X kommune traff vedtak om utestenging av A fra X svømmehall for en periode på 3 år. Grunnlaget var at A skulle ha gått til fysisk angrep på andre badegjester i svømmehallen. Det ble dessuten vist til at A i 1993 ble bortvist fra svømmehallen i tre måneder, og opplyst at forholdet var anmeldt til politiet. Kommunens vedtak ble opplyst å være et enkeltvedtak som kunne påklages innen tre uker. Etter klage fra A opprettholdt X kommunes klagenemnd vedtaket om utestenging.
A brakte saken inn for ombudsmannen. Han mente at vedtaket var ugyldig, først og fremst fordi saken ikke var tilstrekkelig opplyst før vedtaket ble truffet. Han viste til at det fantes en lang rekke vitnemål i hans favør som ikke ble undersøkt nærmere fra kommunens side. Heller ikke As egen versjon av episoden hadde blitt presentert for kommunen før vedtaket ble truffet. Han mente at reaksjonens inngripende karakter og de alvorlige beskyldingene kommunen hadde kommet med, gjorde det ekstra viktig at han fikk anledning til å forsvare seg.
Saken ble herfra tatt opp med X kommune. Kommunen ble først spurt om den var enig i at det syntes mest nærliggende å se på utestengingen som utøvelse av privatrettslig eierrådighet, og ikke som et enkeltvedtak. Videre ble kommunen bedt om å utdype sin oppfatning av hva som skjedde i svømmehallen den aktuelle dagen. Det ble spurt om hvilke undersøkelser som var gjort for å bringe faktum på det rene, og om kommunen hadde vært i kontakt med andre badegjester som var vitne til episoden. Kommunen ble også spurt om saken kunne anses tilstrekkelig utredet. Det ble også bedt om at kommunen utdypet henvisningen til tidligere episoder der A skulle ha vært innblandet, og spurt om det forelå noen dokumentasjon på dette.
X kommune opplyste at den sluttet seg til vurderingen om at utestengingen ikke var enkeltvedtak, men utøving av privatrettslig eierrådighet. Det ble videre opplyst at det var flere vitner til episoden i svømmehallen, og at fornærmede hadde anmeldt saken til politiet. Vitnene var avhørt av politiet, og Y politidistrikt hadde utferdiget et forelegg på kr 10 000. Dette var opplysninger kommunen nå hadde innhentet fra politidistriktet. Vedlagt brevet fra kommunen var en kopi av redegjørelsen fra badevakten i X svømmehall og virksomhetsleder i svømmehallen, som ble tilkalt etter episoden. Det var ikke vitner til stede som bestred det faktum som var lagt til grunn for utestengingen, og kommunen anså saken som tilstrekkelig utredet.
Kommunen opplyste at det i tillegg til episoden som førte til utestenging i 1993, hadde vært flere episoder med A som hadde vært vanskelig å håndtere for de ansatte. Kopi av dokumentasjon fulgte som vedlegg til kommunens brev. Kommunen mente at utestengingen således var en følge av tidligere utestenging samt As oppførsel i svømmehallen.
A kom med merknader til kommunens redegjørelse. Han ønsket ikke å forklare seg om de faktiske hendelsene, men bestred kommunens påstand om at det ikke fantes vitner med en annen versjon enn den kommunen hadde lagt til grunn. A påpekte også at utestengingen fra 1993 lå så langt tilbake i tid at den måtte anses som foreldet. Videre opplyste han at X tingrett i straffesaken den gang ikke fant noe å bebreide ham for det som var påstått å skulle ha skjedd i svømmehallen. Han fremholdt dessuten at eventuelle andre episoder i svømmehallen aldri var blitt tatt opp med ham, verken skriftlig eller muntlig.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Jeg legger til grunn at beslutningen om utestenging fra X svømmehall, som er eid av X kommune, ble truffet i medhold av den privatrettslige eierrådigheten. Utestengingen var dermed ikke et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b, jf. bokstav a. Selv om X kommune har lagt til grunn at beslutningen var enkeltvedtak, og således gitt reglene om behandlingen av saker om enkeltvedtak og reglene om klage i forvaltningsloven anvendelse, må kommunens håndtering av denne saken vurderes opp mot de alminnelige forvaltningsrettslige prinsippene som gjelder ved utøvingen av eierrådighet.
Det er et grunnleggende krav at all saksbehandling i offentlig forvaltning skal være forsvarlig. For det første har forvaltningen plikt til å sørge for at en sak er tilstrekkelig opplyst før en beslutning treffes. For det andre, og i forlengelsen av det første, skal den som berøres av forvaltningens saksbehandling eller beslutning få anledning til å fremlegge sin sak. Viktigheten av å overholde dette kontradiksjonsprinsippet vil kunne variere fra sak til sak. For eksempel vil det ulovfestede kontradiksjonsprinsippet gjøre seg sterkere gjeldende jo mer inngripende beslutningen er. Motsatt kan hensynet til å treffe en øyeblikkelig beslutning tale for at hensynet til at den som er berørt får anledning til å fremlegge sin sak må vike, i alle fall i første omgang. Et tredje, viktig element i forsvarlighetskravet er det ulovfestede kravet til saklighet. Inn under dette kravet kan man også henføre forbudet mot usaklig forskjellsbehandling og prinsippet om forholdsmessighet.
X kommune traff beslutning om å utestenge A fra X svømmehall for en periode på 3 år. I seg selv må dette anses som en streng reaksjon. Svømmehallen er et offentlig bad, og utestengingen må anses som inngripende. Det skjerper kravet til forsvarlighet i saksbehandlingen. I beslutningen fra X kommunes klagenemnd legges det til grunn at A «gikk til fysisk angrep på andre badegjester i svømmehallen», og at han «gjentatte ganger har oppført seg truende overfor andre badende og neglisjert irettesettelser fra betjeningen». Dette er alvorlige anklager, og krever en forsvarlig utredning for å kunne legges til grunn som tilstrekkelig bevist. Slike forhold kan også føre til at beviskravet skjerpes, se for eksempel ombudsmannens uttalelse gjengitt i årsmeldingen for 2008 side 123 (Somb-2008-32) med videre henvisninger.
Plikten til å undersøke en sak påhviler i første rekke vedkommende forvaltningsorgan. Det forvaltningsorganet plikter å undersøke, er først og fremst de omstendigheter som er rettslig relevante for det som beslutningen skal bygge på. Et skjerpet beviskrav vil også kunne føre til at forvaltningen må foreta mer omfattende utredninger enn det som ellers kreves. I dette tilfellet skulle det undersøkes hvorvidt retningslinjene for bruk av svømmehallen var brutt på en slik måte at det var grunnlag for 3 års utestenging, og/eller om det forelå andre omstendigheter som berettiget en slik beslutning. Det sentrale spørsmålet er om de rettslig relevante omstendighetene var tilstrekkelig opplyst før beslutningen om utestenging ble truffet.
I kommunens redegjørelse til ombudsmannen for hvilke undersøkelser som ble gjort for å bringe på det rene hva som skjedde […], er det vist til at det var «flere vitner til denne episoden». Det er videre opplyst at kommunen har mottatt opplysninger fra Y politidistrikt om at vitner har vært avhørt og at det ble utferdiget et forelegg. Utover dette er det sparsomt med informasjon om hvilke undersøkelser kommunen foretok før beslutningen om utestenging ble truffet. De omtalte opplysningene fra politiet ble mottatt etter at beslutningen om utestenging ble truffet og kan således vanskelig ha vært lagt til grunn for utestengingen. Under enhver omstendighet må forvaltningen på selvstendig grunnlag sørge for å foreta de undersøkelser saken gir grunn til, og på fritt grunnlag vurdere verdien og vekten av de ulike opplysningene som mottas.
Ut fra den dokumentasjonen som er oversendt hit, synes det kun å foreligge én skriftlig redegjørelse for hva som skjedde, utarbeidet av badevakten som var på arbeid den aktuelle dagen i svømmehallen. Det fremgår imidlertid av denne redegjørelsen at vedkommende badevakt ikke selv var vitne til hendelsen. Beskrivelsen er dessuten udatert, og det er ikke opplyst om denne skriftlige redegjørelsen ble innhentet eller mottatt som ledd i utredningen av saken før beslutningen ble truffet. Slik saken er opplyst og redegjort for fra kommunens side, legger jeg til grunn at X kommune forut for beslutningen ikke foretok andre selvstendige undersøkelser om hva som skjedde i svømmehallen […].
A ble ikke varslet om at det ville kunne bli tatt en beslutning om utestenging for en periode på 3 år, og gitt mulighet til å fremlegge sitt syn. At A i klageomgangen hadde anledning til å redegjøre for saken, endrer ikke dette. A ble heller ikke gjort kjent med innholdet i redegjørelsen fra badevakten og gitt anledning til å imøtegå den.
Beslutningen om utestenging fra svømmehallen var også begrunnet i et tidligere vedtak om utestenging, og andre episoder som skal ha skjedd i svømmehallen. Kommunen har oversendt udaterte beskrivelser av episoder fra to ansatte ved svømmehallen. Heller ikke disse episodene synes å ha vært tatt opp med A, og han synes heller ikke å ha blitt gjort kjent med innholdet i beskrivelsene. Det er vanskelig å se at de tidligere episodene det er henvist til i beslutningen kan sies å ha vært utredet på en forsvarlig måte uten at A selv har fått innsyn i, og adgang til å uttale seg om dem. Åpenhet om disse faktiske forholdene ville dessuten ha kunnet bidra til en forsvarlig opplysning av saken, og gitt kommunen et bedre grunnlag å treffe beslutningen på. Slik de nevnte faktiske forholdene synes å ha vært opplyst, er det tvilsomt om de kunne legges til grunn som tilstrekkelig bevist for beslutningen om utestenging.
For at det skal kunne treffes en beslutning om utestenging, må det være forholdsmessighet mellom den eller de handlinger som ble begått og reaksjonens innhold. Utestengingens lengde er ikke nærmere begrunnet i beslutningen fra X kommunes klagenemnd. Den manglende begrunnelsen av reaksjonens innhold kan tyde på at det ikke er foretatt en vurdering av om reaksjonen var adekvat, noe som i tilfelle må anses som en mangel ved beslutningen.
Jeg er etter dette kommet til at saken ikke var tilstrekkelig utredet og opplyst før beslutningen ble truffet. Det er også en mangel at reaksjonens innhold ikke er nærmere grunngitt. På denne bakgrunn ber jeg X kommune behandle saken på nytt, og holde meg orientert om utfallet. Jeg presiserer at jeg med dette ikke har tatt stilling til om utestengingen var berettiget.»
Kommunen behandlet saken på nytt og traff vedtak om utestenging for en periode på 2 år. Det ble i bevisvurderingen bl.a. lagt vekt på premissene i tingrettens dom i straffesaken om samme forhold, som på vedtakstidspunktet ikke var rettskraftig. Det var også avholdt et møte med A, der han hadde fått anledning til å gi sitt syn på saken. I vurderingen av reaksjonens innhold ble det nå bare lagt vekt på den aktuelle hendelsen, og sett bort fra tidligere episoder. Dette førte til at perioden for utestenging ble redusert med ett år sammenlignet med det opprinnelige vedtaket.