Sameiet Vidars gate 16 kontaktet Oslo kommune for å få rettet det som etter sameiets oppfatning var en feil i kartet på finn.no og andre offentlig tilgjengelige kart. I stedet for å bytte om på registreringen av oppgang A og B slik sameiet ba om, ga kommunen de to inngangene nye adresser, i henhold til det som etter kommunens syn var gjeldende prinsipp for adressering etter matrikkelforskriften § 50. Sameiet klagde vedtaket inn til Fylkesmannen, som opprettholdt kommunens vedtak. Sameiet klagde deretter Fylkesmannens vedtak inn til ombudsmannen. Etter ombudsmannens syn har Fylkesmannen tatt utgangspunkt i en feilaktig forståelse av prinsippene for omadressering etter matrikkelforskriften § 50 syvende, jf. tredje og fjerde ledd. Etter bestemmelsen i fjerde ledd har kommunen en skjønnsmessig adgang til å velge om adressenavnet for hovedinngangene i en bygning skal knyttes til én vei, eller til de ulike veiene som de ulike hovedinngangene vender mot. Det var derfor i utgangspunktet ikke nødvendig å endre adressene i strid med sameiets ønske, for å oppnå en adressering i tråd med forskriften. Fylkesmannens rettsoppfatning synes å ha begrenset de skjønnsmessige vurderingene som ligger til grunn for adresseendringen. Fylkesmannens svar etterlater tvil om alle relevante hensyn er tatt i betraktning ved vurderingen av om adresseendringen var nødvendig for å få klarere og mer entydige adresser. Det er videre ikke utøvd et tilstrekkelig skjønn i den bredere vurderingen av om den skjønnsmessige adgangen til å endre adressen i dette tilfellet skulle benyttes.

Ombudsmannen besluttet av eget tiltak å undersøke Bergen kommunes rutiner for samordning mellom den kommunale vei- og bygningsmyndigheten. Bakgrunnen for undersøkelsen var en byggesak som var klaget inn til ombudsmannen, hvor det hadde oppstått uenighet mellom Plan- og bygningsetaten og Bymiljøetaten om hvem som var rett myndighet til å fatte vedtak om henholdsvis tillatelse til å oppføre byggverk innenfor byggegrense langs kommunal vei, jf. veglova § 29, og godkjenning av avkjørsel fra offentlig vei, jf. plan- og bygningsloven § 27-4 første ledd. Uenigheten mellom etatene førte til at det ikke ble fattet enkeltvedtak, hverken i spørsmålet om dispensasjon fra byggegrense eller avkjørselstillatelse. Som følge av dette ble byggesøknaden avvist. Etter ombudsmannens syn mangler Bergen kommune tilfredsstillende rutiner for samordning mellom den kommunale vei- og bygningsmyndigheten, jf. plan- og bygningsloven § 21-5. Byrådens svar etterlater også tvil om kommunens forståelse av reglene om personell kompetanse til å gi dispensasjon fra byggegrense langs kommunal vei er i tråd med veglova § 30 og forarbeidene til plan- og bygningsloven. Ombudsmannen oppfordrer byråden til å utarbeide nye rutiner som sikrer bedre samordning mellom etatene og sørger for at tvilsomme kompetansespørsmål avklares. Byråden bør også utarbeide retningslinjer for vurdering av vedtakskompetansen i saker om dispensasjon fra byggegrense langs kommunal vei.

Klageren hadde fått innvilget oppholdstillatelse for familieinnvandring med ektefellen (referansepersonen). Tillatelsen ble fornyet flere ganger, men da klageren søkte om permanent oppholdstillatelse, kom det frem at referansepersonen en periode hadde utført konsulentoppdrag i Sverige. Utlendingsnemnda (UNE) kom til at klageren og referansepersonen i denne periode ikke hadde oppfylt kravet i utlendingsloven § 40 tredje ledd om at partene skal «bo sammen». De viste til at referansepersonen i den aktuelle perioden hadde vært fire dager eller flere i uka på oppdrag i Sverige. Sivilombudsmannen er kommet til at UNE har lagt til grunn en for streng forståelse av hva som skal til for å anses å «bo sammen». At referansepersonen normalt var på jobb i Sverige fire dager per uke, var ikke avgjørende, når han tilbragte flertallet av ukens kvelder og netter på felles adresse i Norge. UNE skulle dessuten ha lagt vekt på at partene hadde bodd sammen i Norge i mange år før den avgrensede perioden med pendling til Sverige. Oppdraget som medførte pendling, var dessuten initiert av referansepersonens arbeidsgiver, og det ble ikke etablert noen selvstendig husholdning i Sverige. Samlet sett må partene anses å ha bodd sammen i lovens forstand i den aktuelle perioden. Etter ombudsmannens syn er UNEs vedtak ugyldig. UNE bes om å behandle saken på nytt innen 15. april 2021.

Saken gjelder Miljødirektoratets avvisning av en søknad om rovvilterstatning etter forskrift 2. juli 1999 nr. 720 om erstatning for tap og følgekostnader når husdyr blir drept eller skadet av rovvilt. Ombudsmannen har kommet til at Miljødirektoratets avvisning av søknaden ikke er i samsvar med de krav som stilles til fristavbrytelse ved innsendelse av søknader etter forskriften. Fristen avbrytes når søknaden innleveres til en postdistributør, jf. prinsippet i forvaltningsloven § 30. Ombudsmannen har også kommet til at Miljødirektoratet ikke har overholdt kravene til saksbehandlingstid i forvaltningsloven § 11 a første ledd, eller plikten til å sende foreløpige svar etter annet ledd. Miljødirektoratet bes om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder hvor en utleveringspostkasse skal plasseres. Posten Norge AS anmodet klageren om å flytte postkassen sin fra sin eiendom ved en kommunal vei, og over 1 km ned til fylkesveien. Plasseringen var lengre unna enn postforskriftens hovedregel om maksimal avstand fra postkassen til eierens port eller innkjøring. Posten begrunnet anmodningen med at veien opp til klagerens eiendom var utrygg å kjøre, og at det ville være i strid med arbeidsmiljøloven å la budene kjøre strekningen. Posten viste også til at postforskriften § 12 åpner for å gjøre unntak fra de alminnelige avstandskravene i dette tilfellet. Gloppen kommune, som har ansvar for veien, mente derimot at den var forsvarlig å kjøre, og opplyste om at det var uklart når kommunen ville utføre utbedringer på veien. Det er ikke mulig for ombudsmannen å overprøve Posten og Gloppen kommunes vurderinger av om det er forsvarlig å kjøre veien til eiendommen. De ulike vurderingene gjør etter ombudsmannens syn at det er begrunnet tvil om både Postens og kommunens konklusjon på dette punktet. Både Posten og Gloppen kommune bes på denne bakgrunn om å vurdere forholdet til arbeidsmiljøloven på nytt, eventuelt etter nærmere dialog seg imellom. Videre mener ombudsmannen at Posten har lagt til grunn en uriktig forståelse av postforskriften § 12. Det knytter det seg derfor begrunnet tvil til om denne bestemmelsens vilkår for å anmode om at postkassen flyttes ut over avstandskravene i § 11 er oppfylt. Posten bes om også å vurdere dette på nytt, dersom den fortsatt mener at det er ønskelig å gjøre unntak fra avstandskravene i medhold av denne bestemmelsen. Om et eventuelt unntak kan forankres i postloven § 8 fjerde ledd, må Posten og eventuelt departementet ta stilling til i første omgang.

Statsministerens kontor (SMK) avslo en journalists krav om innsyn i korrespondanse mellom SMK og departementene om en sak. Det fremgikk ikke av begrunnelsen hvilke dokumenter avslaget gjaldt. Journalisten mente at SMK var forpliktet til å identifisere de dokumentene avslaget omfattet ved bruk av saks- og dokumentnummer. SMK bestred at det forelå en slik plikt. SMK tok videre til orde for at det i et avslag på innsyn er tilstrekkelig å vise samlet til de hjemlene som danner grunnlaget for avslaget, samt opplyse om klageadgang og klagefrist. Ombudsmannen er kommet til at kravet om nøyaktig hjemmelshenvisning i offentleglova § 31 første ledd må forstås slik at det på en tilstrekkelig klar måte må fremgå av avslaget hvilke unntaksbestemmelser som gjelder hvilke dokumenter. Dette kan f.eks. gjøres ved at avslagshjemlene knyttes opp mot grupper av dokumenter, som er hensiktsmessig inndelt. I et avslag som omhandler flere dokumenter som kan unntas på ulike hjemmelsgrunnlag, er det følgelig ikke tilstrekkelig kun å vise samlet til avslagshjemlene og opplyse om klagemulighetene. Formålet bak kravet om nøyaktig hjemmelshenvisning kan ikke strekkes så langt at hvert av de dokumentene avslaget omfatter må identifiseres. Et slikt krav kan heller ikke utledes av øvrige rettskilder. Ombudsmannen er derfor enig med SMK i at forvaltningen i et avslag på innsyn ikke plikter å identifisere hvert dokument som omfattes av avslaget, f.eks. ved bruk av saks- og dokumentnummer. Et slikt krav kan heller ikke utledes av offentleglova § 31 andre ledd om utvidet begrunnelse. Eventuelle feil eller mangler ved den første avslagsbegrunnelsen må kunne rettes opp i den utvidede begrunnelsen, jf. prinsippet i forvaltningsloven § 41. SMK har i den utvidede begrunnelsen i tilstrekkelig grad klargjort hvilke dokumenter som er unntatt etter hvilke bestemmelser. Ombudsmannen har derfor ikke funnet grunn til å følge opp denne delen av saken videre. SMKs nye vurdering av hvilke dokumenter som kan unntas fra innsyn, og at det ikke er grunnlag for merinnsyn i disse dokumentene, gir ikke grunn til kritikk.

Ombudsmannen har av eget tiltak tatt opp generelle spørsmål om utfordringer knyttet til gjennomføringen av tvangsbehandlingen av særreaksjonsdømte utlendinger uten oppholdstillatelse i Norge med Justis- og beredskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet.

En kommune lyste ut fast stilling som avdelingsleder med 20-30 % undervisningsdel på småskoletrinnet. Kommunen ansatte en person som ikke oppfylte kompetansekravene til undervisningsstilling i lov og forskrift. En søker som oppfylte kravene mente seg forbigått, og brakte saken inn for ombudsmannen. Ombudsmannen mener at ansettelsen er i strid med kravene i opplæringslova da en person uten tilstrekkelig pedagogisk kompetanse ble fast ansatt. Ved fremtidige ansettelser må kommunen også være bevisst på rammene som utformingen av utlysningsteksten setter for den videre ansettelsesprosessen. Slik saken er opplyst, er det ikke grunnlag for å ta stilling til om klager er forbigått. Ansettelsesprosessen har ikke vært i tråd med de ulovfestede kravene til skriftlighet som gjelder ved ansettelser.

Saken gjelder Fylkesmannen i Innlandets avgjørelse i en tilsynssak, hvor de kom til at en psykologs bekymringsmelding til barnevernet ikke utgjorde brudd på et helsepersonells taushetsplikt. Fylkesmannen la stor vekt på at psykologen i denne saken hadde drøftet saken anonymt med barneverntjenesten, og konkluderte med at det ikke var brudd på taushetsplikten når helsepersonellet handlet i tråd med barneverntjenestens råd om å sende bekymringsmelding. Sivilombudsmannen er kommet til at Fylkesmannen ikke har foretatt en tilstrekkelig selvstendig og forsvarlig vurdering av om det foreligger brudd på taushetsplikten. At psykologen hadde lang erfaring og fulgte råd fra barneverntjenesten kunne ikke begrunne at vilkårene er oppfylt. Fylkesmannen har i sin avgjørelse og ovenfor ombudsmannen også vist til noen opplysninger om et søskens psykiske helseproblemer og psykologens samarbeidsproblemer med foreldrene, men heller ikke disse opplysningene gir tilstrekkelig grunnlag for konklusjonen om at vilkårene for unntak fra taushetsplikten er oppfylt. Fylkesmannen bes derfor behandle den delen av saken som gjelder mulig brudd på taushetsplikt på nytt.

En søker mente seg forbigått i en kommunal ansettelsesprosess. Han ba om innsyn i den ansattes søknad med vedlegg, og fikk dette delvis innvilget. Kommunen valgte å sladde den ansattes karakterer i vitnemålet under henvisning til at karakterene ikke hadde hatt betydning for ansettelsen, og hensynet til den ansattes personvern måtte veie tyngre. Som hjemmel viste kommunen både til forvaltningsloven § 19 annet ledd bokstav b og forvaltningslovforskriften § 17 annet ledd. Statsforvalteren stadfestet avgjørelsen, og sluttet seg til kommunens begrunnelse. Ombudsmannen mener at avslaget bygger på en uriktig forståelse av partsinnsynsreglene. Forvaltningsforskriften § 17 annet ledd åpner for å holde tilbake opplysninger som ikke har hatt betydning for avgjørelsen, men denne bestemmelsen gjelder ikke for vedlegg til søknaden. Om karakterene skal unntas fra innsyn, må vilkårene i forvaltningsloven § 19 være oppfylt. Selv om § 19 er riktig hjemmel, og Statsforvalteren har henvist til denne, er det likevel tvil om rettsanvendelsen har vært riktig. Det er vanskelig å se hvordan karakterene er «forhold som av særlige grunner ikke bør meddeles videre», slik § 19 annet ledd bokstav b forutsetter. Videre har klageren argumentert for at formelle kvalifikasjoner skulle vært tillagt mer vekt ved ansettelsen, og uenigheten om dette kan ikke være grunnlag for å innskrenke hans rett til innsyn. Statsforvalteren ble bedt om å ta en ny vurdering.