Oppsummering

Saken gjelder Statsforvalterens beslutning om ikke å åpne tilsynssak etter å ha mottatt en klage på barnevernet i X kommunes behandling av en anmodning om overføring av jurisdiksjon etter Haagkonvensjonen 1996 artikkel 8. Barnevernet avslo anmodningen uten å foreta en konkret og individuell vurdering av barnets beste.

Sivilombudet er kommet til at det utgjør en mangel ved saksbehandlingen at Statsforvalteren i sin utredning av saken ikke vurderte om barnevernet hadde oppfylt grunnleggende rettslige plikter. Saken gjaldt et mulig alvorlig pliktbrudd som ikke kunne avskrives som usannsynlig, og som derfor tilsa en nærmere undersøkelse før det ble besluttet å ikke åpne tilsyn. Statsforvalteren har videre, etter ombudets syn, basert seg på en uriktig forståelse av sitt mandat ved å vise til Bufdirs rolle som sentralmyndighet. Dette fritok ikke Statsforvalteren fra å vurdere barnevernets saksbehandling.

I tillegg har Statsforvalteren ikke vurdert barnets beste i sin beslutning om ikke å åpne tilsynssak.

Sakens bakgrunn

Saken gjelder Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus’ avgjørelse 3. oktober 2025 i tilsynsklage som gjaldt barnevernet i X kommunes behandling av en sak om anmodning om overføring av jurisdiksjon fra Y til Norge.

Bakgrunnen for tilsynsklagen er at myndighetene i Y 6. november 2024 sendte en formell anmodning via sentralmyndighetene om overføring av jurisdiksjon til barnevernet i X kommune, jf. Haagkonvensjonen 1996 artikkel 8. Anmodningen var begrunnet med at det ville være til barnets beste å få bo fast hos sin biologiske tante i Norge, blant annet fordi hensynet til stabilitet og kontinuitet for barnet best ville bli ivaretatt gjennom en slik løsning. Barnet hadde blitt ivaretatt av tanten i X siden fødselen. Dersom X kommune avslo å overta jurisdiksjonen, ville myndighetene i Y måtte finne et nytt fosterhjem til barnet i Y. Barnevernet i X kommune avslo anmodningen to ganger – den 20. mars 2025 og den 9. september 2025 – uten å foreta noen selvstendig og konkret vurdering av barnets beste.

Sivilombudet har i uttalelse SOM-2025-6512 kritisert barnevernstjenesten i X kommunes håndteringen av saken. Ombudet konkluderte med at barnevernets manglende vurdering av barnets beste i behandlingen av anmodningen av jurisdiksjon innebar at kravene i Grunnloven § 104 andre ledd, barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 og Haagkonvensjonen 1996 artikkel 8 fjerde ledd ikke var oppfylt.

I klagen til Statsforvalteren ble det redegjort for sakens bakgrunn, og det fremgikk blant annet at barnet ble regnet som et sårbart barn, og at tilknytning og stabilitet derfor er ekstra viktig. Det ble gjort gjeldende at barnevernets begrunnelse for avslaget var mangelfull, at det ikke var gjort noen vurdering av barnets beste eller etter EMK artikkel 8, og at den var i strid med barnevernsloven og Haagkonvensjonen. 

I Statsforvalterens svar til klager 3. oktober 2025, fremgår det at Statsforvalteren har gjennomgått klagen som tilsynsmyndighet. Statsforvalteren skriver: «Vi har vurdert klagen i lys av formålet med tilsyn og kommet til at den ikke gir grunn til nærmere tilsynsmessig oppfølging på nåværende tidspunkt.» Statsforvalteren skriver videre at Statsforvalteren ikke kan overprøve barnevernstjenestens beslutning, og at de har sendt saken «til Sentralmyndigheten som rette instans, da spørsmål om å overta jurisdiksjon faller til Sentralmyndigheten».

Våre undersøkelser

Vi fant grunn til å undersøke saken nærmere med Statsforvalteren. I brev herfra ble Statsforvalteren bedt om å redegjøre for hvilke konkrete vurderinger som lå til grunn for Statsforvalterens beslutning om ikke å opprette tilsyn med barnevernets håndtering av anmodningene om jurisdiksjonsoverføring.

Statsforvalteren svarte at den ikke nødvendigvis var enig i de beslutningene og vurderingene som barnevernstjenesten hadde gjort i saken, men at den hadde vurdert at så lenge myndighetene i Y var ansvarlig for oppfølgingen av barnet, ville det være lite hensiktsmessig med tilsynsmessig oppfølging i enkeltsaken overfor barnevernstjenesten i Norge. De presiserte at beslutningen ikke betyr at Statsforvalteren ikke potensielt kunne åpnet tilsynssak med barnevernstjenestens arbeidsprosesser i saken. I den aktuelle situasjonen vurderte de imidlertid at sentralmyndigheten ved Bufdir ville være riktig instans for videre oppfølging, ettersom problemstillingen om jurisdiksjonsoverføring tilfaller deres ansvarsområde. Videre ble det lagt vekt på at saken var «pågående», og at det også av den grunn ville være uheldig om Statsforvalteren skulle uttale seg om spørsmålet om hvilket land som skulle ha jurisdiksjon.

Statsforvalteren viste også til en planlagt systemrevisjon med barnevernstjenesten i X kommune om oppfølging av barn i fosterhjem, og opplyste at informasjonen fra denne saken var med i vurderingen av hvordan revisjonen skulle innrettes.

Vi spurte videre Statsforvalteren om barnevernets manglende vurdering av barnets beste i seg selv tilsa at de skulle ha åpnet tilsynssak.

Statsforvalteren svarte at dersom de hadde besluttet videre tilsynsmessig oppfølging ville barnevernstjenestens vurdering av barnets beste ha vært en sentral del av tilsynssaken. Imidlertid, utfra situasjonen og informasjon i saken og planer om systemrettet tilsynsoppfølging overfor barnevernstjenesten i X kommune, vurderte Statsforvalteren at det ikke var hensiktsmessig med videre tilsynsmessig oppfølging avgrenset til denne enkeltsaken. De viste også til at formålet med tilsyn ikke er å gi rett eller overprøve barnevernstjenesten i enkeltsaker.

På spørsmål om hvordan Statsforvalteren bruker sin tilsynskompetanse til å bidra til at kommuner foretar vurderinger av barnets beste, svarte Statsforvalteren blant annet at Statsforvalteren er opptatt av at kommunenes barnevernstjenester gjør tilstrekkelige og helhetlige vurderinger av barnets beste, og at vurderingene om barnets beste innarbeides og følges opp som del av de helhetlige barnevernsfaglige vurderingene i hver enkelt barnevernssak. I særdeleshet undersøker og vurderer Statsforvalteren om aktuelle momenter inngår i vurderingene om barnets beste. Videre er Statsforvalteren opptatt av at det i barnevernstjenestens vurderinger skal være tydelig hvordan momentene er vektet og avveid mot hverandre for å komme frem til hva som er barnets beste i den konkrete situasjonen og saken.

Sivilombudets syn på saken

Rettslige utgangspunkter

1.1 Statsforvalterens tilsynsansvar

Statsforvalteren fører tilsyn med barneverntjenesten i kommunen, jf. barnevernsloven § 17-3. Det innebærer blant annet at Statsforvalteren skal behandle klager på barneverntjenestens saksbehandling og ta stilling til om barnevernstjenesten har utført sitt arbeid etter barnevernsloven og kommuneloven § 25-1. Formålet med tilsynet er å bidra til å styrke kvaliteten i barnevernet og til at barnevernsmyndighetene ivaretar barn og foreldres rettssikkerhet og yter forsvarlige tjenester og tiltak, jf. barnevernsloven § 17-1.

Tilsynsansvaret innebærer at en person som er berørt av en sak barneverntjenesten behandler, kan henvende seg til Statsforvalteren med klage på barneverntjenestens behandling under henvisning til det alminnelige tilsynsansvaret. Det gjelder likevel ikke noen rett for den enkelte til å få opprettet en tilsynssak i det konkrete tilfellet.

Utover kommunelovens generelle regler om rammer, prosedyrer og virkemidler ved statlig tilsyn, er det ikke gitt nærmere føringer i lov eller forskrift for Statsforvalterens tilsyn med den kommunale barneverntjenesten. I forarbeidene til barnevernsloven er det også sparsomt med veiledning om når og hvordan tilsynet skal utøves. I Statens Helsetilsyns «Veiledning for tilsynssaker på sosial- og barnevernområdet» er det lagt til grunn at ressursene bør prioriteres til saker der praksis kan utsette fremtidige brukere for alvorlig risiko, og hvor tilsyn er nødvendig for å sikre rettssikkerhet, kvalitet og forbedringer i virksomheten. Statsforvalterens vurdering av om tilsyn er hensiktsmessig i det konkrete tilfellet innebærer dermed en stor grad av skjønn.

Sivilombudets uttalelse SOM-2017-2817 gjelder den tidligere barnevernloven, men bestemmelsen i barnevernsloven § 17-3 viderefører Statsforvalterens tilsynsansvar, jf. Prop. 133 L (2020–2021) kapittel 25.1 merknadene til § 17-3. Det fremgår av ombudsuttalelsen at Statsforvalteren i vurderingen av om tilsyn er hensiktsmessig i det konkrete tilfellet må ta utgangspunkt i formålet med tilsynsplikten – å sørge for å endre ulovlig praksis. Relevante momenter i en slik vurdering vil være om det er sannsynlig at det har skjedd et pliktbrudd, hvor alvorlig det aktuelle forholdet er og om den konkrete saken indikerer feil ved barneverntjenestens generelle praksis. Det følger videre av uttalelsen at:

«Det må stilles strengere krav til Fylkesmannens saksutredning og begrunnelse når Fylkesmannen mottar en henvendelse som gjelder et alvorlig pliktbrudd, enn når det eventuelle pliktbruddet fremstår som bagatellmessig. En sak hvor det er påstand om et alvorlig pliktbrudd som ikke umiddelbart kan avskrives som usannsynlig, kan vanskelig avsluttes uten noen form for nærmere utredning. Alvorlig pliktbrudd må som utgangspunkt tas tak i, gjennom tilsyn eller andre aktuelle tiltak.»

1.2 Kravet til vurdering av barnets beste ved tilsynsvurderingen

Hensynet til barnets beste skal etter Grunnloven § 104 andre ledd og barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 være et grunnleggende hensyn i alle avgjørelser som berører barn. Hvor stor vekt hensynet til barnets beste skal ha i den enkelte sak, må alltid avgjøres konkret. Høyesterett har uttrykt det slik at «barnets beste skal være grunnleggende og veie tungt, men er ikke alene nødvendigvis avgjørende», jf. HR-2019-2286-A avsnitt 107.

Kravet til vurdering av barnets beste gjelder både barnevernets behandling av jurisdiksjonsspørsmål og Statsforvalterens beslutning om hvorvidt det skal åpnes tilsynssak i en barnevernssak. Når Statsforvalteren tar stilling til en klage som gjelder mulige alvorlige brudd på barnevernets plikter, må det fremgå at barnets interesser er identifisert og vurdert som en del av helhetsvurderingen av om, og eventuelt hvordan, tilsyn skal skje.

Sivilombudets syn på saken

Klagen gjaldt barnevernets saksbehandling, herunder at barnevernstjenesten hadde unnlatt å foreta en vurdering av barnets beste i en sak hvor dette er et uttrykkelig rettslig krav.

En unnlatelse av å vurdere barnets beste vil innebære et alvorlig pliktbrudd. Etter ombudets syn kunne det ikke avskrives som usannsynlig at det var begått et slikt pliktbrudd, basert på de opplysningene Statsforvalteren hadde mottatt. De potensielle konsekvensene av utfallet av saken for det aktuelle barnet var store, ved at barnet risikerte å bli adskilt fra fostermor i Norge og bli overført til en ny og fremmed fosterfamilie i Y. Statsforvalteren har likevel ikke foretatt noen selvstendig vurdering av dette spørsmålet. Ombudet finner dette kritikkverdig. Statsforvalteren skulle – før den besluttet å ikke åpne tilsyn – ha vurdert om det var sannsynlig at det forelå et alvorlig brudd på grunnleggende saksbehandlingskrav.

Statsforvalteren har i sitt svar til ombudet oppgitt at de la vekt på at Bufdir som sentralmyndighet var riktig instans for oppfølging ettersom problemstillingen om jurisdiksjonsoverføring tilfaller deres ansvarsområde. Videre ble det lagt vekt på at saken var «pågående», og at det også av den grunn ville være uheldig om Statsforvalteren skulle uttale seg om spørsmålet om hvilket land som skulle ha jurisdiksjon.

Bufdirs funksjon som sentralmyndighet er å bistå i gjennomføringen av Haagkonvensjonen gjennom samarbeid og koordinering mellom statene. Statsforvalterens rolle er å føre tilsyn med at barnevernet i kommunene overholder lovpålagte plikter. Dette er to ulike funksjoner. Statsforvalteren hadde ikke trengt å ta stilling til hvilket land som skulle ha jurisdiksjon dersom den besluttet å åpne tilsynssak. Spørsmålet i en tilsynssak ville vært om barnevernet hadde oppfylt sine plikter ved behandlingen av saken. Dette omfatter blant annet plikten til å vurdere barnets beste. Videre var barnevernstjenestens beslutning om å avslå anmodningen om overtakelse av jurisdiksjon allerede fattet, og den delen av saken var dermed ikke pågående. At saken fremdeles hadde aktualitet fordi barnet fremdeles befant seg i Norge kan ikke begrunne passivitet. Tvert imot tilsier hensynet til barnet at mulige feil burde avklares før feilen har fått potensielt alvorlige konsekvenser.

Ombudet kan videre ikke se at Statsforvalteren har vurdert barnets beste i sin beslutning om ikke å åpne tilsynssak. Avgjørelsen gjaldt en situasjon hvor barnet risikerte endringer i omsorgssituasjon, tilknytning og stabilitet. I en slik situasjon må Statsforvalteren vurdere både hvilke konsekvenser manglende oppfølging kunne få for barnet, og om tilsyn var nødvendig for å sikre barnets rettigheter. Fraværet av en slik vurdering er etter ombudets syn ikke forenlig med kravene i Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3.

Konklusjon

Sivilombudet er kommet til at det utgjør en mangel ved Statsforvalterens behandling av tilsynsklagen at Statsforvalteren i sin utredning av saken ikke vurderte om det var sannsynlig at det hadde skjedd et pliktbrudd og hvor alvorlig det aktuelle forholdet var.

Sivilombudet er også kommet til at Statsforvalteren ikke har fulgt Grunnloven § 104 andre ledd og barnekonvensjonen art. 3 nr. 1 om barnets beste i sin egen beslutning om ikke å åpne tilsynssak saken. 

Fordi den konkrete saken har løst seg ved at barnet nå er adoptert av fostermor, ber ikke Sivilombudet om at Statsforvalteren foretar en ny vurdering i saken. Sivilombudet ber Statsforvalteren merke seg plikten til å foreta en vurdering av barnets beste i tilsynssaker og legge ombudets syn til grunn ved behandlingen av fremtidige saker.