Ombudsmannen har vurdert en sak som gjelder tildeling av funksjon som C. Vi har kommet til at funksjonen er tildelt i strid med utlysningsteksten, og derfor er i strid med kvalifikasjonsprinsippet. Siden ombudsmannen har en kontrollfunksjon i saker som gjelder funksjonstildeling og ansettelse, innebærer dette at opplysninger og dokumenter kan lagres frem til fristen for å klage saken inn for ombudsmannen går ut. Sletting av dokumenter, slik som i denne saken, vanskeliggjør ombudsmannens kontroll.

Saken gjelder forståelsen av fristbestemmelsen i plan- og bygningsloven § 21-9 første ledd, nærmere bestemt hvilken frist som gjaldt for å fremme søknad om byggetillatelse etter at det var gitt dispensasjon fra kommunens arealplan for oppføring av fritidsbolig. Klage over kommunens dispensasjon hadde blitt behandlet i flere omganger av Statsforvalteren og hos ombudsmannen. Tiltakshaveren hadde i påvente av denne prosessen ikke søkt om byggetillatelse før treårsfristen hadde løpt ut. Statsforvalteren kom etter dette til at dispensasjonen til byggingen av fritidsboligen var bortfalt før søknaden om byggetillatelse ble fremmet. Ombudsmannen har kommet til at plan- og bygningsloven § 21-9 første ledd ikke kan tolkes slik at treårsfristen suspenderes eller løper fra et senere tidspunkt enn klageinstansens vedtak, selv om saken senere bringes inn for ombudsmannen. Etter ombudsmannens mening er det riktignok flere hensyn som isolert sett taler for at en klage til ombudsmannen burde ha slike virkninger. Andre rettskilder – og da særlig ordlyden i plan- og bygningsloven § 21-9 første ledd, sammenholdt med uttalelsene i forarbeidene til bestemmelsen – må likevel tillegges større vekt ved tolkingen. Ombudsmannens undersøkelser i denne saken viser likevel at det kan være grunn til å overveie endringer i det gjeldende regelverket. Kommunal- og moderniseringedepartementet vil bli gjort oppmerksom på ombudsmannens uttalelse i eget brev herfra og oppfordret til å vurdere behovet for endringer i bestemmelsen.

Ombudsmannen har undersøkt på generelt grunnlag og av eget tiltak saksbehandlingstiden av klager som behandles av Oslo kommunes klagenemnd i saker om drosjeløyve, vann- og avløp, miljøgebyr og avkjørsel. Undersøkelsen har omfattet saksbehandlingstiden i underliggende etat, berørt byrådsavdeling og klagenemnda. I tillegg rettet undersøkelsen seg mot behandlingstiden av avvisningssaker og sakskostnadssaker. Ombudsmannen undersøkte også rutiner for å sende ut foreløpig svar og forsinkelsesmeldinger. Etter ombudsmannens syn fremstår den totale behandlingstiden i drosjeløyvesakene, renovasjonsgebyrsakene og avkjørselssakene i 2020 som beklagelig lang, og i mange saker kan behandlingstiden vanskelig sies å være i samsvar med kravet om at en sak skal forberedes og avgjøres «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Behandlingstiden i saker som er avvist av Oslo kommunes klagenemnd, fremstår som for lang. Ombudsmannen ber Oslo kommune vurdere om det er tilstrekkelige rutiner for å fange opp og behandle saker om avvisning «uten ugrunnet opphold». Ombudsmannen mener det er uklart hvorvidt det er rutiner for å orientere om forsinkelser i klagesaksbehandlingen. Ombudsmannen minner derfor om at det følger av god forvaltningsskikk å orientere om forsinkelser i saksgangen, grunnen til forsinkelsen og at det angis ny forventet svartid.

Et foreldrepar byttet fra august 2019 skole for sin datter. I begynnelsen av desember 2019 sendte foreldrene et brev til Fylkesmannen, der de blant annet meldte om at datteren ikke hadde hatt et trygt og godt skolemiljø da hun var elev ved den tidligere skolen. Utdanningsdirektoratet avviste saken fordi den ikke gjaldt skolen der datteren var elev da saken ble meldt, og det heller ikke forelå særlige grunner som gjorde en avvisning urimelig. Ombudsmannen er kommet til at Utdanningsdirektoratet kunne avvise foreldrenes melding om datterens skolemiljø på den tidligere skolen. Saken gjaldt ikke «skolen der eleven går», og det er ikke grunnlag for rettslige innvendinger mot direktoratets konklusjon om at vilkåret «særlege grunnar» ikke var oppfylt, jf. opplæringslova § 9 A 6 annet ledd tredje punktum. Ombudsmannen mener imidlertid at direktoratet la til grunn en noe for høy terskel i sin forståelse av lovens vilkår «særlege grunnar», og at det ville vært ønskelig med en mer utfyllende drøftelse av hensynet til barnets beste, jf. opplæringslova § 9 A 6 annet ledd tredje punktum, Grunnloven § 104 annet ledd og FNs barnekonvensjon art. 3. Ombudsmannen har ikke grunnlag for rettslige innvendinger mot måten forvaltningen ivaretok datterens rett til å bli hørt, jf. Grunnloven § 104 første ledd og FNs barnekonvensjon art. 12. Ombudsmannen ber direktoratet merke seg det som er påpekt i uttalelsen for fremtidige saker.

Saken gjelder Statens sivilrettsforvaltnings (SRF) vedtak om å frata en søster oppdraget som verge for sin bror. Vergen hadde over lang tid også hatt en rolle som omsorgsgiver etter helse- og omsorgslovgivningen. Saken om skifte av verge bygget på en bekymringsmelding om vergen fra kommuneoverlegen, som særlig gjaldt at søsteren hadde motsatt seg et tilbud til broren om et kartleggingsopphold på institusjon. Ombudsmannen har kommet til at SRFs vedtak om at det var til det beste for vergehaver at hans søster ble fratatt vergeoppdraget, jf. vergemålsloven § 29 annet ledd, bygget på et utilstrekkelig grunnlag, jf. forvaltningsloven § 17 første ledd. Kommuneoverlegens bekymringsmelding ga ikke et tilstrekkelig grunnlag for avgjørelsen. I en situasjon der det var stor uenighet mellom vergen og kommunen om kommunens tjenester til vergehaver, burde det vært innhentet synspunkter også fra andre fagpersoner på forsvarligheten av å takke nei til kartleggingsoppholdet. Vergehavers fastlege hadde trolig hatt godt grunnlag for å kunne uttale seg, både om hvorvidt det var i strid med vergehavers interesser å takke nei til oppholdet, og mer generelt om søsterens opptreden som verge. SRF burde også i større grad vurdert betydningen av at det er nærliggende å anse søsterens opptreden da hun motsatte seg kartleggingsoppholdet som noe hun foretok seg som del av rollen som nærmeste pårørende, og ikke som verge. Ombudsmannen ber SRF om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder innsyn etter offentleglova i sjablongfaktorer (ytre og indre faktor) brukt for å regne ut eiendomsskattegrunnlaget for den enkelte eiendom. Opplysningene fremgår ikke av skattelistene som ligger ute til offentlig gjennomsyn. Et vanlig klagepunkt i eiendomsskattesaker er usaklig forskjellsbehandling, og i den sammenheng kan eiendomsskatteytere henvende seg til kommunen for å kreve innsyn i ytterligere opplysninger om sammenlignbare eiendommer. Spørsmålet er hvordan kommunene skal vurdere innsynskrav i disse opplysningene. Etter eigedomsskattelova § 29, jf. skatteforvaltningsloven § 3-1, har kommunen taushetsplikt om «noens formues- eller inntektsforhold eller andre økonomiske, bedriftsmessige eller personlige forhold». Etter ombudsmannens syn er ytre og indre faktor i eiendomsskattegrunnlaget omfattet av taushetsplikten og derfor som utgangspunkt ikke åpne for innsyn i medhold av offentleglova § 3. Kommunen må likevel foreta en konkret vurdering der det også vurderes om opplysningene er «alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder», jf. skatteforvaltningsloven § 3-7 bokstav c. Ombudsmannen minner om at det er lagt til grunn at innsynskrav skal behandles dagen de er mottatt og i alle fall innen én til tre virkedager.

Et Nav-kontor i Oslo kommune besluttet å utestenge klageren fra fysisk oppmøte ved Navs lokaler i den aktuelle bydelen for en periode på tre måneder. Beslutningen var hovedsakelig begrunnet med at klageren over tid skulle ha kommet med anklager mot en bestemt saksbehandler, og at han nylig hadde levert en søknad som Nav-kontoret oppfattet som truende. Ombudsmannen er kommet til at Nav-kontorets beslutning på flere punkter ikke er gjort i samsvar med Arbeids- og velferdsdirektoratets retningslinjer for utestenging. Klageren ble ikke gitt et tilstrekkelig klart forhåndsvarsel eller en anledning til å komme med sitt syn på saken. Utestengingen på tre måneder oversteg retningslinjenes maksimale periode på 12 uker. Beslutningen skulle vært truffet av Nav-kontorets enhetsleder, og klagerens fullmektig skulle ha fått et skriftlig svar på sin klage. Ombudsmannen mener at beslutningen på disse punktene ikke var i tråd med god forvaltningsskikk. Ombudsmannen mener videre at det knytter seg begrunnet tvil til om Nav-kontoret gjorde en tilstrekkelig vurdering av mulige alternative reaksjonsformer og utestengingens lengde. Ombudsmannen ber kommunen og Nav-kontoret merke seg de forholdene som er påpekt i uttalelsen for fremtidige saker.

Ombudsmannen har av eget tiltak og på generelt grunnlag undersøkt Skatteetatens praksis for vurderingen av såkalte unnskyldelige forhold i forbindelse med ileggelse av tilleggsskatt. Undersøkelsen ble satt i gang på bakgrunn av konkrete klager ombudsmannen mottok, der det var anført at Skatteklagenemnda ikke hadde rettet seg etter føringene fra lovgiver og Finansdepartementet om en lempeligere praksis. Nedenfor følger ombudsmannens avslutning i saken, der deler av Skattedirektoratets svar på undersøkelsen gjengis. Ombudsmannen mener at direktoratets redegjørelse viser at man er bevisst på føringene fra departementet, og at det arbeides målrettet for å sikre en enhetlig lempeligere praksis.

En journalist ba om innsyn i dokumentasjon oversendt fra Statsministerens kontor (SMK) til Koronakommisjonen. Dokumentasjonen omfattet all informasjonsutveksling mellom personer som var involvert i vurderinger og beslutninger i forkant av nedstengningen 12. mars 2020. I tillegg ble det bedt om innsyn i svaret på henvendelsen til Koronakommisjonen. Statsministerens kontor avslo innsynskravet med henvisning til offentleglova §§ 14 første ledd og § 15 første og tredje ledd. Ombudsmannen er kommet til at det er begrunnet tvil knyttet til en del av ett dokument som er unntatt offentlighet, og om delen av dokumentet kan unntas med den begrunnelsen SMK har gitt. Det fremgår ikke i tilstrekkelig grad hvorfor unntak er nødvendig for sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser. Ombudsmannen ber SMK vurdere saken på nytt.

Saken gjelder krav om innsyn i bildemateriale fra Mattilsynets tilsyn hos en pelsdyroppdretter. Mattilsynet ga innsyn i de fleste bildene. To av bildene ble derimot sladdet i sin helhet. Som begrunnelse for avslaget, viste Mattilsynet blant annet til at bildene gjelder en virksomhet der en enkeltperson har ansvaret for manglende oppfølging av syke og skadde dyr, og at bildene i vesentlig sterkere grad enn det skriftlige materialet var egnet til å karakterisere den ansvarlige. Den ekstra dimensjonen som bildene tilfører, var videre egnet til å skape så negative reaksjoner at den offentlige interessen i at opplysningene blir kjent, ikke oppveier den ansvarlige sitt behov for beskyttelse. Ombudsmannen har ikke avgjørende innvendinger mot Mattilsynets vurdering av at de to sladdede bildene skal unntas fra offentlighet fordi de er underlagt lovbestemt taushetsplikt, jf. offentleglova § 13 første ledd og forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Begrensningen i forvaltningsloven § 13 a nr. 3 om opplysninger som er «alminnelig tilgjengelig andre steder» kommer ikke til anvendelse selv om det er gitt skriftlige beskrivelser av innholdet i bildene.