Saken gjelder avslag på søknad om refusjon av utgifter til legemiddel. Klageren har en sjelden hudlidelse, og hadde søkt om å få utgiftene til et bestemt preparat dekket på såkalt blå resept. Preparatet tilvirkes magistrelt på et sykehusapotek, og omsettes fritt. Et vilkår for refusjon er at preparatet er et «legemiddel». Legemiddelverket hadde ikke tatt stilling til om preparatet kunne klassifiseres som legemiddel. Helfo avslo søknaden, og i avslaget ble preparatet vurdert å være en handelsvare. Avslaget ble opprettholdt av Helseklage, som forberedte og oversendte ankesaken til Trygderetten. Trygderetten stadfestet avslaget, og uttalte i kjennelsen at det er et vilkår for refusjon av utgifter etter folketrygdloven og blåreseptforskriften at preparatet er klassifisert som legemiddel. Ombudsmannen er kommet til at Trygderetten ikke hadde rettslig grunnlag for å sette vilkår om at preparatet måtte være «klassifisert» som legemiddel. Plikten til å sørge for en tilstrekkelig opplysning av saken var heller ikke oppfylt. Det er Statens legemiddelverk som har kompetanse og myndighet til å vurdere om et preparat kan klassifiseres som legemiddel. Ombudsmannen kunne ikke se at de argumenter Helseklage hadde fremmet, fjernet tvil om at preparatet ikke kunne blitt vurdert som et legemiddel. Legemiddelverket burde blitt kontaktet for en avklaring.

Saken gjelder sosialtjenestens plikt til å yte økonomisk stønad til dekning av vanlige klær til innsatte. Ombudsmannen er kommet til at tvil om ansvarsfordelingen mellom sosialtjenesten og kriminalomsorgen, herunder om et rundskriv fortsatt er gjeldende, fører til manglende forutsigbarhet og manglende likebehandling ved vedtak om økonomisk sosialstønad til innsatte.

Skattekontoret hadde avvist en klage over skattefastsettingen fordi de mente at den var mottatt etter utløpet av den absolutte klagefristen på ett år i skatteforvaltningsloven § 13-4 tredje ledd. Den skattepliktige mente at ettårsfristen var overholdt, og at han hadde rett til å klage til Skatteklagenemnda over avvisningen. Skattekontoret mente det ikke forelå klagerett for dette spørsmålet, og avsluttet saken. Ombudsmannen mener at den skattepliktige hadde rett til å klage over avvisningen. Saken gjelder i dette tilfellet formuesfastsettingen, og det er derfor Skatteklagenemnda som skal behandle klagen over avvisningen.

Saken gjelder behandlingstiden til Fylkesmannen i Oslo og Akershus i tilsynssak på området for helse- og omsorgstjenester. Etter to år og to måneder er saken ennå ikke ferdigbehandlet. Behandlingstiden er begrunnet med økende saksmengde og manglende ressurser. Det er ikke godtgjort at saken er behandlet «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Klageren har heller ikke fått tilfredsstillende informasjon underveis. Kapasitetsutfordringer er ikke tilstrekkelig grunn for å unnlate å holde klageren orientert om saksfremdriften, jf. forvaltningsloven § 11 a og normer for god forvaltningsskikk. Det forutsettes at Fylkesmannen nå sørger for å få ferdigbehandlet tilsynssaken. Fylkesmannen bes videre om å gjennomgå sine rutiner – og om nødvendig iverksette andre tiltak – for å sikre at klagere i tilsynssaker blir gitt tilfredsstillende informasjon under sakens gang.

Saken gjelder tvangssammenslåing av eiendommer til felles viltområde i medhold av viltloven § 37. Miljødirektoratet omgjorde to vedtak fra kommunen om videreføring av slik sammenslåing. I begrunnelsen skrev direktoratet at viltloven § 37 har utspilt sin rolle i sakene og at partene enten må finne en frivillig ordning eller bringe sakene inn for jordskifteverket. Videre fremholdt direktoratet at sammenslåingene så langt ikke har fungert og at partene i liten grad har forsøkt å finne en frivillig ordning. Direktoratet gjorde også gjeldende at vedtak med hjemmel i viltloven § 37 i stadig mindre grad oppfyller målsettingen om en rasjonell og forsvarlig viltforvaltning. Ombudsmannen er kommet til at direktoratet ikke i tilstrekkelig grad har angitt de faktiske forhold vedtakene bygger på, jf. forvaltningsloven § 25. Det er derfor begrunnet tvil om direktoratet kunne omgjøre sammenslåingene med den begrunnelsen som er gitt. Direktoratet bes om å vurdere sakene på nytt. 

Saken gjelder dekning av reiseutgifter ved behandling hos spesialisthelsetjenesten, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-6. En pasient hadde ved flere anledninger fått refundert reiseutgiftene med bil helt frem til behandlingsstedet. I denne saken fikk han imidlertid avslag på dekning av utgifter til bruk av bil på den siste reisestrekningen, idet denne ble ansett som gangavstand. Gjennom ombudsmannens undersøkelser kom det frem at vedtaket var et utslag av en generell innstramming av praksis i refusjonssaker hos Pasientreiser Helse Stavanger. Pasienten ble ikke varslet om denne innstrammingen før reisen. Ombudsmannen har ikke innsigelser mot Fylkesmannens vurdering av hva som var nødvendige reiseutgifter. På bakgrunn av pasientens anførsler burde Fylkesmannen ha undersøkt hvorfor pasientreisekontorets vedtak var forskjellig fra tidligere vedtak for sammenlignbare reiser. Forvaltningen har normalt adgang til å endre praksis hvis tidligere praksis er i strid med loven. Da pasientreiseordningen er basert på etterskuddsvise refusjonsvedtak, burde det vært gitt informasjon om endringen. Ut fra erstatningsrettslige betraktninger bes Pasientreiser vurdere å refundere de pådratte utgiftene. Fylkesmannen bes for øvrig følge med på at pasientreisekontorene har en mest mulig ensartet praksis.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet godkjente en kommunedelplan som Fylkesmannen i Rogaland hadde fremmet innsigelse mot. Innsigelsen var blant annet begrunnet med at planen åpner for en vei som vil gi betydelige inngrep i og oppsplitting av et stort sammenhengende natur- og kulturlandskap med viktige landbruks,- natur, frilufts- og landskapsverdier. Departementets vedtak inneholdt ingen vurderinger etter naturmangfoldloven. Ombudsmannen er kommet til at departementets vedtak ikke oppfyller kravet i naturmangfoldloven § 7, og at det knytter seg begrunnet tvil til om denne feilen kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. Det stilles blant annet spørsmål ved den store vekten departementet har lagt på hensynet til det kommunale selvstyret i en sak hvor det foreligger nasjonale interesser. Ombudsmannen ber om at departementet behandler saken på nytt.

Saken gjelder Bergen kommunes forberedende klagesaksbehandling i en byggesak. Det tok over to år fra klagen ble fremmet til kommunen oversendte klagen til Fylkesmannen i Hordaland for endelig avgjørelse. Saksbehandlingstiden ved den forberedende klagesaksbehandlingen var vesentlig mye lenger enn fristen i byggesaksforskriften § 7-1 første ledd bokstav c om at klager skal forberedes av kommunen og oversendes til klageinstansen så snart saken er tilrettelagt, og senest innen åtte uker. Også den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden for klager i byggesaker i Bergen kommune er vesentlig mye lenger enn åtte uker. Særlig er saksbehandlingstiden for klager med politisk behandling uakseptabel lang. Brudd på fristen i byggesaksforskriften § 7-1 første ledd bokstav c medfører ikke rettsvirkninger, men det betyr ikke at brudd på fristen er mindre alvorlig. Kommunen har et ansvar for å behandle klager innen fristen. Ombudsmannen ber om en tilbakemelding fra Bergen kommune om status for restanser og saksbehandlingstid i byggesaksklager innen 1. januar 2019.

Saken gjelder en kommunes klagebehandling av en sak om parkeringstillatelse for forflytningshemmede. Kommunen brøt kommunelovens habilitetsregel når saksbehandler for vedtaket i første instans også deltok i klageinstansens behandling av saken, ved at hun utarbeidet saksfremlegget til klagenemnda og deltok i nemndsmøtet. Vedtaket fra nemnda oppfylte heller ikke forvaltningslovens krav til begrunnelse. Utarbeidelse av saksfremlegg må anses som en del av klageinstansens arbeid med saken, og må utføres av en saksbehandler som regnes som en del av klageinstansen. Når saksfremlegget i denne saken likevel ble utarbeidet av førsteinstansens saksbehandler, skulle det vært sendt kopi til klager etter bestemmelsen i forvaltningsloven § 33 fjerde ledd annet punktum. På bakgrunn av saksbehandlingsfeilene ba ombudsmannen klagenemnda om å behandle saken på nytt. Ombudsmannen ba også kommunen vurdere om det i fremtiden er nødvendig å skriftliggjøre de viktigste rutinene for behandlingen av søknader om parkeringstillatelse for forflytningshemmede.

Saken gjelder Politidirektoratets saksbehandlingstid for flere klagesaker om avslag på krav om innsyn fremsatt for ulike politidistrikt. Direktoratet brukte om lag 10 måneder på å behandle seks av sakene. Syv av sakene er fremdeles til behandling, og direktoratet anslo at de ville være ferdigbehandlet i løpet av august 2018. Dette vil i så fall gi en saksbehandlingstid på om lag 12 måneder. Ombudsmannen er kommet til at Politidirektoratets saksbehandlingstid i de foreliggende sakene er for lang. Det er også kritikkverdig at direktoratet ikke overholdt de saksbehandlingsfristene direktoratet selv hadde satt etter ombudsmannens involvering i saken. Ombudsmannen ber Politidirektoratet om å behandle de uavsluttede klagesakene omgående og om å ta de grep som er nødvendige for å sikre at fremtidige klagesaker om innsyn behandles med tilstrekkelig hurtighet.