Saken gjelder Fylkesmannens behandling av anmodning om vurdering av flere pliktbrudd hos en barnehabiliteringsavdeling i spesialisthelsetjenesten. Ombudsmannen konkluderer med at Fylkesmannens behandlingstid på 21 måneder for å vurdere opprettelse av tilsynssak var for lang, og at det skulle ha vært sendt ut forsinkelsesmeldinger under sakens gang. Det er uklart om Fylkesmannen hadde en riktig forståelse av adgangen til å la være å ta stilling til en pliktbruddsanmodning som «åpenbart grunnløs». Da forholdene som ble tatt opp i anmodningen i hovedsak uansett kunne avsluttes uten tilsynssak fordi de var eldre enn fem år, er det imidlertid ikke grunn til å tro at dette hadde hatt betydning for resultatet. Begrunnelsen i Fylkesmannens avgjørelse er mangelfull, blant annet fordi det ikke er vist til femårsfristen.

Landbruks- og matdepartementet omgjorde av eget tiltak Reindriftsstyrets vedtak om godkjenning av overføring av siidaandel. Departementet mente at vilkåret i reindriftsloven § 15 andre ledd første setning om at den nye lederen av siidaandelen må ha deltatt i alle sider av arbeidet i reindriften sammen med lederen i minst tre år, ikke var oppfylt. Departementet mente at Fylkesmannen og Reindriftsstyrets syn om at det var tilstrekkelig at den nye lederen hadde arbeidet med lederen av en hvilken som helst siidaandel innenfor den aktuelle siidaen var feil, og ba om at praksis ble strammet inn. Departementet mente også at arbeid som lå langt tilbake i tid eller som var så spredt og sporadisk at det ikke ga tilfredsstillende kompetanseoppbygging, måtte ses bort fra i vurderingen av om vilkåret var oppfylt. Ombudsmannen er kommet til at arbeidet i utgangspunktet må være utført sammen med lederen av siidaandelen en overtar ansvaret for, men at det kan tenkes tilfeller der aktivitetskravet vil være oppfylt selv om arbeidet er utført med andre. Det kan heller ikke oppstilles noe absolutt krav til når arbeidet er utført eller hvor sammenhengende det må være, men det kan tenkes tilfeller der arbeidet ligger for langt tilbake i tid, eller så spredt i tid, at det er irrelevant. Departementet bes om å behandle saken på nytt og vurdere behovet for å sende brev til fylkesmennene og Reindriftsstyret i tråd med ombudsmannens syn på saken. Behovet for veileder bør også vurderes.

Saken gjelder X kommunes adgang til å sanksjonere en handling en ansatt hadde gjort på fritiden. Ombudsmannen kom til at den ansatte hadde opptrådt som privatperson i denne saken, og at det ikke var grunnlag for å se handlingen i sammenheng med hennes ansettelsesforhold i kommunen. Verken ansattes ulovfestede lojalitetsplikt eller arbeidsgivers styringsrett ga kommunen lovlig adgang til på generelt grunnlag å pålegge en arbeidstaker ikke å ta opp private telefonsamtaler. Kommunen hadde heller ikke holdbart rettslig grunnlag for å gi den ansatte en tjenstlig tilrettevisning fordi hun hadde videreformidlet innholdet i den private telefonsamtalen til personen samtalen gjaldt.

Saken gjelder hvorvidt en lærer er part i sak om en elevs psykososiale læringsmiljø. Et foreldrepar var bekymret for måten sønnens kontaktlærer utførte sin rolle. Etter å blant annet ha anmeldt læreren to ganger til politiet for vold og trusler mot elever klaget de til skolen over sønnens læringsmiljø. Da skolen kun fattet vedtak om å fjerne læreren som guttens kontaktlærer, men ikke som lærer for resten av klassen, ble vedtaket påklaget til Fylkesmannen. Læreren mente å ha rett til partsinnsyn i klagen. Fylkesmannen og senere også Utdanningsdirektoratet avslo begjæringen om innsyn med begrunnelsen at læreren ikke kunne være part i en sak om enkeltelevers læringsmiljø. Ombudsmannen kom til at læreren i alle fall ut fra krav til forsvarlig saksbehandling og god forvaltningsskikk måtte anses å ha rett til å se sakens dokumenter og rett til å bli hørt på grunn av sin tilknytning til saken, og fordi hun er berørt gjennom alvorlige påstander om måten hun utfører sitt arbeid.

Ombudsmannen kom til at tilsettingsprosessen bar preg av ikke å ha vært reell. Prosessen var mangelfullt dokumentert, og ikke tilstrekkelig opplyst før vedtak om tilsetting ble fattet. Stillingen skulle dessuten vært lyst ut eksternt. Siden kravene til ekstern utlysning av stillinger i kommunens eget tilsettingsreglement var uklare og egnet til misforståelser, ba ombudsmannen kommunen om å endre ansettelsesreglementet– og prosedyrene. Det bør gå klart frem at offentlig utlysning av stillinger kun kan unnlates i særskilte tilfeller.

For å kontakte Pasientreiser på telefon måtte publikum ringe det femsifrede nummeret 05515. Det var relativt dyrt å bruke. Pasientreiser ga ikke rutinemessig ut telefonnummer til de enkelte pasientreisekontorene. Hvilket kontor som var riktig å henvende seg til, var avhengig av hvor den reisende befant seg. Etter å ha fått en redegjørelse fra Pasientreiser la ombudsmannen til grunn at ordningen med at samtlige pasientreisekontorers veiledningstjeneste hadde ett felles femsifret nummer, var hensiktsmessig for mange innringere. For innringere med stort veiledningsbehov syntes imidlertid kostnadene ved å ringe 05515 fort å kunne bli store, særlig for dem uten lett tilgang til fasttelefon eller bredbåndstelefon. Ombudsmannen konkluderte med at Pasientreisers strenge praktisering av at telefonhenvendelser skal skje ved å ringe 05515, var i strid med pasientkontorenes veiledningsplikt overfor brukerne med det største kontaktbehovet, og også i strid med god forvaltningsskikk. Ombudsmannen ba derfor Pasientreiser vurdere å gjøre telefonordningen mer fleksibel for de som hadde behov for å ringe pasientkontorene ofte, og som ordningen derfor ble dyr for.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag stadfestet Trondheim kommunes vedtak om å gi dispensasjon fra reguleringsplanens bestemmelse om utnyttelsesgrad samt plan- og bygningslovens § 29-4 annet ledd om minste avstand til nabogrense i forbindelse med oppføring av bolighus på en nylig fradelt tomt. Når det gjaldt dispensasjon fra bestemmelse om utnyttelsesgrad, hadde Fylkesmannen blant annet lagt vekt på at planen var av eldre dato og at tomten nylig var fradelt. Ombudsmannen er kommet til at det knytter seg tvil til om Fylkesmannen kunne innvilge dispensasjonssøknaden med den begrunnelse som ble gitt. Fylkesmannen bes om å vurdere saken på nytt.

Saken gjelder hvorvidt en søknad om drosjeløyve kan avslås fordi søkeren er straffet for utøvelse av vold. Oslo kommunes klagenemnd fant at vandelskravet for drosjeløyve ikke var oppfylt fordi søkeren var domfelt for overtredelse av straffeloven 1902 § 228 om legemsfornærmelse. Ombudsmannen er kommet til at hvilke rettsområder som omfattes av vandelskravet for drosjeløyve, er uttømmende angitt i EUs forordning nr. 1071/2009 artikkel 6 nr. 1 tredje ledd. Voldsutøvelse inngår ikke i rettsområdene som angis i artikkelen. En straffedom for utøvelse av vold er følgelig ikke relevant for vandelskravet ved søknad om drosjeløyve. En voldsdom kan heller ikke utgjøre «særlige grunner» som taler mot å gi løyve etter yrkestransporforskriften § 4 første ledd. Ombudsmannen viser til at krav om løyve retter seg mot den næringsmessige delen av drosjeyrket og regulerer yrkesadgangen for næringsdrivende, mens det er kravet om kjøreseddel som regulerer adgangen til yrket som drosjesjåfør.

Ombudsmannen har undersøkt saksbehandlingstiden i Nav Klageinstans på generelt grunnlag og av eget tiltak. Det avsluttende brevet fra ombudsmannen til Arbeids- og velferdsdirektoratet er gjengitt her: «Mellom 30 og 40…

X politidistrikt ansatte to økoetterforskere i ansettelsesvedtak 12. juli 2017. En av søkerne mente seg forbigått av kandidaten som ble innstilt som nummer to og ansatt i en av stillingene. Avgjørende for at klageren ikke ble ansett kvalifisert for stillingene, fremsto å være at ansettelsesmyndigheten mente hun ikke var personlig egnet. Denne vurderingen ble gjort på bakgrunn av intervju, referanseinnhenting og politidistriktets kjennskap til henne fra tidligere arbeidsforhold. Ombudsmannen kom til at det knyttet seg begrunnet tvil til om politidistriktets vurdering av klagerens personlige egnethet bygget på fullt ut saklige hensyn. I tillegg mente ombudsmannen det var tvil om klagerens rett til kontradiksjon var tilstrekkelig ivaretatt i ansettelsesprosessen.