En kommune hadde ansatt en skolefaglig ansvarlig uten at stillingen først ble kunngjort internt eller offentlig. Som begrunnelse for denne fremgangsmåten viste kommunen til planer om sammenslåing med nabokommunene. Kommunen mente at det i praksis ikke hadde skjedd en ansettelse i noen ledig stilling, men et samarbeid mellom disse kommunene. Samarbeidet ble likevel formalisert gjennom en avtale om ansettelse. Ombudsmannen uttalte at kommunens begrunnelse for ikke å kunngjøre stillingen som skolefaglig ansvarlig bygger på en uriktig rettslig forståelse. Stillingen skulle vært kunngjort internt. Om ingen interne hevdet å ha rett til stillingen, for eksempel gjennom fortrinnsrett, skulle den også vært kunngjort offentlig.

Saken gjelder ansettelse av politibetjent. Det var enighet om at klageren var formelt kvalifisert for stillingen. Året før hadde han hatt et hospiteringsopphold på samme sted i tilsvarende stilling. Han ble likevel ikke innkalt til intervju, og fikk opplyst at årsaken til dette var at han ikke ble vurdert som personlig egnet. I klagen til ombudsmannen viste kandidaten til at han ikke hadde mottatt negative tilbakemeldinger på sitt arbeid under hospiteringsperioden, men tvert imot en positiv skriftlig attest. I denne ble han beskrevet som egnet for stillingen. Klageren stilte seg derfor tvilende til om prosessen hadde gått riktig for seg. Selv om sakens dokumenter bekreftet at det hadde kommet negative tilbakemeldinger på kandidaten en stund etter at hospiteringen var avsluttet, fremgikk det like klart at nærmeste leder ikke hadde registrert noen problemer under selve hospiteringen og ga ham gode skussmål etter endt opphold. Spørsmålet om klageren var personlig egnet, fremsto som for usikkert til at det kunne konkluderes uten å kalle ham inn til en nærmere samtale om de negative forholdene som hadde kommet frem i ettertid. Det er dermed en saksbehandlingsfeil at spørsmålet om personlig egnethet ikke ble nærmere utredet.

Saken gjelder to vedtak fattet av Fylkesmannen i Oslo og Akershus om tvangsmedisinering. Det mest sentrale i saken er Fylkesmannens forståelse og anvendelse av psykisk helsevernlovens krav om at tvangsmedisinering bare kan igangsettes og gjennomføres når det med «stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring i pasientens tilstand, eller at pasienten unngår vesentlig forverring av sykdommen». Kravet til stor sannsynlighet innebærer – i motsetning til det som er lagt til grunn av Fylkesmannen – at det kreves mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for tilstrekkelig positiv effekt. Kravet knytter seg til den enkelte pasient og ikke til en gruppe pasienter. Ettersom Fylkesmannen har lagt til grunn en uriktig forståelse av kravet til stor sannsynlighet og dermed en uriktig rettsanvendelse, er vedtakene om tvangsmedisinering ulovlige. Psykisk helsevernloven § 4-4 gir ikke hjemmel til å «forsøke» eller «prøve ut» tvangsmedisinering med antipsykotika, med mindre kravet til «stor sannsynlighet» for tilstrekkelig positiv effekt er oppfylt. Videre har Fylkesmannen brutt utredningsplikten i forvaltningsloven § 17, jf. § 33, ved at overlegens nærmere forklaring både på hvorfor vesentlighetskriteriet og kravet om at de gunstige virkningene klart skal veie opp for ulempene, ikke ble etterspurt før Fylkesmannen fattet vedtak i saken. Fylkesmannens begrunnelse for at kravet om at den gunstige virkningen klart må oppveie ulempene ved behandlingen, er i strid med forvaltningslovens og psykisk helsevernlovens krav til begrunnelse. Fylkesmannen bes merke seg ombudsmannens syn på gjeldende rett, og legge denne til grunn ved behandlingen av fremtidige saker om tvangsmedisinering. Ombudsmannen ber dessuten Fylkesmannen vurdere hvordan det kan bøtes på den urett som er begått overfor klageren.

Saken gjelder Hedmark fylkeskommunes behandling av et busselskaps søknader om utvidelse av eksisterende løyve for persontransport med buss. Ombudsmannen er kommet til at fylkeskommunens saksbehandling var mangelfull på flere stadier av saken. Det er tvilsomt om fylkeskommunen har oppfylt sin plikt til å behandle busselskapets søknader, om enkeltvedtakene som er truffet er i tråd med de krav som stilles i forvaltningsloven, om saken er behandlet i førsteinstans eller som klagesak, og om saken er forberedt og avgjort uten ugrunnet opphold. Fylkeskommunen har heller ikke opplyst busselskapet om retten til å påklage enkeltvedtak. Fylkeskommunen er bedt om å merke seg dette for fremtidig behandling av søknader de mottar.

Saken gjelder en kommunal klagenemnds saksbehandling av klagesak om avslag på startlån og etableringstilskudd. Saksbehandleren fra første instans møtte i nemnda for å orientere om de faktiske forholdene og besvare spørsmål. Saksbehandlerens deltagelse i klagenemndsmøtet var i strid med habilitetsbestemmelsen i kommuneloven § 40 nr. 3 bokstav c. Klagenemnda begrunnet dessuten ikke vedtaket sitt skriftlig. Dette er et brudd på reglene om begrunnelse i forvaltningsloven §§ 24 og 25. Ombudsmannen ber kommunen om å behandle klagen på nytt. Kommunen bes videre om å gjennomgå saksbehandlingspraksis i klagenemnda for å unngå fremtidige brudd på reglene om habilitet og begrunnelse, og om nødvendig utarbeide skriftlige rutiner.

Ombudsmannen har på generelt grunnlag og av eget tiltak undersøkt Navs adgang til å beslutte utestenging av brukere fra etatens lokaler. Arbeids- og sosialdepartementet ble og spurt om det er utarbeidet retningslinjer for håndteringen av slike saker.

I forbindelse med etterforskning av straffbare forhold mot klagers mor sendte politiet en begjæring om at en ansatt i barnevernet skulle fritas fra lovbestemt taushetsplikt i en tidligere barnevernssak hvor klager var part. Hovedspørsmålene i saken er hvilke saksbehandlingsregler som gjelder for Fylkesmannens behandling av slike begjæringer. Ombudsmannen er kommet til at behandlingsmåten ikke fullt ut samsvarer med ulovfestede krav til forsvarlig saksbehandling. Klageren skulle fått anledning til å uttale seg før avgjørelsen ble truffet. Det er en saksbehandlingsfeil at Fylkesmannen ikke underrettet klageren om sin avgjørelse. Fylkesmannens veiledning etter henvendelse fra klagerens advokat er ikke tilstrekkelig til at parten kunne ivareta sine interesser. Fylkesmannens praksis ved utsendelse av avgjørelser etter straffeprosessloven § 118 bør endres slik at den som har krav på hemmelighold blir underrettet så lenge dette ikke er uforenlig med pågående etterforskning eller straffesak. Ombudsmannen ber om å bli orientert om Fylkesmannens oppfølging på dette punktet.

Statens sivilrettsforvaltning (SRF) avslo et krav om dekning av sakskostnader etter at et vergemål ble opphevet. Vergemålet var opprettet uten samtykke fra vergehaver. Opphevelsen var begrunnet med at vergehaver var samtykkekompetent, og at vergemålet derfor ikke kunne opprettholdes mot hennes vilje. SRFs begrunnelse for avslaget på sakskostnadskravet var at opphevelsesvedtaket ikke utgjorde en endring av enkeltvedtaket om opprettelse av vergemål, men et nytt enkeltvedtak. Ombudsmannen er kommet til at opphevelsesvedtaket må anses som et endringsvedtak som faller innenfor virkeområdet til reglene om sakskostnader i forvaltningsloven § 36. Vedtaket er også «til gunst» for parten. Utgangspunktet er da at parten har rett til å få dekket kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket. Unntak kan være aktuelt dersom endringen skyldes forhold utenfor forvaltningens kontroll. Dette, og spørsmålet om de aktuelle kostnadene var nødvendige for å få endret vedtaket, er ikke behandlet i begrunnelsen for SRFs avslag, og har heller ikke vært en del av undersøkelsene herfra. På bakgrunn av SRFs redegjørelse hit har imidlertid ombudsmannen funnet grunn til enkelte merknader av betydning for denne vurderingen, herunder om vergemålsmyndighetenes utredningsplikt. SRF bes om å behandle saken på nytt. I den grad SRF kommer til at sakskostnadskravet må avslås under henvisning til at kostnadene ikke har vært nødvendige for å få endret vedtaket, bør det videre vurderes om det er grunnlag for å dekke kostnadene helt eller delvis ut fra erstatningsrettslige betraktninger.

Saken gjelder rettslig klageinteresse for vergehavers sønn i en sak om salg av fast eiendom, jf. vergemålsloven § 39 første ledd bokstav a. Fylkesmannen fattet vedtak om samtykke til vergens salg av eiendommen. Sønnen klaget på vedtaket. Klagen ble avvist av Fylkesmannen og Statens sivilrettsforvaltning (SRF) under henvisning til at sønnen manglet rettslig klageinteresse i saken. Ombudsmannen er kommet til at det er knyttet begrunnet tvil til riktigheten av SRFs avvisningsvedtak. Selv om klagerens egen interesse ikke i seg selv er vernet av reglene som ligger til grunn for Fylkesmannens vedtak, hadde han likevel en konkret interesse i saksutfallet. Vergehaver var ikke selv i stand til å gi uttrykk for om han ønsket å beholde eiendommen av hensyn til klagerens mulighet til å benytte den. Det synes heller ikke å være andre personer som er nærmere til å påberope seg et slikt ønske gjennom en forvaltningsklage. Klageren hadde over tid hatt adgang til å benytte eiendommen til blant annet lagring og opphold. Samlet sett tilsier disse omstendighetene at han hadde rettslig klageinteresse i saken. Da det ifølge SRF finnes relevante, taushetspliktbelagte opplysninger i saken som ikke er fremlagt, finner ombudsmannen likevel ikke å kunne å innta et endelig standpunkt til spørsmålet. De aktuelle opplysningene burde for øvrig vært fremlagt i SRFs redegjørelse hit. Den påpekte tvilen tilsier i utgangspunktet at saken skulle vært behandlet på nytt av SRF. Ettersom boligen nå er solgt og vergehaver har gått bort, nøyer ombudsmannen seg med å be SRF merke seg ombudsmannens synspunkter med tanke på fremtidige klagesaker.

Saken gjelder avslag på søknad om fornyelse av oppholdstillatelse for å studere. Klageren hadde tidligere fått oppholdstillatelse for å ta et kurs i norsk språk og kultur, etterfulgt av et treårig bachelorprogram i barnehagelærerstudiet. Hun søkte deretter om å få fornyet tillatelsen for å studere sykepleie. Hun fikk innvilget dette to ganger, men den tredje gangen ble søknaden om fornyelse avslått av Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE). Avslaget var begrunnet med at sykepleiestudiene ikke var en videreføring av barnehagelærerstudiene, og at klageren ikke hadde tilfredsstillende studieprogresjon. Ombudsmannen er kommet til at en søknad om fornyelse ikke utelukkende skal vurderes opp mot den utdanningen og den studieplanen førstegangstillatelsen gjaldt. Utlendingsmyndighetene er dermed bundet av de tillatelsene til endringer i studieplanen som har blitt akseptert gjennom tidligere fornyelse av tillatelsen. Utlendingsloven § 61 første ledd første setning må dermed forstås slik at den gir rett til fornyelse av oppholdstillatelsen som student dersom grunnlaget for førstegangstillatelsen med de endringer i grunnlaget som senere er akseptert av utlendingsmyndighetene, er til stede. Ettersom utlendingsmyndighetene hadde akseptert at klageren byttet studium to år tidligere, var det ikke grunnlag for å avslå søknaden om fornyelse under henvisning til at sykepleiestudiet ikke var en videreføring av barnehagelærerstudiet. Videre er ombudsmannen kommet til at det er tvil om Utlendingsnemnda har lagt til grunn riktig rettsoppfatning ved vurderingen av klagerens studieprogresjon. Utlendingsnemnda synes å ha tatt utgangspunkt i den opprinnelige studieplanen, selv om utlendingsmyndighetene har akseptert en endring i studieplanen som innebar at klageren ville være ferdig med studiene senere enn planlagt. En slik forståelse av bestemmelsen om studieprogresjon er ikke riktig. Videre synes årsaken til forsinkelsen å være vurdert i for liten grad. Ombudsmannen ber derfor Utlendingsnemnda om å behandle saken på nytt.