1 Meldingen for 2004
Sak om opphør av skatteplikt til Norge etter den tidligere ettårsregelen ved deltakelse i internasjonale fredsbevarende og humanitære oppdrag
(Sak 2004/1796)
Nr. 48 (s. 189-195)
I etterkant av min uttalelse i oktober 2004 ble det inngående korrespondanse med Finansdepartementet. Departementet holdt fast ved sin rettslige argumentasjon for at forskjellsbehandlingen på grunnlag av om lønnen skrev seg fra privat eller (øremerket) offentlig kilde ikke var usaklig. Departementets argumentasjon fikk likevel ikke avgjørende innflytelse på den oppfatningen jeg hadde gitt uttrykk for. Jeg tok derfor initiativ til et møte med departementet som ble avholdt 20. november 2007.
Etter dette møtet sendte jeg et brev til Finansdepartementet der jeg blant annet uttalte:
«I møtet [20. november 2007] kom det frem at konsekvensene for ligningsmyndighetene av eventuelt å underkjenne den praksis som bygger på å skille mellom statlig og privat lønnskilde ved praktiseringen av skatteloven 1911 §17 tredje ledd ville kunne bli vidtrekkende og ressurskrevende. Dette ble særlig begrunnet med at den lempelige praktiseringen av dokumentasjonskravet i skatteloven 1999 §2-1 fjerde ledd (tidligere skatteloven 1911 §17 tredje ledd) i 2001 også ble gjort gjeldende for den lille gruppen personer som utførte oppdrag for TIPH i Hebron. Disse personene var formelt ansatt i og lønnet av Flyktningerådet, men var betalt av øremerkede midler fra Utenriksdepartementet. Det ble også vist til det upubliserte brevet fra Finansdepartementet 4. september 2002, referert i departementets brev hit 13. mai 2004. Fra sistnevnte brev siteres:
«Uttalelsen [4. september 2002] innebærer at det for personell som lønnes av øremerkede statlige midler, ikke foreligger begrensninger med hensyn til at oppdraget skal være av fredsbevarende eller sikkerhetsmessig karakter for at den lempeligere dokumentasjonspraksisen skal kunne anvendes. For eksempel vil ulike typer bistands- og utviklingsoppdrag i utlandet falle inn under ordningen.»
Særlig den utvidelsen av anvendelsesområdet for det lempelige dokumentasjonskravet som synes akseptert av Finansdepartementet i brevet 4. september 2002 vil ifølge departementet gjøre det vanskelig å trekke et praktikabelt skille mellom uteoppdrag som er av en slik art at skattyter bør kvalifisere for å bli ansett som skattepliktig som innenlandsboende uten noe dokumentasjonskrav, og uteoppdrag som ikke kan anses å være av en slik «fortjent» art. Antallet klagesaker vil bli uforholdsmessig stort. Disse mer vidtgående konsekvensene av hva jeg hadde lagt til grunn var en begrenset utvidelse av fritaket, er et relevant reelt hensyn, og jeg har også forståelse for at det er et tungtveiende hensyn for Finansdepartementet.
Etter den nye ettårsregelen som trådte i kraft med virkning fra og med inntektsåret 2002, og som er hjemlet i skatteloven §1999 §2-1 tiende ledd, gjelder det ikke lenger noe krav om skatteplikt som innenlandsboende i oppholdslandet. Dokumentasjonskravet er følgelig falt bort for alle skattytere som har arbeidsopphold i utlandet, uavhengig av om deres lønn kommer fra statlig eller privat kilde.
Relativt sett er det ikke tvilsomt at det bare har vært en liten gruppe statlig avlønnede som har nytt godt av den liberale praktiseringen av fritaksbestemmelsen i skatteloven 1911 §17 tredje ledd, og som ble videreført i skatteloven 1999 §2-1 fjerde ledd tredje punktum for årene 2000 – 2002. Det rettslige spørsmålet i denne saken skiller seg derfor fra det forskjellsbehandlings-spørsmålet som fikk sin avgjørelse i Høyesteretts dom i Rt. 2007 s. 302 (Kværner Oil & Gas ). I Kogas-saken går det frem at i praksis hadde alle utestasjonerte statlig ansatte, i motsetning til utestasjonerte privat ansatte, fått slippe skatteplikt på fri bolig der de var utstasjonert, helt uavhengig av om de samtidig også hadde disponibel bolig her hjemme.
Etter en fornyet og helhetlig vurdering har jeg derfor kommet til å la denne saken nå bero med de undersøkelsene som er gjort. Jeg setter fortsatt et spørsmålstegn ved rimeligheten av å ha latt konsekvenshensyn være avgjørende. Selv om det er også internasjonalt akseptert at lønn fra (utenlandsk) statlig kilde særbehandles, er det ikke dermed sagt at det er rimelig å la forskjellsbehandlingen resultere i ulik praktisering av lovens dokumentasjonskrav.
Saken er nå avsluttet fra min side.»
Partene har igjen kommet tilbake til saken.
Skattemessig bosted ved arbeidsopphold i Sverige – forholdet til den tidligere ettårsregelen
(Sak 2004/2405)
Nr. 49 (s. 195-200)
I Finansdepartementets svar i desember 2004 het det blant annet:
«Etter artikkel 28 i den nordiske skatteavtalen fremgår det klart at det er skattyteren som skal ta initiativet til at de kompetente myndigheter skal forsøke å løse beslutninger som medfører eller kan medføre en beskatning som er i strid med skatteavtalen. Dette gjelder for øvrig i forhold til alle tilfeller der skattyteren mener at det er truffet tiltak som vil medføre en beskatning som avviker fra bestemmelsene i skatteavtalen. Det fremgår videre at skattyteren skal ta saken opp med den kompetente myndighet i den stat hvor han er bosatt.
Siden skattyteren er skatteavtalemessig bosatt i begge land, kan skattyteren velge hvilket lands kompetente myndighet han vil ta saken opp med. Når skattyteren ønsker en bestemt løsning på spørsmålet om avtalebosted, er det imidlertid i hans interesse å ta saken opp med den kompetente myndighet i den stat hvor han selv anser seg bosatt. Det er denne staten han ønsker skal støtte hans sak og det er der han selv mener å ha størst tilknytning. Det har liten hensikt å be den stat, som etter en grundig vurdering av sakens faktum har kommet til at han skal anses skatteavtalemessig bosatt der, å ta saken opp med den annen stat for å argumentere for en løsning skattyteren ikke ønsker. Situasjonen er imidlertid annerledes hvis skattyteren henvender seg til en av statene med anmodning om å finne en løsning, uansett hva denne måtte bli. I et slikt tilfelle vil begge stater ha en foranledning til å ta saken opp med den annen stat.
Det er flere grunner til at det er skattyteren som må ta et initiativ. De kompetente myndigheter vet ikke om skattyteren selv ønsker at saken skal tas opp og eventuelt avgjøres ved en gjensidig overenskomst eller om han ønsker den prøvet for domstolene. En gjensidig overenskomst som gir en løsning som skattyteren er uenig i, vil kunne være et hinder for å få prøvd saken for domstolene, jf. Hr.dom av 9. november 1992 (Heerema-saken), inntatt i Utv. (Dommer, uttalelser mv. i skattesaker og skattespørsmål) 1993 s. 12 flg.
…
Etter departementets erfaring er det ikke vanskelig for skattyteren å få bostedslandets kompetente myndigheter til å ta saken opp med det andre landet dersom bostedslandet mener det andre landets løsning er i strid med avtalens bestemmelser. En kan derfor ikke se at departementets standpunkt om at skattyteren skal ta saken opp med de kompetente myndigheter i det landet hvor han selv anser seg for å være bosatt vil medføre noen unødig stor belastning for skattyteren. Tvert i mot anser departementet dette for å være den løsning som følger av skatteavtalens system.»
Jeg informerte da Finansdepartementet om at det var mitt inntrykk at det i praksis kan være tungt for en skattyter å få satt i gang en tvisteløsningsprosess etter skatteavtalenes prosedyreregler slik disse praktiseres. I samme brev i januar 2005 skrev ombudsmannen så:
«Nå forstår jeg departementet slik at skattyteren etter ordlyden i artikkel 28 i den nordiske skatteavtalen (som her samsvarer med OECD-mønsteret) kan velge hvilket lands skattemyndigheter han vil gå til når det foreligger dobbelt avtalebosted. Det harmonerer med at når en stat anser vedkommende som bosatt og skattepliktig i denne staten, må den også påta seg de forvaltningsmessige forpliktelser bostedsstaten har etter avtalen.
På denne bakgrunn kan det stilles spørsmål ved grunnlaget for å praktisere prosedyrereglene slik at skattyteren, når han selv ønsker en bestemt bostedsløsning, bare kan rette en tvisteløsningsbegjæring til skattemyndighetene i den staten som deler hans syn. Jeg vil tro at spørsmålet ut fra rettssikkerhetsmessige hensyn ikke er helt uvesentlig, selv om departementet er av en annen oppfatning. Dette fordi jeg, i motsetning til departementet, antar at det gjennomgående vil være betydelig enklere for skattyteren å ta saken opp gjennom skattemyndighetene i det landet hvor han har hørt hjemme og hvor han kjenner forholdene og språket best – uavhengig av om han er enig eller uenig i deres standpunkt. Når disse forhold tas i betraktning har jeg litt vanskelig for å se at det alltid vil være i skattyterens interesse å ta saken opp med skattemyndighetene i den staten han selv mener å være bosatt.
Jeg setter også et spørsmålstegn ved den sondringen departementet gjør mellom en nøytral begjæring fra skattyter om å finne en løsning, og en begjæring om en bestemt løsning. Skattyterens syn vil vel normalt være på det rene på dette tidspunktet, og det kan synes unødvendig formelt ikke å tillate ham ytterligere argumentasjon for hans primærløsning. Videre vil det alltid være i skattyterens interesse å få en løsning som innebærer skatteplikt bare til en av statene, fremfor å bli skattlagt i begge. Under enhver omstendighet synes det å være mest i tråd med ordlyden i artikkel 28, og det overordnede formålet om å unngå dobbeltbeskatning, om nødvendig gjennom forhandlinger, at skattyteren kan velge hvilket lands skattemyndigheter han vil gå til for å starte prosessen.»
Finansdepartementet delte ikke min syn og begrunnet dette slik i et brev i mai 2005:
«For en skattyter som selv har et ønske om en bestemt løsning på bostedsspørsmålet, er det mindre hensiktsmessig å ta saken opp med de kompetente myndigheter i det landet han mener har truffet en feilaktig beslutning, og som han betrakter som sin motpart. Ligningsmyndighetene i fraflytningslandet vil ha truffet sin beslutning etter en grundig overveielse, ofte etter behandling i lignings- og overligningsnemnda på bakgrunn av klage fra skattyteren. Fraflyttingslandet vil derfor ikke i forhold til den annen stats kompetente myndigheter argumentere for den løsning skattyteren ønsker, men for den forståelse de selv har lagt til grunn. Derfor er det i skattyters egen interesse å ta saken opp med tilflyttingslandet når han selv mener at det er der han har den sterkeste tilknytningen. […] Foretrekker en nordmann som oppholder seg i utlandet å ta opp bostedsspørsmålet med de norske skattemyndighetene i stedet, er det imidlertid ikke noe formelt i veien for det.
…
For ligningsvedtak som gjelder spørsmål om fortolkningen av eller anvendelsen av en skatteavtale, suppleres ligningslovens regler om overprøving av de særskilte overprøvingsregler som følger av den enkelte skatteavtale. I de skatteavtalene som Norge har inngått, finner man disse reglene i bestemmelsen om gjensidige overenskomster, dvs. den artikkel som tilsvarer artikkel 25 i OECD-modellen. I motsetning til ligningsvedtak om internrettslige spørsmål, vil et vedtak om et skatteavtalespørsmål på grunn av artikkel 25 i skatteavtalen, svært ofte kunne overprøves i lang tid etter at ligningslovens frister for overprøving er utløpt.
…
Norske ligningsmyndigheter har plikt til å endre den norske ligningen i saker som tas opp og avgjøres i medhold av artikkel 25. Dette gjelder enten endringen skjer ensidig eller etter avtale med eller i forståelse med de kompetente myndigheter i den annen stat. Vi viser i denne sammenheng til ligningsloven §9-5 nr. 2 bokstav c.
Finansdepartementet antar derfor at de hensyn som ligger til grunn for at ombudsmannen ikke skal behandle en klage som skattyteren kan få overprøvd av et høyere forvaltningsorgan, er de samme enten en skattyter kan få overprøvd saken sin i medhold av ligningsloven eller i medhold av den særlige overprøvingsadgangen som følger av den enkelte skatteavtale. Dette kan forventes å bety at ombudsmannen normalt ikke vil avgi uttalelse i saker hvor de kompetente myndigheter eller skattyter selv fortsatt har adgang til overprøving i medhold av en skatteavtale.
…
Når det gjelder uttalelsen til Follo likningskontor av 16. november 2004, med referansen 2004/2405, har ombudsmannen anmodet ligningsmyndighetene om at saken om skattemessig bosted etter avtalen behandles på nytt. På bakgrunn av at de kompetente myndigheter i begge land og skattyteren selv fremdeles har adgang til å ta opp spørsmålet om skatteavtalemessig bosted, legger departementet imidlertid til grunn at det i den konkrete saken ikke skal foretas en endring av den norske ligningen, med mindre endringen er et resultat av en gjensidig overenskomst etter artikkel 28 i den nordiske skatteavtalen.
Departementet antar at skattyteren har tatt saken opp med ombudsmannen fordi han på grunn av dobbelt avtalebosted er blitt utsatt for en uønsket og utilsiktet dobbeltbeskatning av inntektene sine. Hvis skattyteren i dette tilfellet fortsatt ønsker å eliminere en foreliggende dobbeltbeskatning, vil den korrekte fremgangsmåten være at skattyteren selv anmoder de kompetente myndigheter i et av landene om å innlede forhandlinger om en gjensidig overenskomst om dette spørsmålet. Denne fremgangsmåten vil for skattyteren være den eneste effektive fremgangsmåte for å sikre seg mot en uønsket dobbeltbeskatning. Samtidig vil den hindre en utilsiktet ikke-beskatning. Den gjensidige overenskomsten vil være bindende for skattemyndighetene (og domstolene), og vil om nødvendig medføre en omligning av skattyterens inntekter i det ene eller i begge land.
Departementet har i brev av i dag anmodet Skattedirektoratet om at skattyteren blir informert om denne fremgangsmåten. Skattyteren vil også bli underrettet om at han som grunnlag for en henvendelse til kompetent myndighet, må redegjøre for hvordan inntektene er beskattet i begge land og påvise den aktuelle dobbeltbeskatningen.»
Etter korrespondansen med Finansdepartementet ble saken endelig avsluttet fra min side ved nedenstående uttalelse i juni 2007:
«Ombudsmannens behandling av klager på norske skattemyndigheters standpunkt til skattyters bosted etter skatteavtale.
I etterkant av min uttalelse 16. november 2004 har det vært en nyttig informasjons- og meningsutveksling i korrespondansen med Finansdepartementet.
På bakgrunn av den informasjonen Finansdepartementet har gitt meg i denne korrespondansen, har jeg kommet til at klager til ombudsmannen på norske skattemyndigheters standpunkt til skattyters bosted etter skatteavtale ikke alltid vil egne seg for realitetsbehandling her. Hvis det ikke fremgår tilsynelatende klart av saksdokumentene at skattyter for det/de år klagen gjelder faktisk har tatt konsekvensen av sin egen oppfatning om å være skattemessig bosatt i det andre avtalelandet og således har oppgitt hele sin inntekt samsvarende med globalinntektsprinsippet til myndighetene i dette avtalelandet, vil saken ikke være egnet for nærmere undersøkelse her. I saker hvor det ikke synes å være grunnlag for tvil om at skattyter har oppfylt sin opplysningsplikt i samsvar med globalinntektsprinsippet i det landet skattyter mener seg bosatt etter skatteavtalen, og saken også ellers synes egnet for ombudmannsbehandling, er jeg innstilt på fortsatt å være åpen for å undersøke bostedsspørsmål etter skatteavtalene nærmere. Realitetsbehandling her vil som kjent normalt først være aktuelt når saken er ferdig behandlet i de ordinære interne klageorganer etter ligningsloven på lik linje med andre klagesaker knyttet til skatt og ligning.
Selv om ombudsmannens uttalte mening i en konkret sak ikke er bindende, finner jeg grunn til å minne om at det er Stortingets forutsetning at forvaltningen – også alle organer innen skatte- og ligningsforvaltningen – i alminnelighet bør innrette seg i forhold til ombudsmannens anbefaling. Selv om endelig avklaring av en tvist om skattemessig bosted etter skatteavtale administrativt tilligger de sentrale skattemyndigheter, er det vanskelig å se særskilte grunner til at det på generelt grunnlag bør gjøres unntak for ombudsmannsuttalelser som gjelder den norske ligningsforvaltningens fortolkning av skatteavtalenes bostedsbestemmelser. Hvis uttalelsen gjelder en sak som grunnet kompliserte faktiske forhold kanskje reiser vanskelige faktiske bevisspørsmål og som det senere viser seg at ombudsmannen ikke hadde fått full kjennskap til og oversikt over da uttalelsen ble gitt, vil det naturligvis kunne være riktig av forvaltningen å ta opp med ombudsmannen hans syn på forvaltningens anvendelse av skatteavtalens bostedsbestemmelser i den konkrete saken.
For øvrig fastholder jeg betydningen av ombudsmannens funksjon som rettsikkerhetsgaranti også i disse sakene.
…
Om skattyters rettigheter og plikter i forhold til anmodning om løsning av skatteavtaletvist ved gjensidig avtale
Den generelle redegjørelsen Finansdepartementet har gitt […] for de prosedyrer og saksbehandlingsregler som skal følges når en skattyter anmoder de kompetente myndigheter etter skatteavtalen om å innlede forhandlinger med sikte på en gjensidig avtale til løsning av en skatteavtaletvist om skattyters bosted, fremstår samlet sett som opplysende og utførlig. Det hadde likevel vært ønskelig med tallmateriale som kunne gitt innsikt i hvor ofte det i praksis forekommer at slike forhandlinger innledes med sikte på å komme frem til en gjensidig avtale om et bostedsspørsmål i en konkret sak.
Jeg tar likevel til etterretning at Finansdepartementet fastholder at det vil være mest hensiktsmessig for skattyter å ta kontakt med de kompetente myndigheter i det land hvor skattyter mener seg bosatt etter skatteavtalen. Derfor har jeg ingen avgjørende kritiske bemerkninger til at kompetent myndighet i Norge som hovedregel vil begrense seg til å videreformidle skattyters anmodning til de kompetente myndigheter i det andre avtalelandet om skattyter mener seg bosatt etter skatteavtalen der, men likevel foretrekker å rette sin anmodning om at det opptas forhandlinger med sikte på inngåelse av en gjensidig avtale til kompetent myndighet i Norge.
Jeg har ellers merket meg at i følge departementet skal skattyteren etter de saksbehandlingsregler som gjelder kunne være forvisset om at myndighetene i begge stater vil sitte med de samme opplysningene under forhandlingene. Dessuten at skattyteren i følge departementet vil ha innsynsrett i saksdokumentene samt uttalerett i løpet av forhandlingene og at disse rettighetene skal bli ivaretatt på en slik måte at vedkommende faktisk og praktisk gis full anledning til å fremføre sine argumenter for de kompetente myndigheter og eventuelt supplere disse etter at forhandlingene er kommet i gang.
Det er likevel fortsatt min oppfatning at slik informasjon som Finansdepartementet nå har gitt meg om prosessen, funksjonen og de rettslige og faktiske konsekvenser av denne tvisteløsningsordningen etter skatteavtalene generelt synes vanskelig tilgjengelig for interesserte skattytere. En skattyter som får behov for slik kunnskap på grunn av en konkret sak, vil da som regel alt være i kontakt med de lokale og/eller sentrale ligningsmyndigheter om den aktuelle skatteavtalesaken. Jeg tar det derfor som gitt at vedkommende om nødvendig vil bli henvist videre til ligningsmyndigheter med tilstrekkelig faglig innsikt til å gi skattyter den informasjon og veiledning vedkommende ønsker/har behov for om denne tvisteløsningsordningen. Jeg finner derfor nå ikke grunn til å gå nærmere inn på denne tilgjengelighetsproblematikken på generelt grunnlag.
Den konkrete saken.
Ved undersøkelse av sak 2004-2405 her ble det ikke særskilt vurdert hvorledes skattyter faktisk hadde forholdt seg til sin status som skattemessige bosatt i Sverige etter intern svensk rett og etter den nordiske skatteavtalen slik de lokale svenske skattemyndigheter angivelig tolket denne. Jeg har derfor ikke grunnlag for å ha noen mening om skattyteren i denne saken hadde etterstrebet å gi skattemyndighetene i Sverige full innsikt i sin «globalinntekt» for de år denne klagen gjaldt. Av denne grunn har jeg nå ikke lenger innsigelser til Finansdepartementets standpunkt om at denne saken eventuelt må finne sin løsning ved gjensidig avtale mellom avtalelandenes kompetente myndigheter hvis skattyter fortsatt mener at det gjeldende vedtaket i overligningsnemnda om bostedsspørsmålet etter skatteavtalen er uriktig.»
2 Meldingen for 2005
Samordning av stønad til livsopphold fra Aetat med introduksjonsstønad for nyankomne innvandrere
(Sak 2005/836)
Nr. 42 (s. 185-187)
På bakgrunn av min uttalelse foreslo Kommunal- og regionaldepartementet i Ot.prp. nr. 60 (2006-2007) å endre lov om introduksjonsordning og norskopplæring for nyankomne innvandrere 4. juli 2003 nr. 80 (introduksjonsloven) §12 annet ledd «slik at den gir klarhet i hvilke ytelser fra Arbeids- og velferdsetaten som tilfaller kommunen og hvilke som tilfaller den enkelte deltaker på introduksjonsprogrammet.» Introduksjonsloven §12 annet ledd ble endret i tråd med forslaget i Ot.prp. nr. 60 (2006-2007) ved lov 29. juni 2007 nr. 43 og lyder nå:
«Dersom vedkommende som en del av introduksjonsprogrammet deltar i opplæring som utløser stønad til livsopphold, barnetillegg, tilsynstillegg for barn og andre familiemedlemmer, borteboertillegg eller reisetillegg fra Arbeids- og velferdsetaten tilfaller stønaden kommunen.»
3 Meldingen for 2006
Innsyn i dokumenter i traktatbruddssak for EFTA-domstolen
(Sak 2006/1520)
Nr. 4 (s. 55-60)
Etter å ha tatt opp saken med de berørte stater og organisasjoner, ga departementet innsyn i innleggene fra Island, Nederland og Finland samt ESAs replikk og Norges tilsvar. De øvrige statene og Kommisjonen ønsket ikke at offentliggjøring skulle finne sted, og departementet mente på denne bakgrunn at offentliggjøring ville kunne skade forholdet til de enkelte land/organisasjoner og at dokumentene kunne og burde unntas etter offentlighetsloven §6 første ledd nr. 1.
Med de undersøkelser som departementet hadde foretatt, fant jeg å kunne la saken bero med den forklaring som var gitt.
Innsyn i dokumenter hos Konkurransetilsynet – taushetsplikt om forretningsforhold
(Sak 2006/902)
Nr. 8 (s. 67-70)
Konkurransetilsynet behandlet saken på nytt, og kom med ett unntak til at de aktuelle dokumentene ikke inneholdt taushetsbelagt informasjon. Det var særlig lagt vekt på at opplysningene ikke lå i kjerneområdet for taushetsplikten, at det hadde gått en viss tid og skjedd betydelige endringer i markedet, og at flere av bestemmelsene i avtalen var alminnelige eller standardbestemmelser i slike avtaler. Videre la tilsynet til grunn at enkelte av opplysningene var allment kjent, og at en offentliggjøring av opplysningene ikke ville kunne medføre risiko for tap eller redusert gevinst for selskapet. Tilsynet viste i denne sammenheng til at selskapet heller ikke hadde forklart nærmere hvorfor en frigivning av opplysningene ville kunne føre til tap eller redusert gevinst for selskapet, slik at tilsynet i stor utstrekning måtte bygge på egne vurderinger av de omstridte opplysningene. Konkurransetilsynet konkluderte med at det ikke ville være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde opplysningene, og at opplysningene derfor ikke var underlagt taushetsplikt.
Jeg fant å kunne la saken bero med den fornyede behandlingen Konkurransetilsynet hadde gjort.
Tjenstlig tilrettevisning etter interne ytringer fra lærer ved en av Forsvarets skoler
(Sak 2005/2115)
Nr. 13 (s. 84-87)
Forsvarsstaben opplyste at saken hadde fått sin endelige avslutning etter et møte mellom A, ledelsen ved skolen og forsvarsstaben. En representant fra Forskerforbundet deltok i møtet sammen med A. I møtet innrømmet skolen at det ikke fantes grunnlag for å gi skriftlig, tjenstlig tilrettevisning, og beklaget at dette hadde skjedd og at saken hadde heftet ved A i så lang tid. Forsvaret erkjente også at det ikke hadde vært grunnlag for å stille spørsmål ved As ansettelsesforhold, slik skolesjefen hadde gjort i et brev til A. Det ble i møtet videre opplyst at Forsvaret ønsket å tilrettelegge de siste årene av As yrkeskarriere «på en måte som blir mest mulig meningsfull» for A.
Tilsetting av spesialsykepleier – negative faktiske opplysninger ble ikke forelagt søkeren til uttalelse
(Sak 2005/1589)
Nr. 18 (s. 96-98)
Sykehuset ga ingen tilbakemelding på om det var foretatt en ny vurdering av innsynsspørsmålet. Som følge av et purrebrev til sykehuset, med kopi til klageren, tok klagerens advokat kontakt. Det ble opplyst at klageren hadde brakt saken om tilsetting av spesialsykepleier inn for domstolene, og at han med dette var gitt fullt innsyn i de opplysningene som sykehuset tidligere hadde unntatt fra innsyn.
Klagerens søksmål mot sykehuset endte for øvrig med at han ble tilkjent erstatning som følge av forbigåelse ved tilsetting av spesialsykepleier.
Tilsetjing av undervisningsinspektør – utanforliggjande omsyn
(Sak 2006/1032)
Nr. 20 (s. 99-100)
Etter ein fornya gjennomgang av kvalifikasjonsvurderinga, haldt kommunen fast ved vurderinga. Eg fant etter dette ikkje grunn til å gå vidare med saka.
Tildeling av behandlingshjelpemiddel – klagerett og klageinstans
(Sak 2005/903)
Nr. 32 (s. 135-139)
Jeg tok Helse- og omsorgsdepartementets svar til etterretning. Deretter vurderte jeg realiteten i avslaget klageren hadde fått på søknaden om varig utlån av en bærbar oksygenkonsentrator. Det ble ikke funnet grunnlag for å rette avgjørende rettslige innvendinger mot avslaget, som var basert på en helsefaglig vurdering foretatt av Sosial- og helsedirektoratet. Jeg forsto det slik at det var lagt til grunn et nødvendighetskriterium og stilte spørsmålet «om ikke det rettslige vurderingstemaet for departementets avgjørelse burde vært uttrykt klarere i vedtaket». Avslutningsvis uttalte jeg at klageren kan ta opp spørsmålet om varig utlån på ny hvis hennes situasjon skulle bli vanskeligere.
Tildeling av avtalehjemler for fysioterapeuter i privat praksis
(Sak 2004/3371)
Nr. 33 (s. 139-147)
Etter at det var minnet om saken herfra, opplyste kommunen i brev 3. januar 2008 at klageren hadde stevnet kommunen for retten i tildelingssaken. Ved tingrettens dom 18. oktober 2007 ble kommunen dømt til å betale klageren 250 000 kroner i erstatning for økonomisk tap som følge av saksbehandlingsfeil. Det ble opplyst at klageren hadde anket erstatningsutmålingen inn for lagmannsretten og at kommunen i desember 2007 sendte anketilsvar og erklærte aksessorisk motanke.
Skadelidtes plikt til å begrense et tap ved feilinformasjon fra trygdekontoret
(Sak 2006/666)
Nr. 34 (s. 148-150)
På bakgrunn av min uttalelse revurderte Arbeids- og inkluderingsdepartementet den tidligere beslutningen om at A hadde plikt til å melde seg som arbeidssøker for å begrense sitt økonomiske tap. I departementets brev til Arbeids- og velferdsdirektoratet het det blant annet:
«Etter omstendighetene finner Arbeids- og inkluderingsdepartementet under noen tvil grunn til å omgjøre sitt vedtak slik at A ikke pålegges plikt til skadebegrensning etter skadeserstatningsloven §5-1 nr. 2. Vår tvil skyldes at den skadebegrensning som A etter vedtaket ble forutsatt å bidra med, besto i å benytte seg av det vanlige tilbudet for arbeidsløse etter at hun hadde fått en viss tid til å områ seg. Ordinært bør det i tilsvarende situasjoner kunne forutsettes at skadelidte benytter seg av dette tilbudet, men på den annen siden gjør det seg spesielle hensyn gjeldende i forhold til eldre arbeidstakere. Dette har også kommet til uttrykk i lovreglene om ytelser til arbeidsløse.
Den konkrete fastsettelsen av erstatningsbeløpet forutsettes foretatt av Arbeids- og velferdsdirektoratet etter følgende retningslinjer:
Erstatningsbeløpet utmåles på grunnlag av arbeidsinntekten i den stilling som A hadde i B, men da med det inntektsnivå som var aktuelt på det tidspunkt erstatningskravet ble satt fram.
Lønn beregnes for tiden fra hun fratrådte sin stilling til og med den måned da hun fyller 67 år.
Dersom situasjonen var slik at fortsatt arbeid ville ha ført til at vilkårene for AFP ble oppfylt, bør imidlertid erstatningen beregnes på grunnlag av AFP fra dette tidspunkt.
Det gjøres fradrag for det beløp som tidligere er utbetalt i erstatning, inkludert renter for tiden etter erstatningskravets framsettelse.
Det gjøres fradrag for offentlige ytelser til livsopphold som A har mottatt fram til oppgjørstidspunktet.
Det beregnes forsinkelsesrenter av det nettobeløp som framkommer etter retningslinjene ovenfor fra en måned etter erstatningskravets framsettelse.»
Etter dette ble saken avsluttet her.
Kontroll av kommunikasjon med advokat i fengselsavdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå – prøveløslatelse – innsyn
(Sak 2005/1027)
Nr. 42 (s. 167-177)
Kriminalomsorgens sentrale forvaltning (KSF) kom tilbake til saken i brev 23. januar 2007 og opplyste at min uttalelse var tatt til etterretning. Det fremgikk at KSF hadde merket seg uttalelsen om at det kunne se ut som spørsmålet om partsinnsyn ikke var behandlet tilstrekkelig grundig i første omgang, og at KSF ble bedt om å merke seg det for fremtidige saker. KSF opplyste at håndteringen av saker der straffegjennomføringsloven §7 c er benyttet, ville bli tatt opp med regionene i kriminalomsorgen på generelt grunnlag.
I forhold til min anmodning om at KSF på nytt vurderte spørsmålet om å gi innsyn i de opplysningene som var unntatt partsinnsyn i Oslo fengsels brev 26. april 2004 og Ringerike fengsels brev 25. april 2005, ble det opplyst at KSF etter en fornyet vurdering fant at det fortsatt var grunnlag for å unnta en setning i det aktuelle avsnittet i det førstnevnte brevet, ettersom det ble ansett utilrådelig ut fra sikkerhetsmessige hensyn å gi A innsyn i dette. For øvrig fremgikk det at KSF etter en fornyet vurdering ikke lenger fant grunnlag for å unnta de øvrige opplysningene fra partsinnsyn i medhold av straffegjennomføringsloven §7 c. Det fremgikk at KSF hadde oversendt kopi av en ny sladdet utgave av det aktuelle brevet til As advokat, der bare en setning var unntatt innsyn.
Når det gjaldt Ringerike fengsels brev 25. april 2005, opplyste KSF at det etter fornyet vurdering ikke lenger ble ansett å foreligge grunnlag for å unnta de aktuelle opplysningene fra partsinnsyn etter straffegjennomføringsloven §7 c. Det fremgikk at en kopi av dette brevet i usladdet versjon var sendt til advokaten.
I forhold til spørsmålet om å gi advokaten innsyn i dokumenter under pålegg om taushetsplikt, viste KSF til at det ikke kunne sees å være anmodet om dette fra advokatens side, men at det ville bli vurdert dersom en slik anmodning senere skulle bli fremsatt. Advokaten fremsatte deretter en slik anmodning, hvoretter KSF ga innsyn i de aktuelle opplysningene under pålegg om taushetsplikt, likevel slik at navn på andre innsatte var fjernet.
As advokat henvendte seg på nytt hit i brev 10. mars 2007. I brevet ba han om en fornyet vurdering av avslagene på innsyn for sin klient i Oslo fengsels brev 26. april 2004 og Ringerike fengsels notat 23. februar 2005. Det fremgikk av et av vedleggene til advokatens brev at han samme dag hadde klaget til KSF over avslagene på slikt innsyn. Etter telefonhenvendelser herfra til KSF ble det opplyst at saken fortsatt var til behandling og at den ville munne ut i et vedtak fra Kongen i statsråd. Under henvisning til ombudsmannsloven 22. juni 1962 nr. 8 §4 første ledd bokstav b kunne innsynsspørsmålet ikke lenger behandles av ombudsmannen.
Advokaten tok i ovennevnte brev også opp enkelte rettsikkerhetsmessige problemstillinger knyttet til informasjonsflyten mellom politiet og kriminalomsorgen, og bruken av politiopplysninger som grunnlag for avgjørelser i kriminalomsorgen. I sitt svar til advokaten uttalte ombudsmannen at dette var et spørsmål som han også hadde merket seg ved behandlingen av andre saker, og som det ville bli vurdert å ta opp på generelt grunnlag med kriminalomsorgen.
Fastsetting av tilleggstid i botiden ved søknad om norsk statsborgerskap – betydningen av fellesdommer og deldommer
(Sak 2005/1856)
Nr. 49 (s. 193-198)
Departementet kom tilbake til saken i brev 27. februar 2007 og opplyste at uttalelsen var oversendt til Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda. I oversendelsesbrevet til direktoratet og nemnda ga departementet uttrykk for at det var enig i mitt syn på betydningen av fellesdommer ved fastsetting av tilleggstid på grunn av straffbare forhold ved søknad om statsborgerskap, jf. statsborgerrettsloven 8. desember 1950 nr. 3. Departementet ga videre uttrykk for at det samme synet måtte gjelde ved beregningen av karenstid etter statsborgerloven 10. juni 2005 nr. 51.
I forhold til praksisen knyttet til beregning av tilleggstid og karenstid ved dommer som består av flere reaksjoner (deldommer), opplyste departementet at det ville vurdere om det var grunn til å foreta endringer i statsborgerforskriften 30. juni 2006 nr. 756. Det het videre at et eventuelt forslag ville bli sendt ut på høring.
Jeg ga i brev 5. mars 2007 til departementet uttrykk for at jeg hadde merket meg departementets syn og den varslede gjennomgangen av forskriften. Departementet ble bedt om å holde ombudsmannen orientert om den videre oppfølgingen.
Saksbehandling forut for etterberegning av merverdiavgift og ileggelse av tilleggsavgift – gransking etter forvaltningsloven §15
(Sak 2005/1900)
Nr. 59 (s. 234-238)
Klagenemnda for merverdiavgift vurderte saken på nytt i lys av min uttalelse og en etterfølgende korrespondanse mellom klageren og avgiftsmyndighetene, og stadfestet det tidligere vedtaket i saken. Klagenemndas nye vurdering ble tatt til etterretning. Behandlingen av saken ble deretter avsluttet her.
Merverdiavgift for advokattjenester knyttet til rettspleien – forholdet til Grunnloven §98
(Sak 2004/2652)
Nr. 60 (s. 238-242)
Finansdepartementet kommenterte min uttalelse i et brev 27. mars 2007 hit.
«Sivilombudsmannen la i sin uttalelse 31. mai 2006 til grunn at lovendringen som førte til at det ble lagt merverdiavgift på omsetning av advokattjenester knyttet til sakførsel for domstolene, ikke er grunnlovsstridig. Etter ombudsmannens syn harmonerer lovendringen likevel mindre godt med de hensyn som lå bak vedtakelsen av Grunnloven §98. Ombudsmannen stiller på denne bakgrunn spørsmål ved om man står overfor en «mangel» ved lovgivningen og den forvaltningspraksis vi har om merverdiavgift på advokattjenester, jf. ombudsmannsloven §11. Ombudsmannen viser til at departementet har mulighet til å fremme forslag om endringer i merverdiavgiftsloven eller i forskrifter til denne.
Finansdepartementet har merket seg ombudsmannens syn om at avgiftsbelegging av advokattjenester i tilknytning til rettspleien harmonerer mindre godt med de hensyn som lå bak vedtakelsen av Grunnloven §98. Departementet er enig med ombudsmannen i at det generelt høye kostnadsnivået knyttet til rettergang kan svekke individets muligheter og adgang til en effektiv bruk av domstolene. Som ombudsmannen er inne på, skyldes dette flere forhold, hvorav advokatenes ressursbruk og timepriser står sentralt. Innføringen av merverdiavgift på advokattjenester må erkjennes å ha fordyret private parters bruk av domstolene ytterligere. Man kan si at avgiftsbelastningen gjør en dyr og viktig tjeneste enda dyrere.
Dette er imidlertid ikke nødvendigvis noe godt argument for avgiftsfritak. Avgiften utgjør en femdel av samlet pris, og bestemmes av de faktorer som utgjør de fire første femdelene av prisen. Avgiftssystemets avlastning for advokatenes inngående avgift gjennom fradragsrett bidrar dessuten til å redusere disse fire første femdelene noe. Uten avgiftsplikt for advokatene ville deres (da ikke fradragsberettigede, inngående avgift) bli belastet klientene i stedet. For prosesskostnader er systemet for øvrig slik at den vinnende part (som i utgangspunktet hadde størst grunn til å initiere domstolsbehandling og advokatkostnader ved det) ofte blir kompensert for sine kostnader gjennom tilkjenning av saksomkostninger fra den tapende part. At det er ekstra dyrt å tape en privat rettssak, har selvsagt sine negative sider. Men det er en del av den vurdering om prosessrisiko som enhver part i en rettslig tvist må foreta før det evt. ender med rettssak. Vi har ikke noe grunnlag for å anta at spørsmålet om avgiftspåslag eller ei på advokatsalærene blir utslagsgivende for slike vurderinger av prosessrisiko i et større antall tilfeller.
Departementet ser ikke god nok grunn til å foreslå endringer i lovverket som medfører at advokattjenester, som ytes i forbindelse med saksførsel for domstolene, unntas fra merverdiavgiftsplikt, eller at det lempes på plikten til å betale merverdiavgift, for eksempel ved at det settes en lavere avgiftssats enn det som er vanlig. Ved denne vurderingen legger departementet særlig vekt på at merverdiavgiften i utgangspunktet er en generell forbruksavgift. Også advokattjenester i private rettssaker er forbruk (til sikring av juridiske rettigheter m.v.), på samme måte som tjenester til fysisk sikring, sakkyndiges tjenester m.v. Inntektene fra merverdiavgiften bidrar i stor grad til å finansiere offentlig virksomhet og således også eksempelvis domstolsapparatet. Advokattjenester er avgiftspliktige i de fleste EU-land, og et unntak for merverdiavgift på domstolsrelaterte advokattjenester ville medføre meget vanskelige avgrensningsproblemer. Det vises til den vurdering departementet gjorde av disse spørsmål i forbindelse med merverdiavgiftsreformen 2001 (Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) side 85-86), jf. ombudsmannens uttalelse side 8.
Forholdet til Grunnloven var ikke eksplisitt fremme ved stortingsbehandlingen av den nye avgiftsplikten for advokater. Men Stortinget har vurdert det slik at de fordyrelser av advokattjenestene som avgiftsplikten ville medføre, kunne anses akseptable ut fra hensynet til borgerne og deres behov for rettergang og advokattjenester til det formål. Denne politiske vurdering må være tilstrekkelig til å si at de konstitusjonelle hensyn i saken er ivaretatt. Motivene bak Grunnloven §98 må for øvrig ses i lys av datidens uvilje mot at borgerne skulle bli utsatt for både sportler og statskasseavgift ved bruk av domstolene. Motivene fra 1814 har etter vårt syn liten overføringsverdi på utformingen av den alminnelige forbruksbeskatning i dagens Norge. De underliggende hensyn om å holde borgernes kostnader til rettssaker på et akseptabelt nivå, må i dag kunne ivaretas på fritt politisk grunnlag, med de virkemidler som anses egnede i dagens situasjon.
I saker av stor velferdsmessig eller personlig betydning vil de som har særlig svak økonomisk evne til å dekke utgiftene til juridisk bistand, kunne få hjelp gjennom rettshjelpsordningen. Denne ordningen ble også styrket ved innføringen av avgiftsplikten på advokattjenester i 2001. Ordningen med fri rettshjelp gjelder imidlertid ikke alle typer saker, og i mange sakstyper er fri rettshjelp forbeholdt dem som har formue og inntekt under bestemte grenser. Myndighetene har derfor vurdert det som nødvendig også å treffe andre, mer generelle tiltak for å redusere kostnadene ved å føre en rettssak. Et sentralt formål med den nye tvisteloven, som trer i kraft 1. januar 2008, er å etablere prosessregler som alt i alt vil gjøre domstolsbehandlingen av en sivil sak mindre kostbar. Målet om at prosessen skal ha et forsvarlig kostnadsnivå er blant annet kommet til uttrykk i tvisteloven §1-1 annet ledd, der det fremgår at saksbehandlingen og kostnadene skal stå i et rimelig forhold til sakens betydning. De nye reglene om småkravsprosess legger dessuten sterke bindinger på omkostningsansvaret. Dette anser vi som vesentlig bedre tiltak enn å lempe på avgiftsplikten. Reduserte advokatkostnader vil i seg selv også redusere avgiftsbelastningen. På lengre sikt bør økt konkurranse blant tilbyderne av advokattjenester kunne bidra til et mer nøkternt kostnadsnivå i private rettssaker.»
Jeg skrev deretter til Finansdepartementet 17. april 2007:
«Jeg takker for Finansdepartementets redegjørelse i svarbrevet hit 27. mars 2007 og har notert meg at Finansdepartementet ikke ser god nok grunn til å foreslå endringer i lovverket eller gjennomføre administrative tiltak som kunne bidra til å redusere avgiftene forbundet med de tjenester advokatene yter i forbindelse med rettspleien. Jeg finner imidlertid grunn til å understreke betydningen blant annet dette får for at det foreligger adekvate rettshjelpsordninger, særlig i saker av stor velferdsmessig eller personlig betydning for den enkelte. En kopi av dette brev er derfor sendt Justis- og politidepartementet til orientering sammen med en kopi av min uttalelse 31. mai 2006.»
Min behandling av saken ble etter dette avsluttet her.
Etterberegning av investeringsavgift og ileggelse av tilleggsavgift
(Sak 2005/581)
Nr. 61 (s. 242-247)
På bakgrunn av min uttalelse behandlet Klagenemnda for merverdiavgift saken på nytt og vedtok å frafalle tilleggsavgiften. Behandlingen av klagen ble etter dette avsluttet her.
Dispensasjon fra vernebestemmelser i naturreservat
(Sak 2005/1180 og 2007/528)
Nr. 67 (s. 262-265)
På bakgrunn av min uttalelse behandlet Direktoratet for naturforvaltning saken på nytt. Direktoratet fant ikke grunnlag for å endre tidligere vedtak 2. juni 2005 der direktoratet stadfestet fylkesmannens vedtak om dispensasjon fra vernebestemmelser for bygging av basestasjon i Lian naturreservat.
Direktoratet la i sin fornyede vurdering bl.a. til grunn at det ikke forelå omgjøringsadgang, og det ble derfor ikke funnet riktig å be tiltakshaveren om å foreta ytterligere undersøkelser om mulighetene for alternativ plassering. Det ble videre konkludert med at argumentene for omgjøring ikke var vesentlig mer tungtveiende enn argumentene mot.
Jeg forela deretter saken for Miljøverndepartementet, som i brev hit la til grunn at direktoratets vedtak ikke kunne anses som ugyldig, selv om begrunnelsen for vedtaket syntes noe mangelfull. Det ble anført at denne saksbehandlingsfeilen ikke hadde virket bestemmende på vedtakets innhold, jf. forvaltningsloven §41. Departementet fremholdt at mulighetene for alternativ plassering til en viss grad ble vurdert av direktoratet i forbindelse med klagebehandlingen, at en slik passering ville kunne bli mindre aktuelt pga. negative konsekvenser i forbindelse med en eventuell flytting og at en allerede oppført mast etter all sannsynlighet ikke vil påvirke det biologiske mangfoldet negativt. Departementet hadde ingen merknader til direktoratets vernefaglige vurdering.
Jeg fant deretter å kunne la saken bero med den vurdering departementet hadde foretatt.
Usaklig forskjellsbehandling i reguleringssak
(Sak 2005/1337)
Nr. 68 (s. 265-267)
Fylkesmannen opplyste i senere brev hit at han tok min uttalelse til etterretning og at han ville legge ombudsmannens syn på spørsmålet om usaklig forskjellsbehandling til grunn. Fylkesmannen opphevet derfor Nord-Fron kommunestyres reguleringsvedtak som «delvis ugyldig». Videre ba fylkesmannen kommunen om å behandle planen på nytt.
Uriktig anvendelse av regler for utnyttingsgrad i reguleringsplan
(Sak 2005/777)
Nr. 69 (s. 267-274)
På bakgrunn av min uttalelse behandlet Fylkesmannen i Sør-Trøndelag saken på nytt. Fylkesmannen forela saken med en rekke spørsmål for Trondheim kommune. Etter en ny vurdering, som var utførlig begrunnet, valgte fylkesmannen å fastholde sitt opprinnelige vedtak. I denne forbindelse uttalte fylkesmannen bl.a.:
«Etter en gjennomgang av saken og i lys av ytterligere informasjon fra kommunen om saksgangen har Fylkesmannen kommet til at de besluttende organer i Trondheim kommune var klar over omfanget av utbyggingen da de ga innstillinger og til sist vedtok reguleringsplan for Rosenborg. Vi finner ikke at den begåtte saksbehandlingsfeilen knyttet til feil bruk av definisjon kan ha virket inn på innholdet i bystyrets vedtak. Reguleringsvedtaket er etter Fylkesmannes syn ikke ugyldig på dette grunnlag.»
Jeg uttalte etter dette at det etter mitt skjønn ikke kunne utelukkes at feilen som var begått, hadde virket inn på vedtakets innhold. Fylkesmannens nye vurdering måtte imidlertid tas til etterretning. Slik saken lå an, særlig med tanke på berørte tredjemenn, ble det ikke funnet grunn til å gå videre med saken. I denne vurderingen ble det også lagt vekt på tidsforløpet siden reguleringsplanen ble gitt og at bebyggelsen i stor grad allerede var oppført. Fylkesmannen ble bedt om for fremtiden å merke seg de synspunktene jeg hadde gitt uttrykk for i uttalelsen.
Bruksendring av campingplass – vilkår og saksbehandling
(Sak 2005/1564)
Nr. 75 (s. 300-304)
Fylkesmannen behandlet saken på nytt og la til grunn at en campingplass i seg selv ikke kan anses som et »anlegg» i plan- og bygningslovens forstand. Han vurderte kommunens vedtak i forhold til lovens §85 og kommunens vedtekt 27. juni 1991, og konkluderte med at vedtakene manglet tilstrekkelig hjemmel. Han opprettholdt dermed sin tidligere konklusjon om at kommunens vedtak var ugyldige og måtte oppheves, men kom denne gang til at saken måtte henvises til kommunen for videre behandling. Fylkesmannen skrev blant annet dette om den nye behandlingen:
«6.1 Ny behandling av søknaden
I forbindelse med den nye behandlingen må det avklares om søknaden av 27. februar 1995 fortsatt har aktualitet for noen av campingvognene som er oppstilt på plassen. Fylkesmannen antar i denne forbindelse at søknaden, innenfor rammen av pbl. §85, kun kan anses å gjelde de campingvogner og bobiler som enten stod på plassen på søknadstidspunktet eller som skulle plasseres der sommeren 1995. Campingvogner og bobiler som ble plassert på et senere tidspunkt, eller som etter dette har vært flyttet fra stedet, men senere blitt plassert der igjen kan neppe anses å være omfattet av søknaden. I den grad det på plassen fortsatt er plassert noen konstruksjon som med rimelighet kan anses omfattet av søknaden forutsetter dette at konstruksjonen har vært plassert samme sted i minst 12 år. Kommunen må i så fall vurdere om ikke disse konstruksjonene har antatt en så langvarig plassering at de faller utenfor rammene av pbl. §85 andre ledd. Det vises i denne forbindelse til KRDs rundskriv H-09/05 kap. 4.
6.2 Krav om søknad i medhold av pbl. § 93
Dersom noen av konstruksjonene har vært plassert utover rammen av pbl. §85 andre ledd må kommunen i medhold av pbl. §10-1 vurdere om det må kreves ordinær søknad etter pbl. §93. Fylkesmannen vil i denne forbindelse opplyse at det ut fra vårt ståsted fremstår som noe usikkert når en campingvogn som fortsatt må anses transportabel i pbl. §85 sin forstand er å anse som varig ved plassering på campingplass. Det vises her til det som fremgår av departementets rundskriv H-09/05 pkt. 4.1 og 4.2 sett i sammenheng med pkt. 5.»
Klage på gebyr – «Gjenopptakelse» av «henlagt» byggesak
(Sak 2006/568)
Nr. 77 (s. 308-309)
På bakgrunn av min uttalelse tok Oslo kommune opp byggesaken til behandling uten ileggelse av gebyr. Kommunen fant at det var grunnlag for å utstede ferdigattest.
Klagerett på avgjørelse fattet av Statskog etter seterforskriften
(Sak 2005/922)
Nr. 80 (s. 315-320)
På bakgrunn av min uttalelse behandlet Statens landbruksforvaltning (SLF) klagen på nytt. SLF innrømmet klagerett på Statskogs avgjørelse og tok saken opp til behandling.
I brev fra Landbruks- og matdepartementet 8. oktober 2007 ble det opplyst at departementet hadde tatt hensyn til uttalelsen i forbindelse med at seterforskriften ble endret 27. mars 2007. Departementet anførte blant annet:
«Dette kommer bl.a. frem ved at uttrykket «vedtak» ikke ble endret ved endringsforskrift av 27. mars 2007 nr. 358. Departementets tidligere syn på §3, slik det kom til uttrykk i forslaget som ble sendt på høring, er heller ikke opprettholdt i merknadene til bestemmelsen i rundskriv M-3/2007 om forskrift om seter og tilleggsjord m.m. i statsallmenningane. Videre er §25 endret, slik at bestemmelsen ikke lenger viser til enkeltvedtak etter bestemte hjemler i forskriften, men enkeltvedtak i sin alminnelighet.»
Varig fritak fra boplikt – spørsmål om eiendommen kunne «nyttast til landbruksdrift», jf. odelsloven §1, eller anses som «jord- og skogbrukseiendom», jf. konsesjonsloven §5
(Sak 2004/2672)
Nr. 82 (s. 322-327)
Jeg uttalte at det var tvilsomt om eiendommen kunne anses som en odelseiendom eller som en jord- og skogbrukseiendom etter konsesjonsloven §5. Fylkeslandbruksstyret ble derfor bedt om å behandle saken på nytt. Fylkeslandbruksstyret ble gjort oppmerksom på at de generelle spørsmål saken reiser om forholdet mellom odelsloven og konsesjonsloven, ville bli tatt opp med Landbruks- og matdepartementet. Fornyet behandling ble derfor stilt i bero. Landbruks- og matdepartementet ga i sitt svar på min generelle henvendelse uttrykk for at tolkningen av konsesjonsloven §5 annet ledd og odelsloven §1 bør harmoniseres, og at det ikke skal være forskjellige terskler for når boplikt oppstår. Se ombudsmannssak 06/2208 (inntatt i kap. IV som sak nr. 97). Under henvisning til departementets vurdering og til at fylkeslandbruksstyret hadde kommet til at eiendommen ikke lenger kunne anses som odlingsjord, la fylkeslandbruksstyret til grunn at eiendommen ikke lenger kunne regnes som jord- og skogbrukseiendom som var underlagt lovbestemt boplikt etter konsesjonsloven §5 andre ledd.