Oppsummering

Saken gjaldt Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus’ vedtak om tvangsmedisinering, særlig om kravet til «stor sannsynlighet» for «vesentlig» bedring.

Sivilombudet kom til at Statsforvalterens begrunnelse, som ikke i tilstrekkelig grad synliggjorde hvorfor lovens krav var oppfylt i det konkrete tilfellet, innebar at det var begrunnet tvil om vilkåret om «stor sannsynlighet» for «vesentlig» bedring var oppfylt på vedtakstidspunktet.

Vedtakets virkningstid hadde passert på tidspunktet for uttalelsen. Det var derfor ikke grunn til å be Statsforvalteren om å behandle saken på nytt. Statsforvalteren ble bedt om å merke seg ombudets syn, slik det kommer til uttrykk i denne og tidligere uttalelser om tvangsmedisinering, og at dette legges til grunn ved behandlingen av fremtidige saker.

Statsforvalteren hadde opplyst at de ville vurdere sine rutiner. Ombudet forutsatte at denne gjennomgangen bidrar til å sikre at fremtidige vedtak om tvangsmedisinering, og begrunnelsene for disse, oppfyller lovens vilkår.

Sakens bakgrunn

A (heretter klageren) var underlagt tvungent psykisk helsevern og motsatte seg behandling med legemidler. Lovisenberg Diakonale Sykehus traff i november 2025 vedtak om behandling med legemidler uten hennes samtykke. Vedtaket ble stadfestet av Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus 4. desember 2025. Vedtaket innebar at klageren kunne tvangsmedisineres til og med 17. februar 2026.

Statsforvalteren la i vedtaket til grunn at vilkårene i psykisk helsevernloven § 4-4 var oppfylt, herunder at behandlingen med stor sannsynlighet ville føre til vesentlig bedring av klagerens tilstand. Begrunnelsen bygget blant annet på klagerens symptomtrykk, manglende effekt av ikke-medikamentell behandling og generelle holdepunkter for effekt av antipsykotika. Det ble fremhevet at tidligere forsøk med antipsykotika hadde hatt noe effekt, men at klagerens tilstand nå var vesentlig endret.

Klagerens advokat anførte i klagen hit at vedtaket ikke var tilstrekkelig utredet og begrunnet. Det ble særlig vist til at usikkerhet om effekten av tidligere medisinering burde vært tillagt mer vekt i vurderingen av sannsynligheten for bedring i klagerens tilfelle.

I brev til Statsforvalteren 6. februar 2026 redegjorde vi for tvangsmedisineringsregelverket og de strenge kravene til begrunnelse som gjelder for slike vedtak. Ettersom Statsforvalterens begrunnelse i vedtaket har likheter med tidligere saker ombudet har undersøkt og kritisert, ba vi Statsforvalteren om å foreta en ny begrunnet vurdering av sykehusets vedtak.

Statsforvalteren foretok en ny vurdering av saken 11. mars 2026. I den nye vurderingen fastholdt Statsforvalteren at det på klagetidspunktet var stor sannsynlighet for at medisineringen ville føre til vesentlig bedring av klagerens tilstand, at sannsynligheten var større enn alminnelig sannsynlighet, og at vurderingen knyttet seg til den aktuelle pasienten i det konkrete tilfellet. Statsforvalteren understreket at det ikke forelå relevant erfaring med det samme eller lignende medikamenter på et tidspunkt da sykdomsbildet var noenlunde sammenlignbart i denne saken, og at forventet effekt av aktuell behandling derfor måtte vurderes som ved en førstegangsbehandling. Statsforvalteren la ellers til grunn at vedtaket oppfyller kravene til begrunnelse.

Våre undersøkelser

På bakgrunn av den nye vurderingen, sett i sammenheng med det opprinnelige vedtaket, fant vi grunn til å undersøke Statsforvalterens vurdering av vilkåret om «stor sannsynlighet» for «vesentlig» bedring nærmere, jf. sivilombudsloven § 10.

Vi understreket at begrunnelsene, både i vedtaket og i den fornyede vurderingen, etterlot tvil om hvilke konkrete forhold Statsforvalteren hadde tillagt vekt, og om Statsforvalterens håndtering av saken er i tråd med loven og tidligere uttalelser fra ombudet.

I sitt svar fastholdt Statsforvalteren at vilkåret var oppfylt i den konkrete saken, og at vedtaket derfor er materielt riktig. Det ble særlig vist til at klageren hadde uttalte psykotiske symptomer, og at hun hadde et så stort symptomtrykk og funksjonsfall at det var rom for vesentlig bedring. Det ble samtidig lagt til grunn at klageren hadde vært innlagt i en periode uten å få antipsykotika og at ikke-medikamentell behandling ikke var tilstrekkelig for å bedre hennes tilstand. Ettersom det ikke forelå relevant tidligere erfaring med hvordan antipsykotika virket på klageren i en sammenlignbar tilstand, opplyste Statsforvalteren at vurderingen i stor grad måtte bygge på det generelle kunnskapsgrunnlaget, herunder Helsedirektoratets brev 22. mars 2019 med vedlagt kunnskapsoppsummering på området.

Statsforvalteren ga samtidig uttrykk for at begrunnelsen i det opprinnelige vedtaket kunne vært klarere. Statsforvalteren åpnet derfor for at det kan stilles spørsmål ved om kravene til begrunnelse var oppfylt. Statsforvalteren opplyste videre at de vil vurdere sine rutiner, med sikte på å gi mer tydelige begrunnelser i fremtidige saker om førstegangsmedisinering.

Klagerens advokat fikk anledning til å kommentere Statsforvalterens svar. Hun påpekte at vurderingen i stor grad bygger på generell forskning og erfaring, fremfor en konkret og individuell vurdering, i strid med ombudets tidligere uttalelser, særlig SOM-2025-752.

Advokaten viste videre til at Statsforvalteren har støttet seg på Helsedirektoratets brev 22. mars 2019, som igjen er fundert på nasjonal retningslinje IS-1957 og kunnskapsoppsummeringen fra 2019. Det ble understreket at Statsforvalteren ikke har kommentert at retningslinjen IS-1957 ble avpublisert i januar 2025, som også påpekt av ombudet i SOM-2025-752. Det ble ellers anført at en etterfølgende begrunnelse ikke kan reparere den opprinnelige begrunnelsessvikten.

Statsforvalteren kom med ytterligere merknader, og holdt fast ved at de foretok en individuell vurdering så langt det lar seg gjøre. Nærmere om Statsforvalterens redegjørelse fremgår under punkt 3 nedenfor.

Klagerens advokat ble gitt anledning til å kommentere Statsforvalterens siste merknader.

Sivilombudets syn på saken

1. Innledning og avgrensning

All bruk av tvang innenfor helsevesenet reiser grunnleggende etiske dilemmaer. På den ene siden står det offentliges ansvar for å yte nødvendig hjelp og unngå skade. På den andre siden står den enkeltes rett til vern av sin personlige integritet og selvbestemmelse. Tvangsmedisinering er i seg selv et svært inngripende tiltak. At risikoen for ubehagelige og alvorlige bivirkninger i tillegg er stor, gjør inngrepet desto mer alvorlig. Medisinering uten samtykke er et inngrep som befinner seg i legalitetsprinsippets kjerneområde. Det innebærer blant annet – som ombudet kommer tilbake til – at kravene til begrunnelse er særlig strenge.

Psykisk helsevernloven § 4-4 oppstiller vilkår for undersøkelse og behandling uten eget samtykke, herunder tvangsmedisinering. Spørsmålet i saken er om Statsforvalterens vedtak bygger på en riktig forståelse av vilkåret om at behandlingen «med stor sannsynlighet kan føre til … vesentlig bedring», jf. bestemmelsens fjerde ledd andre punktum, og om vedtaket er tilstrekkelig begrunnet.

Ombudet har i flere tidligere uttalelser uttalt seg om ulike statsforvalteres forståelse av kravet om stor sannsynlighet for vesentlig effekt, og kravene til begrunnelse av slike vedtak. Det vises til ombudets uttalelser i SOM-2016-3492, SOM-2016-3672, SOM-2017-543, SOM-2017-708, SOM-2017-3156, SOM-2022-4834, SOM-2022-1056, SOM-2022-1235, SOM-2024-1661 og SOM-2025-752.

Som i flere tidligere uttalelser, presiseres det at ombudets vurdering er begrenset til Statsforvalterens rettsanvendelse og begrunnelse. Ombudet har ikke forutsetninger for å overprøve de rent medisinskfaglige vurderingene.

2. Rettslige utgangspunkter

2.1 Kravet til stor sannsynlighet for vesentlig effekt

Psykisk helsevernloven § 4-4 fjerde ledd andre punktum stiller krav om at behandling uten eget samtykke

«[…] kan bare igangsettes og gjennomføres når de med stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring av pasientens tilstand, eller at pasienten unngår en vesentlig forverring av sykdommen.» (ombudets kursivering)

For det første gjelder det et prognosekrav: et krav om at behandlingstiltaket med «stor sannsynlighet» skal gi tilstrekkelig positiv effekt for pasienten. Det innebærer at det skal mer til enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for at en slik positiv effekt inntrer. At pasienten er syk og trenger hjelp, er i seg selv ikke tilstrekkelig for å oppfylle lovens krav, se for eksempel SOM-2025-752 avsnitt (23). I samme uttalelse avsnitt (24) presiserte ombudet at sannsynlighetsvurderingen knytter seg til den aktuelle pasienten i det konkrete tilfellet. Forhold som kan være relevant for vurderingen, er blant annet pasientens tidligere erfaringer med det samme eller lignende medikamenter, på et tidspunkt da sykdomsbildet var noenlunde sammenlignbart.

Forskning og statistikk vil også kunne være relevante momenter, jf. SOM-2025-752 avsnitt (25), med videre henvisning til SOM-2017-543. Ombudet har imidlertid presisert at det generelle kunnskapsgrunnlaget for tvangsbehandling med antipsykotiske medikamenter over flere år har vært kritisert. Med henvisning til både Paulsrud-utvalgets NOU 2011: 9 kapittel 9 og NOU 2019: 14 Tvangsbegrensningsloven side 570-571 har ombudet vist til at treffsikkerheten ved bruk av antipsykotika har vært usikker og lav, både ved akuttbehandling og – særlig – ved vedlikeholdsbehandling.

For det andre oppstiller § 4-4 fjerde ledd andre punktum et krav om «vesentlig» effekt av medisineringen (kvalifikasjonskravet). Dette innebærer et krav om at effekten er av kvalifisert art, jf. SOM-2025-752 avsnitt (26), med videre henvisninger til SOM-2024-1661 og Paulsrud-utvalgets NOU 2011: 9 side 46.

I SOM-2025-752 avsnitt (46) understreket ombudet at et generelt kunnskapsgrunnlag som viser «dokumentert nytte» av behandling med antipsykotika ved psykoselidelser, ikke er det samme som at prognosene generelt eller konkret overstiger kravet om «stor sannsynlighet». Dokumentert «nytte» er etter ombudets syn ikke nok til å underbygge at medisineringen vil medføre «vesentlig» positiv effekt.

I SOM-2017-3156 presiserte ombudet at loven ikke gir hjemmel til å «forsøke» og «prøve ut» tvangsmedisinering med antipsykotika, med mindre det er stor sannsynlighet for vesentlig positiv effekt.

Både prognosekravet og kvalifikasjonskravet må være oppfylt for at vilkåret om «stor sannsynlighet» for «vesentlig» bedring skal være oppfylt og den aktuelle tvangsmedisineringen skal være lovlig.

2.2 Krav til begrunnelse av vedtak

Det følger av forvaltningsloven § 24 at enkeltvedtak skal begrunnes samtidig som vedtaket treffes. Begrunnelsen skal vise til reglene vedtaket bygger på og nevne hvilke faktiske forhold det er basert på, jf. forvaltningsloven § 25. Kravene til begrunnelse gjelder også for klageinstansens vedtak, jf. forvaltningsloven § 33 første ledd.

Begrunnelsesplikten etter forvaltningsloven § 25 er relativ. Dette lovfestes i ny forvaltningslov § 57 andre ledd, hvor det heter at «[b]egrunnelsens omfang skal tilpasses vedtakets betydning.» Loven har ikke trådt i kraft, men den relative begrunnelsesplikten er allerede sikker rett, se Prop. 79 L (2024-2025) side 454. I tilfeller der vedtaket er inngripende overfor den private part, skjerpes kravene. Der det er tale om svært inngripende vedtak stilles det strenge krav, jf. blant annet Rt-2000-1066. Vedtak om tvangsmedisinering er utvilsomt av en slik art.

For vedtak om tvangsmedisinering er kravene til begrunnelse i tillegg særskilt regulert i psykisk helsevernloven § 4-4 a andre ledd. Etter bestemmelsens andre ledd nr. 1 skal det i vedtaket opplyses om «hvordan vilkårene for vedtaket, jf. § 4-4 første til fjerde ledd, er vurdert». Det følger av Prop. 147 L (2015–2016) side 38 og NOU 2019: 14 side 100 at lovendringen var ment å klargjøre og skjerpe allerede eksisterende krav til begrunnelse og hva vedtaket skal inneholde. Ombudet legger til grunn at kravene til begrunnelse i psykisk helsevernloven og kravene som allerede følger av de alminnelige krav til begrunnelse ved særlige inngripende vedtak, i all hovedsak er sammenfallende, jf. også SOM-2025-752 avsnitt (33).

Begrunnelsesplikten er en helt sentral rettssikkerhetsgaranti, og ett av grunnkravene for å sikre at forvaltningen treffer forsvarlige avgjørelser. Høyesterett uttalte følgende om formålet bak begrunnelsesplikten i Rt-2008-96:

«Hovedhensyn bak begrunnelsesplikten er at parter og domstolene skal ha mulighet for å etterprøve vedtaket, herunder at skjønnsutøvelsen er forsvarlig, samt å bygge opp under og vise at saksbehandlingen har vært forsvarlig.»

Kravet til begrunnelse bidrar til riktige og gode forvaltningsvedtak, effektiv overprøving, likebehandling og kan gi veiledning for senere saker. Begrunnelsesplikten bidrar dessuten til at forvaltningen ikke legger vekt på utenforliggende eller usaklige hensyn. Gode begrunnelser kan videre styrke tilliten til forvaltningen. En god begrunnelse bidrar til at partene skal kunne forstå og godta avgjørelsen og kunne vurdere hvorvidt det er grunn til å be om omgjøring, klage til overordnet organ eller bringe vedtaket inn for domstolene. Hensynet til en god og velfungerende forvaltning taler for at vedtak skal begrunnes og at begrunnelsen holder en viss standard. Ombudet viser for øvrig til forarbeidene til forvaltningsloven, NUT 1958: 3, side 220-221.

Dersom et vedtak ikke er begrunnet, eller begrunnelsen er mangelfull i henhold til forvaltningsloven §§ 24 og 25 eller særskilte begrunnelseskrav i særlovgivningen, vil dette kunne utgjøre en saksbehandlingsfeil. Manglende begrunnelse kan også tyde på at det foreligger materielle feil ved vedtaket. Lovligheten av et vedtak vil i enkelte tilfeller vanskelig kunne prøves hvis vedtaket ikke er tilstrekkelig begrunnet.

3. Statsforvalterens vurdering og begrunnelse

Statsforvalteren la i vedtaket til grunn at tvangsmedisineringen med stor sannsynlighet ville føre til vesentlig bedring av klagerens tilstand, og tok formelt sett et riktig rettslig utgangspunkt, jf. psykisk helsevernloven § 4-4 fjerde ledd andre punktum.

Som begrunnelse viste Statsforvalteren i hovedsak til klagerens symptomtrykk og manglende effekt av ikke-medikamentell behandling. Det er ellers lagt til grunn at det ikke forelå relevant erfaring med effekten av antipsykotika på et sammenlignbart sykdomsbilde, og at vurderingen derfor i stor grad måtte bygge på det generelle kunnskapsgrunnlaget.

Statsforvalteren har i vedtaket og redegjørelsen til ombudet vist til Helsedirektoratets brev 22. mars 2019 med vedlagt kunnskapsoppsummering. Det er blant annet vist til at «[d]et er svært gode holdepunkt for reduksjon av psykotiske symptomer ved bruk av antipsykotiske medikament i akuttfase av schizofreni og andre alvorlige psykoser», at førstegangsbehandlede pasienter gjennomgående har bedre effekt enn tidligere behandlede pasienter, og at «[e]tter en gjennomsnittlig behandlingstid på 12 uker har 50% oppnådd 50% bedring (80% oppnådd 20% bedring)». Statsforvalteren har videre vist til Helsedirektoratets uttalelse om at kunnskapsgrunnlaget tilsier at lovens krav «kan» være oppfylt også ved førstegangspsykose.

Statsforvalteren har samtidig fremhevet at det ved førstegangsbehandling, utover å vurdere pasientens symptomtrykk og forbedringspotensial, ikke er mulig å gjøre individuelle vurderinger som kan forutsi om pasienten med stor sannsynlighet vil oppnå vesentlig bedring. Etter Statsforvalterens syn må vurderingen derfor bygge på foreliggende forskning og klinisk erfaring. Statsforvalteren har oppsummert sitt syn slik:

«Samlet sett er det vår vurdering at hvis pasienten har en akutt psykose med klare psykosesymptomer, er så lidende at vedkommende har et vesentlig forbedringspotensiale og det ikke er grunn til å tro at ikke-medikamentelle tiltak er tilstrekkelig, må det legges til grunn at det foreligger en stor sannsynlighet for vesentlig bedring ved førstegangsbehandling med antipsykotika. Dersom man etter adekvat behandling erfarer at pasienten likevel ikke oppnår den forventede bedring, vil det ikke være grunnlag for videre behandling.»

I redegjørelsen til ombudet har Statsforvalteren presisert at dersom det generelle kunnskapsgrunnlaget ikke kan benyttes på denne måten, vil det i praksis innebære at tvangsmedisinering ikke kan besluttes overfor pasienter som ikke tidligere har mottatt antipsykotika. Statsforvalteren har i den forbindelse vist til at verken Helsedirektoratet eller forarbeidene synes å legge til grunn en slik forståelse, og understreker at Prop. 147 L (2015-2016) punkt 11.4 tvert imot tilsier at lovgiver implisitt har sluttet seg til behandling med antipsykotika uten eget samtykke ved førstegangsbehandling.

Ombudet er, som det også fremgår i avsnitt (20), enig i at forskning og klinisk erfaring er relevant ved vurderingen av om lovens vilkår er oppfylt. Ombudet er videre enig i at lovens ordlyd i seg selv ikke utelukker behandling med legemidler uten samtykke ved førstegangsbehandling. Det må imidlertid fremgå av vedtaket hvorfor det generelle kunnskapsgrunnlaget, sammenholdt med pasientens individuelle forhold, innebærer at vilkåret er oppfylt. Sagt på en annen måte: begrunnelsen må vise at lovens vilkår er oppfylt.

Ombudet har i tidligere uttalelser understreket at en beskrivelse av hvor syk pasienten er eller hvor stort behandlingsbehovet er, ikke i seg selv oppfyller lovens krav, se SOM-2022-4834 avsnitt (34) og SOM-2025-752 avsnitt (23). Det samme gjelder generelle henvisninger til forskning eller nasjonale retningslinjer, jf. SOM-2025-752 avsnitt (50). I den forbindelse bemerkes det at ombudet ikke finner grunn til å gå nærmere inn på klagerens anførsel om at Statsforvalteren synes å ha basert begrunnelsen på den avpubliserte nasjonale retningslinjen IS-1957, som igjen bygget på det generelle kunnskapsgrunnlaget. Det avgjørende er om det foreligger forhold som konkret tilsier at behandlingen med «stor sannsynlighet» vil gi «vesentlig» bedring for den aktuelle pasienten.

Som nevnt i avsnitt (17) er Sivilombudets kontroll rettslig, og ombudet har ikke grunnlag for å ta stilling til de medisinskfaglige spørsmålene om effekten av antipsykotiske legemidler ved førstegangsbehandling. Det som vurderes i denne uttalelsen er om Statsforvalteren oppfyller lovens krav til begrunnelse og om det fremgår hvorfor vilkåret anses oppfylt for denne pasienten. Når vurderingen i saken her i liten grad kan bygge på individuelle holdepunkter, aktualiserer dette spørsmål om hvor langt det generelle kunnskapsgrunnlaget kan bære vurderingen.

Ombudet har tidligere presisert at kunnskapsgrunnlaget om effektene av denne typen medikamenter er omstridt, og treffsikkerheten synes å være usikker og lav. Den kunnskapsoppsummeringen Statsforvalteren selv har vist til, synes nettopp å legge til grunn at «[pe]r i dag er det ikke tilgjengelige metoder i klinisk praksis som kan predikere sannsynlig respons på individnivå.» Det bemerkes ellers at ombudet i SOM-2025-752 avsnitt (52) har uttalt seg om henvisninger til lignende forskningsfunn som Statsforvalteren har gjort i denne saken. Det er i uttalelsen understreket at spennet mellom 50 og 80 prosent er stort, og at iallfall den nedre delen av intervallet vanskelig kan sies å gi uttrykk for «stor sannsynlighet».

På denne bakgrunn understreker ombudet igjen at generelle formuleringer om at behandlingen «kan» gi effekt, eller generelle henvisninger til forskningsfunn på gruppenivå, ikke i seg selv kan begrunne at det foreligger «stor sannsynlighet» for «vesentlig» bedring hos den aktuelle pasienten, jf. også SOM-2025-752 avsnitt (45).

Vedtaket inneholder etter ombudets syn relativt generelle formuleringer om klagerens tilstand og forventet effekt av behandlingen. Det fremgår i begrenset grad hvilke konkrete forhold som er avgjørende for vurderingen av at vilkåret anses oppfylt i denne saken. Den fornyede vurderingen og den etterfølgende redegjørelsen til ombudet inneholder en mer utfyllende gjennomgang av både individuelle forhold og det generelle kunnskapsgrunnlaget. Samtidig etterlater også denne gjennomgangen tvil om hvilke konkrete forhold som var avgjørende for konklusjonen. I alle tilfeller vil ombudet fremheve at det følger av forvaltningsloven § 24 første ledd andre punktum at begrunnelsen skal gis samtidig med at vedtaket treffes. Det samme gjelder også etter psykisk helsevernloven § 4-4 a. Den fornyede vurderingen og den etterfølgende redegjørelsen kan belyse den opprinnelige vurderingen som ble tatt, men kan ikke i ettertid avhjelpe mangler ved begrunnelsen i selve vedtaket.

Statsforvalterens vurdering i denne saken synes langt på vei å bygge på at det ved førstegangsbehandling er vanskelig å si noe om hvordan den aktuelle pasienten vil respondere på behandlingen, og at vurderingen derfor i stor grad må baseres på generelt kunnskapsgrunnlag og klinisk erfaring. Etter ombudets syn illustrerer dette det sentrale temaet saken reiser. Nettopp fordi loven krever en individuell sannsynlighetsvurdering, kan mangelen på individuelle holdepunkter ikke uten videre avhjelpes ved å legge større vekt på det generelle kunnskapsgrunnlaget, slik dette er beskrevet. Dersom det ikke foreligger individuelle holdepunkter for hvordan den aktuelle pasienten vil respondere på behandlingen, er det, basert på Statsforvalterens beskrivelse av kunnskapsgrunnlaget, vanskelig å se på hvilket grunnlag lovens vilkår kan oppfylles.

Ombudet er etter dette kommet til at Statsforvalterens begrunnelse i vedtaket ikke oppfyller de strenge kravene til begrunnelse som gjelder for slike vedtak. Manglene ved begrunnelsen innebærer også at det knytter seg begrunnet tvil til om vilkåret om «stor sannsynlighet» for «vesentlig» bedring var oppfylt på vedtakstidspunktet. På denne bakgrunn er det positivt at Statsforvalteren har opplyst at de vil vurdere sine rutiner. Ombudet forutsetter at denne gjennomgangen bidrar til å sikre at fremtidige vedtak om tvangsmedisinering, og begrunnelsene for disse, oppfyller lovens vilkår.

Konklusjon

Sivilombudet er kommet til at Statsforvalterens begrunnelse, som ikke i tilstrekkelig grad synliggjør hvorfor lovens krav var oppfylt i det konkrete tilfellet, innebærer at det er begrunnet tvil om vilkåret om «stor sannsynlighet» for «vesentlig» bedring var oppfylt på vedtakstidspunktet, jf. psykisk helsevernloven § 4-4 fjerde ledd andre punktum.

Vedtakets virkningstid har passert på tidspunktet for denne uttalelsen. Det er derfor ikke grunn til å be Statsforvalteren igjen om å behandle saken på nytt. Ombudet ber imidlertid Statsforvalteren merke seg ombudets syn, slik det kommer til uttrykk i denne og tidligere uttalelser om tvangsmedisinering, og at dette legges til grunn ved behandlingen av fremtidige saker.

Statsforvalteren har opplyst at de vil vurdere sine rutiner. Ombudet forutsetter at denne gjennomgangen bidrar til å sikre at fremtidige vedtak om tvangsmedisinering, og begrunnelsene for disse, oppfyller lovens vilkår.