Saken gjelder behandlingstiden ved Utlendingsdirektoratets og Justis- og beredskapsdepartementets behandling av en søknad om familieinnvandring fra en israelsk statsborger. Direktoratet vurderte saken til å være av en slik karakter at den i henhold til rundskriv GI-03/2106 skulle forelegges departementet for en vurdering opp mot bestemmelsene i utlendingsloven kapittel 14. Det var da gått nesten åtte måneder siden søknaden ble mottatt. Departementet brukte rundt 15 måneder på sin behandling. Frem til saken ble brakt inn for ombudsmannen, fikk søkeren ingen informasjon om at saken var til behandling i departementet. Ombudsmannen har kommet til at den samlede saksbehandlingstiden på nær to år ikke er akseptabel. Verken direktoratet eller departementet har godtgjort at de har avgjort saken «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a. Direktoratet har heller ikke på en fullt ut tilfredsstillende måte informert parten underveis i saken. Søknaden om familieinnvandring kan følgelig ikke anses å ha blitt håndtert i henhold til de kravene som følger av forvaltningsloven § 11 a og alminnelige prinsipper om forsvarlig saksbehandling og god forvaltningsskikk. Ombudsmannen forutsetter at både departementet og direktoratet merker seg ombudsmannens vurderinger og konklusjoner, og tar hensyn til dem ved behandlingen av fremtidige saker.

Saken gjelder tilsetting av fagarbeider i X kommune. Tre søkere mente de alle var bedre kvalifisert enn den tilsatte. I motsetning til den tilsatte oppfylte alle tre flere av kvalifikasjonene i utlysningsteksten. De mente også at det var feil av kommunen å ikke innhente referanser. Ombudsmannen kom til at manglende skriftlighet og svikt i kommunens opplysning av saken gjorde det vanskelig å kontrollere kommunens kvalifikasjonsvurdering, og følgelig også tilsettingsvedtaket. Ombudsmannen kunne derfor ikke ta stilling til om klagerne ble forbigått ved tilsettingen. Undersøkelsen av saken etterlot begrunnet tvil om søkernes personlige egnethet var godt nok opplyst før tilsettingsvedtaket ble truffet, og om kommunens kvalifikasjonsvurdering bygget på et saklig grunnlag, jf. sivilombudsmannsloven § 10 annet ledd.

Saken gjelder tilbakekall av førerett på grunn av manglende edruelighet, jf. vegtrafikkloven § 34 femte ledd. Grunnlaget for tilbakekallet var en påtaleunnlatelse omkring to år forut for vedtaket – for bruk og kjøp av narkotika over en lengre periode – samt opplysninger gitt i avhør i den saken. I tillegg ble det lagt vekt på opplysninger fra en henlagt straffesak om bruk og besittelse av narkotika snaue to år etter påtaleunnlatelsen. Det var ikke konkret angitt i vedtaket hvilken rusbruk som innebar at grensen for edruelighet ble overskredet i den aktuelle saken, og som minst ble ansett sannsynliggjort. Ombudsmannen kom derfor til at direktoratets begrunnelse var mangelfull. Heller ikke vurderingen av edruelighetsvilkåret var tilfredsstillende. Direktoratet skulle ha hensyntatt alle relevante momenter i saken – herunder opplysningene om As endrede rusvaner. Manglende edruelighet er ikke i seg selv et tilstrekkelig grunnlag for tilbakekall av føreretten. Tilbakekallet må også være påkrevd av hensyn til trafikksikkerheten, og dette vilkåret må vurderes konkret i hver enkelt sak. Det kan ikke legges til grunn at personer som ikke er edruelige i vegtrafikklovens forstand, alltid vil utgjøre en trafikksikkerhetsrisiko. Slik vedtaket var utformet er det tvilsomt om direktoratet har foretatt en tilstrekkelig konkret vurdering av om tilbakekall var påkrevd av hensyn til trafikksikkerheten. Saken etterlot med dette tvil om det var rettslig grunnlag for tilbakekall av As førerett. Ombudsmannen ba derfor direktoratet om å behandle saken på nytt.

Kommunestyret i X kommune vedtok i desember 2016 å avsette midler til forsterking av kommunens utviklingsarbeid. Midlene ble blant annet brukt til å opprette en ny stilling som utviklingsmedarbeider i rådmannens stab. Stillingen ble ikke utlyst, og arbeidsgiver ga verken de tillitsvalgte eller kommunens ansatte informasjon om opprettelsen av den nye stillingen. Den ble besatt ved overføring av en avdelingsleder med behov for tilrettelegging av arbeidet på grunn av redusert arbeidsevne. Ombudsmannen kom til at den nye stillingen skulle vært kunngjort internt og utlyst offentlig. Arbeidsgiver hadde følgelig hverken overholdt informasjonsplikten overfor egne ansatte etter arbeidsmiljøloven § 14-1, eller den ulovfestede plikten til å utlyse offentlige stillinger.

Skjervøy kommune lyste i november 2016 ut én stilling som helsesøster med snarlig tiltredelse. Samtidig med ansettelse av en sykepleier – som i tråd med kvalifikasjonskravene i utlysningsteksten forpliktet seg til å ta videreutdanning som helsesøster – ble en annen søker (også sykepleier) lovet ansettelse i en helsesøsterstilling som ville bli ledig om to år, på vilkår om at hun i mellomtiden gjennomførte helsesøsterutdanning. Etter å ha tatt opp saken med kommunen av eget tiltak kom ombudsmannen til at kommunen ikke hadde rettslig grunnlag for ikke spesielt å lyse ut den helsesøsterstillingen som angivelig ville bli ledig to år frem i tid, og som kommunen hadde lovet bort på vilkår som nevnt ovenfor. At den stillingen ble lovet bort på slike vilkår uten å være lyst ut, var både i strid med hovedregelen om utlysning av offentlige stillinger og i strid med kvalifikasjonsprinsippet.

Saken gjelder en tiltakshavers krav om dekning av sakskostnader for arbeid som ble utført i forbindelse med Oslo kommunes fornyede behandling av en søknad om nedsettelse av et byggesaksgebyr. Kommunen avslo i første omgang søknaden, men Fylkesmannen i Oslo og Akershus opphevet kommunens vedtak. Ved kommunens fornyede behandling fikk tiltakshaveren delvis innvilget søknaden om gebyrnedsettelse. Fylkesmannen innvilget tiltakshaverens krav om sakskostnader for arbeid i forbindelse med behandlingen i klageinstansen, der kommunens vedtak ble opphevet og sendt tilbake for ny vurdering. Fylkesmannen avslo imidlertid tiltakshaverens krav om dekning av kostnader for arbeid i forbindelse med kommunens fornyede behandling. Ombudsmannen er kommet til at sakskostnader for arbeid utført i forbindelse med førsteinstansens fornyede behandling etter klageinstansens opphevelse, er omfattet av bestemmelsen, dersom parten oppnår noen bedring i sin rettsstilling sammenlignet med det første avslaget. Det er uten betydning at parten har fått dekket sakskostnader for arbeid i forbindelse med opphevelsen i klageinstansen.

Klageren sendte en klage til Fylkesmannen i Hordaland på vegne av sin sønn, fordi hun mente sønnen ikke fikk god nok oppfølging fra hjemkommunen mens han var innlagt på sykehus. Fylkesmannen opprettet ikke tilsynssak, men henviste i stedet klagen til kommunen for lokal avklaring. Dette skjedde uten at Fylkesmannen selv hadde gjort noen vurdering av om det kunne foreligge brudd på helselovgivningen. Overfor ombudsmannen viste Fylkesmannen til at saksbehandlingstiden i tilsynssaker var på rundt fem måneder, og at henvisning til lokal avklaring var vurdert å være til beste for klageren. Ombudsmannen kom til at Fylkesmannen i denne saken ikke hadde tilstrekkelig grunnlag for å henvise saken til lokal avklaring. Etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 har pasienten, brukeren eller andre som har rett til det, rett til å be Fylkesmannen om å vurdere om plikter etter helselovgivningen er brutt. En slik anmodning utløser i utgangspunktet en plikt til å opprette en tilsynssak. Fylkesmannen kan ikke i stedet henvise saken til kommunen for lokal avklaring uten at det først er gjort en vurdering av om det kan foreligge brudd på helselovgivningen. At en slik løsning vurderes å være til beste for klageren, kan ikke i seg selv anses som tilstrekkelig grunn til å henvise saken. Fylkesmannen ble derfor bedt om bedt om å vurdere saken på nytt. Fylkesmannen har opplyst til at de har fått nye rutiner, og at lignende saker følges opp annerledes nå. Ombudsmannen ba om å få oversendt eventuelle skriftlige rutinebeskrivelser, og om å bli holdt orientert om den videre utviklingen i saken.

Saken gjelder X kommunes tilsetting 20. januar 2017 av spesialkonsulent ved Introduksjonsprogrammet i Y. Klagerne mente blant annet at den tilsatte ikke oppfylte kvalifikasjonskravene i utlysningsteksten, og at de derfor var usaklig forbigått ved tilsettingen. I tillegg hadde klagerne flere innsigelser til Ys utlysningstekst og manglende informasjon om stillingens innhold underveis i tilsettingsprosessen. Etter ombudsmannens syn fremstår utlysningsteksten som mangelfull, da det ikke er presisert hvilke kvalifikasjonskrav som gjelder for stillingen som spesialkonsulent. Videre er det kritikkverdig at det fremstår som Y ikke har hatt et bevisst forhold til at kvalifikasjonskravene i utlysningsteksten trekker opp rammene for hvem de kan tilsette. Gjennomgangen av saken har imidlertid ikke gitt ombudsmannen grunnlag for å konkludere med at klagerne ble usaklig forbigått ved tilsettingen.

Saken gjelder avslag på registrering av nytt bosted etter separasjon fordi fars tidligere felles hjem med barna ikke ble ansett som oppløst. Etter folkeregisterforskriften vil en forelders felles hjem med sine barn ikke anses som oppløst dersom besøk i det tidligere felles hjem skjer for ofte. I denne saken hadde foreldrene valgt en samværsordning som innebar at mor og far skulle flytte inn og ut av barnas hjem. Samværsordningen var valgt av hensyn til barnas beste. Undersøkelsen viser at prinsippet om barnets beste ikke har noen betydning ved anvendelsen av reglene om hvor en person med barn skal bostedsregistreres etter samlivsbrudd. Ny lov om folkeregistrering og ny forskrift til loven trer i kraft 1. oktober 2017. Betydningen av hensynet til barnets beste i forbindelse med bostedsregistrering for foreldrene etter samlivsbrudd er ikke berørt i forbindelse med revisjonen av lov og forskrift. Det bør gjøres en vurdering av hvordan reglene om bostedsregistrering og oppløsning av felles hjem etter samlivsbrudd står i forhold til prinsippet om barnets beste slik dette er nedfelt i barnekonvensjonen artikkel 3 og Grunnloven § 104.

Saken gjelder behandlingstiden ved Norsk pasientskadeerstatnings utmåling av erstatning etter et tidligere vedtak om at pasienten hadde rett på erstatning for behandlingen av en skulderskade. Ombudsmannen har kommet til at saksbehandlingstiden hos Norsk Pasientskadeerstatning på mer enn to år og syv måneder er for lang. NPE må kritiseres for den lange saksbehandlingstiden, og for manglende behandling av krav om delutbetalinger. Dessuten har tilbakemeldingene til pasienten underveis i saken ikke vært tilfredsstillende. Ombudsmannen forutsetter at saken nå ferdigbehandles. Det forutsettes videre at Norsk pasientskadeerstatning merker seg ombudsmannens synspunkter, og sørger for å innrette saksbehandlingen i fremtidige saker i henhold til disse.