Tilbakekall av ordensvaktgodkjenning – skikkethetsvurderingen

A ble dømt etter straffeloven § 127 for å ha dyttet en parkeringsbetjent. Pga. dommen vedtok politidistriktet å tilbakekalle As ordensvaktgodkjenning. Politidirektoratet opprettholdt vedtaket og viste i tillegg til to nye uavgjorte forhold.
Ombudsmannen kom til at skikkethetsvurderingen som lå til grunn for tilbakekallet, var mangelfull. Det var ikke foretatt en tilstrekkelig konkret vurdering av grovheten av overtredelsen av straffeloven § 127. Videre var det tatt utenforliggende hensyn da et uavgjort forhold ble tillagt vekt. I tillegg gjorde tre tilfeller av skrivefeil at det knyttet seg usikkerhet til Politidirektoratets vurdering. Direktoratet ble bedt om å vurdere saken på nytt. Ombudsmannen ba også direktoratet om å gjennomgå interne saksbehandlingsrutiner for å kvalitetssikre vedtakene.
På bakgrunn av uttalelsen ble saken behandlet på nytt. Politidirektoratet fant ikke grunnlag for å gjøre endringer i det tidligere vedtaket.

A ble fratatt ordensvaktgodkjenningen blant annet fordi han ble dømt for overtredelse av straffeloven 22. mai 1902 nr. 10 § 127 første ledd, første straffalternativ, § 228 første ledd og § 326 nr. 1 til betinget fengsel i 21 dager og en bot på kr 12 000. Han ble dømt for å ha dyttet en parkeringsvakt, slik at hun mistet gebyrblokken, og hun dro til legevakten på grunn av ømhet i brystregionen. Politidistriktet viste til at klageren på grunn av det ovennevnte forholdet etter en konkret helhetsvurdering «for tiden ikke innehar de nødvendige kvalifikasjonene og den skikkethet som kreves for å inneha en slik godkjenning».

I klagen fra A ble det anført at det ikke var foretatt en tilstrekkelig helhetsvurdering, at det var lagt for liten vekt på at lovbruddet var beskjedent og at dette ikke ble begått i forbindelse med stillingen som ordensvakt, samt at det forelå forskjellsbehandling sammenlignet med en tilsvarende sak.

Politidirektoratet opprettholdt politidistriktets vedtak. Opprettholdelsen ble hovedsakelig begrunnet i overtredelsen av § 127. Det avgjørende for tilbakekallet var handlingens karakter og dens betydning for den nødvendige tillit og skikkethet som ordensvakt, og ikke om forholdet knyttet seg til utøvelsen av jobben som ordensvakt. Det forholdet klageren var dømt for, var en handling som alltid ble ansett uforenlig med rollen som ordensvakt. I tillegg ble det vist til to nye uavgjorte forhold bestående i overtredelse av vegtrafikkloven 18. juni 1965 nr. 4 § 31 første ledd, jf. § 3 første ledd, og straffeloven § 127 (senere rettet til § 227), der særlig det sistnevnte forholdet ble ansett som uforenlig med ordensvaktrollen.

A brakte saken inn for ombudsmannen. I tillegg til det som ble anført i klagen til Politidirektoratet, hevdet A at de nye uavgjorte forholdene ikke var relevante i den konkrete helhetsvurderingen som skulle foretas.

I brev herfra ble Politidirektoratet bedt om å redegjøre for om skikkethetsvurderingen praktiseres forskjellig i saker om godkjenning som ordensvakt og i saker om tilbakekall, og hvilken rettslig betydning det har i enkeltsaker at skikkethetsvurderingen ikke er lov- eller forskriftsregulert. Videre ble direktoratet bedt om å vurdere lovbruddets grovhet og relevansen av anførselen om at klageren aldri hadde fått noen anmerkninger i sitt arbeid som ordensvakt. Da det ikke fremgikk av direktoratets vedtak hva de nye uavgjorte sakene dreide seg om, ble direktoratet også bedt om å redegjøre for disse. Det ble også bedt om at direktoratet tok stilling til anførselen om forskjellsbehandling.

Videre ble det stilt spørsmål ved direktoratets rutiner ved klagesaksbehandlingen. Det ble bedt opplyst om det er vanlig praksis at vedtakene undertegnes av saksbehandleren alene, og om dette i tilfelle anses tilfredsstillende i saker av så vidt stor rettssikkerhetsmessig betydning for den saken gjelder.

Forholdet mellom godkjenning og tilbakekall ble av direktoratet kommentert slik:

«Forhold som, dersom de hadde foreligget på godkjenningstidspunktet, ville medført avslag, vil langt på vei også være avgjørende ved spørsmål om tilbakekall, selv om terskelen for tilbakekall også her er noe høyere enn for å nekte godkjennelse».

Om skikkethetsvurderingen generelt ble det uttalt:

«I tillegg til krav om vandel kreves, foruten gjennomført ordensvaktkurs godkjent av politiet, at vedkommende evner å samarbeide med politiet og for øvrig innehar den nødvendige tillit og skikkethet. Det betyr at selv plettfri vandel og gjennomført ordensvaktkurs ikke nødvendigvis medfører godkjenning som ordensvakt, såfremt vedkommende utviser manglende forståelse for hvordan konfliktsituasjoner bør håndteres, eller for øvrig begår handlinger eller har en væremåte som gir grunnlag for tvil med hensyn til vedkommendes skikkethet».

Til spørsmålet om betydningen av at denne vurderingen ikke var regulert i lov eller forskrift svarte direktoratet:

«Selv om skikkethetsvurderingen ikke er regulert i lov eller forskrift, vil den nødvendigvis være et relevant moment i politiets godkjenningsfullmakt etter serveringsloven § 16».

Lovbruddets grovhet og anførselen om at hendelsen med parkeringsvakten ikke er relevant for godkjenning som ordensvakt, ble kommentert slik:

«Direktoratet har gjennom sin praksis lagt til grunn at det skal stilles strenge krav til vandel og skikkethet ved godkjenning som ordensvakt. Det skal legges vekt på ethvert straffbart forhold som er egnet til å belyse søkerens evne og vilje til å etterfølge lover og regler generelt, dog slik at overtredelser knyttet til vold, narkotika, vinning, alkohollovgivningen osv., som må anses uforenlig med rollen som ordensvakt, bør tillegges særlig vekt.

Vedrørende lovbruddets grovhet …, fremgår det at retten under noe tvil har kommet til at dommen skal settes til betinget fengselsstraff. Politidirektoratet har i sin vurdering lagt vekt på at handlingen rettet seg mot offentlig tjenestemann under utøvelse av en offentlig tjenestehandling og at det ved krav om godkjenning som ordensvakt vil være et avgjørende moment hvorvidt vedkommende evner å løse konfliktsituasjoner og provokasjoner uten bruk av fysisk makt eller forulempende skjellsord. Det er da også lagt til grunn at klager ved tidligere anledninger er domfelt for tilsvarende forhold».

Direktoratet uttalte videre at ti år som ordensvakt uten anmerkninger, ikke er avgjørende så lenge klageren begår handlinger som gjør at han anses uskikket. Det ble vist til at en yrkessjåfør vil kunne miste føreretten ved et engangstilfelle av fartsoverskridelse, selv om sjåføren har kjørt plettfritt i alle år.

Til anmodningen om å redegjøre for de to nye forholdene, ble det oversendt kopi av henholdsvis utstedt forelegg og anmeldelse. Anførselen om usaklig forskjellsbehandling ble tilbakevist under henvisning til at den påberopte saken hadde en annen problemstilling.

A tilbakeviste særlig parallellen til yrkessjåføren. I tillegg ble det anført at direktoratets begrunnelse i vedtaket var mangelfull og lite konkret om hva som er tillagt vekt. Det fremsto ikke som en forsvarlig overprøving av politiets vurderinger, og A mente at hans rettssikkerhet ikke var tilfredsstillende ivaretatt. Direktoratet burde dessuten lagt vekt på at tilbakekallet var svært inngripende og av grunnleggende personlig og velferdsmessig betydning for klageren, som sto i fare for å miste sitt arbeid.

Ved avslutningen av saken uttalte ombudsmannen:

«1. Hjemmelen for tilbakekall

Det fremgår av serveringsloven 13. juni 1997 nr. 55 § 16 første ledd:

«Når politiet finner det påkrevet, skal det ved serveringsstedet holdes ordensvakter godkjent av politiet».

I forarbeidene til serveringsloven uttaler departementet, jf. Ot.prp. nr. 55 (1996-1997):

«Blant de kriterier det bør legges vekt på ved godkjennelsen, er ordensvaktenes vandel samt om vedkommende synes å ha de fysiske og psykiske forutsetningene som er nødvendig for å utføre arbeidet som ordensvakt».

Justis- og politidepartementet har i rundskriv G-112/2000 gitt nærmere retningslinjer for ordensvaktgodkjenninger og tilbakekall av disse. Om skikkethetsvurderingen er det skrevet:

«Departementet finner det vanskelig å kunne gi en uttømmende opplisting av hvilke typer kriminalitet som kan gi grunnlag for å nekte å godkjenne en søknad som ordensvakt etter serveringsloven § 16, eventuelt tilbakekalle en godkjenning p.g.a. dette. Det straffbare forholdet må imidlertid være av en slik karakter at vedkommende anses uskikket til å være ordensvakt. Herunder må det foretas en vurdering av lovbruddets grovhet, antall overtredelser og hvor langt tilbake i tid overtredelsen ligger».

Om tilbakekall av ordensvaktgodkjenning står det i rundskrivet:

«Spørsmålet er ikke direkte regulert i loven, men departementet mener at problemet må løses med utgangspunkt i forutsetningslæren.

Dette innebærer at ordensvakter som, etter å ha blitt godkjent, er blitt ilagt straffereaksjon for forhold som nevnt ovenfor kan få sin godkjenning tilbakekalt, etter en nærmere vurdering foretatt av politimesteren».

Under redegjørelsen for sakens bakgrunn har jeg vist til vurderingstemaet direktoratet la til grunn ved skikkethetsvurderingen. Det ble fra direktoratets side ikke påpekt noen betenkeligheter ved at denne vurderingen ikke er lov- eller forskriftsregulert.

Kompetansen til å innvilge søknader om ordensvaktgodkjenninger ligger hos politiet. Det følger av serveringsloven at vedtakene ikke er lovbundne, men at politiet er tillagt en skjønnsmessig kompetanse. Ved skjønnsmessig myndighetsutøvelse er det på sedvanerettslig grunnlag adgang til å stille vilkår for begunstigende forvaltningsvedtak. Det er ikke nødvendig at adgangen til å oppstille vilkår for vedtak følger uttrykkelig av loven. Ved vedtak om ordensvaktgodkjenning er det derfor adgang til å oppstille visse forutsetninger for å inneha godkjenningen. Det er antakelig dette departementet legger til grunn i rundskrivet når det uttales at spørsmålet om tilbakekall av godkjenningen «må løses med utgangspunkt i forutsetningslæren».

Det følger av serveringsloven § 16 at politiet som grunnlag for godkjenning kan kreve at det er gjennomført et kurs. Det må antas at kursdeltagerne, etter å ha deltatt på et slikt kurs, vil ha fått informasjon om hvilke typer lovbrudd som ikke er forenlig med rollen som ordensvakt, og hvilke personlige egenskaper som kreves for å få godkjenning. Klageren har gjennomført slikt kurs og er dermed gjort oppmerksom på de forutsetninger godkjenningen er gitt på, og således også hva som kan medføre at godkjenningen vil bli vurdert tilbakekalt.

Politidirektoratet skriver i brevet 6. november 2008 at terskelen for tilbakekall likevel er noe høyere enn for å nekte godkjenning. Under henvisning til betydningen for den tilbakekallet retter seg mot, må man her sies å være på legalitetsprinsippets område. Et tilbakekall av en godkjenning vil oppleves mer inngripende enn en nektelse, og mye taler for at det må kreves en klarere hjemmel for tilbakekall enn for godkjenning. Da vedtaket bygger på vilkårslæren, vil legalitetsprinsippets krav til klar hjemmel for vedtak om tilbakekall, komme til uttrykk gjennom synligheten av forutsetningene som godkjenningsvedtaket er bygget på. Forutsetningene må anses synliggjort for en som har deltatt på det omtalte kurset. Det legges derfor til grunn at vedtaket her har tilstrekkelig hjemmel.

2. Vurderingen av lovbruddets grovhet

Det følger av rundskrivet at for at straffbare forhold kan gi grunnlag for tilbakekall, må disse være:

«… av en slik karakter at vedkommende anses uskikket til å være ordensvakt. Herunder må det foretas en vurdering av lovbruddets grovhet, antall overtredelser og hvor langt tilbake i tid overtredelsen ligger.

Som hovedregel må det legges til grunn at bagatellmessige forhold og forhold som ligger tilbake i tid ikke tillegges avgjørende betydning».

Dommen som var bakgrunnen for tilbakekallet, gjaldt dytting av en parkeringsbetjent som var i ferd med å utstede et parkeringsgebyr til klageren.

Advokatfullmektigen hevdet i klagen hit at direktoratet ikke har vurdert momentet om at volden var «så beskjeden at retten reagerte med betinget fengselsstraff, selv om utgangspunktet etter rettspraksis er at det skal gis ubetinget fengselsstraff for overtredelser av § 127». Det ble herfra bedt om en redegjørelse for hvordan dette hensynet var vurdert. Direktoratet svarte i brevet 6. november 2008 slik:

«Vedrørende lovbruddets grovhet …, fremgår det at retten under noe tvil har kommet til at dommen skal settes til betinget fengselsstraff. Politidirektoratet har i sin vurdering lagt vekt på at handlingen rettet seg mot offentlig tjenestemann under utøvelse av en offentlig tjenestehandling …».

Slik jeg forstår direktoratet, ble lovbruddet ansett grovt alene fordi handlingen rettet seg mot en offentlig tjenestemann under utøvelsen av en offentlig tjenestehandling. Med dette er det ikke sagt noe om graden av grovhet; blant annet er det ikke tatt i betraktning hva slags tjenestehandling og tjenestemann handlingen rettet seg mot.

Straffeloven § 127 om straff for vold mot offentlig tjenestemann er satt til å verne offentlige interesser, og det offentliges adgang til å utøve myndighet overfor borgerne. Selv om enkeltmennesker også rammes ved overtredelser av § 127, vil disse vernes gjennom at den samtidige krenkelsen forfølges etter andre straffebud, i denne saken § 228 som i dommen ble anvendt i konkurrens med § 127.

I Rt. 1983 s. 868, hvor rekkevidden av begrepet «offentlig tjenestemann» kom på spissen i forhold til bussjåfører, uttalte retten at «sjåfører er en yrkesgruppe som … ikke hører med til de tjenestemenn som § 127 … sentralt tar sikte på». Det samme legges indirekte til grunn i strafferettslitteraturen, som viser til at det i første rekke er polititjenestemenn som omfattes av bestemmelsen. Dette tilsier at typen tjenestemann og tjenestehandling må vurderes for å kunne si noe om lovbruddets grovhet.

Momenter i vurderingen vil etter min mening være samfunnets behov for tjenestehandlingen som utføres, graden av tjenestemannens behov for vern mot vold pga. risikoen som følger med tjenestehandlingen, den antatte allmenne oppfatningen av at vedkommende er offentlig tjenestemann og ikke privat, og hertil i hvilken grad vedkommende bør stilles i en strafferettslig særstilling sammenlignet med private aktører som utfører lignende arbeidsoppgaver. Det sistnevnte momentet må ses på bakgrunn av at det i dag, mer enn før, er en mer glidende overgang mellom offentlig og privat virksomhet. Et eksempel er i forhold til førere av offentlige kommunikasjonsmidler, som trekkes frem i NOU 1992:23 Ny straffelov s. 66:

«For eksempel betraktes bussjåfører som er direkte ansatt i stat eller kommune som offentlige tjenestemenn, mens bussjåfører som er ansatt i privat eller offentlig eiet firma ikke går inn under begrepet. En slik forskjell vil være vanskelig å begrunne, jf. Rt-1983-868 hvor førstvoterende pekte på at det for den enkelte lovbryter kunne være vanskelig å forstå at det skulle være avgjørende om en bussjåfør som hans handling er rettet mot, er ansatt i et privat eller offentlig eiet selskap».

Jeg mener at sjåføreksempelet kan tjene som en parallell til denne saken, og at det er mye som taler for at de samme hensynene i stor grad gjør seg gjeldende overfor parkeringsbetjenter, selv om det er sikker rett at offentlig ansatte parkeringsbetjenter er å anse som offentlige tjenestemenn.

Etter dette konkluderer jeg med at direktoratet ikke har foretatt en tilstrekkelig konkret vurdering av grovheten av overtredelsen av straffeloven § 127.

Til punktet om lovbruddets grovhet har direktoratet vist til at rundskrivet er av veiledende karakter. Jeg er enig i at et rundskriv rettskildemessig sett innebærer retningslinjer fra et overordnet organ. Det er likevel ikke forhold som tilsier at de alminnelige retningslinjene ikke skal følges her, særlig når rettsområdet ikke er regulert på annen måte.

3. De andre straffbare forholdene som ble lagt til grunn for tilbakekallet

Det er i rundskrivet oppstilt en liste over ulike former for kriminalitet som kan anses «uforenlig med rollen som ordensvakt.» Det sies at «eksemplifiseringen ikke er ment å være uttømmende, men kun en retningslinje for politiet». Det sies ellers ingenting i rundskrivet om at andre lovbrudd ikke kan vektlegges.

Betydningen av den prosessuelle statusen i saken er kommentert slik i rundskrivet:

«Utgangspunktet for vandelsvurderingen vil være forhold som er avgjort ved en straffereaksjon. Hensynet bak loven tilsier imidlertid at det også må være anledning til å legge vekt på en verserende sak, dersom denne er av en slik karakter at politiet finner at den ville hatt betydning i forhold til spørsmål om godkjenning og det er overveiende sannsynlig at handlingen er begått og/eller det foreligger tilståelse.»

Det ble i vedtaket lagt vekt på et vedtatt forelegg for forulemping av tjenestemann i 2003 (straffeloven § 326 nr. 1 og 2), uten at det er gitt opplysninger om detaljene i saken. Dette er et forhold som uansett kan vektlegges på lik linje med andre lovbrudd. I vedtaket fremstår det som dette ble tillagt begrenset betydning.

I Politidirektoratets brev hit 6. november 2008 het det blant annet: «Det er da også lagt til grunn at klager ved tidligere anledninger er domfelt for tilsvarende forhold». Jeg kan ikke se at det er gitt opplysninger i saken som bekrefter at dette er tilfelle, og det ble da heller ikke vist til tidligere domfellelser verken i politiets eller direktoratets vedtak.

Det ble i direktoratets vedtak 24. juni 2008 vist til at klageren var under etterforskning for to nye forhold; overtredelse 1. februar 2008 av straffeloven § 127 (senere rettet til § 227) og overtredelse av vegtrafikkloven § 3 med anført personskade.

I klagen hit ble det anført at direktoratet, ved å ha lagt vekt på at klageren var under etterforskning for to nye forhold, hadde tatt utenforliggende hensyn. Det ble vist til at overtredelsen 9. mai 2008 av vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 3 første ledd, og forholdet fra 1. februar 2008 om mulig overtredelse av straffeloven § 227, ikke kunne legges til grunn ved vurderingen om tilbakekall.

I brevet 6. november 2008 skrev direktoratet:

«Det skal [ved godkjenning som ordensvakt og tilbakekall av godkjenningen] legges vekt på ethvert straffbart forhold som er egnet til å belyse søkerens evne og vilje til å etterfølge lover og regler generelt …».

Jeg mener derfor at det kan være relevant å legge vekt på brudd på vegtrafikkloven. Det er opplyst at klageren har vedtatt forelegg for dette, slik at saken er avgjort og dermed kunne tas med i vurderingen.

Fremsettelse av trusler, jf. § 227, står på den ovennevnte listen i rundskrivet. Imidlertid skiller «trusselsaken» her seg fra overtredelsen av vegtrafikkloven, da saken ikke er straffeprosessuelt avgjort. Det går frem av klagen hit at klageren ikke har vært underrettet om forholdet fra 1. februar 2008, og det foreligger derfor heller ingen tilståelse. For at forholdet skal kunne legges til grunn ved vurderingen, må det være overveiende sannsynlig at handlingen er begått. Da det på tidspunktet for direktoratets vedtak ikke forelå noen anmeldelse (denne var trukket tilbake), eller, etter det som er opplyst, heller ikke var åpnet etterforskning begrunnet i mulig offentlig påtale, foreligger det bare en forklaring til politiet om forholdet.

Direktoratet skrev i brevet 6. november 2008 at anmeldelsen hadde vært med i helhetsvurderingen. Etter min mening har direktoratet her lagt vekt på et utenforliggende forhold, da jeg ikke kan se at vilkårene for å vektlegge en verserende sak er oppfylt.

4. Klagerens adferd i stillingen som ordensvakt

Klageren har vist til at han har arbeidet som ordensvakt i 10 år uten anmerkninger. Direktoratet fant ikke dette avgjørende, og har som en parallell vist til at en yrkessjåfør kan bli fratatt førerkortet til tross for tidligere plettfri kjøring.

Parallellen får ikke frem alle relevante forskjeller i sakstypene, selv om den er delvis betegnende for saken. En særlig forskjell er at tilbakekall av ordensvaktgodkjenning skjer etter en bred skjønnsmessig vurdering, mens fratakelse av føreretten grunnet fartsoverskridelse skjer etter klare regler. Det er derfor vanskeligere for en ordensvakt å på forhånd kunne skille ut hvilke typer handlinger som automatisk vil føre til tilbakekall av ordensvaktgodkjenningen. Dette kan by på problemer, da kjernen i ordensvaktyrket er mer uklar enn for en yrkessjåfør. Det hefter etter min mening likevel ikke en feil ved skjønnet på dette punktet, da det går frem av vedtaket at momentet er ansett relevant, men ikke avgjørende.

5. Den velferdsmessige betydningen for klageren

Tilbakekallets velferdsmessige betydning for klageren har av ham vært anført som relevant. Momentet er som påpekt tidligere, sentralt ved avgrensningen av legalitetsprinsippets virkeområde, men er etter min mening ikke et relevant moment i den konkrete vurderingen om tilbakekall. Det følger av forarbeidene til serveringsloven at ordensvaktordningens hensikt er å forebygge og begrense kriminaliteten (særlig vold) i tilknytning til serveringssteder. En ordensvaktgodkjenning er således ikke primært en ytelse/ rettighet den enkelte mottar, selv om det å inneha en godkjenning vil gi tilgang til et arbeid som ikke alle kan utføre.

6. Forskjellsbehandling

For at det skal foreligge usaklig forskjellsbehandling, kreves det at tilfellene som sammenlignes er helt like. Det er også adgang for et forvaltningsorgan til å endre praksis over tid, og på den måten behandle to like tilfeller ulikt. Ut fra de begrensede opplysninger som er gitt om den andre saken, er det ikke tilstrekkelige holdepunkter for å gå nærmere inn på om tilbakekallet av ordensvaktgodkjenningen her innebar usaklig forskjellsbehandling.

7. Skrivefeilene

I vedtaket 24. juni 2008 er det to skrivefeil, som direktoratet i brevet 6. november 2008 redegjorde for.

Det ble i vedtaket skrevet at «klager for tiden er under etterforskning for … overtredelse av straffeloven § 127 fra 1.2.2008 …». Riktig paragrafhenvisning skulle være § 227, ikke § 127.

Jeg finner grunn til å påpeke at feilhenvisningen fører til usikkerhet om det faktisk bare foreligger en skrivefeil eller om direktoratet ved klagebehandlingen 24. juni 2008 faktisk la til grunn at saken gjaldt § 127, og at direktoratet ikke var kjent med realiteten i forholdet 1. februar 2008. Dersom det ble lagt til grunn at det forelå en gjentatt overtredelse av § 127, bare to måneder etter dommen i tingretten, ville dette vært et moment som med rette kunne blitt tillagt vekt i vurderingen om tilbakekall.

Videre ble det gjort en skrivefeil i konklusjonen, der tilbakekallet ble begrunnet i «de forhold som klager nå er anmeldt for og tidligere avgjorte forhold». I følge direktoratet skulle det egentlig ha stått «de forhold som klager nå er domfelt for og tidligere avgjorte forhold».

Forvekslingen av anmeldt/domfelt innebærer også en realitetsforskjell, da det i forholdet fra 1. februar 2008 ikke foreligger noen avgjørelse, og forholdet derfor ikke kan henføres under «forhold som klager nå er domfelt for og tidligere avgjorte forhold». Selv om det går frem av brevet 6. november 2008 at forholdet ikke har vært ansett avgjørende, etterlater skrivefeilen usikkerhet om vektleggingen og avveiningen i vedtaket 24. juni 2008.

Under punkt 3 har jeg også påpekt at det må være feil i direktoratets brev 6. november 2008, da det ble gitt uttrykk for at klageren «ved tidligere anledninger er domfelt for tilsvarende forhold».

8. Rutiner for klagesaksbehandlingen

Under henvisning til at direktoratets vedtak var undertegnet av saksbehandleren alene, ble det i brev herfra 10. oktober 2008 også stilt spørsmål om direktoratets rutiner ved klagesaksbehandling. Det ble vist til at dette er saker av stor rettssikkerhetsmessig betydning for dem sakene gjelder.

Direktoratet svarte i brev 6. november 2008 at det langt på vei er hovedregelen at vedtak blir underskrevet av saksbehandleren alene. For å sikre at avgjørelser som treffes, er i samsvar med gjeldende praksis, blir imidlertid saker som denne, ofte diskutert i seksjonen, hvor problemstillingen blir behørlig vurdert.

På bakgrunn av de feilene som er påpekt ovenfor, mener jeg mye kan tyde på at rutinene for klagesaksbehandlingen ikke i tilstrekkelig grad ivaretar de rettssikkerhetsmessig viktige hensyn som gjør seg gjeldende i slike saker. Jeg ber derfor om at direktoratet gjennomgår sine rutiner for å kvalitetssikre vedtakene.

9. Konklusjon

Politidirektoratet bes om å behandle saken på nytt i lys av bemerkningene foran. I den nye vurderingen bør det blant annet komme frem hvilke momenter som er ansett relevante og hvilke som ikke er det.

Jeg ber også om at direktoratet gjennomgår sine rutiner for klagesaksbehandling.

Jeg ber om å bli underrettet om utfallet av direktoratets oppfølgning av saken, ved oversendelse av kopi av brev til klageren, og om utfallet av gjennomgangen av de interne rutinene».

På bakgrunn av uttalelsen ble saken behandlet på nytt. Politidirektoratet fant ikke grunnlag for å gjøre endringer i det tidligere vedtaket.