Saken gjelder avslag på søknad om fornyelse av oppholdstillatelse for å studere. Klageren hadde tidligere fått oppholdstillatelse for å ta et kurs i norsk språk og kultur, etterfulgt av et treårig bachelorprogram i barnehagelærerstudiet. Hun søkte deretter om å få fornyet tillatelsen for å studere sykepleie. Hun fikk innvilget dette to ganger, men den tredje gangen ble søknaden om fornyelse avslått av Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE). Avslaget var begrunnet med at sykepleiestudiene ikke var en videreføring av barnehagelærerstudiene, og at klageren ikke hadde tilfredsstillende studieprogresjon. Ombudsmannen er kommet til at en søknad om fornyelse ikke utelukkende skal vurderes opp mot den utdanningen og den studieplanen førstegangstillatelsen gjaldt. Utlendingsmyndighetene er dermed bundet av de tillatelsene til endringer i studieplanen som har blitt akseptert gjennom tidligere fornyelse av tillatelsen. Utlendingsloven § 61 første ledd første setning må dermed forstås slik at den gir rett til fornyelse av oppholdstillatelsen som student dersom grunnlaget for førstegangstillatelsen med de endringer i grunnlaget som senere er akseptert av utlendingsmyndighetene, er til stede. Ettersom utlendingsmyndighetene hadde akseptert at klageren byttet studium to år tidligere, var det ikke grunnlag for å avslå søknaden om fornyelse under henvisning til at sykepleiestudiet ikke var en videreføring av barnehagelærerstudiet. Videre er ombudsmannen kommet til at det er tvil om Utlendingsnemnda har lagt til grunn riktig rettsoppfatning ved vurderingen av klagerens studieprogresjon. Utlendingsnemnda synes å ha tatt utgangspunkt i den opprinnelige studieplanen, selv om utlendingsmyndighetene har akseptert en endring i studieplanen som innebar at klageren ville være ferdig med studiene senere enn planlagt. En slik forståelse av bestemmelsen om studieprogresjon er ikke riktig. Videre synes årsaken til forsinkelsen å være vurdert i for liten grad. Ombudsmannen ber derfor Utlendingsnemnda om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder Politidirektoratets klagebehandling i en sak om tilbakekall av førerett på grunn av manglende edruelighet. Spørsmålet er hvilken betydning det får for klagebehandlingen at klageren har holdt seg rusfri etter politidistriktets vedtak. Politidirektoratet mente slike opplysninger ikke kan få avgjørende betydning med mindre det foreligger minst ett års forutgående dokumentert rusfrihet. Ombudsmannen er kommet til at Politidirektoratet har tatt uriktig rettslig utgangspunkt ved klagesaksbehandlingen. Politidirektoratet skal ved behandlingen av klager på vedtak om tilbakekall, foreta en ny selvstendig prøving av om vilkårene for tilbakekall er oppfylt på direktoratets vedtakstidspunkt, herunder om klageren er edruelig på dette tidspunktet. I vurderingen av om tilbakekall skal skje som følge av manglende edruelighet, inngår både opplysninger som ble vurdert av politidistriktet og eventuelle nye opplysninger som kan kaste lys over klagerens forhold til rusmidler. Tilbakekallsbestemmelsen gir uansett ikke adgang til å oppstille et krav om dokumentasjon for tolv måneders forutgående rusfrihet. Politidirektoratet bes om å behandle saken på nytt og orientere ombudsmannen om utfallet av den nye behandlingen. Videre bes direktoratet om å merke seg ombudsmannens synspunkter og innrette saksbehandlingen i fremtidige saker i henhold til disse.

I en tilsynssak mot et helseforetak, opprettet på bakgrunn av en pasients anmodning om pliktbruddvurdering av flere enkeltansattes oppslag i pasientens journal, kom Fylkesmannen til at helseforetaket ikke hadde brutt helsepersonelloven. Det ble ikke funnet «hensiktsmessig» å undersøke om de enkelte oppslagene var brudd på helsepersonelloven. Ombudsmannen har kommet til at Fylkesmannen ikke har foretatt en pliktbruddvurdering som oppfyller kravene etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4. Saken var heller ikke tilstrekkelig opplyst til at en slik pliktbruddvurdering kunne unnlates. Begrunnelsesplikten i pasientrettighetsloven § 7-4 a fjerde ledd er heller ikke oppfylt. Tilsynssaken mot helseforetaket kunne ikke i seg selv frita Fylkesmannen fra å foreta egne undersøkelser av mulige pliktbrudd hos enkeltansatte. Dersom ansattes eventuelle pliktbrudd klart var forårsaket av helseforetakets mangelfulle rutiner, kunne det etter omstendighetene vært tilstrekkelig med en tilsynssak som konstaterer pliktbrudd hos helseforetaket. Da Fylkesmannen ikke konkluderte med noen mangler ved rutinene for journaloppslag, eller fant øvrige pliktbrudd hos helseforetaket, utgjorde uansett ikke tilsynssaken mot foretaket en tilstrekkelig undersøkelse av de mulige pliktbruddene hos enkeltansatte. Helseforetakets egen vurdering av om de enkelte journaloppslagene var i samsvar med foretakets dagjeldende rutiner, var ikke egnet som grunnlag for å vurdere om oppslagene og/eller helseforetakets rutiner var i strid med helsepersonelloven. Det var derfor ikke tilstrekkelig for Fylkesmannen å vise til helseforetakets redegjørelse. Fylkesmannen skulle foretatt en selvstendig vurdering av oppslagene og helseforetakets rutiner. Ombudsmannen ber Fylkesmannen om å vurdere anmodningen om pliktbruddvurdering på nytt.

Ombudsmannen er kommet til at Midtre Gauldal kommune ikke har rettslig grunnlag for å skattlegge en festetomt med eggproduksjon. Eiendommen skulle vært fritatt i medhold av landbruksfritaket i eigedomsskattelova § 5 første ledd bokstav h. At fester leier ut tomten til den som driver produksjon av egg, er ikke av betydning for om fritak skal innvilges. Det avgjørende er hvorvidt den faktiske bruken av eiendommen kan karakteriseres som gårdsdrift. Eggproduksjonen på festetomten må sees i sammenheng med eggproduksjonen på tomten festetomten var bortfestet fra. Fordi den samlede produksjonen var under husdyrkonsesjonsgrensen på 7500 verpehøner, kom ombudsmannen til at det ikke var industri, men gårdsdrift. Ombudsmannen ber Midtre Gauldal kommune behandle saken på nytt og innvilge fritak fra eiendomsskatt for festetomten. Kommunen bes orientere ombudsmannen når nytt vedtak foreligger. Kommunen bes også vurdere å gjennomgå eiendomsskattesakene til øvrige eiendommer med kylling/klekking/rugeri-drift for å se om det er grunnlag for fritak også for disse eiendommene.

Saken gjelder saksbehandlingstiden hos Kriminalomsorgen region øst ved behandlingen av en klage og en forespørsel fra en innsatt, heretter omtalt som A. Regionen brukte nesten 14 måneder på å behandle As klage over fengselets avslag på søknad om å få ha skrivemaskin eller pc på cellen. Ombudsmannen er kommet til at behandlingstiden for klagesaken har vært uakseptabelt lang, og at saken ikke kan anses avgjort «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. A ble ikke holdt tilfredsstillende orientert om sakens fremdrift underveis. Manglende orientering om korrigert saksbehandlingstid da behandlingen av saken ble forsinket, var et brudd på krav til god forvaltningsskikk. As forespørsel om å tillate e-sigaretter i norske fengsler, ble ved en feil avskrevet av regionen. Regionen har beklaget feilen, og ombudsmannen tar dette til etterretning. Begge sakene er nå ferdigbehandlet, og klagen over lang saksbehandlingstid gir derfor ikke grunn til videre oppfølging fra ombudsmannens side. Region øst bes sikre at fremtidige klagesaker avgjøres innen rimelig tid og at det sendes ut forsinkelsesmeldinger underveis.

Saken gjelder spørsmålet om opplysningene i en forliksavtale mellom en arbeidstaker og et helseforetak skal unntas offentlighet som taushetsbelagt. En journalist ba om innsyn i forliksavtalen, og Helse- og omsorgsdepartementet avslo innsynsbegjæringen med henvisning til taushetsplikten om «noens personlige forhold». Ut fra sakens opplysninger kan ombudsmannen ikke se at vilkårene for å unnta forliksavtalen fra offentlighet som taushetsbelagt, er oppfylt. Ombudsmannen viser til at forliksavtaler om arbeidsforhold inngått med det offentlige i utgangspunktet er åpne for allmennheten. Videre påpeker ombudsmannen at taushetsplikten må trekkes noe snevrere for opplysninger om offentlige arbeidsforhold. Begrunnelsen for dette er de særlige samfunnsinteressene som gjør seg gjeldende i slike saker. Ombudsmannen ber departementet om å foreta en ny vurdering av innsynsspørsmålet.

Saken gjelder spørsmålet om offentleglova § 9 om innsyn i en sammenstilling fra databaser kan begrense allmennhetens rett til innsyn i et forvaltningsorgans postjournaler etter hovedregelen i offentleglova § 3. Klageren ba om innsyn i en kommunes journal for årene 2008 til og med 2014. Både kommunen og Fylkesmannen avslo begjæringen med henvisning til at det ikke er mulig å gjennomføre en sammenstilling av opplysningene med enkle fremgangsmåter. Ombudsmannen mener at Fylkesmannen skulle vurdert innsynsbegjæringen etter hovedregelen i offentleglova § 3 om retten til innsyn i journaler. Ombudsmannen viser til hensynene bak innsynsretten og påpeker at allmennhetens tilgang til forvaltningens journaler er en viktig forutsetning for at offentlighetsprinsippet skal kunne gjennomføres og virke etter sin hensikt. Videre mener ombudsmannen at offentleglovas systematikk og oppbygning, samt hensynene bak offentleglova § 9, innebærer at bestemmelsen ikke begrenser hovedregelen om innsynsrett i journaler. Ombudsmannen ber Fylkesmannen om å foreta en ny vurdering av innsynsspørsmålet.

Saken gjelder Statens vegvesens kompetanse til å fastsette nye begrensninger i en eksisterende førerett. En kvinne ble innkalt til kjørevurdering da hun fremstilte en ny bil med innmontert spesialutstyr for godkjenning på trafikkstasjonen. Kjørevurderingen ble gjennomført med flere kjøretøytilpasninger, også med ekstrautstyr som var nytt for henne. Etter kjørevurderingen fattet Statens vegvesen vedtak om å begrense føreretten til kjøring med disse kjøretøytilpasningene. Hun fikk deretter utstedt nytt førerkort, der begrensningene ble angitt. Ombudsmannen er kommet til at Vegdirektoratet la til grunn en uriktig forståelse av reglene som gjelder for Statens vegvesens adgang til å ilegge begrensninger i eksisterende førerettigheter, og ber om at saken behandles på nytt. Saken har vist at regelverket er uklart, og at det er et behov for en klargjøring i regelverket av Statens vegvesens kompetanse til å gi begrensninger i eksisterende førerettigheter. Vegdirektoratet har orienterte om pågående lovutredninger på førerkortfeltet, blant annet prosjektet «Vilkår for førerett», som direktoratet deltar i sammen med Helsedirektoratet og Politidirektoratet. Ombudsmannen legger til grunn at Vegdirektoratet vil ta med seg problemstillingene saken har reist i det pågående arbeidet med regelverksutvikling.

Saken gjelder en kommunes lukking av ett formannskapsmøte og to kommunestyremøter. Ombudsmannen mener at kommunens redegjørelser hit i liten grad har bidratt til å opplyse saken. Svarene er vage, upresise og til dels vanskelige å forstå, og kommunen besvarer i begrenset grad de spørsmålene ombudsmannen har stilt. Svarene er sendt fra et lavere nivå i kommuneadministrasjonen selv om henvendelsene herfra var stilet til rådmannen. Kommunens håndtering av saken kan gi inntrykk av at kommunen mangler forståelse for ombudsmannens rolle. Ombudsmannen forutsetter at eventuelle fremtidige henvendelser herfra besvares fra et høyere nivå i kommunen, og at kommunen bestreber seg på å gi tilfredsstillende svar på spørsmålene som stilles. Videre påpeker ombudsmannen at saksbehandlingsreglene for lukking av møter i folkevalgte organer er ment å sikre at spørsmålene om møteoffentlighet blir behandlet på en forsvarlig måte. En regelorientert saksbehandling skal også ivareta hensynet til klarhet og kontroll. De mangelfulle redegjørelsene fra kommunen gir ikke ombudsmannen tilstrekkelig informasjon til å kunne ta stilling til om saksbehandlingsreglene er fulgt. Ombudsmannen ber kommunen sørge for at kommunelovens saksbehandlingsregler for lukking av møter følges i fremtiden.

Saken gjelder spørsmålet om Skattedirektoratet er erstatningsansvarlig for sakskostnader som følge av uhjemlet myndighetsutøvelse i en merverdiavgiftssak der klager vant frem i rettskraftig dom i Oslo tingrett. Tingretten la til grunn at Skatt østs vedtak måtte oppheves. Retten begrunnet opphevelsen med at det var lagt til grunn uriktig forståelse av merverdiavgiftslovens regler om fradragsrett for inngående merverdiavgift ved frivillig registrering. Ombudsmannen mener at Skatteetatens standpunkt til rettsspørsmålet for tingretten må anses som unnskyldelig rettsvillfarelse. Derimot var det gjort mindre feil i saksbehandlingen som samlet sett medfører arbeidsgiveransvar etter reglene om kumulative feil. Ombudsmannen anbefaler at Skattedirektoratet dekker halvparten av deler av sakskostnadene påløpt for å imøtegå varsler og vedtak, og ber om at klagers krav om erstatning blir behandlet på nytt.