På generelt grunnlag og av eget tiltak undersøkte Sivilombudsmannen Navs praksis for fastsettelse av virkningstidspunkt (tidspunktet ytelsen utbetales fra) for uføretrygd i de sakene der den uføretrygdede tidligere hadde mottatt arbeidsavklaringspenger. Spørsmålet var om praksis var i tråd med folketrygdloven § 22-12 første ledd jf. tredje ledd. Ombudsmannen har kommet til at Nav ikke har hjemmel til å sette virkningstidspunktet for uføretrygd frem i tid og dermed la vedtak om arbeidsavklaringspenger løpe inn i en periode etter at det er konstatert at vilkårene for uføretrygd er oppfylt. Det spennet som har oppstått mellom regelverket og den praksisen som direktoratet mener er nødvendig i slike saker, må søkes løst gjennom fremsettelse av forslag om lovendring. Sentrale rutiner bør fremgå av Navs rundskriv.

Saken gjelder viderebruk av materiale etter offentleglova § 7 første ledd. Norsk digital læringsarena (NDLA) er et interfylkeskommunalt samarbeid som tilbyr digitale læringsmidler for videregående opplæring. Hordaland fylkeskommune er ansvarlig juridisk enhet for samarbeidet. Et foretak henvendte seg til fylkeskommunen og krevde rett til fri viderebruk av NDLAs materiale. Foretaket fremholdt at NDLAs lisenser ikke oppfylte kravene i offentleglova § 7 første ledd, ettersom lisensene ikke tillot viderebruk til ethvert formål. Fylkeskommunen fant ikke grunn til å endre lisensene. Ombudsmannen er kommet til at offentleglova §7 første ledd ikke innebærer at NDLA er forpliktet til å tillate fri viderebruk av materiale som er utviklet av eller på oppdrag fra NDLA, selv om det kan kreves innsyn i materialet. Dersom materialet er vernet etter annen lovgivning, for eksempel underlagt opphavsrett eller andre immaterielle rettigheter, må viderebruk klareres med NDLA.

Klager mottok i 2008 og 2009 individstønad etter arbeidsmarkedsloven. Senere ble det klart at hun i deler av den samme tidsperioden også var kvalifisert for attføringspenger etter folketrygdloven. Ved etterbetalingen av attføringspenger ble det i medhold av folketrygdloven § 22-8 sjette ledd gjort fradrag for individstønaden utbetalt fra 1. januar 2009. Denne lovbestemmelsen ble vedtatt 16. januar med ikrafttredelse 1. januar 2009. I klagen til ombudsmannen ble det anført at det var i strid med tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97 å anvende fradragsreglene på tidsperioden forut for vedtakelsen. Ombudsmannen er kommet til at det var adgang til å samordne ytelsene i form av å gjøre fradrag for tidligere mottatt individstønad etter rettstilstanden slik den var før 1. januar 2009. Lovendringen var dermed ikke i konflikt med den tidligere rettstilstanden. Grunnloven § 97 er heller ikke til hinder for å anvende folketrygdloven § 22-8 sjette ledd for tidsperioden mellom ikrafttredelse og vedtakelse. Rettsposisjonen som hevdes å ha grunnlovsvern – doble livsoppholdsytelser fra folketrygden – er ikke beskyttelsesverdig.

Saken gjelder ansettelse av renholder ved X sykehus. Etter å ha mottatt avslag ble klager informert om han var overkvalifisert til stillingen. Personen som ble ansatt, syntes imidlertid ikke å oppfylle utlysningstekstens krav om å ha «fagbrev som renholdoperatør». Ombudsmannen er kommet til at helseforetaket har handlet i strid med kvalifikasjonsprinsippet ved å ansette en person som ikke oppfylte kravene i utlysningsteksten. For øvrig har helseforetaket erkjent at søknadsprosessen ikke var i tråd med alminnelig god forvaltningsskikk. Det er opplyst at avdeling for renhold allerede har endret sine rutiner for rekruttering, slik at sykehusets interne veiledning for ansettelser følges i fremtidige ansettelsessaker.

Saken gjelder anerkjennelse og innkreving av barnebidrag fastsatt av polske myndigheter. Spørsmålet i saken er om Haagkonvensjonens krav til at «avgjørelsens fullstendige tekst» skal vedlegges en søknad om anerkjennelse og fullbyrding, var oppfylt. Ved vurderingen av om bidragsavgjørelsen skal oversendes i sin «fullstendige tekst», må det tas utgangspunkt i opprinnelsesstatens krav til utforming av avgjørelser. Dersom avgjørelsen ikke gir holdepunkter til å kunne vurdere en begrunnet klage etter konvensjonens artikkel 22, vil Nav kunne be den anmodende staten om ytterligere dokumentasjon. I tilfeller hvor dette ikke etterkommes, kan Nav beslutte at saken returneres ubehandlet til den anmodende staten. Ombudsmannen har merket seg Arbeids- og velferdsdirektoratets erkjennelse av at begrunnelsen i den konkrete saken var uriktig. For øvrig er det etter gjennomgangen ombudsmannen har foretatt, ikke funnet grunn til å rette rettslige innvendinger mot Navs konklusjon om at den aktuelle bidragsavgjørelsen kan anerkjennes i Norge.

Det ble lagt til grunn feil faktiske forhold da en rammetillatelse for oppføring av bolig ble gitt og stadfestet. Sol-/skyggediagrammet som var utarbeidet av ansvarlig søker, viste mer sol på naboens uteoppholdsarealer enn det faktisk ble da huset ble oppført. Boligens skyggelegging var et sentralt tema da rammetillatelsen ble gitt, og kommunen kom under tvil til at dette ikke var en kvalifisert ulempe for naboen. Naboens begjæring om omgjøring ble ikke tatt til følge av Fylkesmannen i Rogaland. Fylkesmannen kom til at feilen ikke kunne hatt avgjørende betydning for en dispensasjon som ble gitt sammen med rammetillatelsen. Saken ble klaget inn for ombudsmannen. Ombudsmannen er kommet til at Fylkesmannen har lagt til grunn feil rettslig utgangspunkt for sin omgjøringsvurdering. Ulempene for naboen burde fortrinnsvis vært vurdert etter plan- og bygningsloven § 29-4 om byggverkets plassering, høyde og avstand fra nabogrense. Videre er ombudsmannen kommet til at feilen i de faktiske forholdene kan ha virket bestemmende på innholdet i Fylkesmannens vedtak. Ombudsmannen ber Fylkesmannen vurdere saken på nytt, og kommenterer et par forhold som Fylkesmannen bør merke seg ved sin nye vurdering av om vedtaket er ugyldig og bør omgjøres.

Det vises til tidligere korrespondanse i anledning deres klage 8. februar 2019 på vegne av det danske selskapet A, senest deres e-post 25. mars 2018. Klagen gjelder den delen av Skatteklagenemndas vedtak 8. mai 2017 hvor selskapet ble ilagt tilleggsavgift med 20 % (kr. 218 267). Selve etterberegningen av merverdiavgift er ikke påklaget hit. I henhold til dagjeldende overgangsbestemmelse i skatteforvaltningsloven ble merverdiavgiftsloven § 21-3 benyttet som hjemmel for ileggelsen av tilleggsavgift.

Saken gjelder spørsmålet om en ansatt som behandlet en sak om parkeringstillatelse for forflytningshemmede i førsteinstans, var inhabil ved tilretteleggelsen av saken for den kommunale klagenemnda. Den gjelder også klagenemndas begrunnelse for avslaget. Ombudsmannen er kommet til at saksbehandleren var inhabil etter habilitetsreglene i kommuneloven. Klagenemndas vedtak manglet dessuten skriftlig begrunnelse, og det oppfyller ikke kravene i forvaltningsloven §§ 24 og 25. Klagenemnda bes behandle saken på nytt.

Saken gjelder Statens sivilrettsforvaltnings avslag på en verges krav om timebasert godtgjøring i stedet for den faste årlige satsen, jf. vergemålsforskriften § 16. Godtgjøringen gjaldt blant annet forholdsvis omfattende undersøkelser for å finne inngangsverdien på aksjer solgt i 2011 og 2015, utført i forbindelse med arbeidet med den vergetrengendes skattemelding for 2015. I avslaget ble det vist til at sivilrettsforvaltningen hadde foretatt en «samlet vurdering», som blant annet bygget på at deler av vergens arbeid falt utenfor mandatet, og at arbeidet som var utført innenfor mandatet var mer omfattende enn nødvendig. Sivilrettsforvaltningen ga uttrykk for at undersøkelser av disposisjoner eller hendelser forut for vergeoppnevnelsen generelt vil falle utenfor vergens oppdrag. Ombudsmannen kan ikke se at det er grunnlag for et slikt syn. Det avgjørende kan ikke være når en disposisjon ble foretatt, men om en undersøkelse av den er nødvendig for å ivareta en aktuell økonomisk interesse for den vergetrengende, jf. vergemålsloven § 31. Verken regelverket eller vergens mandat i denne saken gir en slik avgrensning av oppdraget som sivilrettsforvaltningen la til grunn. Sivilrettsforvaltningen mente vergens arbeid lå «i grenselandet» for hva den faste satsen kunne anses å gi «rimelig dekning» for, jf. forskriften § 16. Etter ombudsmannens syn kan det ikke foretas en forsvarlig vurdering av et slikt grensetilfelle uten å ta konkret stilling til hvilken andel av vergens arbeid som faktisk skal avkortes. Det burde også foreligget retningslinjer eller praksis for hvor mye arbeid som uansett må forventes utført før det er aktuelt med timebasert godtgjøring. Det er en fare for vilkårlighet når det i grensetilfeller tas avgjørelser om timebasert godtgjøring ut fra en «helhetsvurdering», uten at det tas stilling til hvilket arbeidet som faktisk skal godtgjøres og hvor mye arbeid den faste satsen anses å gi rimelig godtgjøring for. Ombudsmannen er enig med sivilrettsforvaltningen når de uttrykker at det ikke er avgjørende for om det kunne gis timebasert godtgjøring at vergens arbeid ikke var klarert med Fylkesmannen på forhånd. Da det motsatte standpunktet er lagt til grunn i Statens sivilrettsforvaltnings håndbok for verger, ble sivilrettsforvaltningen anmodet om å vurdere korrigering av håndboken. På bakgrunn av manglene ved rettsanvendelsen og skjønnet mener ombudsmannen at vedtaket må anses ugyldig. Sivilrettsforvaltningen bes om å vurdere saken på nytt.

Spørsmålet i saken er om unntaket i merverdiavgiftsloven § 3-4 for sosiale tjenester mv. gjelder for utleie av arbeidskraft for enkelte typer tjenester ved driften av akutt-/asylmottak. Tjenestene det er tale om, er administrasjon/økonomioppgaver og vakthold. Ombudsmannen er enig i Skatteklagenemdas konklusjon om at utleie av arbeidskraft til akutt-/asylmottak – som ikke på selvstendig grunnlag utgjør en helhetlig sosial tjeneste – ikke skal unntas avgift etter merverdiavgiftsloven § 3-4 tredje ledd.