Saken gjelder spørsmål om en kommune overholdt kommunelovens habilitetsregel for kommunalt ansatte da den behandlet en klage i en sak om ledsagerbevis. Kommunen brøt habilitetsbestemmelsen i kommuneloven § 40 tredje ledd bokstav c) da saksbehandleren som hadde behandlet saken i første instans, forberedte klagesaken ved å skrive saksfremlegget til kommunens klagenemnd. Ombudsmannen ber derfor klagenemnda behandle klagen på nytt, og innen 8 uker orientere ombudsmannen om resultatet av den fornyede behandlingen ved oversendelse av kopi av underretningen til klageren.

Klager - en interesse- og serviceorganisasjon - hadde fått avslag på søknader om merverdiavgiftskompensasjon knyttet til undervisningsvirksomhet. Kravene ble først tatt til følge etter at saken ble behandlet i lagmannsretten. Skatteetaten utbetalte merverdiavgiftskompensasjon til gode, men mente at klager ikke hadde krav på forsinkelsesrenter. Ombudsmannen forela saken for Finansdepartementet. Departementets syn var at det ikke var grunnlag for å begrense retten til forsinkelsesrenter til tilfeller hvor Skatteetaten bruker for lang tid på å utbetale kravet. Forsinkelsesrenter tilkjennes også i tilfeller hvor forsinkelsen skyldes at etaten først har avslått kravet og at nektingsvedtaket senere har blitt omgjort. Forutsetningen er at forsinkelsen ikke skyldes forhold som må legges den kompensasjonsberettigde til last. Ombudsmannen er enig i Finansdepartementets lovforståelse og forutsetter at Skattedirektoratet vurderer saken på nytt.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet avslo en anmodning om å omgjøre en tillatelse til et lysthus i strandsonen. Departementet begrunnet avslaget med å vise til en uttalelse fra Justis- og beredskapsdepartementets lovavdeling, uten å vurdere saken konkret. Ombudsmannen er kommet til at departementets behandling av anmodningen er mangelfull. Departementet skulle ha foretatt en konkret vurdering av de relevante omstendighetene i saken.

Saken gjelder Fylkesmannens stadfestelse av områdereguleringsplan i Sogndal kommune. Fylkesmannen kom til at en bestemmelse om at gjennomføring av nye større tiltak førte til at det ikke lenger kunne drives bensinstasjonsanlegg, hadde hjemmel i lov og var rettslig bindende. Fylkesmannen la videre til grunn at to bestemmelser som ikke var rettslig bindende, kunne bli stående i planen som retningslinjer. Ombudsmannen er kommet til at det er knyttet begrunnet tvil til om bestemmelsen om adgangen til å drive bensinstasjon ved gjennomføring av fremtidige byggetiltak, er gyldig. Fylkesmannen bes videre sikre at reguleringsplanen ikke inneholder retningslinjer som er formulert som bindende krav. Ombudsmannen ber derfor Fylkesmannen om å vurdere saken på nytt.

Klageren søkte på en stilling ved driftsenhet for tekniske tjenester i en kommune. Verken han eller noen andre søkere ble innkalt til intervju. Kommunen ansatte en person som hadde hatt et vikariat i teknisk enhet de siste årene, og som derfor var kjent for kommunen. I klagen til ombudsmannen mente klageren at flere av søkerne fremsto som bedre kvalifisert enn den ansatte, og at hele prosessen var et spill fra kommunens side. Ombudsmannen er kommet til at den manglende gjennomføringen av intervjuer førte til at ansettelsessaken ikke var tilstrekkelig opplyst da ansettelsesvedtaket ble truffet. Kommunen har ikke hatt et forsvarlig grunnlag for å treffe avgjørelsen i tråd med kvalifikasjonsprinsippet.

Saken gjelder søknad om skoleplass i nabokommunen for en skolestarter som bor ved grensen mellom to kommuner. Hovedbegrunnelsen for søknaden er at barnet ikke har nettverk i bostedskommunen grunnet et anstrengt forhold mellom far og hans særkullsbarn og tidligere samboer, som bor på samme sted. Ombudsmannen mener saken ikke er godt nok opplyst. Hensynet til barnets beste er som følge av dette ikke tilstrekkelig kartlagt, og manglende opplysning av saken får også betydning for avveiningen mellom hensynet til barnets beste og hensynet til det kommunale selvstyret. I denne saken har ikke partene fått tilstrekkelig veiledning til å ivareta sine interesser. Fylkesmannen bes vurdere saken på nytt.

Saken gjelder UNEs lovforståelse i en sak om opphør av flyktningstatus. En afghansk gutt fikk i 2010 innvilget flyktningstatus. Om lag åtte år senere ble han utvist fra Norge på bakgrunn av ilagt straff, og det ble fattet vedtak om opphør av hans flyktningstatus. Ombudsmannen har undersøkt UNEs forståelse av vilkårene for opphør i utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e. Ombudsmannen er kommet til at UNE la til grunn en uriktig forståelse av utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e og flyktningkonvensjonen når de i opphørssaken foretok en ren nåtidsvurdering av behovet for beskyttelse. Vilkårene for opphør kan ikke forstås annerledes i saker opprettet etter ilagt straff. Også i slike tilfeller skal det foretas en vurdering av om de forholdene som begrunnet innvilgelse av status som flyktning, har endret seg og ikke lenger er tilstede. Det kreves også at endringen er vesentlig og stabil. Ombudsmannen mener at UNEs vedtak er ugyldig, og at saken må behandles på nytt. Ved den fornyede vurderingen bes UNE om å legge til grunn ombudsmannens syn på gjeldende rett. UNE bes dessuten om å legge dette synet til grunn ved behandlingen av fremtidige saker.

Saken gjelder krav om innsyn i et uttrekk fra valutaregisteret av alle transaksjoner mellom kr 50 og kr 400 sendt fra Norge til Filippinene for en periode på fem år. Uttrekket viser årstall og hvert enkelt beløp. Skattedirektoratet avslo innsynskravet med den begrunnelse at opplysningene er underlagt taushetsplikt etter skatteforvaltningsloven § 3-1. Direktoratet mente opplysningene ikke var tilstrekkelig anonymisert. Taushetsplikt om noens økonomiske forhold er ikke til hinder for å gi ut informasjon i anonymisert form, jf. skatteforvaltningsloven § 3-7 bokstav b. Ombudsmannen har kommet til at opplysningene i det aktuelle uttrekket fra valutaregisteret må anses tilstrekkelig anonymisert og derfor ikke er taushetsbelagt. Ombudsmannen ber Skattedirektoratet om å behandle innsynskravet på nytt.

Saken gjelder innsyn i to møtereferater som omhandler avgangen til HR-direktøren i Helfo i 2009. Taushetsplikten for personlige forhold gjelder som utgangspunkt for offentlige tjenestemenn, men taushetsplikten er noe snevrere når opplysningene relaterer seg til vedkommendes arbeid og utførelsen av dette. Ombudsmannen har kommet til at det er tvil om enkelte av de unntatte opplysningene er taushetsbelagt og derved kan unntas offentlighet. Ombudsmannen ber Helsedirektoratet om å behandle innsynssaken på nytt.

Saken gjelder krav om innsyn i tilbudsdokumenter i en anbudskonkurranse for levering av ambulanseflytjenester fra juli 2019. En tilbyder som ikke fikk avtalen, ba om innsyn i tilbudene til leverandøren som vant konkurransen. Helse- og omsorgsdepartementet avslo delvis kravet om innsyn. Departementet begrunnet avslaget med at de unntatte opplysningene var taushetsbelagte. Ombudsmannen har kommet til at departementet ikke har foretatt en tilstrekkelig selvstendig og konkret vurdering av om vilkårene for unntak fra offentlighet er oppfylt. Departementets begrunnelse er også mangelfull. Ombudsmannen ber departementet om å behandle innsynssaken på nytt.