Saken gjelder innsyn i statsministerens elektroniske kalender. Innsynskravene gjaldt kalenderoppføringer i Outlook i perioden 1. januar 2017 til 13. februar 2018. Statsministerens kontor la til grunn at noen av kalenderoppføringene ikke er saksdokumenter i offentleglovas forstand, og dermed ikke omfattet av hovedregelen om innsynsrett. Videre la Statsministerens kontor til grunn at de resterende kalenderoppføringene skulle unntas fordi de inneholder sikkerhetsgradert informasjon. Ombudsmannen har i hovedsak ikke innvendinger mot Statsministerens kontors vurdering av hvilke kalenderoppføringer som ikke kan anses som saksdokumenter i offentleglovas forstand. Når det gjelder kalenderoppføringene som er unntatt fordi de inneholder sikkerhetsgradert informasjon, er ombudsmannen kommet til at enkelte kalenderoppføringer inneholder informasjon om faktiske opplysninger som allerede er kjent. Det er vanskelig å se at det er strengt nødvendig å sikkerhetsgradere denne informasjonen. Videre kan det reises spørsmål om det er grunnlag for å gradere all informasjon om statsministerens aktiviteter tilbake i tid. Aktiviteter tilbake i tid som ikke har en regelmessig karakter, vil vanskelig kunne vise statsministerens bevegelsesmønster på en slik måte at det kan medføre slike skadefølger som sikkerhetsloven er ment å forebygge. Ombudsmannen ber Statsministerens kontor om å vurdere graderingsspørsmålet på nytt.

En skole mottok informasjon fra en elev om en hendelse i hjemmet som gav grunn til bekymring. Som et ledd i vurderingen av om barnevernet skulle varsles, informerte assisterende rektor helsesøster ved skolen. En bekymringsmelding ble sendt barnevernet etter at ytterligere undersøkelser var foretatt, noe også helsesøster ble informert om. Foreldrenes klage over skolens utlevering av informasjon til helsesøster ble ikke tatt til følge av kommunen, som mente at taushetsplikten ikke var brutt. Skolens lovpålagte oppgaver er i hovedsak undervisning, men opplæringslova inneholder også andre forpliktelser, deriblant meldeplikt til barnevernet og aktivitetsplikt knyttet til elevenes skolemiljø. Dette kan gi grunnlag for utveksling av opplysninger til andre forvaltningsorganer, som eksempelvis skolehelsetjenesten, dersom det etter en konkret vurdering er nødvendig. Ombudsmannen fant i den konkrete saken ikke grunn til å kritisere utveksling av opplysninger mellom skole og helsesøster før bekymringsmeldingen ble sendt. Den påfølgende informasjonen til helsesøster om at barnevernet var varslet, fremsto derimot ikke som nødvendig. Skolen burde også skriftlig ha dokumentert vurderingene i saken.

Saken gjelder Utlendingsdirektoratets (UDIs) behandling av en begjæring om partsinnsyn. UDI brukte over tre måneder på å behandle saken. Det ble ikke gitt foreløpig svar eller annen informasjon om saksfremdriften. Heller ikke etter at partens advokat sendte en skriftlig purring, kom det noen tilbakemelding fra UDI. Ifølge UDI skyldtes dette svikt i direktoratets rutiner. Først etter at saken ble brakt inn for ombudsmannen, ble innsynsbegjæringen behandlet. UDI brukte da 14 dager på å ferdigbehandle innsynsbegjæringen. Innsynssaken ble ikke behandlet uten «ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Innsynsbegjæringer skal behandles hurtig. Dette forutsetter at forvaltningen allerede på mottakstidspunktet går gjennom alle nye henvendelser og identifiserer innsynsbegjæringer blant disse. Det må videre forventes at forvaltningen er i stand til å identifisere og følge opp skriftlige purringer i slike saker. Det foreligger også brudd på forvaltningsloven § 11 a annet ledd og god forvaltningsskikk ved at parten ikke mottok foreløpig svar eller forsinkelsesmeldinger underveis. Ombudsmannen ber om at UDI innen 12. november 2018 gir en redegjørelse for hvilke tiltak som er eller vil bli iverksatt for å sikre at fremtidige begjæringer om partsinnsyn behandles på en tilfredsstillende måte.

Saken gjelder Fylkesmannens stadfestelse av avslag på søknad om utvidet tid i videregående skole. A var elev i tredje klasse ved videregående skole i undervisningsåret 2016/2017. Hun mottok spesialundervisning og søkte om rett til et fjerde skoleår. Det ble i den forbindelse utarbeidet en sakkyndig uttalelse fra PPT. Klagerens individuelle opplæringsplan (IOP) ble ferdigstilt etter sakkyndig uttalelse var ferdig. Søknaden om et ekstra skoleår ble avslått, og i begrunnelsen er det vist til PPTs konklusjon om at et fjerde år ikke ble anbefalt. I klagen ble det anført at PPT ikke hadde hatt tilstrekkelig grunnlag for å vurdere As behov og måloppnåelse, særlig under henvisning til at IOP ikke var ferdigstilt da sakkyndig vurdering ble skrevet. PPTs vurdering var dermed ikke egnet til å opplyse saken. Ombudsmannen slutter seg til klagerens anførsel om at Fylkesmannen ikke hadde sørget for en tilstrekkelig opplysning av saken før vedtak ble fattet. Det er vanskelig å akseptere at en sakkyndig vurdering ikke tar stilling til opplæringsmål fastsatt i en aktuell IOP, og Fylkesmannen skulle sendt uttalelsen tilbake til PPT for ny vurdering. Videre var det sider av faktum som fremsto som uklare. Fylkesmannen skulle sørget for at disse faktiske sidene var bedre opplyst før vedtak ble fattet, jf. forvaltningsloven § 33 femte ledd, jf. § 17 første ledd. Fylkesmannen ble bedt om å behandle As klage på nytt.

Etterforskningen etter en bilulykke med dødelig utgang for en av bilførerne ble avsluttet og saken henlagt. Det gikk 8–9 uker før de etterlatte ble underrettet muntlig om henleggelsen, og nesten 13 uker før de mottok skriftlig underretning med informasjon om klagefrister mv. På dette tidspunktet var de absolutte klage- og omgjøringsfristene etter straffeprosessloven utløpt for henleggelsen av saken mot den gjenlevende sjåføren. Riksadvokaten avviste følgelig denne delen av klagen. Den muntlige underretningen til de etterlatte kom altfor sent, og den var dessuten mangelfull. Det gikk også for lang tid før den muntlige underretningen ble fulgt opp med skriftlig underretning med tilstrekkelig informasjon om klagefrister mv. Som følge av dette har de etterlatte reelt sett blitt fratatt sin lovfestede rett til toinstansbehandling. Dette er ikke akseptabelt. Riksadvokaten burde for øvrig ha gitt de etterlatte en mer utfyllende skriftlig begrunnelse for hvorfor saken måtte avvises. Riksadvokaten har opplyst at de etterlatte vil få en skriftlig beklagelse for måten politiet og påtalemyndigheten har håndtert saken på i etterkant av henleggelsen, og at det også vil bli iverksett tiltak for å bevisstgjøre statsadvokatene og politiet om regler og rutiner for underretning. Riksadvokaten bør også vurdere om ytterligere tiltak er påkrevd for å forhindre at lang saksbehandlingstid medfører at fornærmede eller etterlatte fratas retten til toinstansbehandling. Ombudsmannen forutsetter for øvrig at Riksadvokaten og statsadvokatene er oppmerksomme på denne problemstillingen i forbindelse med sin klagebehandling, og at avvik følges opp. Det forutsettes også at Riksadvokaten innretter sin egen klagesaksbehandling i fremtidige saker i tråd med ombudsmannens påpekninger.

Saken gjelder Fylkesmannen i Møre og Romsdals behandling av en klage på avslag på krav om innsyn i dokumentlisten i saksmappen til en skoleelev. Saksbehandlingstiden hos Fylkesmannen var om lag fire måneder. Innsynssaken hadde begrenset omfang, og saken lå ubehandlet hos Fylkesmannen i lang tid. Ombudsmannen mener saksbehandlingsfristen i offentleglova § 32 tredje ledd ikke er overholdt. Under klagesaksbehandlingen hadde Fylkesmannen vurdert innsynsspørsmålet uten å ha dokumentet innsynskravet gjaldt tilgjengelig. Ombudsmannen mener saken ikke var tilstrekkelig utredet da Fylkesmannen traff sitt vedtak. Fylkesmannen er bedt om å behandle saken på nytt.

Spørsmålet i saken er hvilken frist som gjelder for å endre en ligning, dersom en antakelse om at et skattesubjekt ikke har drevet virksomhet – fordi aktiviteten ikke objektivt sett var egnet til å gi overskudd – senere blir vurdert som feil. Fristen for endring av ligningsavgjørelse etter den nå opphevde ligningsloven er ti år dersom det faktiske grunnlaget for fastsettingen er uriktig. Fristen er tre år dersom endringen kun gjelder rettsanvendelsen, og den er til gunst for skattyter. Oppstillingen og vurderingen av de momentene som er rettslig relevante for avgjørelsen av om skattyter driver virksomhet i skattelovens forstand, er rettsanvendelse. Den konkrete vurderingen av i hvilken grad og på hvilken måte de rettslig relevante momentene gjør seg gjeldende i saken, hører derimot under det faktiske grunnlaget. Dette gjelder også en vurdering av om en aktivitet objektivt sett er egnet til å gi overskudd. Ombudsmannen er derfor kommet til at de omtvistede ligningsavgjørelsene i saken bygget på et uriktig faktisk grunnlag. Da er det endringsfristen på ti år som gjelder. Skattedirektoratet ble bedt om å sørge for at endringsanmodningen ble realitetsbehandlet.

Saken gjelder Helseklages stadfestelse av vedtak om underkjennelse av gjennomført turnustjeneste for en fysioterapeut. A, som var funksjonshemmet, hadde vært i praksis i spesialisthelsetjenesten i to semestre da Helsedirektoratet fattet vedtak om underkjenning av praksisen. Hun hadde da påbegynt praksis i kommunal helsetjeneste, men måtte avslutte denne fordi direktoratet samtidig tilbakekalte lisensen. I klagen til ombudsmannen viste A til at hun først ved turnusperiodens slutt fikk beskjed om at det var aktuelt fra turnusstedets side å underkjenne praksisen. Klageren opplyste at det hadde vært et vanskelig samarbeid med turnusstedet, der hun blant annet opplevde manglende forståelse for de tilretteleggingene hun hadde behov for som funksjonshemmet. Ombudsmannen kritiserte saksbehandlingen, og uttalte også at turnusstedets tilrettelegging for turnusperioden ikke hadde vært i tråd med forskrift om praktisk tjeneste (turnustjeneste) for få autorisasjon som fysioterapeut §§ 13 og 14 med tilhørende retningslinjer. Saken var som følge av dette for dårlig opplyst til å fatte vedtak om underkjenning av turnus, både i førsteinstansen og ved Helseklages stadfestelse. Helseklages saksbehandling utgjorde bl.a. et brudd på utredningsplikten som følger av forvaltningsloven § 17. Som følge av påpekte feil var det «begrunnet tvil», jf. ombudsmannsloven § 10 annet ledd, om Helseklages vedtak om underkjenning av turnus og tilbakekall av lisens var riktig, og Helseklage ble bedt om å behandle As klage på nytt.

Saken gjelder Navs veiledning i de tilfellene brukeren vil søke om uføretrygd uten at Nav lokalkontor er enig i dette. I tillegg omhandler saken de tilfellene der Nav lokalkontor har innstilt på uføretrygd, mens Nav Arbeid og ytelser avslår søknaden fordi det ikke blir funnet at vilkårene i folketrygdloven § 12-5 om gjennomgått hensiktsmessig behandling og arbeidsrettede tiltak er oppfylt. Ombudsmannen mener at rundskrivet til folketrygdloven § 12-5 og informasjonen på nav.no ikke gir brukerne god nok veiledning om at folketrygdloven ikke oppstiller vilkår om ferdigstilt arbeidsevnevurdering for å søke om uføretrygd. Det er tvilsomt om Nav gir brukerne rett veiledning om folketrygdlovens vilkår for uføretrygd i de tilfellene det ikke foreligger ferdigstilt arbeidsevnevurdering. Ombudsmannen ber Nav så langt det er praktisk mulig, om å føre en oversikt over saker som sendes i retur fra Nav Arbeid og ytelser til lokalkontoret på grunn av uenighet om uføretrygd er rett ytelse for brukeren. Nav lokalkontor bør minnes om at i slike situasjoner må det vurderes om brukeren oppfyller vilkårene for fortsatt arbeidsavklaringspenger.

Saken gjelder avslag på søknad om refusjon av utgifter til legemiddel. Klageren har en sjelden hudlidelse, og hadde søkt om å få utgiftene til et bestemt preparat dekket på såkalt blå resept. Preparatet tilvirkes magistrelt på et sykehusapotek, og omsettes fritt. Et vilkår for refusjon er at preparatet er et «legemiddel». Legemiddelverket hadde ikke tatt stilling til om preparatet kunne klassifiseres som legemiddel. Helfo avslo søknaden, og i avslaget ble preparatet vurdert å være en handelsvare. Avslaget ble opprettholdt av Helseklage, som forberedte og oversendte ankesaken til Trygderetten. Trygderetten stadfestet avslaget, og uttalte i kjennelsen at det er et vilkår for refusjon av utgifter etter folketrygdloven og blåreseptforskriften at preparatet er klassifisert som legemiddel. Ombudsmannen er kommet til at Trygderetten ikke hadde rettslig grunnlag for å sette vilkår om at preparatet måtte være «klassifisert» som legemiddel. Plikten til å sørge for en tilstrekkelig opplysning av saken var heller ikke oppfylt. Det er Statens legemiddelverk som har kompetanse og myndighet til å vurdere om et preparat kan klassifiseres som legemiddel. Ombudsmannen kunne ikke se at de argumenter Helseklage hadde fremmet, fjernet tvil om at preparatet ikke kunne blitt vurdert som et legemiddel. Legemiddelverket burde blitt kontaktet for en avklaring.