Klima- og miljødepartementet avslo en begjæring om innsyn i dokumenter som var utarbeidet i forbindelse med arbeidet med retningslinjer for begrensning av støy fra skytebaner. Departementet fant at dokumentene kunne unntas etter offentleglova § 14 og miljøinformasjonsloven § 11. Etter at ombudsmannen tok saken opp med departementet, ble det gitt innsyn i ett brev mellom Helsedirektoratet og Sosialdepartementet. For øvrig ble avslaget opprettholdt for 19 dokumenter. Departementet har ikke i sin begrunnelse for avslaget eller i sine svar til ombudsmannen vist at det er foretatt konkrete vurderinger av om dokumentene kan unntas offentlighet etter miljøinformasjonsloven § 11. Departementet har heller ikke vist at det er vurdert om deler av de aktuelle dokumentene kan offentliggjøres, jf. miljøinformasjonsloven § 11 tredje ledd. Ombudsmannen har kommet til at det hefter begrunnet tvil ved om departementet har foretatt slike konkrete vurderinger av innsynsspørsmålet som miljøinformasjonsloven § 11 gir anvisning på.

Ombudsmannen følger kontinuerlig med på saksbehandlingstiden i Nav og foretar jevnlig undersøkelser av eget tiltak og på generelt grunnlag. Forrige undersøkelse av behandlingstiden i internasjonale saker ble gjort i 2015 (se sak 2015/2817). I mellomtiden har Nav omorganisert behandlingen av internasjonale saker. Arbeids- og velferdsdirektoratet ble i brev 6. februar 2017 bedt om å redegjøre for behandlingstiden sammenlignet med det som ble opplyst ved forrige undersøkelse i 2015. Arbeids- og velferdsdirektoratet svarte ombudsmannen i brev 7. april 2017. Ombudsmannen fant etter dette å la saken bero med den redegjørelsen og forklaringen som var gitt. Imidlertid vil ombudsmannen følge utviklingen videre, i første omgang gjennom klagesakene og telefonhenvendelsene ombudsmannen får.

Saken gjelder X kommunes tildeling av 50 % driftstilskudd tilknyttet en eksisterende privat fysioterapeut gruppepraksis. Søkeren som ble innstilt som nummer tre til driftstilskuddet, klaget på tildelingsvedtaket. Behandlingen i kommunens klagenemnd førte til at klageren ble tildelt driftstilskuddet. Hun som opprinnelig var innstilt som nummer én, og tildelt driftstilskuddet før klageomgangen, klaget så til ombudsmannen over klagenemndas saksbehandling, kvalifikasjonsvurdering og vektlegging av gjenværende fysioterapeuters uttalelse. Ombudsmannen kom til at klagenemnda ikke hadde forstått kravene som det ulovfestede kvalifikasjonsprinsippet stiller til tildelingsprosessen, og særlig til utøvelsen av skjønnet når flere kvalifiserte søkere skal vurderes mot hverandre. Det var også feil av klagenemnda å tillegge de gjenværende fysioterapeutenes uttalelse stor vekt, uten å foreta noen nærmere vurdering av om uttalelsen fremsto som objektiv og saklig.

Y fylkeskommune og A samarbeider om en linje for tredje trinn i videregående skole. Spørsmålet i saken er As undervisning for Vg3 i et fag faller inn under kompensasjonsordningen som produksjon av en lovpålagt undervisningstjeneste i samvirke med fylkeskommunen. I Skattedirektoratets vedtak i klagesaken var avslaget i hovedsak begrunnet med at A etter opplæringsloven ikke var ansvarlig for å oppfylle elevenes rettskrav på opplæring, og derfor ikke kunne være kompensasjonsberettiget etter kompensasjonsloven § 2 første ledd bokstav c. Ombudsmannen kom til at kompensasjonsloven § 2 første ledd bokstav c ikke oppstiller noe vilkår om at ansvaret for opplæringen må være overdratt til den private virksomheten. Skattedirektoratets lovforståelse var derfor ikke i samsvar med gjeldende rett. AS undervisningsbidrag ble etter en helt konkret vurdering ansett å være et så vesentlig element i denne lovpålagte undervisningen at det var naturlig å karakterisere det som «produksjon» i samvirke med fylkeskommunen etter § 2 første ledd bokstav c, jf. Rt. 2010 s. 236 (Alta). Skattedirektoratet ble bedt om å vurdere saken på nytt og orientere ombudsmannen når nytt vedtak forelå

Saken gjelder innsyn i Det sentrale motorvognregisteret, nærmere bestemt opplysninger om alle kjøretøy med produsent og modellbetegnelse, registreringsnummer og eier. Samferdselsdepartementet avviste innsynskravet under henvisning til at det ikke kunne sies å være en sammenstilling av opplysninger fra databasen, men derimot en søknad om utlevering av hele databasen. Departementet viste blant annet til at identifikasjonskravet i offentleglova § 28 andre ledd var til hinder for at klageren hadde krav på innsyn i hele databasen. Ombudsmannen er kommet til at et krav som gjelder innsyn i en hel database som regel vil kunne avvises etter offentleglova § 28 andre ledd. Dette gjelder selv om kravet er formulert som et krav om sammenstilling av opplysningene i databasen. Innsynskravet i denne saken gjelder ikke alle opplysningene i databasen. Kravet gjelder noen utvalgte opplysninger fra det som må anses som flere saksdokumenter i databasen. Det er følgelig bedt om innsyn i en sammenstilling, og ikke en rekke dokumenter. Begrensningen i offentleglova § 28 andre ledd kommer dermed ikke til anvendelse, og det var ikke adgang til å avvise kravet. Ombudsmannen er imidlertid kommet til at sammenstillingen ikke kunne gjøres med «enkle framgangsmåtar».

X kommune hadde uten noen form for forvarsel trukket klager i lønn i februar og mars 2015, og på den måten krevet inn for mye utbetalt lønn i juni og juli 2014. Da ombudsmannen tok saken opp med kommunen, anførte kommunen at en klausul i klagers arbeidsavtale for perioden 1. januar til 31. juli 2014 om at «[v]ed feil utbetalt lønn kan lønnsutbetaler foreta nødvendige justeringer neste lønningsdag» var tilstrekkelig rettslig grunnlag for at feilutbetalingen kunne kreves tilbakebetalt ved lønnstrekk. Ved avslutning av saken uttalte ombudsmannen at standardklausuler om trekk i lønn ved feilutbetalinger som den i klagers arbeidsavtale hverken gir holdbart rettslig grunnlag for trekk i lønn eller for at arbeidsgiver har et gyldig tilbakebetalingskrav. X kommune ble derfor kritisert både for å ha trukket klager i lønn uten å ha rettslig grunnlag for lønnstrekket, og for ved lønnstrekket å ha dekket inn et pengekrav som kommunen etter de ulovfestede reglene om tilbakesøking av erlagt ytelse – læren om condictio indebiti – etter all sannsynlighet ikke hadde rett til å kreve tilbakebetalt. Ombudsmannen forutsatte at kommunen la om sin praksis slik at den kom i overensstemmelse med gjeldende rett, både hva gjaldt lønnstrekk og behandling og vurdering av tilbakesøkingskrav etter feilutbetaling av lønn. I tillegg ba ombudsmannen X kommune om på egnet måte å reparere den urett som kommunen hadde begått mot klager.

Ombudsmannen har av eget tiltak, og på generelt grunnlag, undersøkt Regnskapsregisterets varslingspraksis i Altinn før ileggelse av forsinkelsesgebyr ved forsinket innlevering av årsregnskap. Etter ombudsmannens syn er dagens varslingsordning tilfredsstillende.

Saken gjelder innsyn i et svar fra Fylkesmannen i Finnmark på tips om lovbrudd fra en privatperson. Fylkesmannen og Utdanningsdirektoratet avslo kravet under henvisning til offentleglova § 24 annet ledd første punktum, som gjelder dokumenter om lovbrudd «frå private». Ombudsmannen er kommet til at unntaket i offentleglova § 24 annet ledd første punktum bare kommer til anvendelse når avsenderen er en privatperson, og at unntaket i andre punktum, som blant annet gjelder når avsenderen er et offentlig organ, gjelder inntil en sak er avgjort. Offentleglova § 24 annet ledd gir dermed ikke hjemmel til varig unntak fra hovedregelen om innsyn for forvaltningens svar på dokumenter som kan unntas etter første punktum. Ettersom dokumentet inneholder taushetsbelagte opplysninger, og disse utgjorde den vesentligste delen av dokumentet, var det likevel hjemmel for å unnta dokumentet i sin helhet.

Saken gjelder registrering av næringskode og betydningen dette har for adgangen til å få fakturert redusert avgift på forbruk av elektrisk kraft. Ombudsmannen kom til at særavgiftforskriften § 3-12-4 ga tilstrekkelig hjemmel til å legge registreringen i Enhetsregisteret til grunn for om et foretak kvalifiserer for å bli fakturert redusert avgift på elektrisk kraft. Det er imidlertid et spørsmål om ordlyden i bestemmelsen bør endres for bedre å samsvare med gjeldende praksis om at det innen næringshovedområdene B og C kun registreres en hovednæringskode i Enhetsregisteret som også avgjør om foretaket kan bli fakturert redusert avgift.

Saken gjelder Fylkesmannens avslag på krav om sletting av diagnoseopplysninger i pasientjournal. Vurderingen av om journalopplysninger er «feilaktige eller misvisende», jf. helsepersonelloven § 43 første ledd første alternativ, skal skje ut fra tilgjengelige opplysninger på tidspunktet kravet om sletting behandles. Det var derfor en feil at Fylkesmannen ved vurderingen av riktigheten av en diagnose utelukkende synes å ha tatt utgangspunkt i de opplysningene legen hadde tilgjengelig da diagnosen ble satt. Ombudsmannen har likevel ikke tilstrekkelig grunn til å kritisere at Fylkesmannen avslo sletting av journalopplysningene om den foreløpige symptomdiagnosen P-22 Atferdsforstyrrelse barn aggressiv/usosial. Det fremgår av journalen at diagnosen var satt på bakgrunn av muntlige opplysninger i telefonsamtaler, og at den raskt ble avkreftet etter første personlige konsultasjon. Etter en helhetlig vurdering av journalopplysningene fra den aktuelle perioden kan opplysningene om diagnosen neppe anses som feilaktig eller misvisende. Om en journalopplysning om en diagnose skal anses å «føles belastende» for den det gjelder, jf. det andre vilkåret i § 43 første ledd første alternativ, vil ikke avhenge av en helsefaglig vurdering. Det er mer naturlig å se hen til hvordan diagnoseopplysningene oppfattes av lekpersoner. De aktuelle diagnoseopplysningene i denne saken er etter ombudsmannens syn formulert slik at de faller innenfor det som vil kunne «føles belastende» i § 43 sin forstand. Ombudsmannen er enig med Fylkesmannen i at omkostninger og praktiske vanskeligheter med å slette en journalopplysning, ikke er relevant ved vurderingen av krav om sletting. Ombudsmannen ber Fylkesmannen om å merke seg det som fremgår av denne uttalelsen ved behandlingen av fremtidige saker.