Saken gjelder Utlendingsdirektoratets (UDIs) behandlingstid i en sak om oppholdskort som familiemedlem av en EØS-borger. UDI brukte nesten ni måneder på å behandle saken. Dette er et brudd på utlendingslovens og EØS-rettens absolutte behandlingsfrist på seks måneder. Søkeren ble heller ikke holdt orientert om sakens fremdrift underveis på en tilfredsstillende måte.

I forbindelse med en diskusjon mellom to privatpersoner og en trafikkbetjent om ileggelsen av et parkeringsgebyr, ble trafikkbetjenten fotografert. Betjenten hadde ikke samtykket til fotograferingen. Den kommunale parkeringstjenesten sendte i etterkant et brev til bileieren og ba om en skriftlig beklagelse for opptredenen. Parkeringstjenesten ba videre om at bilder som var tatt av trafikkbetjenten, ble slettet. Det ble opplyst at det ikke er tillatt å fotografere personer uten deres samtykke. Parkeringstjenesten orienterte om at dersom skriftlig beklagelse ikke ble gitt, kunne hendelsen bli politianmeldt. Det er ikke krav om samtykke for å ta bilde av en offentlig tjenesteperson. På dette punket ga derfor kommunen uriktig informasjon i brevet til bileieren. Dette er uheldig, ikke minst fordi det samtidig ble gitt informasjon som kunne forstås slik at det var knyttet straffansvar til det å ta bilder uten slikt samtykke.

Saken gjelder Utlendingsdirektoratets (UDIs) behandlingstid i en sak om oppholdskort som familiemedlem av en EØS-borger. UDI brukte nesten ett år på å behandle saken. Dette er et klart brudd på utlendingslovens og EØS-rettens behandlingsfrist på seks måneder. Søkeren ble heller ikke holdt orientert om sakens fremdrift underveis på en tilfredsstillende måte. Ombudsmannens undersøkelse viser at behandlingsfristen ble brutt i et høyt antall saker om oppholdskort i 2018. UDI har hittil i 2019 jobbet aktivt med å få ned restansene, og har i noen grad lykkes med dette. Dette er positivt. UDI bryter imidlertid fortsatt loven i et høyt antall saker ved å bruke mer enn seks måneder på behandlingen. Ombudsmannen vil fortsette å følge UDIs behandlingstider i disse sakene. UDI bes om å gi en tilbakemelding innen 15. august 2019 på hvor mange uavsluttede saker som da har vært til behandling i seks måneder eller mer, og hva som er blitt gjort for å sikre at partene blir holdt tilstrekkelig orientert under sakens gang.

A skole klaget til ombudsmannen over beregningsmodellen Oslo kommune benytter for å tildele midler til spesialundervisning i friskoler. Kommunen tar utgangspunkt i gjennomsnittlig årslønn for en lærer med et fratrekk på 187,5 timer. A mener skolen ikke blir kompensert i samsvar med gjeldende regelverk. Kommunen skal sørge for å tildele midler til spesialundervisning i friskolene på et nivå som minst tilsvarer nivået i den kommunale skolen. Modellen Oslo kommune benytter gjør at nivået på tildelingene til friskoler ikke kan sammenlignes direkte. Gjennomgangen som er foretatt, gir ikke grunn for ombudsmannen til å rette vesentlige innvendinger mot fordelingsmodellen på generelt grunnlag.

Det var utlyst en stilling som prosjektleder i et kommunalt foretak. Klageren fremsto som formelt godt kvalifisert, men ble ikke innkalt til intervju eller tatt med i den videre vurderingen. Det kommunale foretaket inviterte fire personer til intervju som alle var kjent for foretaket fra tidligere. Ombudsmannen mener klageren skulle ha vært innkalt til intervju. Han fremsto som en av de som var best formelt kvalifisert vurdert opp mot kravene i utlysningsteksten. At klager ikke ble intervjuet, gjør at det knytter seg en begrunnet tvil til om saken ble tilstrekkelig utredet, og om det var kvalifikasjonsprinsippet som var styrende for hvem som ble innkalt til intervju. Videre er det etter ombudsmannens syn mangler ved den skriftlige dokumentasjonen av ansettelsesprosessen.

Saken gjelder krav om innsyn i tilbudsdokumenter i en anbudskonkurranse for levering og servering av lunsj og møtemat. Et foretak ba om innsyn i tilbudsdokumentene til leverandøren som vant konkurransen. Helse- og omsorgsdepartementet avslo delvis kravet om innsyn. Departementet begrunnet avslaget med at de unntatte opplysningene var taushetsbelagt. Ombudsmannen er kommet til at departementets begrunnelse er mangelfull. Begrunnelsen etterlater tvil om alle de sladdede opplysningene i tilbudsdokumentene er vurdert tilstrekkelig konkret. Ombudsmannen ber departementet behandle saken på nytt.

Ombudsmannen har av eget tiltak undersøkt Fjell kommunes praksis for journalføring av e-postkorrespondanse i en sak om dispensasjon fra kommunens arealplan. Kommunen hadde lagt til grunn at enkelte av e-postene var arbeidsdokumenter, og at utkast til søknader ble regnet som intern saksforberedelse. Ombudsmannen har stilt spørsmål ved hvilke kriterier kommunen legger til grunn for vurderingen av om en e-post er underlagt journalføringsplikt eller ikke. Videre har ombudsmannen stilt spørsmål ved at det tok lang tid før enkelte e poster ble journalført. Ombudsmannen er kommet til at kommunen har lagt til grunn en for høy terskel for hvilke dokumenter som skal journalføres. Videre påpeker ombudsmannen at journalføringen som utgangspunkt skal skje fortløpende, og at en etappevis journalføring vil kunne føre til at hensynene reglene om innsyn skal ivareta, blir tilsidesatt. Ombudsmannen ber kommunen om å gjennomgå praksisen for journalføring av e-poster og utkast til søknader, samt å gjennomgå de aktuelle dokumentene og vurdere om de skal journalføres.

Saken gjelder manglende svar fra Måsøy kommune i en sak om gebyr for slamtømming. Ombudsmannens undersøkelse av saken viste at kommunen journalførte henvendelser om gebyrfastsettelsen fra flere innbyggere på samme sak. Samtidig ble flere henvendelser fra én klager fordelt på flere saker. Dette gjorde det uklart hvilke henvendelser som var besvart og om det var sendt foreløpig svar. Ombudsmannen bemerker at kommunen har et arkivansvar. Kommunen plikter ifølge arkivlova å ha arkiv, og at disse er «ordna og innretta slik at dokumenta er tryggja som informasjonskjelder for samtid og ettertid». Reglene om arkiv og journalføring skal sikre både det kortsiktige behovet kommunen har for tilgang til informasjon i egne arkiver, men også det langsiktige, samfunnsmessige behovet for å ta vare på viktig dokumentasjon for fremtiden. Et godt arkiv muliggjør også kontroll med forvaltningen, herunder fra ombudsmannens side. Kommunens journalføring har i betydelig grad vanskeliggjort ombudsmannens undersøkelse av saken, og den kan ha bidratt til å vanskeliggjøre kommunens oppfølging av borgernes henvendelser. Ombudsmannen ber Måsøy kommune om å gjennomgå sine rutiner for journalføring for å påse at arkivansvaret blir oppfylt. Det er uklart for ombudsmannen når de forskjellige henvendelsene fra klagerne kom inn til kommunen og når de er besvart. Kommunen bes merke seg reglene om saksbehandlingstid og foreløpig svar i forvaltningsloven.

Saken gjelder spørsmålet om Andøya Space Center AS er omfattet av offentleglovas virkeområde. Andøya Space Center AS er morselskapet i et konsern, som foruten morselskapet består av fire datterselskap. På forespørsel fra en journalist kom Nærings- og fiskeridepartementet til at Andøya Space Center AS ikke er omfattet av loven. Departementet la til grunn at hele konsernets virksomhet måtte vurderes samlet i spørsmålet om unntaket i offentleglova for konkurranseutsatte offentligeide virksomheter kom til anvendelse. Departementet viste til at konsernets virksomhet er av en slik karakter at det faller inn under konkurranseunntaket i loven. Ombudsmannen er kommet til at det er det enkelte «rettssubjekt» som skal være grunnlaget for vurderingen av om konkurranseunntaket kommer til anvendelse. Det er dermed virksomheten i aksjeselskapet, og ikke det samlede konsernet, som må vurderes for å avgjøre om det kan gjøres unntak fra lovens virkeområde. På denne bakgrunn ber ombudsmannen departementet om å foreta en ny vurdering av om morselskapet Andøya Space Center AS er omfattet av offentleglovas virkeområde. Ved vurderingen av om morselskapets virksomhet faller inn under konkurranseunntaket, må det foretas en konkret helhetsvurdering og en avveining av ulike relevante momenter.

Saken gjelder en kommunes disponering av trygdemidlene til en bruker som var under tvungen forvaltning. På grunn av mangelfulle rutiner og manglende oppfølging av den trygdede fikk ikke kommunen den nødvendige oversikten over den trygdedes økonomiske situasjon. Etter at den tvungne forvaltningen ble avsluttet, hadde den trygdede opparbeidet seg ikke ubetydelig gjeld bestående av forfalt husleie, strøm og annet som ligger i kjernen av hva som skal dekkes under tvungen forvaltning. Kommunen er enig i at det har vært enkelte svakheter ved oppfølgingen i saken og har erkjent å ha et erstatningsansvar for påløpte renter og purregebyr. Ombudsmannen mener det ikke er grunn til å foreta avkortning i erstatningssummen på grunn av den skadelidtes medvirkning.