Oppsummering

Saken gjelder hvorvidt to skriv, fra henholdsvis Pasient- og brukerombudet i Innlandet og fra pasientens nærmeste pårørende, skulle vært behandlet som klager over et tvangsvedtak hjemlet i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4 A. Tvangsvedtaket gjaldt fratakelse av samtykkekompetanse i 24 timer og tvungen flytting fra et omsorgssenter til et annet.

Sivilombudet kom til at begge skrivene skulle vært behandlet som klager, og at det forelå feil ved Statsforvalteren i Innlandets klagebehandling. Ombudet kom også til at Statsforvalteren hadde brutt sin veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11.

Statsforvalteren hadde for øvrig opplyst i sitt svar at det riktige hadde vært å sende klagene til kommunen for klagebehandling. Ombudet uttalte til det at klager over vedtak om helsehjelp mot pasientens samtykke etter lovens ordlyd skal sendes direkte til statsforvalteren. Sivilombudet er klar over at det i rundskriv fra Helsedirektoratet og Statens helsetilsyn sies at også klager over tvang etter kapittel 4 A, skal sendes kommunen og først behandles der. Sivilombudet ber departementet sikre at det så raskt som mulig blir samsvar mellom den løsning som er ønsket og loven.

Sakens bakgrunn

A (heretter klageren) ble diagnostisert med [sjelden somatisk sykdom] i 2022. I starten av 2024 ble han av C kommune innvilget langtidsopphold på D omsorgssenter.

Med bistand fra Pasient- og brukerombudet i Innlandet henvendte klageren seg 8. oktober 2024 til Statsforvalteren i Innlandet med klage over helsehjelpen han mottok på D omsorgssenter. Han viste til flere forhold under oppholdet som hadde gitt han opplevelse av økende utrygghet og uforutsigbarhet knyttet til helsehjelpen.

Den 10. oktober 2024 fattet kommunen tvangsvedtak etter pasient- og brukerrettighetsloven (pbrl.) kapittel 4 A om innleggelse av klageren på E omsorgssenter mot hans vilje. Klageren ble i den forbindelse fratatt samtykkekompetansen sin i 24 timer.

Pasient- og brukerombudet henvendte seg 15. oktober 2024 telefonisk til Statsforvalteren. I telefonnotat datert 7. mai 2025 fremgår det at saksbehandler gav informasjon om klageadgangen.

I skriv 17. oktober 2024, fra Pasient- og brukerombudet til Statsforvalteren, med overskriften «Tilleggsopplysninger til sak 2024/10926 vedrørende [klageren]», fremgikk følgende:

«Oppsummert ønsker klienten å få vurdert grunnlaget for å bli fratatt samtykkekompetansen i denne sammenheng og tvangsvedtak for flytting. Klienten forstår ikke at prosessen han startet, med å få ivaretatt sine behov og rettigheter til nødvendig hjelp og oppfølging har resultert i at, som han beskriver det selv, er «kastet ut» av D omsorgssenter.»

Den 28. oktober 2024 sendte også B (heretter nærmeste pårørende) et skriv til Statsforvalteren. Skrivet har overskriften «Anke», og det het innledningsvis:

«Klage/anke vedtak av 10.10.24 om tvangsflytting av pasient [klageren] – f xx.yy.zz fra D omsorgssenter til E Omsorgssenter C – skjermet og lukket avdeling.»

I avgjørelse 22. november 2024 avviste Statsforvalteren å ta klagen fra nærmeste pårørende til behandling. Det ble vist til at det ikke var fremlagt fullmakt fra klageren. Fullmakt ble deretter ettersendt til Statsforvalteren 9. desember 2024.

I brev 18. desember 2024 etterlyste Pasient- og brukerombudet svar fra Statsforvalteren. Statsforvalteren svarte bl.a. følgende i brev 20. februar 2025:

«[Klageren] ble flyttet fra D omsorgssenter til E omsorgssenter 10.10.2024. Det ble fattet tvangsvedtak om innleggelse i helseinstitusjon i forbindelse med flyttingen. Vi kan ikke se at tvangsvedtaket er påklaget. Tvangsvedtaket hadde en varighet på 24 timer.»

Som tilsvar skrev Pasient- og brukerombudet nytt brev 25. februar 2025:

«Klienten, pårørende og Pasient- og brukerombudet stiller spørsmålstegn ved Statsforvalterens svar om at det ikke er mottatt klage på tvangsvedtak, da dette kommer tydelig frem av både de skriftlige henvendelser, men også i muntlig dialog med deres saksbehandler.»

I svarbrev 3. mars 2025 fastholdt Statsforvalteren at tvangsvedtaket 10. oktober 2024 ikke var påklaget:

«En klage skal stilles til den som fattet vedtaket, dvs legen og kommunen, som så kan sende denne videre til Statsforvalteren for klagebehandling.

En slik klage har vi ikke fått oversendt fra kommunen.»

Klageren og den nærmeste pårørende fremsatte 18. mars 2025 en felles klage til Sivilombudet over Statsforvalterens saksbehandling.

Klageren døde 6. juni 2025.

Våre undersøkelser

Vi fant grunn til å undersøke saken nærmere med Statsforvalteren.

I brev 25. juli 2025 stilte vi spørsmål om Statsforvalteren mente at skrivet fra Pasient- og brukerombudet 17. oktober 2024 ikke tilfredsstilte formkravene til en klage etter pbrl. § 4A-7 andre ledd jf. § 7-3. Samme spørsmål ble stilt for skrivet fra nærmeste pårørende fra 28. oktober 2024. Vi stilte også spørsmål om Statsforvalteren mente å ha oppfylt sin veiledningsplikt etter forvaltningsloven (fvl.) § 11 første ledd ved å ikke avklare med Pasient- og brukerombudet eller nærmeste pårørende om det var deres mening å klage på vedtaket 10. oktober 2024.

Videre stilte vi spørsmål om Statsforvalteren hadde vurdert om nærmeste pårørende hadde selvstendig klagerett etter pbrl. § 4A-7 første ledd, slik at det ikke var nødvendig med fullmakt. Da fullmakt uansett ble ettersendt, stilte vi også spørsmål om Statsforvalterens oppfølging av denne.

Vi stilte også spørsmål om Statsforvalteren mente at det ikke var adgang til å sende en klage på vedtak fattet etter pbrl. kapittel 4 A direkte til dem, og i så fall om dette var en avvisningsgrunn. Dersom Statsforvalteren mente at de ikke var rett adressat for klagen, stilte vi til slutt spørsmål om Statsforvalteren mente å ha oppfylt sin veiledningsplikt etter fvl. § 11 fjerde ledd første punktum og forvaltningsforskriften § 4 første ledd, ved å ikke henvise til rett adressat og å sende klagen dit.

Statsforvalteren svarte Sivilombudet i brev 5. september 2025.

Når det gjaldt skrivet fra Pasient- og brukerombudet 17. oktober 2024, mente Statsforvalteren at det ikke var åpenbart at dette var en klage på vedtaket 10. oktober 2024. Imidlertid svarte Statsforvalteren at de burde ha kontaktet Pasient- og brukerombudet for å høre om det var deres mening å fremsette klage, og at de dermed ikke hadde oppfylt sin veiledningsplikt etter fvl. § 11 første ledd.

Når det gjaldt skrivet fra nærmeste pårørende 28. oktober 2024, svarte Statsforvalteren at dette skrivet tilfredsstilte formkravene til en klage etter pbrl. § 4A-7 andre ledd jf. § 7-3, samt at skrivet åpenbart var en klage på vedtaket 10. oktober 2024. Det ble også lagt til grunn at nærmeste pårørende hadde en selvstendig klagerett etter pbrl. § 4A-7 første ledd. Statsforvalteren beklaget sterkt at de ikke tok klagen til behandling umiddelbart, men at de istedenfor ba om fullmakt. De beklaget også at det ikke ble foretatt nye vurderinger etter at fullmakt forelå.

Statsforvalteren svarte videre at etter pbrl. § 4A-7 kan en klage sendes direkte til dem. Det er ingen avvisningsgrunn om dette blir gjort. Statsforvalteren forutsatte likevel at klagene deretter skulle vært oversendt kommunen for førsteinstansbehandling.

Statsforvalterens svar ble 9. september 2025 sendt til nærmeste pårørende for eventuelle merknader.

I brev 20. september 2025 har nærmeste pårørende vist til at gjennomføringen av tvangsvedtaket var en sjokkartet og traumatisk opplevelse for klageren, som forverret helsetilstanden hans. Det er vist til at det er vondt å tenke på at de ikke nådde frem med sine bestrebelser på å gjøre klagerens siste fase i livet bedre for ham.    

Sivilombudets syn på saken

Spørsmålet i saken er om skrivene fra 17. og 28. oktober 2024, henholdsvis fra Pasient- og brukerombudet og klagerens nærmeste pårørende, skulle vært behandlet som klager over vedtaket 10. oktober 2024.

Det er også et spørsmål hva som hadde vært korrekt klagebehandling, dersom Statsforvalteren hadde behandlet skrivene som klager.

Rettslige utgangspunkter

Innledende om pbrl. kapittel 4 A

Pbrl. kapittel 4 A kommer til anvendelse når helsepersonell yter helsehjelp til pasienter over 16 år som mangler samtykkekompetanse og som motsetter seg helsehjelpen. Det vises her til pbrl. § 4A-2 første ledd. Etter denne bestemmelsens andre ledd er virkeområdet til kapittelet avgrenset mot undersøkelse og behandling av psykisk lidelse.

Pbrl. kapittel 4 A ble tilføyd pasient- og brukerrettighetsloven ved endringslov 22. desember 2006 nr. 99. I lovens forarbeider, jf. Ot.prp.nr.64 (2005-2006) punkt 4.1.1, er formålet bak kapittelet angitt å være:

«Eit hovudformål ved lovforslaget er å sikre nødvendig helsehjelp til pasientar som manglar samtykkekompetanse, og dermed hindre vesentleg helseskade. Formålet med lovforslaget er òg å førebyggje og avgrense bruk av tvang. Enkelte pasientar utan samtykkekompetanse nektar å ta imot helsehjelp utan å forstå rekkjevidda av det. Det kan føre til at det oppstår fare for liv eller alvorleg forverring av ein helsetilstand og til forhold som krenkjer menneskeverdet til pasienten.»

Om hovedprinsippene som kapittelet bygger på heter det i samme forarbeid punkt 4.1.3:

«Det er svært inngripande i autonomien til ein pasient å gi behandling og anna helsehjelp som pasienten ikkje vil ha. Derfor må rettsvernmessige omsyn tilleggjast stor vekt i utforminga av regelverk om dette.

…

Føresegnene må vidare sikre at omsynet til pasientens rett til og behov for helsehjelp blir vurdert opp mot omsynet til respekten for sjølvråderetten til pasienten.»

For å ivareta pasientens rettsikkerhet blir det uttalt i punkt 4.4.2:

«Ved innføring av lovføresegner som heimlar tvang, må rettsvernsgarantiar i form av til dømes saksbehandlingsreglar, krav til dokumentasjon, overprøving og tilsyn stå sterkt.»

De materielle vilkårene for å yte helsehjelp som en pasient motsetter seg følger av § 4A-3. Dersom vilkårene er oppfylt, følger det av § 4A-4 første ledd at helsehjelpen kan gjennomføres med tvang eller andre tiltak for å omgå motstanden hos pasienten. Av samme bestemmelse andre ledd følger det at pasienten blant annet kan legges inn ved helseinstitusjon og også holdes tilbake på institusjonen.

Av § 4A-5 første ledd følger det forutsetningsvis at det skal fattes vedtak om helsehjelpen som gjennomføres med hjemmel i kapittelet. Kompetansen til å treffe vedtak ligger hos helsepersonellet som er ansvarlig for helsehjelpen – enten alene eller i samråd med annet kvalifisert helsepersonell jf. bestemmelsens første og andre ledd.

Om klageadgangen og hvem klagen skal fremsettes for

Adgangen til å klage på vedtak etter § 4A-5 følger av § 4A-7. Bestemmelsen lyder:

«Vedtak om helsehjelp etter § 4A-5 kan påklages til statsforvalteren av pasienten eller pasientens nærmeste pårørende.

Bestemmelsene i § 7-3 gjelder tilsvarende for klage etter paragrafen her.

Fristen for å klage til statsforvalteren er tre uker fra vedkommende fikk eller burde ha fått kjennskap til vedtaket.»

At nærmeste pårørende er gitt en selvstendig klagerett, er i Ot.prp.nr.64 (2005-2006) punkt 4.6.6.11 begrunnet slik:

«Ettersom pasienten i dei aktuelle tilfella manglar samtykkekompetanse og derfor ofte er ute av stand til å ta vare på eigne interesser, er også pasientens nærmaste pårørande gitt høve til å klage på vedtaket etter § 4 A-5.»

Det følger av pbrl. § 4A-7 andre ledd at § 7-3 gjelder for klager etter nevnte paragraf. Pbrl. § 7-3 inneholder formkrav til klagen. Bestemmelsen lyder:

«Klage til statsforvalteren skal være skriftlig. Klagen skal være undertegnet av pasienten eller brukeren eller den som representerer pasienten eller brukeren. Klagen bør nevne det forhold som det klages over og gi opplysninger som kan være av betydning for behandlingen av klagen. Inneholder klagen feil eller mangler, setter statsforvalteren en kort frist for rettelse eller utfylling.»

Mens pbrl. § 4A-7 altså viser til pbrl. § 7-3, vises det ikke til pbrl. § 7-2, som i første ledd tredje punktum angir hvem klagen skal sendes til. Pbrl. § 7-2 første ledd lyder:

«Pasient eller bruker eller dennes representant som mener at bestemmelsene i kapittel 2 med unntak av § 2-4 a, kapitlene 3 og 4, samt § 5-1, § 6-2 og § 6-3 er brutt, kan klage til statsforvalteren. Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten er klageinstans for enkeltvedtak etter § 2-4 a. Klagen sendes til den som har truffet enkeltvedtaket eller avgjørelsen.»

Pbrl. § 7-2 første ledd første punktum nevner heller ikke kapittel 4 A i opplistingen av kapitler som bestemmelsen gjelder for.

Etter ordlyden til pbrl. § 4A-7 første og tredje ledd kan vedtak etter § 4A-5 påklages «til statsforvalteren». Og bestemmelsen gir ikke § 7-2 anvendelse for klager etter paragrafen, slik det gjøres gjennom henvisningen til § 7-3.

Om forvaltningens veiledningsplikt

Statsforvalteren har en generell veiledningsplikt innenfor sitt saksområde, jf. fvl. § 11 første ledd. Veiledningsplikten skal bidra til at den enkelte kan ivareta sine interesser på best mulig måte. 

Videre følger det av § 11 fjerde ledd at dersom noen henvender seg til urett myndighet, «skal det forvaltningsorgan som mottar henvendelsen, om mulig vise vedkommende til rett organ». Reservasjonen «om mulig» tar særlig sikte på tilfeller der det er vanskelig å slå fast hvilket organ som er det rette, og tilfeller der dette vil kreve uforholdsmessig mye tid og arbeid, jf. ombudets uttalelse 14. november 2017 (SOM-2017-1105). I forvaltningslovforskriften § 4 første ledd er det fastsatt at dersom et forvaltningsorgan mottar en skriftlig henvendelse som feil myndighet, så «bør» henvendelsen «i alminnelighet» oversendes rett myndighet.

Statsforvalterens behandling av skrivene fra 17. og 28. oktober 2024

Behandlingen av skrivet fra 17. oktober 2024

Statsforvalteren har anført at det ikke var åpenbart at skrivet fra 17. oktober 2024 fra Pasient- og brukerombudet skulles betraktes som en klage på vedtaket 10. oktober 2024.

Ombudet er uenig i dette. I skrivet het det: «Oppsummert ønsker klienten å få vurdert grunnlaget for å bli fratatt samtykkekompetansen i denne sammenheng og tvangsvedtak for flytting». Etter ombudets oppfatning er det klart mest nærliggende å tolke dette som en klage.

Statsforvalteren har uansett erkjent at de burde ha kontaktet Pasient- og brukerombudet for å høre om det var deres mening å fremsette en klage, og at veiledningsplikten i fvl. § 11 første ledd dermed ikke ble overholdt.

Ombudet er enig i dette. Særlig sett hen til at klageadgangen også var tema i en telefonsamtale to dager før skrivets dato, skulle Statsforvalteren ha kontaktet Pasient- og brukerombudet for å avklare om skrivet var ment som en klage.

Saksbehandlingen for skrivet fra 17. oktober 2024 sviktet derfor både i vurderingen av om dette skulle anses som en klage og i den etterfølgende veiledningsplikten for å avklare dette.

Behandlingen av skrivet fra 28. oktober 2024

Når det gjelder skrivet fra 28. oktober 2024 har Statsforvalteren erkjent at nærmeste pårørende hadde selvstendig klagerett etter pbrl. § 4A-7 første ledd, slik at det var unødvendig å etterspørre fullmakt.

Ombudet er enig i dette. Forutsatt at vedkommende rent faktisk er klagerens nærmeste pårørende, jf. pbrl. § 1-3 bokstav b, er det klart at hun hadde en selvstendig klagerett etter pbrl. § 4A-7 første ledd. Det var derfor feil av Statsforvalteren å kreve fullmakt for å ta klagen til behandling.

Når fullmakt likevel ble etterspurt og ettersendt, er det videre uklart for ombudet hvorfor klagen da ikke ble behandlet av Statsforvalteren. Også dette synes å være en svikt i Statsforvalterens saksbehandling. Ombudet ser det uansett som positivt at Statsforvalteren i brev 5. september 2025 til nærmeste pårørende har opplyst at de nå vil gjennomgå sine rutiner for mottak og vurdering av klager, med sikte på å sikre korrekt fremtidig saksbehandling.

Endelig har Statsforvalteren erkjent at klager på vedtak etter pbrl. kapittel 4 A kan fremsettes direkte til dem, jf. § 4A-7. Det er altså ikke anledning til å avvise klager der dette blir gjort. Ombudet er enig.

Saksbehandlingen for skrivet fra 28. oktober 2024 sviktet derfor både i vurderingen av om det var behov for fullmakt ved inngivelse av klage, i oppfølgingen da fullmakten forelå og i vurderingen av om klagen kunne fremsettes direkte til Statsforvalteren.

Adressat for klager over vedtak om helsehjelp uten samtykke – pbrl. kapittel 4 A

Statsforvalteren har i sitt svar til ombudet lagt til grunn at de skulle ha oversendt nærmeste pårørendes skriv 28. oktober 2024 til kommunen for klagebehandling. Statsforvalteren synes å legge til grunn at bestemmelsen i pbrl. § 7-2 om at klagen skal sendes til den som har fattet vedtaket, også gjelder ved klage over helsehjelp som pasienten motsetter seg, jf. pbrl. § 4A-5. Ombudet har vanskelig for å se at loven skal forstås slik.

Pbrl. kapittel 4 A gjelder «Helsehjelp til pasienter uten samtykkekompetanse». Kapittelet har en egen bestemmelse om klage i § 4A-7 der det fremgår i første ledd at et vedtak etter §4A-5 kan påklages til statsforvalteren. Det henvises i andre ledd til pbrl. § 7-3, men ikke til § 7-2 som i første ledd tredje punktum bestemmer at klagen skal «sendes til den som har truffet enkeltvedtaket eller avgjørelsen». Det henvises heller ikke til andre bestemmelser i kapittel 7. Isolert sett tilsier dette at klager etter kapittel 4 A skal behandles etter reglene i §4A-7 og § 7-3, og ikke etter øvrige regler i kapittel 7. En slik konklusjon forsterkes av at det heller ikke er vist til kapittel 4 A der det i pbrl. § 7-2 er fastsatt hvilke bestemmelser som kan påklages når pasient, bruker eller pårørende mener de er brutt.

Spørsmålet er om det er annet som tilsier at klagen over vedtak etter kapittel 4 A likevel først skal gå til den som fattet det vedtaket som klagen gjelder.

Tidligere, da pbrl. kapittel 4 A ble tilføyd i 2006, hadde pbrl. § 7-2 første ledd følgende ordlyd:

«Dersom den som yter helsehjelp, avviser anmodningen etter § 7-1 eller mener at rettighetene er oppfylt, kan det klages til Helsetilsynet i fylket.​ Klagen sendes til Helsetilsynet i fylket.»

Bakgrunnen for at klager etter kapittel 7 tidligere skulle sendes direkte til klageorganet er i Ot.prp.nr.12 (1998-1999) punkt 9.6.5 begrunnet slik:

«Det fremgår av § 7-2 første ledd siste punktum at klagen sendes direkte til fylkeslegen. Departementet fraviker med dette forvaltningsloven § 32 som fastslår at klagen skal fremsettes for det forvaltningsorganet som har truffet vedtaket. Denne løsningen er valgt for å unngå å legge for store byråkratiske byrder på den som yter helsehjelp.»

At klagesystemet i pbrl. kapittel 4 A skulle følge det tidligere systemet i kapittel 7, synes å fremgå av Ot.prp.nr.64 (2005-2006), punkt 4.6.6.11:

«Retten til å klage på ei avgjerd gir pasientane ein heilt sentral rettsvernsgaranti. Departementet foreslår at alle vedtak etter § 4 A-5 skal kunne klagast på til helsetilsynet i fylket, jf. § 4 A-7 i lovutkastet.

.…

Sosial- og helsedirektoratet reiser spørsmålet om ein ikkje bør presisere i lovteksten at helsepersonell skal hjelpe pasienten med å skrive ned klaga og sende henne til klageorganet. Departementet er einig i at helsepersonell bør hjelpe pasienten med å skrive dersom han eller ho ikkje har andre som kan hjelpe seg eller det av andre grunnar er naturleg å hjelpe pasienten, jf. òg rettleiingsplikta til forvaltinga. Departementet finn det derfor ikkje nødvendig å gi spesialreglar om dette.»

Dagens system etter pbrl. § 7-2 første ledd, om at klagen skal sendes til den som har truffet enkeltvedtaket eller avgjørelsen, kom inn i loven med virkning fra 1. januar 2012. Om bakgrunnen for denne lovendringen heter det i Prop.91 L (2010-2011) punkt 34.7.3:

«Etter pasientrettighetsloven § 7-2 skal klagen sendes til Helsetilsynet i fylket. Ordningen etter forvaltningsloven § 32 bokstav b er at klagen skal fremsettes for det organet som har truffet vedtaket. Begrunnelsen for regelen i forvaltningsloven er særlig at det er hensiktsmessig at det organet som tidligere har behandlet saken og har sakens dokumenter, forbereder klagebehandlingen og får mulighet til selv å omgjøre vedtaket. Departementet finner at disse hensynene tilsier at regelen om at klagen skal fremsettes for det organet som har truffet vedtaket, også bør gjelde for tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven.»

Hvorvidt denne endringen også skulle gjelde for klager etter kapittel 4 A, ble ikke drøftet i Prop.91 L (2010-2011). Sett i lys av at kapittel 4 A ikke var inkludert i § 7-2, er det etter ombudets syn nærliggende å tolke tausheten slik at endringene ikke gjaldt klager etter kapittel 4 A. Kapittel 4 A hjemler tvang, der særlige rettssikkerhetshensyn gjør seg gjeldende. Der det vedtas å yte helsehjelp som pasienten motsetter seg, er rask klagebehandling viktig. Det illustreres godt av saken her der samtykkekompetanse ble fratatt for 24 timer og vedkommende deretter ble flyttet.

Ombudet har riktignok merket seg at det i juridisk teori er lagt til grunn det motsatte. I Aslak Syse, Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer (4. utg. 2015), side 469-470, heter det:

«Klagen sendes til den virksomheten som har truffet vedtaket, for eksempel kommunen eller helseforetaket. Det aktuelle virksomhetsledd, for eksempel ledelsen på sykehjemmet, skal gjennomgå klagen for å vurdere om det er grunnlag for å behandle den, foreta endringer eller treffe nytt vedtak. Om virksomhetsleddet kommer til at tvangsvedtaket skal bli stående, oversendes klagen fra helsetjenesten til Statens helsetilsyn som klageorgan.»

Det samme er lagt til grunn i Helsedirektoratets rundskriv «Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer» til § 4A-7, under overskriften «Helsetjenestens behandling av klagen». Og i Statens helsetilsyns «Retningslinje for statsforvalterens behandling av vedtak og klagesaker etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4 A» interserien 1/2025 punkt 6.1, heter det:

«Ved behandling av klagesaker gjelder forvaltningslovens bestemmelser og pbrl. §§ 4A-9 og 4A-7, jf. § 7-3.

…

Klage på vedtak om helsehjelp etter § 4A-5 skal fremsettes for helse- og omsorgstjenesten, jf. forvaltningsloven § 32 første ledd bokstav a.»

Standpunktet synes å bygge på § 4A-9 om at «forvaltningsloven gjelder så langt den passer». Synspunktet er at forvaltningslovens alminnelige regel om at klage skal sendes til den virksomhet som har fattet vedtaket, fører til at dette gjelder også ved klage etter §4A-7.

At § 4A-9 sier at forvaltningsloven gjelder så langt den passer, er etter ombudets syn i seg selv ikke et vektig argument. Paragraf 4A-9 har stått uendret siden kapittel 4 A ble tilføyd i desember 2006. På det tidspunktet fulgte verken klagesystemet i pbrl. § 7-2 eller pbrl. § 4A-7, forvaltningslovens alminnelige klagesystem. Det har formodningen mot seg at lovendringene i kapittel 7 som brakte klagesystemet i pbrl. § 7-2 i samsvar med forvaltningslovens alminnelige regel, også skulle gjelde klage etter kapittel 4 A uten at det var omtalt. Slik omtale var det særlig grunn til når kapittel 4 A ikke var omfattet av ordlyden i § 7-2.   

Det er videre slik at hensynene som lå til grunn for lovendringen av pbrl. § 7-2 i 2012 – å bringe det generelle klagesystemet i pbrl. kapittel 7 i samsvar med det alminnelige klagesystemet etter forvaltningsloven – ikke gjør seg gjeldene i samme grad for klager etter pbrl. kapittel 4 A. Etter § 4A-6 tredje ledd andre punktum skal statsforvalteren ha kopi av vedtaket uavhengig av om det er påklaget. Statsforvalteren vil også alltid kunne innhente ytterligere opplysninger fra førsteinstansen. Det er dermed mindre betenkelig at statsforvalteren behandler klagen uten en forutgående førsteinstansbehandling. Ombudet viser også til at statsforvalteren etter § 4A-8 første ledd av eget tiltak kan overprøve vedtak som er truffet etter § 4A-5, selv om vedtaket ikke er påklaget. Etter ombudets syn er det nærliggende å se det slik at det i pbrl. kapittel 4 A er etablert et selvstendig rettsikkerhets- og klagesystem, som på flere punkter avviker fra forvaltningslovens alminnelige system.

Å gi endringen i pbrl. § 7-2 anvendelse på klager etter kapittel 4 A kan, slik ombudet ser det, innebære en innskrenking av pasientenes rettsikkerhet i det rettsikkerhetssystemet som pbrl. kapittel 4 A etablerer. Dersom klagen først skal behandles av helsevirksomheten som har truffet vedtaket, vil det kunne oppstå en forsinkelse i klagebehandlingen sammenlignet med om klagen behandles direkte av statsforvalteren. En slik forsinkelse kan være betenkelig, særlig ved slike inngripende tvangsvedtak som pbrl. § 4A-4 hjemler. Det forhindrer ikke at statsforvalteren innhenter opplysninger fra førsteinstans, men statsforvalteren vil kjenne til klagen med en gang og kan reagere raskt der klagen gir grunn til det.

Samlet sett mener ombudet at slutningen i rundskrivene til Helsedirektoratet og Statens helsetilsyn om at klagesystemet i pbrl. § 7-2 skal gjelde for klager etter pbrl. kapittel 4 A er svakt rettskildemessig forankret. Ombudet kan ikke se at ordlyden i pbrl. § 4A-7, § 7-2 eller forarbeidene støtter en slik tolkning. Problemstillingen er viktig for rettsikkerheten for en utsatt pasientgruppe. Sivilombudet ber departementet sikre at det så raskt som mulig blir samsvar mellom den løsning som er ønsket og loven.

Konklusjon

Sivilombudet har kommet til at Statsforvalteren i Innlandets saksbehandling for skrivet fra 17. oktober 2024 både sviktet i vurderingen av om dette skulle anses som en klage, og i den etterfølgende veiledningsplikten for å avklare dette.

Sivilombudet har videre kommet til Statsforvalteren i Innlandets saksbehandling for skrivet fra 28. oktober 2024 både sviktet i vurderingen av om det var behov for fullmakt ved inngivelse av klage, i oppfølgingen da fullmakten forelå og i vurderingen av om klagen kunne fremsettes direkte til dem.

Endelig er det etter Sivilombudets syn tvilsomt om loven skal forstås slik at klage over vedtak etter pbrl. kapittel 4 A skal sendes den virksomhet som har fattet tvangsvedtak, slik Statsforvalteren i Innlandet har forutsatt. Sivilombudet ber departementet sikre at det så snart som mulig blir samsvar mellom den løsning som er ønsket og loven.