• Forside
  • Uttalelser
  • Sak om klageadgang på vedtak om sakskostnader – Nemnda for pionerdykkere

Sak om klageadgang på vedtak om sakskostnader – Nemnda for pionerdykkere

Nemnda for pionerdykkere omgjorde avslag på krav om erstatning for etterlatte etter britiske dykkere. Advokaten, som hadde tatt opp spørsmålet om omgjøring, krevet dekket sakskostnader etter forvaltningsloven § 36. Nemnda avslo kravet, og klage på avslaget ble avvist av Arbeidsdepartementet, som mente at nemndas vedtak ikke var gjenstand for klage.

Ombudsmannen mente at det var flere forhold som talte for at vedtak om sakskostnader måtte kunne påklages til departementet, selv om selve erstatningsavgjørelsene ikke kunne det. Departementet ble bedt om å behandle klagen, men avslo, under henvisning til at det ikke hadde adgang til det.

Ombudsmannen kom deretter til at det etter en samlet vurdering ikke var grunn til nærmere undersøkelser av sakskostnadsavgjørelsen.
 

Sakens bakgrunn

Nemnda for pionerdykkere avslo 22. november 2008 søknad om erstatning til britiske
etterlatte til pionerdykkere i Nordsjøen. Etter anmodning fra deres advokat omgjorde nemnda 29. august 2009 avgjørelsen og tilkjente erstatning.

Advokaten fremmet krav om dekning av sakskostnader påløpt i forbindelse med anmodningen om omgjøring. Nemnda for pionerdykkere avslo 6. oktober 2009 kravet i sin helhet, og viste blant annet til at det kunne konkluderes med at advokaten ikke hadde gitt noe bidrag til nemnda for avgjørelsen av de aktuelle sakene. Klage på vedtaket ble avvist av Arbeids- og inkluderingsdepartementet, som det da het, 17. desember 2009, under henvisning til at nemndas avgjørelser ikke kan påklages.

Nemndas avgjørelse av sakskostnadssaken ble av advokaten brakt inn for ombudsmannen. Det ble også vist til at det ikke uten videre var selvsagt at departementet ikke kunne behandle klagen på nemndas avgjørelse.

Undersøkelser i saken herfra

Arbeidsdepartementet ble bedt om å redegjøre nærmere for standpunktet om at begrensningen i adgangen til å påklage nemndas avgjørelser også gjelder stillingtagen til spørsmålet om dekning av sakskostnader. Herunder ble det bedt redegjort for hensynene bak begrensningene i adgangen til å klage på nemndas avgjørelser om erstatning, og om disse hensynene også er relevante for spørsmålet om avgjørelser av krav om sakskostnader skal kunne overprøves.

Arbeidsdepartementet redegjorde i svarbrev for bakgrunnen for kompensasjonsordningen for pionerdykkerne. Etter konklusjonene til granskingskommisjonen, som hadde undersøkt helseproblemene til dykkerne, ble det i St.meld. nr. 47 (2002-2003) foreslått å opprette en kompensasjonsordning. Det ble vist til at daværende regjering hadde fastslått at det ikke forelå et rettslig ansvar for staten, men en moralsk og politisk forpliktelse.

Videre opplyste departementet at Stortinget hadde bestemt at kompensasjonsordningen skulle administreres av en regjeringsoppnevnt nemnd på fem personer, med ulik faglig bakgrunn. Kongen oppnevnte 4. juni 2004 Nemnda for pionerdykkere, jf. St.meld. nr. 137 (2003-2004) og Innst. S. nr. 137 (2003-2004).

Departementet viste til at nemnda er et selvstendig organ, som departementet ikke har instruksjonsmyndighet over, og at nemnda i sin søknadsbehandling forholder seg til de kriterier som Stortinget har fastsatt. Det ble vist til at nemndas avgjørelser ikke kan påklages, jf. kongelig resolusjon 4. juni 2004 og Innst. S. nr. 137 (2003-2004) side 9.

For en nærmere utdyping av standpunktet viste departementet til at den kongelige resolusjonen benytter begrepet «avgjørelser», og at dette også omfatter vedtak om sakskostnader truffet av nemnda. Departementet mente derfor at det ikke har hjemmelsgrunnlag for å klagebehandle slike vedtak. Videre ble det vist til at standpunktet styrkes av begrunnelsen for at nemndas avgjørelser ikke kan påklages, da hensikten med kompensasjonsordningen var å gi dykkerne en rask og effektiv kompensasjon basert på et politisk og moralsk ansvar, uten at staten påtok seg et juridisk erstatningsansvar. Det ble også vist til at nemndas sammensetning er slik at den skal kunne ta standpunkt til og eventuelt også vurdere behov for ytterligere opplysninger, som i tilfelle må innhentes for nemndas driftsbudsjett. Departementet mente at en klageadgang ville kunne forsinke ordningen betydelig og undergrave nemndas selvstendige rolle. Videre mente departementet at dersom det i denne konkrete saken skulle ha vurdert hvorvidt en kostnad hadde vært nødvendig for å få endret vedtaket, ville det i realiteten ha vært en overprøving av nemndas vedtak og hvilke faglige vurderinger som lå til grunn.

I merknader fra advokaten ble det anført at det ikke kunne ses at et spørsmål om klageadgang på vedtak om sakskostnader skulle kunne påvirke nemndas arbeid med den enkelte søknad om kompensasjon. Ifølge et medlem av nemnda var det for øvrig bare i denne saken at det var tatt stilling til sakskostnader etter forvaltningsloven § 36. Videre ble det vist til at Erstatningsnemnda for voldsofre, på samme måte som denne nemnda, var bredt sammensatt, slik at nemndenes sammensetning ikke tilsa noen forskjell når det gjaldt klageadgang. Advokaten fant det også vanskelig å se at en overprøving av et vedtak om sakskostnader skulle kunne medføre en undergraving av nemnda. Det ble vist til at et spørsmål om sakskostnader innebærer juridiske vurderinger, og at bare nemndas leder har slik kompetanse. Advokaten stilte også spørsmål til departementets standpunkt om at det ikke har kompetanse til å vurdere forvaltningsloven § 36.

Arbeidsdepartementet kommenterte til advokatens brev at spørsmålet om klageadgang på Nemnda for pionerdykkeres vedtak om sakskostnader ikke kan sammenlignes med Erstatningsnemnda for voldsofre, da det ikke foreligger en kongelig resolusjon som avskjærer klagerett på erstatningsnemndas vedtak.

Det ble herfra funnet grunn til å ta spørsmålet om klageadgang på vedtak om sakskostnader opp med Justisdepartementets lovavdeling, og i brev ble det blant annet bedt opplyst om lovavdelingen var kjent med hvordan spørsmålet hadde vært behandlet i andre ordninger om kompensasjon til ulike grupper. Erstatning ved
stråleskader etter brystkreftbehandling ved Radiumhospitalet, til lobotomerte, til pasienter ved Reitgjerdet og ansatte ved Rosenborglaboratoriene ble nevnt.

I svar fra lovavdelingen ble det vist til uttalelser knyttet til Erstatningsnemnda for voldsofre, Utlendingsnemnda og den tidligere Klagenemnda for likestilling. Tilfellene gjaldt situasjoner der det var adgang til klagebehandling av hovedkravet i saken. Videre ble det vist til uttalelser knyttet til Pasientskadenemnda, Reisegarantifondet og Nordnorsk filmsenter AS. Når det gjaldt spørsmålet om de ulike erstatningsordningene vist til herfra, svarte lovavdelingen at det ikke var funnet materiale som viser hvordan dette har vært behandlet, og lovavdelingen hadde heller ikke for øvrig kunnskap om dette. Det ble videre vist til at det var vanskelig forenlig med lovavdelingens funksjon i regjeringsapparatet å utrede spørsmål om gjeldende rett overfor ombudsmannen i en sak som er til behandling der og som gjelder rettmessigheten av en avgjørelse truffet av et departement.

Mitt syn på saken

I Innst. S. nr. 137 (2003-2004) punkt 2.3 nr. 5 og kongelig resolusjon 4. juni 2004 står det at Nemnda for pionerdykkeres avgjørelser ikke kan påklages. Etter ordlyden er vedtak om sakskostnader således omfattet. Det er likevel et spørsmål om unntaket fra klageretten er ment å omfatte slike avgjørelser.

Dersom det legges til grunn at ordlyden i innstillingen m.v. ikke avskjærer Arbeidsdepartementet fra å klagebehandle vedtak om sakskostnader, blir det spørsmål om nemnda har en slik selvstendig, uavhengig stilling at det må legges til grunn at departementet ikke er overordnet forvaltningsorgan.

Tolkningen av unntaket fra klageretten

Det er lagt til grunn i den kongelige resolusjonen om opprettelsen av nemnda at nemndas avgjørelser ikke kan påklages. Etter ordlyden skulle derfor vedtak om sakskostnader være omfattet. Det er likevel grunn til å stille spørsmål om det har vært meningen å unnta disse vedtakene fra den alminnelige klageadgangen.

Så vel innstillingen som den kongelige resolusjonen bærer preg av at det er avgjørelsene av erstatningskravene som har vært det sentrale. Dette synes også naturlig, da det her har vært tale om å legge til rette for utbetaling av erstatning, uten at det offentlige med dette har ment å ha et rettslig ansvar. Nemndas brede sammensetning er et resultat av dette.

Etter min oppfatning er det ikke holdepunkter i innstillingen, den kongelige resolusjonen eller i St. meld. nr. 47 (2002-2003) for at spørsmålet om klageadgang på avgjørelser om sakskostnader har vært drøftet. Det synes således nærliggende å anta at det ikke har vært tenkt på dette spørsmålet eller tilsvarende sidespørsmål i arbeidet med å etablere ordningen, noe som for øvrig også kan synes å ha vært tilfelle ved det offentliges opprettelse av andre erstatningsordninger.

Et ytterligere moment som trekker i denne retningen er at nemndas avgjørelser av selve kravet om erstatning ikke kan påklages. Dette kan ha medvirket til at det ikke ble foretatt noen nærmere vurdering av spørsmål som kunne oppstå, dersom en avgjørelse likevel senere skulle bli endret av nemnda selv.

Jeg kan etter dette ikke se at det er grunnlag for Arbeidsdepartementets konklusjon om at departementet på bakgrunn av ordlyden i innstillingen og den kongelige resolusjonen er avskåret fra å behandle klager på vedtak om sakskostnader.

Nemndas uavhengige stilling

Det må legges til grunn at Nemnda for pionerdykkere organisatorisk hører under Arbeidsdepartementets ansvarsområde, slik at dette departementet i den forstand vil være nærmeste overordnede forvaltningsorgan. Slik sett er situasjonen en annen enn når avgjørelser treffes i statsråd, og det følgelig ikke finnes et overordnet forvaltningsorgan. Det blir likevel spørsmål om nemnda må sies å ha en så uavhengig stilling at departementet ikke kan sies å være overordnet organ, jf. forvaltningsloven § 28 første ledd.

Nemnda ble opprettet som følge av Stortingets anmodning til regjeringen om å etablere en kompensasjonsordning for pionerdykkerne i Nordsjøen. Det er forutsatt at nemnda skal ha en selvstendig og uavhengig stilling, jf. bestemmelsen om at nemndas avgjørelser av erstatningskrav ikke kan påklages. Arbeidsdepartementet har også vist til at det ikke har instruksjonsrett overfor nemnda.

Selv om det må legges til grunn at nemnda har en uavhengig stilling ved avgjørelsen av om erstatning skal tilkjennes, er det ikke uten videre klart at dette også er tilfelle for andre sider av nemndas virksomhet. I lovavdelingens uttalelse 12. mai 2003 ble spørsmålet om det var klageadgang på Utlendingsnemndas (UNEs) vedtak i første instans om sakskostnader og dokumentinnsyn drøftet. Det ble antatt at vedtak om dokumentinnsyn kunne påklages til Kommunal- og regionaldepartementet, mens det ble uttrykt begrunnet tvil om det samme gjaldt sakskostnader. Spørsmålet må for øvrig vurderes konkret for hvert enkelt organ, slik at det kan bli ulike løsninger. Som eksempler på organer der det har vært lagt til grunn at vedtak om sakskostnader kan påklages, nevnes Erstatningsnemnda for voldsofre og Nordnorsk filmsenter.

Spørsmålet om klagerett på UNEs vedtak om sakskostnader har også vært behandlet her, se ombudsmannens årsmelding for 2002 side 223 (Somb-2002-45). Kommunal- og regionaldepartementet ble bedt om å vurdere spørsmålet om klageadgang på nytt. Jeg viste til at det skulle sterke holdepunkter til for å fravike forvaltningslovens hovedregel om adgangen til å påklage enkeltvedtak. Videre ble det vist til at henvisningen i utlendingsloven § 38a til UNEs uavhengighet først og fremst var myntet på de tilfellene hvor nemnda behandler klagesaker etter utlendingsloven. Disse vurderingene er aktuelle også i denne saken. Blant annet er det uavhengigheten i spørsmålet erstatning, som fremstår som det sentrale. I saken om UNE ble spørsmålet om klagerett på vedtak om sakskostnader senere regulert i forvaltningslovforskriften § 34.

Arbeidsdepartementet mener at en vurdering av om en kostnad i denne saken har vært
«nødvendig», jf. forvaltningsloven § 36 første ledd, for å få endret vedtaket, i realiteten innebærer en overprøving av nemndas avgjørelse av erstatningskravet og de faglige vurderingene som lå til grunn. Dette er et argument som kunne tale for at det ikke er klagerett. Det er likevel slik at nemndas avgjørelse av hovedkravet allerede foreligger, slik at departementet ikke vil måtte ta stilling til om vilkårene for erstatning foreligger. Behandlingen av klagen på sakskostnadsvedtaket vil måtte bygge på dette vedtaket. I lys av klagerettens sterke stilling i norsk forvaltningsrett og hensynet til partenes rettssikkerhet, finner jeg derfor ikke argumentet avgjørende.

Et annet moment er det at bare nemndsleder har juridisk kompetanse, noe som trekker i retning av at det bør være klageadgang, for slik å få sikret en bredere vurdering av sakskostnadskravet. Selv om det i tillegg kan vises til at man har ombudsmannskontrollen, vil den ofte i slike saker være begrenset. Det er forutsatt at ombudsmannen i begrenset utstrekning skal overprøve forvaltningens skjønnsmessige avgjørelser. I tillegg kommer det at i saker hvor klageadgangen i forvaltningen er avskåret pga et organs uavhengige stilling, vil ombudsmannen under henvisning til dette, måtte være ytterligere tilbakeholden.

Departementet har også vist til at en klageadgang vil kunne forsinke ordningen betydelig. Det er fremkommet at det bare har vært denne ene saken om sakskostnader til behandling i nemnda. Argumentet synes derfor å ha mest for seg dersom det var spørsmål om klageadgang på avgjørelsene om erstatning, og må være av underordnet betydning i spørsmålet om klagerett på vedtak om sakskostnader.

Hensynet til Pionerdykkernemndas uavhengighet taler etter min mening ikke med særlig styrke for å avskjære klageadgang på sakskostnadsavgjørelser. Dette er avgjørelser etter forvaltningsloven, det vil si alminnelige saksbehandlingsregler, og en utgiftsdekning der uavhengighetshensynet ikke gjør seg sterkt gjeldende.

Konklusjon

Jeg har kommet til at det er begrunnet tvil knyttet til Arbeidsdepartementets standpunkt og må be om at spørsmålet om klageadgang vurderes på nytt, i lys av de momentene som fremkommer i min gjennomgang.

Da det så langt bare har vært spørsmål om klageadgang på vedtaket, ber jeg om at saken prioriteres av departementet. Utfallet av den nye behandlingen bes meddelt innen seks uker.

Sakens videre behandling

Arbeidsdepartementet fastholdt i brev 17. januar 2011 at det ikke var grunnlag for et endret standpunkt til spørsmålet om klageadgang på Nemnda for pionerdykkeres avslag på krav om sakskostnader. Departementet hadde forelagt saken for lovavdelingen, som hadde gitt uttrykk for følgende syn:

«Pionerdykkernemnden ble opprettet ved kongelig resolusjon 4. juni 2004. I resolusjonen heter det at “nemnd for kompensasjons- og oppreisningsordning for pionerdykkerne i Nordsjøen oppnevnes i samsvar med vedlagte vedlegg mht. sammensetning og mandat”. I det vedlagte mandatet lyder tredje avsnitt annen setning- “Nemndas avgjørelser kan ikke påklages”.

Utgangspunktet er at saksomkostningsavgjørelser kan påklages. Skal man anse
klageadgangen for å være avskåret, må det bero på en unntaksbestemmelse eller på at organet anses for å være så selvstendig at det ikke har noe overordnet organ i denne sammenheng. For Pionerdykkernemnden vil vurderingen av disse to innfallsvinklene flyte sammen siden et viktig moment ved tolkningen av begrensningen i klageadgangen etter resolusjonen er hvor selvstendig man antar at nemnden er, samtidig som begrensningen er et viktig moment i vurderingen av hvor selvstendig nemnden er.

Det er for så vidt klart at Kongen hadde kompetanse til å fastsette at nemndens avgjørelser, herunder saksomkostningsavgjørelser, ikke kunne påklages, jf. forvaltningsloven § 28 fjerde ledd og spesielt for saksomkostningsavgjørelser § 36 tredje ledd fjerde og femte punktum. Etter kongelig resolusjon 16. desember 1977 nr. 9 del II skulle saker om bruk av Kongens kompetanse etter disse bestemmelsene “fremmes for Regjeringen av Justisdepartementet eller av vedkommende fagdepartement med Justisdepartementets samtykke”, se nå forvaltningslovforskriften § 45 annet ledd. Arbeids- og administrasjonsdepartementet sendte utkast til resolusjonen om Pionerdykkernemnden på departementsforeleggelse 26. mai 2004. I Justisdepartementet ble foreleggelsen tatt til etterretning (sak 200406407). Etter vår mening kan imidlertid forutsetningen om Justisdepartementets samtykke i resolusjonen 16. desember 1977 vanskelig oppfattes som et gyldighetsvilkår. Bestemmelsen er ikke en forskrift i forvaltningslovens forstand, jf. § 2, og begrensningen i forvaltningsloven § 40 med hensyn til adgangen til å fravike forskrifter kommer etter vår mening derfor ikke til anvendelse. Kongen er overordnet myndighet og kan derfor ad hoc vedta innskrenkninger i klageadgangen uavhengig av Justisdepartementets samtykke. Etter vår mening kan det heller ikke tillegges betydning for gyldigheten at resolusjonen 4. juni 2004 ikke nevner forvaltningsloven § 28, og for så vidt heller ikke § 36, som hjemmel for begrensningen i klageadgangen selv om begrensningen må anses som en forskrift i forvaltningslovens forstand, og forskrifter skal ha en hjemmelshenvisning, jf. § 38.

På bakgrunn av nemndens forhistorie er vi tilbøyelig til å være enig med Arbeids- og inkluderingsdepartementets uttalelse i brev 17. desember 2009 til Projure advokatfirma DA om at nemnden “er et selvstendig og uavhengig organ, som departementet ikke har instruksjonsmyndighet over”. Etter vår mening gjelder det både generelle instrukser om forståelsen av de materielle reglene for ordningen og individuelle instrukser om avgjørelsen av enkeltsaker. Det er for så vidt klart at Kongen kan opprette et organ som administrativt og økonomisk skal høre under et departement, og samtidig implisitt eller eksplisitt fastsette at departementet ikke skal ha slik instruksjonsmyndighet.

På dette punkt skiller Pionerdykkernemnden seg fra Voldsoffererstatningsnemnden, som i prinsippet er underlagt alminnelig instruksjonsmyndighet, jf. Lovavdelingens uttalelse 19. juni 2007 (sak 200702119). For voldsoffererstatningsordningen finnes dessuten ingen særskilte begrensninger i klageadgangen. Vi nevner dessuten at for klager over avslag på begjæringer om innsyn etter offentleglova fastsetter offentlegforskrifta § 11 uttrykkelig at “[d]et organet som eit uavhengig forvaltningsorgan administrativt høyrer inn under, er klageinstans når det uavhengige organet har avslått eit krav om innsyn”.

Hvordan en adgang til å påklage saksomkostningsavgjørelser kan berøre et organs
selvstendighet, er omtalt i våre uttalelser 9. oktober 2001 og 12. mai 2003 om adgangen til å påklage Utlendingsnemndens saksomkostningsavgjørelser til departementet (sak 200107310). I uttalelsen 12. mai 2003 ble det konkludert på følgende måte:

“Etter denne gjennomgangen kan det etter vår oppfatning fortsatt reises begrunnet tvil om en ordning med klagerett til departementet i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til UNEs uavhengighet.”

Vi er fortsatt av den oppfatning at der et organ er uavhengig i den forstand at det ikke er underlagt generell eller individuell instruksjonsmyndighet, og dets avgjørelser av sakenes hovedtema ikke kan påklages, gir det best mening å anta at heller ikke dets saksomkostningsavgjørelser kan påklages. Dette gir igjen støtte til å tolke klagebegrensningen i resolusjonen 4. juni 2004 slik at den også dekker klager over saksomkostningsavgjørelser. Vi er derfor tilbøyelig til å anta at Pionerdykkernemndens saksomkostningsavgjørelser ikke kan påklages til departementet».

Advokaten kom tilbake til saken og ga uttrykk for at det var vanskelig å se hvorfor det skulle være forskjell på klageadgangen alt etter som vedtak ble fattet av Voldsoffererstatningsnemnda og Pionerdykkernemnda.

Etter en ny gjennomgang av saken fant ombudsmannen i brev 2. februar 2011 å måtte be Arbeidsdepartementet om å behandle klagen på Pionerdykkernemndas avslag.

Det ble vist til at den rettslige drøftelsen av spørsmålet om det er klageadgang viser at det er argumenter som taler for begge løsninger. Blant annet ble det vist til at lovavdelingens drøftelse i alle fall underbygget ombudsmannens påpeking av at det kan synes nærliggende å anta at det ikke har vært tenkt på spørsmålet om klageadgang på avgjørelser om sakskostnader.

Videre uttalte ombudsmannen at det helt sentrale spørsmålet i saken er ivaretakelsen av de berørtes rettssikkerhetsmessige stilling, og det ble vist til at et ytterligere moment som talte for at departementet behandlet klagen, var at det ikke syntes å innebære konsekvenser ut over denne konkrete saken. Det ble vist til at erstatningsordningen ble oppfattet å være avsluttet, og at det ikke var fremkommet at det var andre saker som den foreliggende.

Arbeidsdepartementet svarte at det ikke kunne se at det var kommet til nye opplysninger etter lovavdelingens uttalelse i saken, og fastholdt at departementet ikke hadde grunnlag for å ta saken til behandling.

Etter dette tok ombudsmannen på nytt opp saken med Arbeidsdepartementet, som i brev 27. mai 2011 svarte at departementet igjen hadde bedt om lovavdelingens syn på om departementet hadde hjemmel til å ta klagen til behandling. Arbeidsdepartementet fastholdt at det ikke forelå klagerett, og vurderte også om det var adgang til omgjøring, jf. forvaltningsloven § 35 annet ledd. Da departementet ikke anså at det var «annet overordnet organ» i forhold til Pionerdykkernemnda, mente det at det ikke hadde adgang til å omgjøre nemndas avgjørelse.

Departementet hadde også vurdert om klagernes sakskostnader kunne dekkes ut fra utenrettslige rimelighetsbetraktninger, men kommet til at det ikke var grunnlag for dette.

Arbeidsdepartementet ble deretter tilskrevet i brev 23. juni 2011, og ombudsmannen viste til sitt syn på saken, men at det etter departementets siste behandling likevel ikke var funnet grunn til mer, da det uansett kunne anses å være rom for ulike syn.

Nemnda for pionerdykkere ble i eget brev samme dag, bedt om å oversende sakens dokumenter.

Etter omfattende korrespondanse rundt spørsmålet om oversendelse av sakens dokumenter, ga lederen for Nemnda for pionerdykkere i brev 31. oktober 2011 en redegjørelse for nemndas behandling av spørsmålet om kravet om dekning av sakskostnadene som ble fremsatt, etter at nemnda hadde omgjort avslaget på kravet om erstatning fra de britiske dykkernes etterlatte.

Nemndslederen viste til at spørsmålet om omgjøring ble avgjort ut fra en ren rimelighetsvurdering, da det ikke kunne være tvil om at de aktuelle etterlatte ikke var tenkt omfattet av ordningen. Han viste dessuten til at advokatens brev om omgjøring ikke hadde vært bestemmende for omgjøringsvedtakene.

Advokaten kom i brev 20. desember 2011 med merknader til nemndslederens redegjørelse, og anførte at det var flere forhold som viste at hans omgjøringsbegjæring hadde hatt betydning for resultatet i saken.

Fra mitt avsluttende brev 24. januar 2012 til advokaten siteres:

«Nemnda for pionerdykkere avslo 22. november 2008 søknad om erstatning. På vegne av de etterlatte ba du nemnda om å omgjøre avslaget. I avgjørelse 29. august 2009 omgjorde nemnda avslaget og tilkjente erstatning.

Ditt krav om dekning av påløpte sakskostnader i forbindelse med anmodningen om omgjøring, ble avslått av nemnda 6. oktober 2009. Klage på vedtaket ble avvist av Arbeids- og inkluderingsdepartementet 17. desember 2009, under henvisning til at nemndas vedtak ikke kunne påklages. Etter dette ba du ombudsmannen om å behandle klagen på nemndas avslag.

Det ble herfra funnet grunn til å ta opp med departementet, standpunktet om at klagebehandling var avskåret. I uttalelse 30. september 2010 konkluderte jeg med at det var begrunnet tvil knyttet til departementets standpunkt, og ba om at spørsmålet ble vurdert på nytt. Av de forhold det ble pekt på, var hensynet til partenes rettssikkerhet og at ombudsmannskontrollen i saker av denne typen vil være begrenset. Det ble vist til at det er forutsatt at ombudsmannen i begrenset grad skal overprøve forvaltningens skjønnsmessige avgjørelser, og at det vil måtte vises ytterligere tilbakeholdenhet i saker der klageadgangen i forvaltningen er avskåret på grunn av et organs uavhengige stilling.

Departementet har som kjent fastholdt at det ikke er klageadgang på nemndas avgjørelse av sakskostnadsspørsmålet, og etterkom heller ikke min anmodning i brev 2. februar 2011 om å behandle saken. Resultatet er at Nemnda for pionerdykkeres avslag på krav om dekning av sakskostnader ikke har vært gjenstand for en forvaltningsmessig overprøving, noe som etter mitt syn fremstår som lite tilfredsstillende i et rettssikkerhetsmessig perspektiv.

Sakens dokumenter har etter dette vært innhentet med sikte på å vurdere om klagen gir grunn til videre behandling her. I tilknytning til arbeidet med å få innhentet dokumentene gjorde lederen for Nemnda for pionerdykkere i brev 31. oktober 2011 rede for sitt syn på spørsmålet om vilkåret i forvaltningsloven § 36 om at påløpte kostnader må ha vært nødvendige, var oppfylt. Du kom med merknader til dette i brev 20. desember 2011.

Etter en gjennomgang av de foreliggende dokumentene og den opplysningen av saken som har funnet sted ved ditt og nemndslederens siste brev, har jeg etter en samlet vurdering kommet til at klagen ikke gir tilstrekkelig grunn til videre behandling, jf. sivilombudsmannsloven § 6 fjerde ledd.

Ved avgjørelsen er det sett hen til at det kan synes å ha vært uenighet blant nemndsmedlemmene om bedømmelsen av hva som har vært nødvendig for å få omgjort avslaget på erstatning. Videre vises det til det som fremkommer ovenfor om de begrensningene som ligger i ombudsmannens kontroll med forvaltningen i saker der skjønnsmessige vurderinger spiller inn og at det er tale om en nemnd, som det er ment at skal ha en særlig uavhengig stilling».

Etter ny henvendelse fra advokaten, hvoretter det ble avholdt et møte om saken, skrev jeg i brev 9. mars 2012 til advokaten:

«Jeg har etter møtet med deg vurdert om det er grunn til å gå videre med denne saken. Etter en samlet vurdering har jeg kommet til at det er lite jeg kan gjøre nå. Derfor må jeg fastholde vurderingen i mitt brev 24. januar 2012 om at klagen ikke gir tilstrekkelig grunn til videre behandling. Jeg beklager at departementet ikke har villet følge min anbefaling om å klagebehandle saken og viser til det jeg har anført i mitt brev 24. januar 2012».

Arbeidsdepartementet ble orientert om svarene til advokaten, ved kopi av brevene.