Sivilombudsmannen har på generelt grunnlag henvendt seg til Arbeids- og velferdsdirektoratet for en kort redegjørelse for Navs praksis ved opphør av arbeidsavklaringspenger (AAP). Bakgrunnen er et økende antall henvendelser til ombudsmannen fra klagere som beskriver opphør av ytelsen uten at det først er fattet vedtak eller sendt annen form for varsel i forkant. Direktoratet opplyste i sitt svar at alle AAP-mottakere blir orientert om når stønadsperioden utløper i det siste ordinære vedtaket, altså vedtaket der ytelsen blir innvilget. I tillegg skal bruker motta informasjon underveis fra Navs veileder. Det var også sendt ut informasjon til alle mottakerne av ytelsen i forbindelse med lovendringen i 2018 der AAP-perioden ble redusert fra fire til tre år. Direktoratet mente dermed at brukerne var tilstrekkelig orientert om stønadsperioden, slik at det ikke forelå plikt til å forhåndsvarsle om opphør etter forvaltningsloven § 16. Ombudsmannens vurdering er at NAVs praksis generelt, slik den er redegjort for av direktoratet, er i tråd med varslingspliktreglene i forvaltningsloven § 16.

Saken gjelder Harstad kommunes behandling av private forslag til reguleringsplan. Klager anførte at kommunen krever at det avholdes møter utover de krav som følger av lov og forskrift, slik at lovens saksbehandlingsfrist mister sin betydning. Ombudsmannen har ikke innvendinger mot kommunens møtepraksis i saker om private forslag til detaljregulering, men minner om at det – utover det obligatoriske oppstartsmøtet – må vurderes konkret om det er behov for møter. 12-ukersfristen for kommunens behandling av planforslaget starter å løpe når forslaget er mottatt av kommunen, uavhengig av om kommunen mener det er behov for ytterligere møter. Planforslaget trenger ikke være komplett for at fristen skal starte å løpe. Ombudsmannen ber Harstad kommune innrette og eventuelt endre sin praksis etter dette.

Saken gjelder et Nav-kontors ansettelse av en avdelingsleder uten at stillingen var utlyst. Da ombudsmannen undersøkte saken, opplyste Nav først at stillingen var blitt offentlig kunngjort før ansettelsen. Etter hvert kom det frem at ansettelsen bygget på innstillingen for en annen stilling. Den ansettelsesprosessen var avsluttet fem måneder før stillingen som denne saken gjelder, ble ledig. Etter å ha blitt gjort kjent med saken av ombudsmannen, uttalte Arbeids- og velferdsdirektoratet at Nav-kontorets fremgangsmåte ikke var lovlig, og at stillingen skulle vært lyst ut, jf. statsansatteloven § 4. I tillegg har direktoratet opplyst at saken er fulgt opp overfor det aktuelle Nav-kontoret. Direktoratets redegjørelse gjør at ombudsmannen avslutter undersøkelsen av utlysningsspørsmålet. Nav-kontorets besvarelser av ombudsmannens henvendelser fulgte ikke god forvaltningsskikk.

Eierne av en enebolig med to boenheter klaget over for høy eiendomsskattetakst. De mente det forelå usaklig forskjellsbehandling ved at naboeiendommene hadde fått gunstigere takst sett i forhold til omsetningspris enn de selv hadde fått for sin eiendom. Dessuten mente de at vedtaket fra kommunen var for dårlig begrunnet. Sivilombudsmannens undersøkelser har ikke avdekket forhold som tilsier at det foreligger brudd på likhetsprinsippet i denne saken, eller at eiendomsskattetaksten fremstår som klart urimelig. Ombudsmannen er enig med kommunen i at begrunnelsen av klagevedtaket med fordel kunne ha vært noe mer utfyllende, men har ikke grunn til å fastslå at begrunnelsen er i strid med eigedomsskattelovas krav om «stutt grunngjeving».

Etter en langvarig konflikt med en kollega hadde klager i august 2016 sendt en e-post til instituttledelsen ved universitetet hvor han var ansatt. I e-posten ga han uttrykk for faglige bekymringer. Han fremsatte også ytringer om sin kollega som arbeidsgiver senere la til grunn var trakasserende og utilbørlige. Arbeidsgiver besvarte ikke e-posten, og reagerte heller ikke overfor klager. Konfliktene ved instituttet vedvarte, og i mars 2018 ble det igangsatt en arbeidsmiljøundersøkelse. Både klager og den aktuelle kollegaen ble i august 2018 gitt en skriftlig advarsel av arbeidsgiver. Advarselen til klager var konkret begrunnet i ytringene i e-posten to år tidligere. En skriftlig advarsel bør gis så snart som mulig, gjerne umiddelbart etter den uønskede handlingen. Arbeidsgivers tidsbruk vil kunne få betydning for forholdsmessigheten av reaksjonen. Ombudsmannen er i dette tilfellet kommet til at arbeidsgiver ikke hadde tilstrekkelig grunn til å vente to år med å gi klager en advarsel. Både hensynet til reaksjonens virkning, forutberegnelighet for den ansatte og muligheten til kontradiksjon taler klart for at advarselen var en uforholdsmessig reaksjon. Ombudsmannen har derfor bedt arbeidsgiver om å vurdere å trekke advarselen tilbake.

Klageren søkte på en stilling som enhetsleder skole i Xkommune. Selv om klageren fremsto som formelt godt kvalifisert, ble han ikke innkalt til intervju. Kommunens begrunnelse var at klagerens erfaring fra undervisning i grunnskolen ikke var tilstrekkelig selv om slik undervisningserfaring ikke fremgikk av kravene i utlysningsteksten. Det ble også opplyst at negativ informasjon om klageren – som rådmannen hadde tilegnet seg ved å kontakte personer i sitt eget nettverk – var blitt vektlagt. Ombudsmannen er kommet til at X kommunes saksbehandling er i strid med kravene til en forsvarlig ansettelsesprosess på flere punkter. Kommunen har ikke overholdt de kravene som stilles til skriftlighet i ansettelsessaker. Videre er det ikke i samsvar med god forvaltningsskikk eller forvaltningsloven å innhente referanser uten samtykke, og å vektlegge disse uten å gi klageren mulighet til kontradiksjon. Det er derfor tvil om ansettelsesmyndighetenes skjønn bygger på fullt ut saklige hensyn. Ombudsmannen ber om at kommunen merker seg de forhold som er påpekt, og endrer ansettelsesreglementet slik at retningslinjene der blir i samsvar med kravene til skriftlighet i ansettelsessaker.

Klageren var intern søker til en ledig stilling ved et kommunalt sykehjem. Kommunen anså henne som en aktuell kandidat, og kalte henne inn til intervju. Klageren ble imidlertid ikke gjort kjent med innkallelsen fordi hun var bortreist på sommerferie. Hun fikk dermed ikke anledning til å gjennomføre intervjuet likevel. Ombudsmannen kom til at det var tvil om saken var tilstrekkelig opplyst da ansettelsesvedtaket ble truffet. Kommunen burde ha vurdert alternative måter å gjennomføre intervjuet på, og uttalte at prosessen ikke virket å være i tråd med kravet til god forvaltningsskikk. Det var ikke grunnlag for å konkludere med om klageren var forbigått ved ansettelsen.

En kommune hadde lyst ut tre deltidsstillinger som assisterende rektor internt. Stillingene ble ikke lyst ut offentlig. Etter gjennomføring av intervjuer ble klager rangert av intervjugruppen som nummer en til to av de tre stillingene. Da lederen av intervjugruppen skulle skrive saksutredningen med et foreløpig forslag til ansettelsesvedtak, valgte hun likevel ikke å foreslå klager til noen av stillingene. I avgjørelsen la hun vekt på vurderinger av klagers personlige egnethet tre år tilbake da hun søkte en rektorstilling. Intervjuleder drøftet ikke disse endelige vurderingene med intervjugruppen. Rådmannen fattet senere vedtak i tråd med intervjuleders forslag. Ombudsmannen er kommet til at stillingene skulle vært lyst ut offentlig. Videre mener ombudsmannen at X kommunes praktisering av ansettelsesreglementet i denne saken har bidratt til å skape tvil om kvalifikasjonsprinsippet er overholdt fordi saken ikke er tilstrekkelig utredet. Ombudsmannen påpeker at intervjuer med søkerne er et viktig virkemiddel for å sikre tilstrekkelig utredning av den enkelte søkers kvalifikasjoner, særlig når arbeidsgiver har kjennskap til bestemte personlige egenskaper fra tidligere. Hvilke spørsmål som er nødvendig å stille for å bidra til sakens opplysning, kan derfor variere fra søker til søker.

Saken gjelder saksbehandlingstiden hos Fylkesmannen i Østfold ved behandlingen av en begjæring fra vergehaver – heretter omtalt som A – om opphevelse av et vergemål. Fylkesmannen brukte i underkant av 11 måneder på å behandle saken. Saken kan ikke anses avgjort «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Behandlingen av saken ivaretok ikke i tilstrekkelig grad As rettssikkerhet. A har heller ikke blitt holdt tilfredsstillende orientert om sakens fremdrift underveis. Saken er nå ferdigbehandlet. As klage over lang saksbehandlingstid gir derfor ikke grunn til videre oppfølging fra ombudsmannens side. Det forutsettes imidlertid at Fylkesmannen merker seg ombudsmannens synspunkter og sørger for at fremtidige begjæringer om opphevelse av vergemål avgjøres uten ugrunnet opphold, og at parten får tilfredsstillende informasjon underveis.

Klager fikk studierett til et universitetsstudium i rettsvitenskap. Tidligere avlagte eksamener fra en ekstern utdanningsinstitusjon ble godkjent, men han fikk avslag på en søknad om å få begynne direkte på siste del av studieprogrammet. Avslaget var begrunnet med at det for tiden ikke var ledig kapasitet ved denne delen av studiet. Plassen hans var i utgangspunktet knyttet til et bestemt studieløp og det studentkullet han hadde fått opptak sammen med. Han måtte derfor vente til dette kullet nådde samme studieprogresjon som han selv før han kunne fortsette studiene. Klager mente at universitetet ikke hadde hjemmel til å begrense adgangen til enkelte deler av studiet når han ved opptak hadde fått studierett til hele studieprogrammet. Saken ble tatt opp med Kunnskapsdepartementet, som viste til at universitetene gjennom universitet- og høyskoleloven har fått delegert myndighet til å begrense adgangen til studier. Denne retten omfatter også retten til å begrense adgangen til deler av et studieprogram når ressurs- og kapasitetshensyn tilsier det. Ombudsmannen er enig i Kunnskapsdepartementets forståelse av regelverket, og betviler ikke universitetets vurdering av kapasitet- og ressurssituasjonen. Det er på denne bakgrunn ikke grunnlag for rettslige innvendinger mot universitetets klagevedtak.