Oppsummering

Saken gjelder Politidirektoratets vedtak om å tilbakekalle klagers våpentillatelse på bakgrunn av dom på samfunnsstraff og tap av førerrett i ti måneder grunnet grov hastighetsovertredelse, jf. våpenlova § 31 første ledd første punktum. Grunnlaget for tilbakekallet var at klageren på grunn av dommen ikke lenger oppfylte vandelskravet i våpenlova § 16 første ledd første punktum.

Sivilombudet kom til at det forelå berettiget tvil om Politidirektoratets vurdering av vandelskravet etter våpenforskrifta § 7-4 andre ledd andre punktum i denne saken var korrekt. Videre mente Sivilombudet at Politidirektoratets vedtak i saken var mangelfullt begrunnet, jf. forvaltningsloven § 25 tredje ledd.

Ombudet ba Politidirektoratet om å behandle saken på nytt i lys av de føringene som var gitt i uttalelsen, og om å bli holdt orientert om utfallet av den nye behandlingen av saken innen 10. august 2026.

Sakens bakgrunn

Oslo politidistrikt traff i mars 2025 vedtak om tilbakekall av As (heretter klager) våpentillatelse (våpenkort). Våpentillatelsen ble innvilget i desember 2022. Klager benyttet våpentillatelsen til jakt og som miljøarbeider i friluftsorganisasjonen B, der han blant annet var jaktinstruktør for barn og ungdom. Politidistriktet viste til at klager ved Oslo tingretts dom 3. februar 2025 ble domfelt for å ha kjørt i 147 km/t i 90-sone på E6 ved Djupedalstoppen 14. desember 2024. Straffen ble satt til 30 timers samfunnsstraff og tap av førerretten i ti måneder. I vedtaket ble det lagt til grunn at hastighetsovertredelsen innebærer at klager ikke lenger oppfyller våpenlovas krav til vandel, jf. våpenlova §§ 31 første ledd første punktum og 16 første ledd første punktum.

Etter klage kom Politidirektoratet i vedtak i august 2025 til samme resultat. På samme måte som politidistriktet ble vedtaket i hovedsak begrunnet med at klager var dømt for en grov hastighetsovertredelse og dermed ikke lenger oppfylte vandelskravet i våpenlova § 16 første ledd første punktum.

Klager fremsatte begjæring om omgjøring i oktober 2025, men i direktoratets brev fra oktober 2025 ble denne ikke tatt til følge.

I klage 14. november 2025 til Sivilombudet har klagers advokat gjort gjeldende at vedtaket om tilbakekall av våpentillatelsen må anses som ugyldig. Det er vist til at vedtaket bygger på en uriktig og for streng tolkning av vandelskravet i våpenlova § 16 første ledd første punktum.

Våre undersøkelser

I brev 17. februar 2026 herfra ble Politidirektoratet bedt om å besvare to spørsmål. Vi spurte om direktoratet mente at de hadde foretatt en konkret vurdering av årsakssammenhengen mellom klagers hastighetsovertredelse og evnen til eller tilliten til at klager vil bruke skytevåpen på lovlig måte, jf. våpenforskrifta § 7-4 andre ledd andre punktum og Politidirektoratets rundskriv RPOD-2022-8 om retningslinjer for behandling av saker etter våpenlova punkt 5.2.1. Videre spurte vi om direktoratet mente at vedtakets begrunnelse var i tråd med forvaltningsloven § 25.

Politidirektoratet besvarte spørsmålene i brev 11. mars 2026. I brevet erkjente de at «årsakssammenhengen mellom fartsovertredelsen og våpeninnehav kunne kommet bedre frem», men mente likevel at vedtaket var materielt riktig og at det oppfylte minimumskravene til begrunnelse etter forvaltningsloven § 25. Direktoratet fremhevet at det foreligger årsakssammenheng mellom risikovillighet i trafikken og evnen til trygg håndtering av skytevåpen, og at fellesnevneren er stort skadepotensiale.

Videre uttalte direktoratet at det sentrale for deres vurdering var «om politiet kan ha tillit til en person som velger å utsette seg selv og andre for fare ved en så stor hastighetsovertredelse», jf. våpenforskrifta § 7-4 andre ledd og rundskriv RPOD-2022-8 punkt 5.2.3.7. Politidirektoratet trakk likhetstrekk til promillekjøring og viste til Oslo tingretts dom 8. februar 2021 (20-142277TVI-OTIR/04) som illustrasjon på hvordan dårlig vurderingsevne kan føre til personskade med skytevåpen.

Direktoratet kunne ikke se at et vedtak om tilbakekall av våpentillatelse medfører et særlig skjerpet begrunnelseskrav. De viste til at «de hensyn som er vært avgjørende for skjønnet er redegjort for», og fremhevet at de hadde vist til rundskriv RPOD-2022-8 i tråd med forvaltningsloven § 25 tredje ledd andre punktum.

Klager har i brev 30. mars 2026 inngitt merknader til Politidirektoratets svar.

Sivilombudets syn på saken

1. Rettslige utgangspunkter

Reglene om tilbakekall av en tildelt våpentillatelse fremgår av våpenlova § 31. Etter bestemmelsens første ledd første punktum «skal» politiet tilbakekalle en våpentillatelse når «vedkomande ikkje lenger oppfyller vilkåra i eller i medhald av §§ 16 eller 17». Det følger videre av våpenlova § 16 første ledd første punktum at politiet bare kan gi våpentillatelse til personer som oppfyller krav til «vandel» og «edruskap», og som «ikkje av andre grunnar er uskikka».

De nærmere regler om krav til personlig vandel er inntatt i våpenforskrifta § 7-4. Utgangspunktet etter andre ledd første punktum er at det ikke kreves plettfri vandel for å erverve eller inneha skytevåpen. I vurderingen av om det har oppstått en merknad på vandelen som kan medføre tap av våpentillatelsen, skal det etter andre punktum ses til «arten av brotsverket» og om det er «ein samanheng mellom den kriminelle handlinga og evna til eller tilliten til at vedkomande vil bruke skytevåpen på lovleg måte». Det må med andre ord vurderes om det foreligger en årsakssammenheng mellom det konkrete lovbruddet som er begått og tilliten til at vedkommende vil fortsette å benytte våpenet på lovlig måte, i tråd med tillatelsen som er gitt.

I Justis- og beredskapsdepartementets høringsnotat 12. mars 2020 om ny våpenforskrift ble muligheten for en spesifikk angivelse av lovbrudd i forskriften diskutert. Årsaken var at det i praksis har «vore uklart kva for strafflagde forhold som er relevante i vurderinga av våpenløyve». Departementet landet likevel den løsning som fremgår av våpenforskrifta § 7-4, nemlig at det alltid må foretas en konkret vurdering av det aktuelle lovbruddet (høringsnotatet s. 20):

«Departementet reknar det ikkje hensiktsmessig å gje nokon uttømmande liste over kva lovbrotskategoriar som vil kunne føre til nekt av våpenløyve, då det vil vere stor innbyrdes skilnad mellom dei ulike straffeboda, samt at relevante straffebod også er spreidd rundt i spesiallovgjevinga. Det må såleis vurderast konkret kva strafflagde forhold som vil vere relevante, og det sentrale momentet er om det strafflagde forhold kan seie noko om risikoen for misbruk av våpenløyvet. Til dømes vil valds- eller sedskapsbrotsverk normalt alltid vere relevante då slike forhold syner ein evne og vilje til å utøve vald eller tvang. Tilsvarande vil brot på til dømes rekneskapslovgjevinga som utgangspunkt ikkje vere relevante, då slike forhold normalt har ein fjern samanheng til det å erverve og ha skytevåpen. Saman med lovbrotskategorien vil også andre forhold, som mellom anna graden av skuld og om det er tale om eitt eller fleire brotsverk kunne vere relevante moment i vurderinga.»

I tillegg til de eksempler som her nevnes av departementet – volds- og sedelighetslovbrudd – har Politidirektoratet i rundskriv RPOD-2022-8 fremhevet i punkt 5.2.3.7 at «[g]rove hastighetsovertredelser eller biljakter bør også medføre nektelse når forholdet viser en utpreget vilje til å handle med høy grad av forakt for egen og andres sikkerhet.» Det fremgår likevel av rundskrivet punkt 5.2.1. at selv om forholdet oppfyller kriteriene for å bli vektlagt under vandelsvurderingen, kreves det «en helt konkret vurdering i det enkelte tilfellet» av årsakssammenhengen mellom forholdet og evnen eller tilliten til at vedkommende vil bruke skytevåpen på lovlig måte. Dette er også i tråd med ordlyden i våpenforskrifta 7-4 andre ledd om at det ikke kreves plettfri vandel for å inneha våpen (første punktum), og at den konkrete vurderingen «kan» føre til tilbakekall (andre punktum). 

Det er ikke oppstilt særskilte regler om begrunnelse i våpenlova eller våpenforskrifta. Et vedtak om tilbakekall av våpentillatelse må derfor oppfylle de alminnelige krav om begrunnelse i forvaltningsloven. Det følger av forvaltningsloven § 25 første ledd, jf. § 33 første ledd, at det i begrunnelsen skal vises til de reglene vedtaket bygger på. Begrunnelsen skal dessuten inneholde «de faktiske forhold som vedtaket bygger på», jf. andre ledd. Etter tredje ledd bør de hovedhensynene som har vært avgjørende ved det forvaltningsmessige skjønnet, nevnes. Kravene til begrunnelse videreføres og tydeliggjøres i ny forvaltningslov (vedtatt 16. juni 2025, ennå ikke i kraft) § 57, se også departementets omtale av bestemmelsen i Prop. 79 L (2024–2025) s. 247–248.

Det finnes en del underrettspraksis som illustrerer vurderingen etter våpenforskrifta § 7-4. Saken har særlig mange likhetstrekk med saksforholdet i Søndre Østfold tingretts dom 4. desember 2025 (25-096425TVI-TSOS/TMSS). Saken gjaldt gyldigheten av Politidirektoratets vedtak om tilbakekall av våpentillatelse på bakgrunn av dom for kjøring med en promille på 0,72. På samme måte som i nærværende sak var begrunnelsen i all hovedsak generelt forankret. Tingretten kom til at den konkrete begrunnelsen for tilbakekallet av våpentillatelsen var så mangelfull at det ikke var mulig for retten å vurdere om vedtaket bygde på riktig rettsanvendelse. Vedtaket ble derfor kjent ugyldig. Dommen er rettskraftig.

2. Vurdering av Politidirektoratets begrunnelse

Ombudet viser til at Politidirektoratet hovedsakelig har knyttet sin begrunnelse opp mot dommen mot klager. I vedtaket er det vist til at direktoratet «… deler rettens vurdering om at det er et ikke ubetydelig faremoment tilknyttet slike grove hastighetsovertredelser. Overtredelsen viser en vilje til å utsette deg selv og andre for fare.» Direktorat har også henvist til nevnte omtale av hastighetsovertredelser i rundskriv RPOD-2022-8 punkt 5.1.2.6 siste avsnitt, samt uttalt at «[d]u har bare deg selv å bebreide for at hastigheten ble altfor høy». Endelig er det vist til at innehav av skytevåpen krever at «politiet har tillit til at du følger til enhver tid gjeldende lover og regler». Samlet sett mener direktoratet derfor at vedtaket ikke kan anses som urimelig, uforholdsmessig eller i strid med gjeldende rettsprinsipper.

Ombudet er ikke uenig i at grove hastighetsovertredelser kan innebære at vilkårene for tilbakekall av våpentillatelse etter våpenlova § 31, jf. § 16 første ledd første punktum og våpenforskrifta § 7-4 andre ledd, er oppfylt. Både forskrift og rundskriv RPOD-2022-8 forutsetter imidlertid at det foretas en konkret vurdering av lovbruddet og andre relevante forhold i saken. Det er som utgangspunkt ikke tilstrekkelig med en henvisning til at det aktuelle lovbruddet generelt innebærer at vandelskravet ikke er oppfylt. Kravene til begrunnelse må naturlig nok anpasses til lovbruddets art, men i alle fall i de tilfeller man befinner seg et stykke unna kjerneområdet for tilbakekall (f.eks. vold og sedelighet, slik departementet har vist til i høringsnotatet over) må det foretas en individuell vurdering av hva forgåelsen sier om «evna til eller tilliten til at vedkomande vil bruke skytevåpen på lovleg måte».

For hastighetsovertredelser mener ombudet at rundskriv RPOD-2022-8 punkt 5.2.3.7 angir et sentralt moment i vurderingen av årsakssammenheng: «[g]rove hastighetsovertredelser eller biljakter bør også medføre nektelse når forholdet viser en utpreget vilje til å handle med høy grad av forakt for egen og andres sikkerhet». Rundskrivet understreker dermed også at det ikke er tilstrekkelig å konstatere at det foreligger en grov hastighetsovertredelse – den må også vise at vedkommende handlet med høy grad av forakt for egen og andres sikkerhet. Ombudet mener det subjektive element ved selve forgåelsen vanskelig kan vurderes uten at det også ses hen til øvrige personlige forhold i saken. Tidligere straffehistorikk – eventuelt fravær av dette – vil her kunne være et relevant moment. Det samme vil andre opplysninger som kan kaste lys over personlig integritet og pålitelighet.

I vedtaket har Politidirektoratet bare vurdert den aktuelle hastighetsovertredelsen, og konkludert med at politiet ikke kan ha tillit til en person som har kjørt 57 km/t over fartsgrensen. Direktoratet påpeker at klager «er dømt for en grov hastighetsovertredelse, noe som innebærer at du ikke fyller våpenlovas krav til vandel.» Det er ingen bemerkninger tilknyttet klagers personlige forhold i saken, selv om klagen inneholdt en rekke anførsler om nettopp dette. Sivilombudet er derfor enig med direktoratet når de erkjenner at «årsakssammenhengen mellom fartsovertredelsen og våpeninnehav kunne kommet bedre frem».

Kravene til begrunnelse i saker om tilbakekall av våpentillatelse må som nevnt vurderes konkret ut fra det aktuelle lovbruddet. I noen tilfeller er det temmelig opplagt at vedkommende ikke lenger har evnen eller tilliten til å bruke skytevåpen på lovlig måte, jf. våpenforskrifta § 7-4 andre ledd. Ved en enkeltstående grov hastighetsovertredelse, som i denne saken, må det imidlertid gjøres en slik konkret objektiv og subjektiv vurdering som både våpenforskrifta § 7-4 andre ledd andre punktum og rundskriv RPOD-2022-8 punkt 5.2.3.7 gir anvisning på. Begrunnelsen i denne saken retter seg utelukkende mot evnen til risikovurdering generelt for grove hastighetsovertredelser, og inneholder ingen omtale av klagers personlige forhold. Begrunnelsen er generell, og betraktningene vil passe i de fleste saker der det er begått grove hastighetsovertredelser. Slik denne saken er opplyst, foreligger det etter ombudets syn berettiget tvil om direktoratets vurdering etter våpenforskrifta § 7-4 andre ledd er korrekt. I alle tilfeller mener ombudet at direktoratets begrunnelse ikke oppfyller kravene i forvaltningsloven § 25 tredje ledd. 

Sivilombudet har merket seg at direktoratet i sitt svar fra oktober 2025 på klagers omgjøringsbegjæring påpeker at de «har sett hen til attestene fra Kriminalomsorgen og B», men at «disse endrer ikke vår vurdering». Et sentralt hensyn bak kravene til begrunnelse etter forvaltningsloven § 25 tredje ledd er muligheten for å se hvilke momenter som er vektlagt – og hvilke som ikke er vektlagt. Politidirektoratets henvisning til attestene gir ikke klager innblikk i en eventuell konkret avveining eller drøftelse av klagers individuelle omstendigheter i saken.

Ombudet minner ellers om adgangen etter våpenlova § 38 første ledd andre punktum til å innkalle til intervju for å vurdere om vilkårene etter våpenlova § 16 er oppfylte. Det fremheves i forarbeidene at vilkårene i § 16 er «ulikarta og skjønnsprega», og at «ein samtale med søkaren vil difor i tvilstilfelle kunne vere eit nyttig supplement til den totale vurderinga», jf. Prop. 165 L (2016–2017) s. 46.

Konklusjon

Sivilombudet er kommet til at det foreligger berettiget tvil om Politidirektoratets vurdering av vandelskravet etter våpenforskrifta § 7-4 andre ledd andre punktum i denne saken er korrekt.

Sivilombudet mener videre Politidirektoratets vedtak i saken er mangelfullt begrunnet, jf. forvaltningsloven § 25 tredje ledd.

Ombudet ber Politidirektoratet om å behandle saken på nytt i lys av de føringene som er gitt i uttalelsen, og om å bli holdt orientert om utfallet av den nye behandlingen av saken innen 10. august 2026.