Et barn som hadde fast bosted hos mor, ble etter samvær hos far boende hos han fra februar til juli. Det ble i samme periode avsagt flere rettsavgjørelser om at barnet skulle ha fast bosted hos mor, herunder kjennelse om tvangsfullbyrdelse. Nav kom til at barnets mor i den samme perioden skulle betale barnebidrag til far. Når det gjaldt barnetrygd mente Nav at barnet måtte anses å ha fast bosted hos mor, og at det var hun som skulle motta barnetrygden. Sivilombudsmannen viste til at både regelverket for barnebidrag og barnetrygd tar utgangspunkt i at det må foretas en konkret vurdering av hvor barnet skal anses å ha fast bosted. Nav Klageinstans syntes i saken om barnebidrag ikke å ha foretatt en tilstrekkelig konkret vurdering av sakens faktiske forhold. Arbeids- og velferdsdirektoratet ble derfor bedt om å sørge for at det blir foretatt en ny vurdering i barnebidragssaken.

Saka gjeld ein fars rett på 75 dagar med foreldrepengar. Klagaren søkte om utsetjing av foreldrepengar fordi han var i heiltidsarbeid. Søknaden blei send til Nav 67 dagar etter mors siste dag med stønad. Talet på stønadsdagar blei då avkorta tilsvarande talet på dagar frå siste dag mora fekk foreldrepengar og fram til tidspunktet då far søkte. Faren fekk dermed berre innvilga åtte av dei 75 stønadsdagane han søkte om. Ifølgje Nav, måtte far ha søkt om utsetjing innan mors siste dag med foreldrepengar, for å unngå å tape stønadsdagar. Dei 67 dagane som hadde gått frå mors siste dag og til far søkte om utsetjing, var tapte. Orskurden frå Trygderetten stadfesta vedtaket til Nav. Sivilombodsmannen meiner at eit krav om at det må søkjast om utsetjing av foreldrepengar etter folketrygdloven § 14-11 første ledd bokstav b, før mors siste dag med stønad, ikkje kan utleiast frå regelen i folketrygdloven § 14-10 siste ledd om at foreldrepengane skal takast ut samanhengande. Heller ikkje kravet i folketrygdloven § 14-11 andre ledd om at ein skriftleg arbeidsavtale må liggje føre for at heiltidsarbeid kan gi grunn til utsetjing, kan føre til at far ikkje hadde rett på å ta ut dei foreldrepengane som var igjen etter mors uttak. Sivilombodsmannen meiner at klagaren kunne søkje om utsetjing av foreldrepengeperioden også for tida som hadde gått før søknaden om utsetjing blei lagd fram for Nav, med den verknad at foreldrepengane ikkje skulle ha blitt avkorta. Arbeids- og velferdsdirektoratet må sørgje for at saka til klagaren blir vurdert på nytt.

En fylkeskommune utlyste en stilling som avdelingsleder ved en videregående skole. En søker ble ikke kalt inn til intervju fordi hun var samboer med en annen avdelingsleder ved skolen, og klaget saken inn til ombudsmannen. Klageren mente at ansettelsen var i strid med kvalifikasjonsprinsippet. Ombudsmannen har kommet til at fylkeskommunen har gjort flere feil ved ansettelsen. Prosessen har på langt nær vært i tråd med de ulovfestede kravene til skriftlighet som gjelder ved ansettelser. Videre var det i strid med kvalifikasjonsprinsippet at fylkeskommunen ansatte en søker som ikke oppfylte utlysningstekstens krav til utdanning. Det knytter seg også begrunnet tvil til om klageren ble forbigått ved ansettelsen. Ved fremtidige ansettelser må fylkeskommunen være bevisst de ulovfestede kravene til skriftlighet, og til utlysningstekstens betydning for hvem som kan ansettes.

Ombudsmannen har vurdert en sak som gjelder tildeling av funksjon som C. Vi har kommet til at funksjonen er tildelt i strid med utlysningsteksten, og derfor er i strid med kvalifikasjonsprinsippet. Siden ombudsmannen har en kontrollfunksjon i saker som gjelder funksjonstildeling og ansettelse, innebærer dette at opplysninger og dokumenter kan lagres frem til fristen for å klage saken inn for ombudsmannen går ut. Sletting av dokumenter, slik som i denne saken, vanskeliggjør ombudsmannens kontroll.

Saken gjelder forståelsen av fristbestemmelsen i plan- og bygningsloven § 21-9 første ledd, nærmere bestemt hvilken frist som gjaldt for å fremme søknad om byggetillatelse etter at det var gitt dispensasjon fra kommunens arealplan for oppføring av fritidsbolig. Klage over kommunens dispensasjon hadde blitt behandlet i flere omganger av Statsforvalteren og hos ombudsmannen. Tiltakshaveren hadde i påvente av denne prosessen ikke søkt om byggetillatelse før treårsfristen hadde løpt ut. Statsforvalteren kom etter dette til at dispensasjonen til byggingen av fritidsboligen var bortfalt før søknaden om byggetillatelse ble fremmet. Ombudsmannen har kommet til at plan- og bygningsloven § 21-9 første ledd ikke kan tolkes slik at treårsfristen suspenderes eller løper fra et senere tidspunkt enn klageinstansens vedtak, selv om saken senere bringes inn for ombudsmannen. Etter ombudsmannens mening er det riktignok flere hensyn som isolert sett taler for at en klage til ombudsmannen burde ha slike virkninger. Andre rettskilder – og da særlig ordlyden i plan- og bygningsloven § 21-9 første ledd, sammenholdt med uttalelsene i forarbeidene til bestemmelsen – må likevel tillegges større vekt ved tolkingen. Ombudsmannens undersøkelser i denne saken viser likevel at det kan være grunn til å overveie endringer i det gjeldende regelverket. Kommunal- og moderniseringedepartementet vil bli gjort oppmerksom på ombudsmannens uttalelse i eget brev herfra og oppfordret til å vurdere behovet for endringer i bestemmelsen.

Ombudsmannen har undersøkt på generelt grunnlag og av eget tiltak saksbehandlingstiden av klager som behandles av Oslo kommunes klagenemnd i saker om drosjeløyve, vann- og avløp, miljøgebyr og avkjørsel. Undersøkelsen har omfattet saksbehandlingstiden i underliggende etat, berørt byrådsavdeling og klagenemnda. I tillegg rettet undersøkelsen seg mot behandlingstiden av avvisningssaker og sakskostnadssaker. Ombudsmannen undersøkte også rutiner for å sende ut foreløpig svar og forsinkelsesmeldinger. Etter ombudsmannens syn fremstår den totale behandlingstiden i drosjeløyvesakene, renovasjonsgebyrsakene og avkjørselssakene i 2020 som beklagelig lang, og i mange saker kan behandlingstiden vanskelig sies å være i samsvar med kravet om at en sak skal forberedes og avgjøres «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Behandlingstiden i saker som er avvist av Oslo kommunes klagenemnd, fremstår som for lang. Ombudsmannen ber Oslo kommune vurdere om det er tilstrekkelige rutiner for å fange opp og behandle saker om avvisning «uten ugrunnet opphold». Ombudsmannen mener det er uklart hvorvidt det er rutiner for å orientere om forsinkelser i klagesaksbehandlingen. Ombudsmannen minner derfor om at det følger av god forvaltningsskikk å orientere om forsinkelser i saksgangen, grunnen til forsinkelsen og at det angis ny forventet svartid.

Et foreldrepar byttet fra august 2019 skole for sin datter. I begynnelsen av desember 2019 sendte foreldrene et brev til Fylkesmannen, der de blant annet meldte om at datteren ikke hadde hatt et trygt og godt skolemiljø da hun var elev ved den tidligere skolen. Utdanningsdirektoratet avviste saken fordi den ikke gjaldt skolen der datteren var elev da saken ble meldt, og det heller ikke forelå særlige grunner som gjorde en avvisning urimelig. Ombudsmannen er kommet til at Utdanningsdirektoratet kunne avvise foreldrenes melding om datterens skolemiljø på den tidligere skolen. Saken gjaldt ikke «skolen der eleven går», og det er ikke grunnlag for rettslige innvendinger mot direktoratets konklusjon om at vilkåret «særlege grunnar» ikke var oppfylt, jf. opplæringslova § 9 A 6 annet ledd tredje punktum. Ombudsmannen mener imidlertid at direktoratet la til grunn en noe for høy terskel i sin forståelse av lovens vilkår «særlege grunnar», og at det ville vært ønskelig med en mer utfyllende drøftelse av hensynet til barnets beste, jf. opplæringslova § 9 A 6 annet ledd tredje punktum, Grunnloven § 104 annet ledd og FNs barnekonvensjon art. 3. Ombudsmannen har ikke grunnlag for rettslige innvendinger mot måten forvaltningen ivaretok datterens rett til å bli hørt, jf. Grunnloven § 104 første ledd og FNs barnekonvensjon art. 12. Ombudsmannen ber direktoratet merke seg det som er påpekt i uttalelsen for fremtidige saker.

Saken gjelder Statens sivilrettsforvaltnings (SRF) vedtak om å frata en søster oppdraget som verge for sin bror. Vergen hadde over lang tid også hatt en rolle som omsorgsgiver etter helse- og omsorgslovgivningen. Saken om skifte av verge bygget på en bekymringsmelding om vergen fra kommuneoverlegen, som særlig gjaldt at søsteren hadde motsatt seg et tilbud til broren om et kartleggingsopphold på institusjon. Ombudsmannen har kommet til at SRFs vedtak om at det var til det beste for vergehaver at hans søster ble fratatt vergeoppdraget, jf. vergemålsloven § 29 annet ledd, bygget på et utilstrekkelig grunnlag, jf. forvaltningsloven § 17 første ledd. Kommuneoverlegens bekymringsmelding ga ikke et tilstrekkelig grunnlag for avgjørelsen. I en situasjon der det var stor uenighet mellom vergen og kommunen om kommunens tjenester til vergehaver, burde det vært innhentet synspunkter også fra andre fagpersoner på forsvarligheten av å takke nei til kartleggingsoppholdet. Vergehavers fastlege hadde trolig hatt godt grunnlag for å kunne uttale seg, både om hvorvidt det var i strid med vergehavers interesser å takke nei til oppholdet, og mer generelt om søsterens opptreden som verge. SRF burde også i større grad vurdert betydningen av at det er nærliggende å anse søsterens opptreden da hun motsatte seg kartleggingsoppholdet som noe hun foretok seg som del av rollen som nærmeste pårørende, og ikke som verge. Ombudsmannen ber SRF om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder innsyn etter offentleglova i sjablongfaktorer (ytre og indre faktor) brukt for å regne ut eiendomsskattegrunnlaget for den enkelte eiendom. Opplysningene fremgår ikke av skattelistene som ligger ute til offentlig gjennomsyn. Et vanlig klagepunkt i eiendomsskattesaker er usaklig forskjellsbehandling, og i den sammenheng kan eiendomsskatteytere henvende seg til kommunen for å kreve innsyn i ytterligere opplysninger om sammenlignbare eiendommer. Spørsmålet er hvordan kommunene skal vurdere innsynskrav i disse opplysningene. Etter eigedomsskattelova § 29, jf. skatteforvaltningsloven § 3-1, har kommunen taushetsplikt om «noens formues- eller inntektsforhold eller andre økonomiske, bedriftsmessige eller personlige forhold». Etter ombudsmannens syn er ytre og indre faktor i eiendomsskattegrunnlaget omfattet av taushetsplikten og derfor som utgangspunkt ikke åpne for innsyn i medhold av offentleglova § 3. Kommunen må likevel foreta en konkret vurdering der det også vurderes om opplysningene er «alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder», jf. skatteforvaltningsloven § 3-7 bokstav c. Ombudsmannen minner om at det er lagt til grunn at innsynskrav skal behandles dagen de er mottatt og i alle fall innen én til tre virkedager.

Et Nav-kontor i Oslo kommune besluttet å utestenge klageren fra fysisk oppmøte ved Navs lokaler i den aktuelle bydelen for en periode på tre måneder. Beslutningen var hovedsakelig begrunnet med at klageren over tid skulle ha kommet med anklager mot en bestemt saksbehandler, og at han nylig hadde levert en søknad som Nav-kontoret oppfattet som truende. Ombudsmannen er kommet til at Nav-kontorets beslutning på flere punkter ikke er gjort i samsvar med Arbeids- og velferdsdirektoratets retningslinjer for utestenging. Klageren ble ikke gitt et tilstrekkelig klart forhåndsvarsel eller en anledning til å komme med sitt syn på saken. Utestengingen på tre måneder oversteg retningslinjenes maksimale periode på 12 uker. Beslutningen skulle vært truffet av Nav-kontorets enhetsleder, og klagerens fullmektig skulle ha fått et skriftlig svar på sin klage. Ombudsmannen mener at beslutningen på disse punktene ikke var i tråd med god forvaltningsskikk. Ombudsmannen mener videre at det knytter seg begrunnet tvil til om Nav-kontoret gjorde en tilstrekkelig vurdering av mulige alternative reaksjonsformer og utestengingens lengde. Ombudsmannen ber kommunen og Nav-kontoret merke seg de forholdene som er påpekt i uttalelsen for fremtidige saker.