Statnett SF søkte 7. mars 2007 om konsesjon etter energiloven 29. juni 1990 nr. 50 § 3-1 til å bygge og drive en ny 420 kV kraftledning fra Ørskog transformatorstasjon i Ørskog kommune til Fardal transformatorstasjon i Sogndal kommune. Det ble også søkt om tillatelse etter oreigningslova 23. oktober 1959 nr. 3 § 2 nr. 19 til å foreta ekspropriasjon av nødvendig grunn og rettigheter for å bygge og drive de omsøkte elektriske anleggene. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) ga Statnett anleggskonsesjon og ekspropriasjonstillatelse 10. juni 2009 til å bygge en om lag 280 km lang 420 kV kraftledning fra Ørskog transformatorstasjon til Sogndal transformatorstasjon etter en nærmere angitt trasé. I Bremanger kommune ga NVE konsesjon til en trasé som bl.a. gikk gjennom Førdedalen.
NVE mottok 75 klager på vedtaket, herunder klager fra Bremanger kommune og en rekke grunneiere og organisasjoner. Direktoratet fant ikke grunnlag for å omgjøre eller oppheve konsesjonsvedtaket av 10. juni 2009, men anbefalte noen mindre nærmere angitte traséjusteringer. Saken ble oversendt Olje- og energidepartementet (OED) i brev 7. oktober 2009.
Olje- og energidepartementet fattet vedtak i klagesaken 21. desember 2011. For traséstrekningen mellom Dauremålsvatnet og Sørdalsvatnet i Bremanger kommune besluttet departementet at kraftledningen ikke skulle gå gjennom Førdedalen, men derimot lengre nord ved at den krysset Førdspollen og deretter gikk vestover gjennom Myklebustdalen og Sørdalen. Ny transformatorstasjon skulle lokaliseres i Myklebustdalen.
Saken ble brakt inn til ombudsmannens kontor ved brev 28. februar 2012 fra advokat Magne Revheim i Advokatfirmaet Steenstrup Stordrange DA på vegne av medlemmene i Myklebust Grunneigarlag og Sigdestad Grunneigarlag i Bremanger kommune. Klagerne anførte at saksbehandlingen hadde feil som måtte få betydning for vedtakets gyldighet. Det ble i hovedsak vist til at departementet ikke hadde foretatt en forsvarlig vurdering av konsekvensene av ny kraftledning, at departementet hadde lagt et uriktig faktum til grunn for sin vurdering, og at det ikke var gitt en tilstrekkelig begrunnelse for vedtaket.
Etter en gjennomgang av departementets vedtak 21. desember 2011 og innsendte dokumenter fra klagerne ble det funnet grunn til å undersøke saken nærmere. I brev herfra 24. april 2012 ble Olje- og energidepartementet tilskrevet og anmodet om å kommentere klagernes anførsler og spørsmål. Det ble bl.a. spurt om begrunnelsen for at departementet hadde unnlatt spesifikt å vurdere den såkalte kombinasjonstraseen, som dels fulgte Førdedalen, dels Myklebustdalen. Dette alternativet ville i størst grad medført samlokalisering/parallell linjeføring med en eksisterende 132 kV kraftlinje, noe departementet i vedtaket hadde fremholdt som et avgjørende moment. Videre ble det bedt om en nærmere redegjørelse for hvilke vurderinger departementet hadde foretatt når linjeføring gjennom Myklebustdalens østlige del ble vurdert som en bedre løsning enn gjennom Førdedalens vestlige del, sett i lys av at begge disse delene av dalførene per i dag er uten kraftledninger.
Olje- og energidepartementet svarte i brev 24. mai 2012. Om hensynet til samlokalisering av ledningsnettet fremholdt departementet:
«Energiloven skal sikre at produksjon, omforming, overføring og fordeling av energi foregår på en samfunnsmessig rasjonell måte, herunder at det tas hensyn til berørte allmenne og private interesser, jf. lovens § 1-2. I departementets skjønnsmessige vurdering av om konsesjon skal gis etter § 3-1, jf. § 1-2, må fordelene og ulempene ved det omsøkte tiltaket veies opp mot hverandre.
De utførte konsekvensutredningene er et av flere grunnlag for departementets vurderinger. Flere andre forhold vil også stå sentralt når den skjønnsmessige avveiningen skal foretas. Et av disse temaene er avveiningen av samling av nye inngrep i et område contra spredning av nye inngrep over flere områder. Kombinasjonsalternativet ville innebære nye inngrep i både Førdedalen og Myklebustdalen. Departementet kom til at ulempene ved en slik spredning som kombinasjonsalternativet la opp til, klart oversteg fordelene. Dette er en vurdering som etter departementets mening ligger innen forvaltningens frie skjønn. Departementet foretok til denne vurderingen på vanlig måte en gjennomgang av de utførte konsekvensutredninger og øvrig foreliggende dokumentasjon i saken. I den avsluttende avveiningen gjenstod dermed de to omsøkte alternativer som samlet inngrepene i hvert sitt dalføre.
I de fleste større kraftledningssaker er det på flere strekninger omsøkt ulike alternativer. Avveiningen mellom fordelene og ulempene ved tiltaket og avveiningen mellom ulike traséalternativer tilligger forvaltningens frie skjønn. Konsesjonsbehandling etter energiloven kan ikke begrenses til oppsett av en matrise der de negative virkningene bare summeres, og at det alternativet som har den laveste summen velges. Det skjer en samlet vekting av de forskjellige interessene i det konkrete tilfellet. Departementet var fullt innforstått med at fagutredningene peker på konsesjonsgitt trasé som best. Når det er gjort rede for også disse vurderingene av faglig karakter, er det ikke i strid med energiloven å komme til en konklusjon som ikke samsvarer med fagutredningene.
Under den konkluderende avveiningen av de ulike hensyn knyttet til de to gjenstående traséalternativene, la departementet særlig vekt på hensynet til samlokalisering av ledningsnettet.»
Når det gjaldt klagernes anførsler om at departementet hadde lagt et uriktig faktum til grunn for så vidt gjaldt Bremanger kommunes vedtak knyttet til trasévalg, svarte departementet at det i vedtaket utelukkende er konstatert at Bremanger kommune ikke kan akseptere konsesjonsgitt trasé.
Klagerne kommenterte departementets svar i brev 3. juli 2012 fra advokat Revheim. I brevet ble det samtidig anmodet om at ombudsmannen iverksatte undersøkelser omkring et møte som ble avholdt 11. november 2011. Det ble foreslått å be departementet om å redegjøre for hvem som deltok, hva som var agendaen og hvilke opplysninger som fremkom i møtet. Departementet kom i brev 8. august 2012 med tilleggsmerknader. Også advokat Revheim har i brev 13. september 2012, mottatt her 21. september 2012, kommet med supplerende merknader.
I mitt avsluttende brev til Olje- og energidepartementet uttalte jeg:
«Olje- og energidepartementet har i brevet hit 24. mai 2012 vist til formålsbestemmelsen i energiloven hvor det fremgår at loven skal sikre at produksjon, omforming, overføring og fordeling av energi foregår på en samfunnsmessig rasjonell måte, herunder at det tas hensyn til berørte allmenne og private interesser. Det er således riktig, som departementet også har fremholdt i brevet hit, at konsesjonsbehandlingen av kraftledninger etter energiloven skal bygge på en konkret skjønnsmessig vurdering av alle fordeler og ulemper ved etablering av kraftledningene. Energiloven gir dermed konsesjons¬myndighetene vide rammer for de vurderinger og avveininger som skal inngå i behandlingen av bl.a. etablering av kraftledninger og trasévalg. Valg av trasé for en kraftledning innebærer regelmessig at ulike og ofte motstridende interesser må veies opp mot hverandre, og resultatet vil kunne være til skade eller oppleves som lite tilfredsstillende for enkelte av de som blir berørt. Ombudsmannens mulighet og adgang til å prøve slike vurderinger er naturlig nok begrenset. I utgangspunktet vil skjønnsutøvelsen bare kunne overprøves herfra dersom vedtaket kan anses som «ugyldig eller klart urimelig», jf. sivilombudsmannsloven 22. juni 1962 nr. 8 § 10 annet ledd. Dersom avgjørelsen er lovlig, kan jeg følgelig ikke uten videre overprøve og sette mitt skjønn over skjønnet til forvaltningen.
Ved klagebehandlingen i departementet var det som nevnt innledningsvis tre ulike alternativer for fremføring av ny kraftledning gjennom Bremanger kommune. I valget mellom dem la departementet avgjørende vekt på hensynet til samlokalisering av ledningsnettet i området, for å unngå inngrep i områder som ikke var preget av større kraftledninger fra før. Den såkalte kombinasjonstraseen, som kan synes i størst mulig grad å sikre samlokalisering av ledningsnettet, ble imidlertid ansett som uaktuell av departementet. Dette ble begrunnet med at traseen ville medføre inngrep både i Førdedalen og i Myklebustdalen.
Både hensynet til samlokalisering av ledningsnettet og hensynet til samling av nye inngrep i ett område må anses som relevante hensyn i medhold av energiloven § 3-1, jf. § 1-2. Den nærmere vurderingen av hvilken trasé som skulle velges, herunder avveiningen av de ovennevnte hensynene opp mot de hensynene fagutredningene peker på, er av utpreget skjønnsmessig karakter. Dette er en vurdering av faglig og politisk karakter, som vanskelig kan overprøves av meg, jf. ovenfor om sivilombudsmannsloven § 10 annet ledd.
Jeg finner likevel grunn til å påpeke at det er noe vanskelig å forstå hva som er bakgrunnen for at departementet anser kombinasjonstraseen som uaktuell når hensynet til samlokalisering ifølge departementets vedtak er tillagt avgjørende betydning i valget mellom konsesjonsgitt trasé og omsøkt trasé. Departementet har riktignok vist til at kombinasjonstraseen vil medføre inngrep i begge dalfører, og følgelig medføre en spredning av inngrepene. Men departementet har ikke gitt noen nærmere beskrivelse eller vurdering av hvilke konkrete ulemper inngrep i begge dalfører vil ha kontra fordelene ved at ledningsnettet i større grad blir samlokalisert. Når dertil fagutredningene peker på konsesjonsgitt trasé som det beste alternativet, er det ikke lett å se hvordan departementet har vektet de ulike hensynene i trasévalget.
Det er opplyst at både Myklebustdalen og Førdedalen har kraftledninger i dag. Jeg savner i departementets redegjørelse en nærmere vurdering av hvor mye man egentlig tjener «samlokaliseringsmessig» på det valgte alternativet i forhold til kombinasjonsalternativet, samt hvordan en eventuell fordel skal veies opp mot ulempene ved inngrep i de deler av dalførene som ikke er preget av større kraftledninger fra før. Jeg har også merket meg at klagerne har anført ønsket om å legge kraftledningen utenom de mest befolkningstette områdene som et argument, selv om det synes å være noe uenighet om hvilke områder dette er. Det kunne vært ønskelig om departementet også hadde kommentert dette særskilt.
De eksisterende kraftlinjene er små i forhold til de som nå skal bygges. Det fremgår ikke klart om departementet har vektlagt dette, idet samlokaliseringshensynet ble tillagt avgjørende betydning. Det må antas at hensynet til samlokalisering normalt må anses som et mindre vektig moment i tilfeller hvor en ny 420 kV kraftledning samlokaliseres med mindre kraftledninger, idet inngrepet ved den nye ledningen i slike tilfeller blir så vidt mer omfattende enn de inngrepene som finnes fra før.
Forvaltningens plikt til å begrunne vedtak, jf. forvaltningsloven §§ 24 og 25, skal bl.a. sikre at parter og andre berørte eller interesserte får nødvendig og tilstrekkelig informasjon til å kunne forstå den avgjørelsen som er fattet. Dette gjelder ikke minst når forvaltningen avslår en parts krav. Begrunnelsen er viktig av hensyn til parten selv, ikke minst for at parten skal kunne vurdere om det er grunnlag for å få saken prøvd for domstolene. Men en begrunnelse er også ansett sentralt for generelt å ivareta forvaltningens legitimitet og publikums tillit til forvaltningen. Departementet har utvilsomt rett i at konsesjonsbehandling etter energiloven ikke kan begrenses til et oppsett av en matrise der de negative virkningene summeres, og at det alternativet som har minst negative virkninger deretter velges. Men når departementet velger et traséalternativ som ikke følger fagutredningene, stiller det særlige krav til begrunnelsen. I tillegg til en klar beskrivelse av faktum og de vurderinger som er foretatt, må det kreves at avgjørelsen fremstår som konsistent i den forstand at resultatet følger som en naturlig konsekvens av premissene. Med kun noen korte bemerkninger om vektlegging av hensynet til samlokalisering og hensynet til å samle inngrep i ett område, er det vanskelig å se hvorfor departementet konkluderte som det gjorde.
På denne bakgrunn er jeg kommet til at det «knytter seg begrunnet tvil til forhold av betydning i saken», jf. sivilombudsmannsloven § 10 annet ledd. Jeg må derfor be departementet vurdere saken på nytt og særlig den begrunnelsen som er gitt. For ordens skyld presiserer jeg at jeg med dette ikke har tatt stilling til hva utfallet av departementets vurdering bør bli.
Med den begrunnelsen og det resultatet jeg har kommet til ovenfor, har jeg ikke funnet det nødvendig å foreta ytterligere undersøkelser vedrørende møtet som ble gjennomført 11. november 2011, slik advokat Revheim har anmodet om i brev 9. august 2012.
Min undersøkelse av saken er med dette avsluttet, men jeg ber om å bli orientert om departementets fornyede vurdering.»