivningen overholdes burde kommunen videre ha innhentet dokumentasjonen fra rettssaken etter at kommunen ble gjort oppmerksom på at denne dokumentasjonen kunne belyse om leiligheten utgjør en ulovlighet eller ikke. Kommunens behov for å ta forbehold om at nye opplysninger kan dukke opp på et senere tidspunkt bør ikke stå i veien for å kommunisere tydelig til klager hva kommunens standpunkt er, basert på den dokumentasjonen som er kjent per i dag. Sivilombudet ber Bergen kommune om å vurdere klagers henvendelser på nytt.

Saken gjelder innsyn i ulike dokumenter hos Nasjonalmuseet, herunder møtereferater fra innkjøpskomiteen, samt møtereferater og kommunikasjonsplan mellom Fredriksen Family Art Company og museet. Nasjonalmuseet avslo innsynskravene med henvisning til offentlegforskrifta § 1 tredje ledd bokstav a om unntak for dokumenter om «kunstnarleg og fagleg programmering og planlegging av repertoar». Avslaget ble stadfestet av Kulturdepartementet. I begrunnelsene viste departementet blant annet til at ordlyden i forskriftsbestemmelsen ikke kan tolkes så snevert at dokumentene utelukkende må gjelde planleggingen av aktuelle publikumsrettede aktiviteter. Meroffentlighet etter offentleglova § 11 ble ikke vurdert. Sivilombudet har ikke rettslige innvendinger til departementets forståelse av unntaksbestemmelsen, men er kommet til at departementets meroffentlighetsvurdering for møtereferatene fra Nasjonalmuseets innkjøpskomité er mangelfull. Vurderingen departementet har foretatt er ikke knyttet opp mot vilkårene i offentleglova § 11 og er generell og overordnet i stedet for knyttet til det konkrete innholdet i det enkelte dokument. Ombudet ber på denne bakgrunn departementet om å foreta en fornyet meroffentlighetsvurdering av møtereferatene fra museets innkjøpskomité, og orientere ombudet om den nye vurderingen innen 4. november 2021.

Saken gjelder avslag på søknad om midlertidig dispensasjon for oppføring av vindmåler. Søknaden var i realiteten avslått med hjemmel i den skjønnsmessige bestemmelsen i plan- og bygningsloven § 19-2 første ledd første punktum, uten at Høyanger kommune hadde vurdert om vilkårene for midlertidig dispensasjon i andre ledd var oppfylt. Kommunen avslo søknaden fordi de ikke ønsket å ta stilling til noen form for vindkraftutbygging før nasjonal ramme for vindkraft var behandlet og eventuelt vedtatt. Regjeringen hadde fem dager før kommunens vedtak besluttet å ikke videreføre arbeidet med slik nasjonal ramme. Fylkesmannen i Vestland stadfestet kommunens avslag. Fylkesmannen gikk til en viss grad inn i vilkårene i andre ledd, og mente at kommunen hadde lagt vekt på et saklig og lovlig hensyn i sin skjønnsvurdering etter første ledd. Etter klage fra tiltakshaveren fant ombudet grunn til å undersøke saken med både Statsforvalteren og Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Ombudet er kommet til at premisset som lå til grunn for kommunens vurdering om ikke å gi midlertidig dispensasjon var bortfalt. Da arbeidet med nasjonal plan var det eneste momentet kommunen hadde brukt for å avslå søknaden om midlertidig dispensasjon for oppføring av vindmåler, har feilen vært utslagsgivende for Fylkesmannens avgjørelse. Fylkesmannen skulle opphevet kommunens avslag og sendt saken tilbake til kommunen for ny vurdering på grunnlag av riktige premisser. Statsforvalteren er derfor bedt om å vurdere saken på nytt. Ombudet er videre kommet til at det ikke er saklig å legge vekt på kommunens generelle motstand mot vindkraftutbygging ved vurderingen av om det skal gis midlertidig dispensasjon for oppføring av vindmåler, jf. § 19-2 første ledd første punktum. For øvrig har ombudet lagt til grunn at § 19-2 første ledd første punktum legger en reell skjønnsfrihet til kommunen, samt at denne bestemmelsen kan være en selvstendig avslagshjemmel når det er søkt om dispensasjon fra plan, uten at det er nødvendig med en forutgående vurdering av om vilkårene i andre ledd er oppfylt. Når det gjelder vilkårene i § 19-2 andre ledd er det slik saken er opplyst vanskelig for ombudet å se hvordan et såpass begrenset tiltak vil kunne sette hensynene bak kommuneplanens LNF-formål eller lovens formålsbestemmelse vesentlig til side. Med samme forbehold synes også fordelene ved den midlertidige vindmåleren å være klart større enn ulempene. Kunnskapsinnhenting om vindforholdene kan være en relevant fordel ved å gi dispensasjon. Det er likevel ikke tilstrekkelig sammenheng mellom vindmåleren og en eventuell senere vindkraftutbygging, til at ulemper ved slik utbygging kan vektlegges etter § 19-2 andre ledd andre punktum. Ombudet ber om at Statsforvalteren orienterer om utfallet av den nye behandlingen, ved oversendelse av kopi av brev til klageren.

Saken gjelder Statsforvalteren i Oslo og Vikens avslag på begjæring om utsatt iverksetting som følge av en klage til Sivilombudet. Statsforvalteren kunne forstås slik at det ikke var saklig å legge vekt på at ombudet har foretatt undersøkelser av den underliggende kommuneplanens gyldighet ved vurderingen av om et vedtak om rammetillatelse til oppføring av boliger skulle gis utsatt iverksetting. Ombudet har kommet til at denne forståelsen ikke er i tråd med forvaltningsloven § 42. Det er likevel ikke tilstrekkelig grunnlag for å be Statsforvalteren om å vurdere saken på nytt. Statsforvalteren bes imidlertid om å merke seg ombudets merknader og legge disse til grunn ved fremtidige vurderinger av utsatt iverksetting av vedtak.

Saken gjelder spørsmålet om klageren var «underrettet» om et vedtak om tvangsmulkt som var postlagt i en postkasse som tilhørte utleiedelen til klagerens bolig, jf. fvl. § 27, og om vedtaket i så fall var bindende for klageren. Sivilombudet er kommet til at både klagerens egen postkasse og utleiedelens postkasse var merket i tråd med regelverket. Klageren har derfor ikke ansvaret for at vedtaket var postlagt i feil postkasse. Når vedtaket ikke ble postlagt i klagerens postkasse var han ikke «underrettet» om dette. Vedtaket var derfor ikke bindende for klageren. Sivilombudet ber Statsforvalteren vurdere tvangsmulkten på nytt.

Sivilombudet har på generelt grunnlag og av eget tiltak undersøkt Statsforvalteren i Troms og Finnmarks saksbehandlingstid ved behandling av innsynsklager og rutiner for innhenting av relevante dokumenter fra underinstansen ved behandling av slike klager. Undersøkelsen viste at Statsforvalteren hadde tilfredsstillende rutiner for innhenting av saksdokumenter fra underinstansen, men at saksbehandlingstiden i de fleste tilfellene er for lang. Etter ombudets syn er saksbehandlingstiden hos Statsforvalteren ikke i tråd med kravet til at klager skal avgjøres «utan ugrunna opphald», jf. offentleglova § 32 tredje ledd. Statsforvalteren bes på denne bakgrunn om å vurdere iverksettelse av tiltak for å få ned saksbehandlingstiden. Ombudet ber om tilbakemelding på utvikling i saken, herunder oppdaterte tall for gjennomsnittlig saksbehandlingstid av innsynsklager innen 15. januar 2022.