Oppsummering

Gatejuristen hadde på vegne av en klager søkt Stavanger kommune om vedtak etter boligsosialloven. Fordi de ikke hadde fått verken noe vedtak eller foreløpig svar, klaget de saken inn for Sivilombudet. På bakgrunn av enkeltsaken og flere andre klager Sivilombudet hadde mottatt, undersøkte Sivilombudet både denne enkeltsaken og Stavanger kommunes behandling av søknader etter boligsosialloven på generelt grunnlag.

Sivilombudet kom til at kommunen frem til medio mai 2025 ikke behandlet søknader etter boligsosialloven «uten ugrunnet opphold», slik forvaltningsloven § 11 a krever. Kommunen oppfylte heller ikke plikten til å sende foreløpige svar, verken i klagerens sak eller generelt, og fulgte ikke opp med forsinkelsesmeldinger dersom behandlingen av saken ble forsinket, slik god forvaltningsskikk tilsier. Det var derimot ikke grunnlag for å fastslå at kommunen hadde brutt disse forpliktelsene i saker som var kommet inn etter medio mai 2025. Fordi dette gjaldt en relativt kort periode og avviket fra kravene til behandlingstid i forvaltningsloven § 11 hadde vært stort, fant ombudet grunn til å be om å bli holdt orientert om utviklingen i saksavviklingen i kommunens saker etter boligsosialloven og om arbeidet med endrete rutiner for sakstypen.

Sakens bakgrunn

Gatejuristen søkte 15. oktober 2024 om individuelt tilpasset bistand for vanskeligstilte på boligmarkedet på vegne av A (heretter klageren). Etter boligsosialloven § 7 skal kommunen da ta stilling til om personen er vanskeligstilt på boligmarkedet, og fatte vedtak om å gi eller å avslå slik bistand. Gatejuristen purret 9. desember 2024. Fordi de ennå ikke hadde mottatt svar, klaget de til Sivilombudet 5. mars 2025.

Sivilombudet tok kontakt med Stavanger kommune per telefon. Kommunen orienterte da om at det tok opp mot fire måneder å få svar på søknaden, og at de ikke sendte foreløpige svar i slike saker.

Sivilombudet mottok i denne perioden en rekke klager fra Gatejuristen på Stavanger kommune på vegne av personer som ventet på svar på søknader om vedtak etter boligsosialloven.

Våre undersøkelser

I første omgang fant vi grunn til å undersøke Stavanger kommunes manglende foreløpige svar i klagerens sak, og generelt om kommunens praksis knyttet til foreløpige svar i saker om vedtak etter boligsosialloven. Undersøkelsen ble siden utvidet til også å gjelde kommunens generelle saksbehandlingstider i disse sakene.

Som svar på våre undersøkelser redegjorde kommunen kort for organiseringen av det boligsosiale arbeidet. Det fremkom blant annet at det ikke alltid hadde blitt fattet vedtak etter boligsosiallovens bestemmelser i alle saker der innbyggerne hadde søkt om bistand for vanskeligstilte på boligmarkedet. Vurderingene av om søkeren er vanskeligstilt på boligmarkedet, var i flere tilfeller tatt inn i andre vedtak, for eksempel om råd og veiledning etter sosialtjenesteloven eller tildeling av kommunal bolig. Dette hadde ført til at de ikke hadde statistikk over saker som er vurdert etter boligsosialloven frem til mai 2025.

Kommunen bekreftet at klageren i denne saken ikke hadde mottatt noe foreløpig svar. Kommunen erkjente at de skulle ha sendt et slikt svar, og at det var et brudd på deres vanlige rutiner når dette ikke var blitt gjort. De opplyste at kommunen ikke har særskilte rutiner for behandling av saker etter boligsosialloven, men generelle rutiner om at det skal sendes ut foreløpig svar i alle saker der svar ikke er klart innen én måned.

Kommunen redegjorde deretter for behandlingstiden i saker etter boligsosialloven og fortalte at statistikken fra før medio mai 2025 var begrenset. De hadde derfor heller ingen oversikt over hvor mange søknader etter boligsosialloven § 6 de hadde mottatt etter at loven trådte i kraft 1. juli 2023. Det er generelt lange svartider på søknader om råd og veiledning og andre tjenester. I saker fra medio mai 2025 var det et fåtall saker hvor behandlingstiden var lengre tid enn én måned. Enkelte saker hadde tatt en del lengre tid, fordi det var behov for å gjennomføre kartlegging av søkere det var vanskelig å komme i kontakt med. I flere av sakene var det sendt vedtak direkte til søkeren i stedet for til Gatejuristen, i saker der Gatejuristen var gitt fullmakt til å representere søkeren. Kommunen redegjorde deretter for behandling av saker etter sosialtjenesteloven § 17, som sier at «kommunen skal gi opplysninger, råd og veiledning som kan bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer».

Kommunen mente at de aller fleste søknadene ble behandlet uten ugrunnet opphold. De viste blant annet til redegjørelsen om behandling av saker etter sosialtjenesteloven § 17. Lange behandlingstider i enkeltsaker skyldes spesielle forhold i disse sakene. Enkelte søkere etter boligsosialloven er i akuttsituasjoner, og disse sakene ble fortløpende prioritert. Sakene kommer vanligvis ikke inn som søknad om vedtak etter boligsosialloven, men som en henvendelse direkte til Nav-kontoret eller andre om behov for midlertidig bolig. Kommunen viste til at det er knapphet på midlertidige botilbud i kommunen, men at det sørges for løsninger for alle som ikke er i stand til å skaffe seg et eget sted å bo på egenhånd.

På spørsmålet om rutinene for behandling av vedtak etter boligsosialloven skrev kommunen blant annet at de «må prioritere mellom mange brukergrupper med behov for tjenester, noe som medfører at det til enhver tid vil være ventelister både på egnede boliger og enkelte av helse- og omsorgstjenestene som kan være aktuelle for å gi bistand til å skaffe eller beholde bolig». Kommunen så behov for å arbeide for enda bedre og mer effektiv samhandling mellom de ulike virksomhetene som gir relevante tjenester relatert til botilbud og bomestring. Kommunen arbeidet med oppdaterte rutiner for samhandling etter boligsosialloven.

Gatejuristen kommenterte kommunens redegjørelse og stilte seg blant annet undrende til at kommunen hadde opplyst at klagerens sak ble feilfordelt i oktober 2024, men havnet på rett spor etter en purring i mars 2025. De viste til at de purret på saken også i desember 2024, og at det ennå ikke var fattet vedtak i saken. Gatejuristen fortalte at deres erfaring er at kommunens saksbehandlingstider er i strid med forvaltningsloven i nær sagt alle søknader de er involvert i. Av de tolv søknadene de hadde sendt, hadde de bare mottatt foreløpig svar i én av dem, og da først etter fire og en halv måned. De redegjorde for behandlingstidene i de tolv sakene, og de tre eldste sakene var 41-45 uker gamle. Kun én søknad var behandlet, og da ble vedtak fattet før det var gått én måned. Gatejuristen hadde heller ikke mottatt foreløpige svar i søknader sendt etter medio mai 2025.

De stilte også spørsmål ved kommunens statistikk og skrev at det så ut til at de brukte datoen for når søknaden hadde blitt lagt til riktig enhet eller saksbehandler som søknadsdato. De viste til seks saker der behandlingstiden som ble angitt i kommunens redegjørelse var kortere enn reell behandlingstid. De stilte også spørsmål ved kommunens opplysninger om behandlingstider og viste til behandlingstidene i de sakene der de hadde vært fullmektig. Gatejuristen mente også at kommunen ikke egentlig svarte på Sivilombudets spørsmål når de viste til bistand de hadde gitt etter sosialtjenesteloven.

Gatejuristen skrev at kommunen syntes å misforstå ansvaret de har etter boligsosialloven, og at de ensidig fokuserte på de pliktene de har etter lovens § 5 (kommunens ansvar for samarbeid på tvers av sektorer og samordning av tjenester internt og med andre offentlige aktører), mens spørsmålet som var stilt i hovedsak gjelder plikter etter § 6 (kommunens plikt til å gi individuelt tilpasset bistand til vanskeligstilte på boligmarkedet)

Vi videresendte Gatejuristens brev til kommunen og ba om deres kommentarer. Vi ba særlig om at kommunen kommenterte Gatejuristens fremstilling av behandlingstidene og i hvilken grad dette lot seg forene med det Gatejuristen hadde beskrevet. Vi ba også om kommunens kommentarer til anførslene om at kommunens skjæringstidspunkt medio mai 2025 og på hvilken måte dette påvirket den angitte behandlingstiden, og på anførselen om at redegjørelsen for rutiner syntes å være knyttet til boligsosialloven § 5 og ikke §§ 6 og 7.

Kommunen skrev at de frem til medio mai 2025 ikke hadde opprettet en egen søknadsfunksjonalitet knyttet til boligsosialloven, og at det derfor først etter dette hadde vært mulig å ta ut statistikk for sakstypen. De skrev at behandlingstidene i sakene fra Gatejuristen hadde vært uforholdsmessig lange, og det var ikke sendt skriftlige varsler om forlenget behandlingstid. De viste samtidig til dialogen de hadde hatt med søkerne om ulike forhold knyttet til boligbehovet deres. Søknadene fra høsten 2024 til mai 2025 hadde blitt liggende ubehandlet, men de hadde behandlet andre henvendelser fra de samme innbyggerne, der de tok stilling til om søkeren var vanskeligstilt på boligmarkedet. I saker registrert for første gang etter medio mai, er behandlingstiden under én måned for de fleste sakene.

Kommunen forklarte at de i redegjørelsen til ombudet hadde lagt mye vekt på sammenhengen mellom bestemmelsene, ved at de individuelle vedtakene og bistanden som skal gis som følge av disse avhenger av at kommunen har et godt system for samarbeid på tvers av virksomheter og samordning av tjenester. Kommunen vedla rutinebeskrivelsen som skulle ligge til grunn for det videre arbeidet med boligsosialloven.

Sivilombudets syn på saken

Sivilombudet vil i det følgende se nærmere på behandlingstiden i saker om vedtak etter boligsosialloven og kommunens praksis knyttet til foreløpige svar og orientering om sakens fremdrift underveis. Sakene før og etter medio mai 2025 vil bli behandlet hver for seg. Sivilombudet vil også ta stilling til spørsmålet om foreløpig svar i den konkrete klagesaken som ble brakt inn for ombudet.

1. Rettslig bakgrunn

 1.1 Boligsosialloven

Boligsosialloven trådte i kraft 1. juli 2023. Formålet med loven er å forebygge boligsosiale utfordringer og å bidra til at vanskeligstilte på boligmarkedet skal få bistand til å skaffe seg og beholde en egnet bolig, se § 1. Bakgrunnen for lovforslaget var at kommunenes boligsosiale ansvar var fragmentert, og lite tydelig hvilket ansvar kommunene hadde. Videre var en del av bakgrunnen at det er stor variasjon i kommunenes boligsosiale arbeid, og dermed ikke et likeverdig tilbud til brukerne, se Prop. 132 L (2021–2022) punkt 6.1.

Plikten til å gi individuelt tilpasset bistand til vanskeligstilte på boligmarkedet følger av lovens § 6, som lyder:

«Kommunen skal gi individuelt tilpasset bistand til vanskeligstilte på boligmarkedet.

Kommunen vurderer hvilken bistand som skal gis. Bistandens art og omfang skal tilpasses den enkeltes behov.

Bistanden kan blant annet gå ut på å gi råd og veiledning om økonomi, bomestring, statlige og kommunale tjenestetilbud eller andre forhold av betydning for bosituasjonen. Kommunen kan også gi praktisk bistand, slik som hjelp til å søke støtte-, låne- og tilskuddsordninger eller kommunalt disponert bolig, bistand i en konkret kjøps- eller leieprosess eller bistand til å forebygge utkastelse.

Plikten til å gi individuelt tilpasset bistand omfatter også bistand til å skaffe boliger med særlig tilpasning og med hjelpe- og vernetiltak for dem som trenger det på grunn av alder, funksjonsnedsettelser eller av andre årsaker»

Saksbehandlingen og klagemulighetene er regulert i lovens § 7, som lyder slik:

«Når noen ved søknad eller på annen måte ber om bistand fra kommunen, skal kommunen ta stilling til om personen er vanskeligstilt på boligmarkedet. En avgjørelse om å gi eller avslå bistand, er et enkeltvedtak.

Hvis kommunen fatter vedtak om individuelt tilpasset bistand etter § 6, skal hovedinnholdet i bistanden angis i vedtaket.

Kommunen skal så langt som mulig samarbeide med den som skal motta bistanden, og ta hensyn til dennes ønsker.

Ved klage over enkeltvedtak er statsforvalteren klageinstans.»

I Prop. 132 L (2021–2022) punkt 12.3.2 presiserer departementet at når et boligsosialt virkemiddel er regulert i egen ordning, er det saksbehandlingsreglene der som skal anvendes. Saksbehandlingen etter boligsosialloven vil derfor lede til at kommunen fatter ett eller flere vedtak. Departementet viser til et eksempel der en søker får innvilget råd og veiledning om boligkjøp og praktisk bistand til å søke startlån, der kommunen må fatte to vedtak: ett vedtak etter boligsosialloven og et etterfølgende vedtak om startlån.

Statsforvalteren er klageorgan for vedtak etter boligsosialloven. Departementet mente at en statlig klageinstans lettere ville kunne skape en ensartet praksis enn en kommunal klageinstans, se Prop. 132 L (2021–2022) punkt 13.3.2.Statsforvalterens prøving er regulert av forvaltningsloven § 34 og vil kunne skille seg fra prøvingen av for eksempel vedtak om startlån, hvor klageinstansen er kommunale klagenemnder. Foruten vurderingen av om den som har bedt om bistand er «vanskeligstilt», som er et rettsanvendelsesskjønn, kan statsforvalteren prøve om de faktiske forholdene kommunen har lagt til grunn for sin vurdering er riktige, se Prop. 132 L (2021–2022) kapittel 20 på side 107, og om de skjønnsmessige valgene kommunen har gjort er mellom lovlige alternativer. De kan også prøve kommunens saksbehandling.

1.2 Saksbehandlingstid

Det fremgår av Prop. 132 L (2021–2022) kapittel 20 side 107 at forvaltningsloven gjelder for kommunens saksbehandling etter boligsosialloven § 7. Etter forvaltningsloven § 11 a første ledd skal forvaltningen behandle og avgjøre saker «uten ugrunnet opphold». Kravet til saksbehandlingstiden avhenger blant annet av sakens art og omfang, herunder hvor komplisert saken er.

Årsaken til tidsbruken er relevant i vurderingen av om saksbehandlingstiden er lovlig. Hvilke ressurser det aktuelle forvaltningsorganet har til rådighet og forvaltningsorganets totale arbeidsbelastning, kan også ha betydning for om saken er avgjort «uten ugrunnet opphold». De øvrige saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven, blant annet kravet til en forsvarlig opplysning av saken i forvaltningsloven § 17 første ledd, vil kunne begrunne en lengre behandlingstid i kompliserte og prinsipielle saker, se blant annet ombudets uttalelse 24. januar 2025 (SOM-2024–4690). Lang liggetid (der saken ligger ubehandlet eller uten at det foretas noen saksbehandlingsskritt) vil lettere anses som et «ugrunnet opphold», som medfører at behandlingstiden i saken er i strid med forvaltningsloven § 11 a, enn der saken løpende har vært under aktiv oppfølging.

Bestemmelsene om behandlingstid blir i hovedsak videreført i ny forvaltningslov 20. juni 2025 §§ 17 første ledd og 67 tredje ledd (ikke i kraft ennå).

Søknader om vedtak etter boligsosialloven kan i en del tilfeller komme fra personer som er i en akutt nødsituasjon, fordi de står i fare for å bli eller allerede er bostedsløse. Etter Sivilombudets syn er dette saker der sakens art kan tilsi en rask saksbehandling.

Det tilsier også en raskere behandling at bestemmelsene i boligsosialloven er vedtatt for å ivareta Norges menneskerettslige forpliktelser, se Prop. 132 L (2021–2022) kapittel 4.2 (side 23 flg.), da særlig FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 11 nr. 1, som gjelder som norsk lov etter menneskerettsloven § 2 og skal gå foran bestemmelser i nasjonal lovgivning ved eventuell motstrid, se § 3. For ordens skyld bemerker ombudet at dette er forhold som også tilsier at det er viktig at kommunen sørger for en riktig behandling av disse sakene.

1.3 Foreløpige svar og orientering underveis

Det følger av forvaltningsloven § 11 a andre ledd at dersom det må ventes at det vil ta uforholdsmessig lang tid før en henvendelse kan besvares, skal forvaltningsorganet som mottok henvendelsen, snarest mulig gi et foreløpig svar. I det foreløpige svaret skal det gjøres rede for grunnen til at henvendelsen ikke kan behandles tidligere, og – «såvidt mulig» – angis når svar kan ventes. I saker som gjelder enkeltvedtak, skal det alltid sendes foreløpig svar dersom saken ikke kan ferdigbehandles innen én måned etter at den er mottatt, jf. tredje ledd.

Dersom behandlingen av saken blir forsinket, tilsier god forvaltningsskikk at det foreløpige svaret følges opp med forsinkelsesmeldinger med korrigerte opplysninger om forventet behandlingstid, se for eksempel ombudets uttalelse 10. november 2017 (SOM-2017-1246). Plikten til å sende forsinkelsesmeldinger blir lovfestet i den nye forvaltningsloven (ikke i kraft) § 17 tredje ledd.

2. Stavanger kommunes behandling av søknader etter boligsosialloven

Kommunens redegjørelse for behandlingen av søknader innkommet etter medio mai 2025 er mer detaljert og synes å være basert på bedre registrering av saker enn søknader før dette. Sakene vil derfor i det følgende behandles hver for seg. Ombudet gjør oppmerksom på at det, ut fra kommunens redegjørelse, er uklart om og eventuelt hvordan saker som kom inn før medio mai 2025, men ikke var behandlet da de begynte registreringen medio mai 2025, har blitt tatt med i statistikken.

2.1 Søknader innkommet før medio mai 2025

Det synes, ut fra kommunens redegjørelser hit, som om kommunen i liten grad har hatt oversikt over behandlingstiden for søknader som kom inn før medio mai 2025. Kommunen har ikke gitt informasjon som gir grunn til å betvile opplysningene Gatejuristen har gitt om behandlingstidene.

Kommunen har vist til at selv om søknadene etter boligsosialloven fra høsten 2024 til mai 2025 ble liggende ubehandlet, behandlet de andre henvendelser fra de samme innbyggerne, der de tok stilling til om søkeren var vanskeligstilt på boligmarkedet. Sivilombudet vil understreke at dette ikke oppfyller kravet til å fatte vedtak etter boligsosialloven § 7, og at søkerne da blant annet har mistet muligheten til å klage til statsforvalteren etter § 7 fjerde ledd, slik de har rett til. En klage til statsforvalteren etter boligsosialloven vil kunne innebære en annen prøving av saken enn prøving av vedtak etter annen lovgivning, som avslag på kommunal bolig, som normalt vil prøves av kommunens klagenemnd. Klageadgangen er også nødvendig for å få den statlige klageadgangen loven legger opp til for å oppnå en ensartet praksis, se Prop. 132 L (2021–2022) punkt 13.3.2 og avsnitt (21) over.

Kommunen har i redegjørelsen hit i stor grad vist til behandling etter annen lovgivning. Dette er ikke egnet til å sannsynliggjøre at kommunen har behandlet sakene etter boligsosialloven «uten ugrunnet opphold».

Som nevnt over kan søknader om vedtak etter boligsosialloven være fra søkere i en akutt fare for å bli bostedsløse, og dette vil være en grunn til å prioritere sakstypen. Kommunen har skrevet at behandlingstiden i sakene har vært uforholdsmessig lang. Dette er ombudet enig i, og kommunen har i sakene frem til medio mai 2025 ikke behandlet sakene «uten ugrunnet opphold» slik forvaltningsloven § 11 a krever.

Når det gjelder foreløpige svar og orienteringer underveis, skriver kommunen selv at de ikke har sendt skriftlige varsler om forlenget behandlingstid, slik god forvaltningsskikk tilsier. De skriver at de har rutiner om å sende foreløpige svar, men på bakgrunn av de manglende registreringsrutinene for søknader etter boligsosialloven, er det grunnlag for tvil om disse faktisk har blitt sendt. Gatejuristen har også fortalt at de i sine saker sjelden har mottatt foreløpige svar, selv om behandlingstiden har vært lang. Videre har kommunen i telefonsamtale med ombudets saksbehandler opplyst at kommunen ikke har sendt foreløpige svar i slike saker.

På bakgrunn av dette har Sivilombudet kommet til at kommunen i perioden før medio mai 2025 på generelt grunnlag ikke behandlet søknader etter boligsosialloven «uten ugrunnet opphold», slik forvaltningsloven § 11 a krever, og at de ikke har sendt verken foreløpige svar eller forsinkelsesmeldinger i tråd med forvaltningsloven § 11 a og alminnelige normer for god forvaltningsskikk.

2.2 Søknader innkommet etter medio mai 2025

Kommunen opplyser at de per nå bare i et fåtall av sakene bruker mer enn én måned på å fatte vedtak etter boligsosialloven. Hvor lang tid som utgjør «uten ugrunnet opphold», vil variere fra sak til sak, men på generelt grunnlag for sakstypen finner ikke ombudet grunnlag for å kritisere behandlingstiden i dag. Det er samtidig uklart hvilke saker som omfattes av denne statistikken, og kommunens redegjørelse omhandler her bare en periode på omtrent tre måneder.

Forvaltningsloven § 11 a tredje ledd krever som nevnt at det i saker som gjelder enkeltvedtak sendes foreløpig svar dersom en henvendelse ikke kan besvares i løpet av én måned etter at den er mottatt. På bakgrunn av den beskjedne saksmengden fra medio mai 2025 til kommunens redegjørelse i august 2025, er det ikke per i dag grunnlag for å kritisere kommunen på dette punktet.

Selv om det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å konkludere med at kommunen har brutt forvaltningsloven § 11 a etter medio mai 2025, kan de tidligere bruddene på forvaltningsloven § 11 a tilsi justeringer i kommunens rutinebeskrivelse for behandling av saker etter boligsosialloven. Hensikten vil være å sikre at kommunen i fremtiden overholder plikten til å behandle sakene uten ugrunnet opphold og å gi foreløpige svar. Ombudet ser det som positivt at kommunen jobber med å klarlegge hvor i kommunen ansvaret for vedtak etter boligsosialloven skal ligge, og det er viktig at det er tydelig i virksomheten hvem som har ansvaret for å behandle disse sakene.

Fordi perioden fra medio mai 2025 er en relativt kort periode og avviket fra kravene til behandlingstid i forvaltningsloven § 11 a har vært stort, finner ombudet likevel grunn til å be om å bli holdt orientert om utviklingen i saksavviklingen i kommunens saker etter boligsosialloven og om arbeidet med endrete rutiner for sakstypen.

2.3 Klagerens sak

Klageren søkte om vedtak etter boligsosialloven 15. oktober 2024. Da ombudet ringte kommunen omtrent fire måneder senere, var det ikke fattet vedtak, og kommunen hadde ikke sendt ut foreløpig svar i saken. I saker som gjelder enkeltvedtak, skal det alltid sendes foreløpig svar dersom saken ikke kan ferdigbehandles innen én måned etter at den er mottatt, jf. forvaltningslovens § 11 a tredje ledd. Kommunen har ikke oppfylt plikten til å sende foreløpig svar i klagerens sak.

2.4 Kommunens oppfølging av Sivilombudets henvendelser

Sivilombudet er oppnevnt av Stortinget for å føre kontroll med den offentlige forvaltning og alle i dens tjeneste for å hindre at det utøves urett mot den enkelte, jf. Grunnloven § 75 bokstav l og sivilombudsloven §§ 1 og 2.

Etter sivilombudsloven § 20 første ledd første setning, jf. § 4, kan Sivilombudet pålegge forvaltningen å gi opplysninger som er nødvendige for å utøve sine oppgaver. Etter § 20 første ledd andre setning, kan ombudet overfor forvaltningen sette en frist for å etterkomme et slikt pålegg. En slik frist har kommunen plikt til å overholde.

For at ombudet effektivt skal kunne utøve sitt verv med å hindre at den enkelte utsettes for urett, er det viktig at forvaltningen prioriterer ombudets henvendelser og gir tilstrekkelige og rettidige svar på de spørsmålene som blir tatt opp herfra. Stortinget har forutsatt at ombudets henvendelser skal prioriteres.

I denne saken ba Sivilombudet først om en redegjørelse fra kommunen 8. april 2025. Kommunen sendte et svar først etter at ombudet hadde sendt tre påminnelser og etter at fristen for å gi svar i disse hadde gått ut 18. juni 2025. Dette brevet besvarte ikke de spørsmålene ombudet hadde stilt. Først 7. juli 2025, det vil si omtrent tre måneder etter at Sivilombudet hadde sendt undersøkelsesbrevet, besvarte kommunen spørsmålene.

Da ombudet 2. september 2025 ba om utdypende svar fra kommunen, fikk vi heller ikke svar innen fristen, og det ble sendt to skriftlige purringer, med nye svarfrister som ble oversittet. Først da svar ble etterlyst per telefon, kom et svar fra kommunen 7. oktober 2025. Dette ble per telefon forklart med at saken hadde havnet hos en som var på ferie.

Kommunen har gjentatte ganger ikke overholdt Sivilombudets frister, og dels ikke svart på spørsmålene som ble stilt. Kommunens sene og mangelfulle svar har vanskeliggjort ombudets behandling av saken. Det er alvorlig at det tok så mye som tre måneder å svare på spørsmålene første gang. Det er også beklagelig at de utdypende spørsmålene ikke ble besvart i tide, med tanke på de tidligere fristoversittelsene. Ombudet understreker at kommunen er ansvarlig for å ha gode rutiner for å besvare henvendelser der en saksbehandler er fraværende.

Ombudet forutsetter at fremtidige henvendelser herfra undergis nødvendig behandling av kommunen, og at de svarfrister ombudet setter blir overholdt.

Konklusjon

Sivilombudet er kommet til at kommunen frem til medio mai 2025 ikke behandlet søknader etter boligsosialloven «uten ugrunnet opphold», slik forvaltningsloven § 11 a krever. Kommunen oppfylte heller ikke plikten til å sende foreløpige svar, verken i klagerens sak eller generelt, og fulgte ikke opp med forsinkelsesmeldinger dersom behandlingen av saken ble forsinket, slik god forvaltningsskikk tilsier. Det er kritikkverdig. Det er derimot ikke grunnlag for å fastslå at kommunen hadde brutt disse forpliktelsene i saker som var kommet inn etter medio mai 2025. Fordi dette er en relativt kort periode og avviket fra kravene til behandlingstid i forvaltningsloven § 11 a har vært stort, finner ombudet likevel grunn til å be om å bli holdt orientert om utviklingen i saksavviklingen i kommunens saker etter boligsosialloven og om arbeidet med endrete rutiner for sakstypen.

Kommunen har gjentatte ganger ikke overholdt Sivilombudets frister, og dels ikke svart på spørsmålene som ble stilt. Kommunens sene og mangelfulle svar har vanskeliggjort ombudets behandling av saken. Ombudet forutsetter at fremtidige henvendelser herfra undergis nødvendig behandling av kommunen, og at de svarfrister ombudet setter blir overholdt.