Saken gjelder søknad om skoleplass i nabokommunen for en skolestarter som bor ved grensen mellom to kommuner. Hovedbegrunnelsen for søknaden er at barnet ikke har nettverk i bostedskommunen grunnet et anstrengt forhold mellom far og hans særkullsbarn og tidligere samboer, som bor på samme sted. Ombudsmannen mener saken ikke er godt nok opplyst. Hensynet til barnets beste er som følge av dette ikke tilstrekkelig kartlagt, og manglende opplysning av saken får også betydning for avveiningen mellom hensynet til barnets beste og hensynet til det kommunale selvstyret. I denne saken har ikke partene fått tilstrekkelig veiledning til å ivareta sine interesser. Fylkesmannen bes vurdere saken på nytt.

Saken gjelder UNEs lovforståelse i en sak om opphør av flyktningstatus. En afghansk gutt fikk i 2010 innvilget flyktningstatus. Om lag åtte år senere ble han utvist fra Norge på bakgrunn av ilagt straff, og det ble fattet vedtak om opphør av hans flyktningstatus. Ombudsmannen har undersøkt UNEs forståelse av vilkårene for opphør i utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e. Ombudsmannen er kommet til at UNE la til grunn en uriktig forståelse av utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e og flyktningkonvensjonen når de i opphørssaken foretok en ren nåtidsvurdering av behovet for beskyttelse. Vilkårene for opphør kan ikke forstås annerledes i saker opprettet etter ilagt straff. Også i slike tilfeller skal det foretas en vurdering av om de forholdene som begrunnet innvilgelse av status som flyktning, har endret seg og ikke lenger er tilstede. Det kreves også at endringen er vesentlig og stabil. Ombudsmannen mener at UNEs vedtak er ugyldig, og at saken må behandles på nytt. Ved den fornyede vurderingen bes UNE om å legge til grunn ombudsmannens syn på gjeldende rett. UNE bes dessuten om å legge dette synet til grunn ved behandlingen av fremtidige saker.

Saken gjelder krav om innsyn i et uttrekk fra valutaregisteret av alle transaksjoner mellom kr 50 og kr 400 sendt fra Norge til Filippinene for en periode på fem år. Uttrekket viser årstall og hvert enkelt beløp. Skattedirektoratet avslo innsynskravet med den begrunnelse at opplysningene er underlagt taushetsplikt etter skatteforvaltningsloven § 3-1. Direktoratet mente opplysningene ikke var tilstrekkelig anonymisert. Taushetsplikt om noens økonomiske forhold er ikke til hinder for å gi ut informasjon i anonymisert form, jf. skatteforvaltningsloven § 3-7 bokstav b. Ombudsmannen har kommet til at opplysningene i det aktuelle uttrekket fra valutaregisteret må anses tilstrekkelig anonymisert og derfor ikke er taushetsbelagt. Ombudsmannen ber Skattedirektoratet om å behandle innsynskravet på nytt.

Saken gjelder innsyn i to møtereferater som omhandler avgangen til HR-direktøren i Helfo i 2009. Taushetsplikten for personlige forhold gjelder som utgangspunkt for offentlige tjenestemenn, men taushetsplikten er noe snevrere når opplysningene relaterer seg til vedkommendes arbeid og utførelsen av dette. Ombudsmannen har kommet til at det er tvil om enkelte av de unntatte opplysningene er taushetsbelagt og derved kan unntas offentlighet. Ombudsmannen ber Helsedirektoratet om å behandle innsynssaken på nytt.

Saken gjelder krav om innsyn i tilbudsdokumenter i en anbudskonkurranse for levering av ambulanseflytjenester fra juli 2019. En tilbyder som ikke fikk avtalen, ba om innsyn i tilbudene til leverandøren som vant konkurransen. Helse- og omsorgsdepartementet avslo delvis kravet om innsyn. Departementet begrunnet avslaget med at de unntatte opplysningene var taushetsbelagte. Ombudsmannen har kommet til at departementet ikke har foretatt en tilstrekkelig selvstendig og konkret vurdering av om vilkårene for unntak fra offentlighet er oppfylt. Departementets begrunnelse er også mangelfull. Ombudsmannen ber departementet om å behandle innsynssaken på nytt.

Saken gjelder Statens sivilrettsforvaltnings (SRFs) vedtak om å frata klageren oppdrag som verge for fem enslige, mindreårige asylsøkere. SRF mente et vergebytte var til det beste for vergehaverne. I begrunnelsen skrev SRF at det var lagt «særlig vekt» på at det var mottatt bekymringsmeldinger på klageren fra ulike offentlige organer. SRF viste til at det var en lav terskel for fratakelse av vergeoppdraget, og at det var tilstrekkelig at det forelå «en viss risiko» for at vergen ikke ville utføre oppdraget på en tilstrekkelig tillitsvekkende måte. De mindreårige selv – som alle var 16 eller 17 år på vedtakstidspunktet – ønsket ikke vergebytte. Dette var ifølge begrunnelsen tillagt «en viss vekt». Ombudsmannen er kommet til at det hefter feil ved SRFs vurderinger. Det avgjørende for om klageren kunne fratas vergeoppdragene, var om dette var «til det beste» for de mindreårige, jf. vergemålsloven § 29 andre ledd første setning. For mindreårige vergehavere må denne vurderingen skje i tråd med de føringer som følger av Grunnloven § 104 første ledd og barnekonvensjonen. Det er knyttet begrunnet tvil om SRF har tatt et riktig rettslig utgangspunkt ved vurderingen. Slik saken er opplyst, finner ombudsmannen videre å legge til grunn at de mindreåriges ønske om å beholde klageren har blitt tillagt vesentlig mindre vekt enn det Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen art. 12 tilsier. SRF har også lagt «særlig vekt» på de mottatte bekymringsmeldingene, uten at det er tilstrekkelig undersøkt og vurdert om det er hold i disse. Fordi de mindreårige nå har fylt 18 år og ikke har behov for verge lenger, er det ikke grunn til å be SRF om å behandle sakene på nytt. SRF bes imidlertid merke seg ombudsmannens generelle synspunkter og videreformidle disse til fylkesmennene på hensiktsmessig måte.

Saken gjelder spørsmålet om opplysninger i dokumenter om avslutningen av et arbeidsforhold i Den norske kirke skal unntas offentlighet som taushetsbelagte. X kirkelige fellesråd avslo et krav om innsyn i oppsigelser og avtaler inngått mellom X kirkelige fellesråd og en arbeidstaker. Personen som ba om innsyn, påklaget avslaget. Saken ble oversendt til Y bispedømmeråd for klagebehandling 24. januar 2019. Bispedømmerådet hadde sitt neste møte 4. februar, men klagen ble ikke behandlet før i møte 18. mars 2019. Avslaget ble opprettholdt. Ombudsmannen er kommet til at bispedømmerådets saksbehandlingstid var for lang og i strid med offentleglovas krav. Det er også knyttet begrunnet tvil, jf. sivilombudsmannsloven § 10 annet ledd siste punktum, til om bispedømmerådet har lagt til grunn en riktig forståelse av taushetspliktens rekkevidde for opplysninger om ansettelsesforhold i Den norske kirke, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr.1. Ombudsmannen ber bispedømmerådet om å foreta en ny vurdering av innsynsspørsmålet.

Klima- og miljødepartementet avslo en anmodning om utsatt iverksetting av vedtak om kvote for lisensfelling av ulv innenfor ulvesonen. Ombudsmannen er kommet til at departementets begrunnelse i avslaget ikke tilfredsstiller de minimumskravene som må stilles til innholdet av begrunnelsesplikten etter forvaltningsloven § 42. Departementet skulle ha nevnt de hovedhensynene som inngikk i vurderingen av anmodningen om utsatt iverksetting. Videre skulle departementet på en klarere og mer forståelig måte gjort kort rede for de hensynene som var avgjørende for avslaget. Departementet bes merke seg ombudsmannens merknader i denne saken og legge disse til grunn ved utformingen av fremtidige avslag på anmodninger om utsatt iverksetting av vedtak.

Ombudsmannen har undersøkt Brønnøy kommunes reglement for kommunestyret av eget tiltak. Reglementet går på flere punkter lenger enn kommunelovens bestemmelser om unntak fra hovedregelen om møteoffentlighet. Videre innebærer reglementet en betydelig skranke i de folkevalgtes og de ansattes ytringsfrihet. Ombudsmannen ber kommunen om å endre reglementet på disse punktene. Videre bes kommunen om å merke seg det som fremgår av ombudsmannens tidligere uttalelse om kommunens mangelfulle føring av møtebok ved vurderingen av behovet for å innta regler om dette i reglementet, og at det fortløpende vurderes om det er behov for andre tiltak for at reglene om føring av møtebok overholdes. Ombudsmannen ber om å bli holdt orientert om kommunens endringer i reglementet.

Saken gjelder Utlendingsdirektoratets (UDI) behandling av en søknad om visum. I søknaden fremgikk det at et av formålene med å søke om visum var at klager ønsket å delta i en hovedforhandling i Oslo tingrett. Klager var selv part i saken, som gjaldt gyldigheten av Utlendingsnemndas (UNE) avslag på hennes søknad om familieinnvandring til Norge. UDI vurderte ikke hvilken betydning klagers ønske om å delta i hovedforhandlingen i tingretten hadde for visumsøknaden. UDI oppfylte derfor ikke sin plikt til å vurdere klagers synspunkter, jf. forvaltningsloven § 34 annet ledd. UDI avgjorde klagen flere måneder etter hovedforhandlingen i tingretten. Før vedtakstidspunktet hadde klager derfor anmodet om å endre visumperioden, slik at hun kunne delta i ankeforhandlingen i lagmannsretten. Ombudsmannen mener at UDI ikke skulle forholdt seg passive når de etter vedtakstidspunktet ble klar over klagers tidligere innkomne anmodning. UDI skulle vurdert betydningen av anmodningen og orientert klager om sin vurdering. Under ombudsmannssaken har UDI opplyst at de uansett ikke kunne innvilget visum for ankeforhandlingene, da disse lå mer enn tre måneder fram i tid, jf. utlendingsforskriften § 3-9 annet ledd. På bakgrunn av anmodningen skulle UDI derfor ha veiledet klager om at hun måtte søke på nytt tre måneder før hovedforhandlingen for å få en reell behandling av visum for deltagelse i ankeforhandlingen. Ombudsmannen er kommet til at UDI har brutt veiledningsplikten etter forvaltningsloven § 11 annet ledd. Klagers ønske om å delta i rettsaken hun hadde reist mot UNE, har ikke lenger aktualitet, og ombudsmannen finner ikke grunn til å be UDI behandle saken på nytt. UDI bes imidlertid merke seg synspunktene i denne uttalelsen ved behandlingen av senere saker.