Kap. V – Referat av saker av alminnelig interesse, jf. instruksen § 12

Innledning

Etter ombudsmannsinstruksen § 12 skal årsmeldingen inneholde «en oversikt over behandlingen av de enkelte saker som Ombudsmannen mener har alminnelig interesse». Retningsgivende for utvalget av saker til meldingen er om saken anses å være representativ for sakstypen, om den er relevant som eksempel på saksbehandlingsfeil som er gjort, om saken er prinsipiell og rettsavklarende og om saken omhandler spørsmål av prinsipiell rettssikkerhetsmessig karakter.

Sakene er i stor utstrekning anonymisert. Bakgrunnen er bestemmelsene om taushetsplikt og dels hensynet til klagerne. Ettersom referater fra sakene publiseres og gjøres allment tilgjengelig, er klagernes navn gjennomgående ikke tatt med. Saker som er av særlig privat eller personlig karakter og som ikke kan anonymiseres tilstrekkelig, tas ikke med i meldingen.Sakene er inntatt i fulltekst nedenfor. For øvrig publiseres sakene fortløpende på ombudsmannens nettsted, www.sivilombudsmannen.no, og legges samlet ut på Lovdata, www.lovdata.no, én gang i året.Det løpende arbeidet med enkeltsakene og min kontakt med forvaltningen gir meg et generelt inntrykk av forvaltningens saksbehandling og virksomhet. Det er en fare for at mitt arbeid med enkeltsakene kan gi et fortegnet inntrykk av forvaltningens saksbehandling generelt. Klagesakene har jo sitt utspring i situasjoner der borgerne føler seg galt og urettferdig behandlet. På bakgrunn av den kontakten jeg ellers har med forvaltningen gjennom besøk og inspeksjoner, er det mitt inntrykk at de saker jeg har tatt med i meldingen er representative ut fra de ovennevnte kriteriene.Før referatet av de enkelte sakene, vil jeg trekke frem noen tema av mer overgripende karakter som arbeidet med årets klagesaker har gitt grunn til å kommentere.

Sakene er i stor utstrekning anonymisert. Bakgrunnen er bestemmelsene om taushetsplikt og dels hensynet til klagerne. Ettersom referater fra sakene publiseres og gjøres allment tilgjengelig, er klagernes navn gjennomgående ikke tatt med. Saker som er av særlig privat eller personlig karakter og som ikke kan anonymiseres tilstrekkelig, tas ikke med i meldingen.Sakene er inntatt i fulltekst nedenfor. For øvrig publiseres sakene fortløpende på ombudsmannens nettsted, www.sivilombudsmannen.no, og legges samlet ut på Lovdata, www.lovdata.no, én gang i året.Det løpende arbeidet med enkeltsakene og min kontakt med forvaltningen gir meg et generelt inntrykk av forvaltningens saksbehandling og virksomhet. Det er en fare for at mitt arbeid med enkeltsakene kan gi et fortegnet inntrykk av forvaltningens saksbehandling generelt. Klagesakene har jo sitt utspring i situasjoner der borgerne føler seg galt og urettferdig behandlet. På bakgrunn av den kontakten jeg ellers har med forvaltningen gjennom besøk og inspeksjoner, er det mitt inntrykk at de saker jeg har tatt med i meldingen er representative ut fra de ovennevnte kriteriene.Før referatet av de enkelte sakene, vil jeg trekke frem noen tema av mer overgripende karakter som arbeidet med årets klagesaker har gitt grunn til å kommentere.

Begrunnelsesplikten og betydningen for kontrollen med forvaltningens vedtak

Kravet til begrunnelse av forvaltningsavgjørelser er en sentral del av det alminnelige forsvarlighetsprinsippet i forvaltningen. Begrunnelsen skal blant annet tjene til å overbevise, slik at vedtaket blir godtatt som riktig og rettferdig. Begrunnelsesplikten er også motivert av hensynet til forvaltningen selv. Et krav om grunngiving oppfordrer til større grundighet og nøyaktighet ved sakens behandling og avgjørelse. Endelig har begrunnelsesplikten betydning for mulighetene til å etterprøve og overprøve forvaltningens avgjørelser. Begrunnelsesplikten er derfor av sentral betydning for ombudsmannens mulighet for å kunne utøve sin kontroll med forvaltningens vedtak.

Mange av klagene til ombudsmannen er foranlediget av en mangelfull begrunnelse fra forvaltningens side. Dermed er ikke sagt at resultatet som forvaltningen har kommet til i den konkrete saken, nødvendigvis er galt, men den ufullstendige begrunnelsen kan bidra til å svekke tilliten til avgjørelsen og så tvil om beslutningen er fattet på et forsvarlig rettslig og riktig faktisk grunnlag. Mitt inntrykk er at mange av disse sakene kunne vært løst dersom forvaltningen hadde gjort seg mer flid med utformingen av begrunnelsen.

Saker der forvaltningen har gitt en knapp og ufullstendig begrunnelse for sin avgjørelse, men hvor konklusjonen likevel fremstår som riktig, kan sette ombudsmannen i en vrien situasjon. Dersom klagen tas opp og saken forelegges forvaltningsorganet på grunn av den mangelfulle begrunnelsen, vil parten kunne få urealistiske forhåpninger med tanke på resultatet av ombudsmannens klagebehandling. Alternativet er at ombudsmannen selv søker å «utfylle» forvaltningens begrunnelse. Områder hvor jeg har sett at begrunnelsene ofte kan være meget korte er blant annet i tilfeller der de folkevalgte går mot administrasjonens innstilling, for eksempel i bygge/dispensasjonssaker, samt i tilsettingssaker. Dersom resultatet er kurant, og det er åpenbart at en foreleggelse ikke vil kunne føre til noe annet resultat for parten, vil jeg nok vurdere å avslutte saken uten å forelegge den for forvaltningen, men med en påminnelse til forvaltningslovens krav til begrunnelse. I mange saker vil imidlertid en mangelfull begrunnelse kunne føre til at saken blir tatt opp.

I masseforvaltningssaker er det ofte uttrykkelig presisert at forvaltningslovens krav til begrunnelse ikke skal gjelde, eller er mer avdempet. Dette er for eksempel tilfellet i skattesaker. Bakgrunnen for unntaket er at et omfattende krav til begrunnelse vil kunne gå på bekostning av hensynet til effektivitet og fremdrift der forvaltningen behandler et stort antall like saker. I slike tilfeller må det aksepteres om forvaltningen bare gir en meget knapp begrunnelse. Likevel hender det at jeg også i disse sakene reiser spørsmål om det ikke bør gis en kort begrunnelse. I eiendomsskattesaker har jeg således gitt uttrykk for at det kan oppstilles et krav om «stutt grunngjeving» etter alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper om forsvarlig saksbehandling og god forvaltningsskikk. Begrunnelsen kan være generell, og begrunnelsesplikten vil særlig gjøre seg gjeldende om det er konkrete anførsler i klagen som det er nærliggende å kommentere. Det kan være tilstrekkelig for forvaltningen å vise til at klagers anførsler har blitt særskilt vurdert.

I andre saker vil begrunnelsesplikten i forvaltningsloven § 25 gjelde ubetinget. Imidlertid er kravene til begrunnelsens innhold i utgangspunktet nokså små etter denne bestemmelsen. Annerledes blir dette i saker som berører EØS-avtalens fire friheter eller hvor vedtak treffes med hjemmel i gjennomførte EØS-regler. Da vil EF-domstolens langt mer omfattende krav til begrunnelse av administrative vedtak komme til anvendelse. Siden kravene til begrunnelse etter norsk intern rett i utgangspunktet ikke er særlig omfattende, kan det spørres om det ikke er i tråd med god forvaltningsskikk å gå utover de rammene som følger av forvaltningsloven § 25.

En utfyllende begrunnelse skal blant annet bidra til å inngi tillit til forvaltningens avgjørelser. Derfor bør som hovedregel partenes anførsler gjengis og kommenteres. Videre bør det vurderes å tone ned bruken av standardbegrunnelser i forvaltningen. Det skal ofte lite til for å individualisere, noe som vil kunne gjøre at parten lettere slår seg til ro med at hans sak er vurdert konkret. Endelig bør forvaltningen oftere vurdere å ta med i begrunnelsen noe om regelens bakgrunn og formål. Ved å plassere avgjørelsen i den konkrete saken i et større bilde og perspektiv, vil parten ofte kunne se de motstridende hensyn som ligger til grunn for regelen og hvorfor resultatet må bli slik som det har blitt.

Behandlingen av innsynsbegjæringer

Offentlighet og innsyn i forvaltningen er av avgjørende betydning for den demokratiske debatt, og er viktig for å kontrollere forvaltningens myndighetsutøvelse og virksomhet for øvrig. Derfor er det et område ombudsmannen har viet mye oppmerksomhet de siste årene.

Mitt inntrykk er at den viktigste utfordringen i arbeidet med å realisere offentlighetsprinsippet, er å utvikle gode holdninger hos den enkelte tjenestemann. Det er derfor viktig at forvaltningens ledelse har en positiv innstilling til offentlighet og krav om innsyn. Frykten hos den enkelte tjenestemann for å begå brudd på taushetsplikten er i denne forbindelse viktig. Den har spesiell betydning der det er tale om å beskytte personlige opplysninger og private forhold, men gjelder det beskyttelse av andre forhold, må tjenestemannen innrømmes en stor grad av frihet til å gi ut opplysninger for at offentlighetsprinsippet skal kunne få en realitet.

Mange av unntakene fra hovedregelen om offentlighet er vidt formulert, og gir anvisning på relativt skjønnsmessige vurderinger. Både dette og den såkalte meroffentlighetsvurderingen gir saksbehandleren stor innflytelse på hvor mye innsyn som gis.

Jeg har tidligere, blant annet i min høringsuttalelse til den nye offentleglova, fremholdt at den holdningsendringen i forvaltningen som offentlighetsloven tok sikte på, ennå ikke har fått fullt gjennomslag. Mange av de klagesakene jeg behandler, bærer preg av at grunnholdningen i forvaltningen ikke alltid er i samsvar med formålet bak offentlighetsprinsippet. Også regjeringen har i St.meld. nr. 32 (1997 – 1998) s. 91 og 106 -108, pekt på at en mangelfull praktisering av lovens intensjoner bl.a. skyldes forvaltningens holdninger.

Det kan være mange grunner til at det er slik. Uviljen mot å bli overprøvd og kikket etter i kortene, og angsten for at innsyn vil føre til kritikk av avgjørelsen eller saksbehandlingen, er nok psykologisk og menneskelig forståelig, men ikke akseptabel. Tjenestemannen kan også være redd for at opplysningene som blir gitt ut vil bli brukt på en måte som gir et misvisende bilde av saken. Dette er imidlertid å ta bekymringer på forskudd og heller ikke akseptabelt som rettesnor for behandlingen av innsynsbegjæringer.

Noen ganger kan det også være tvilsomt om dokumentet er taushetsbelagt eller av andre grunner ikke bør gis ut, og tjenestemannen kan av den grunn vike tilbake for å gi innsyn – det virker tryggest å si nei. Til tider kan nok også arbeidet med begjæringer om innsyn oppleves å ta verdifulle ressurser fra det tjenestemannen eller organet opplever somde egentlige oppgavene.

Det er likevel viktig at forvaltningens tjenestemenn ikke mister av syne alle hensynene som taler for offentlighet. Behandlingen av innsynsbegjæringer er en del av arbeidet (akkurat som når telefonen ringer). Innsyn, både for parter og for offentligheten er viktig for den offentlige debatten. Et aktivt virkende folkestyre er avhengig av åpenhet, innsyn og gjennomsiktighet. Åpenhet og innsyn er også viktig for ansvarliggjøringen av dem som utøver myndighet.

Korrupsjon har vist seg å kunne være et alvorlig problem i offentlig sektor, også i Norge, og retten til innsyn er et sentralt virkemiddel for å kunne avdekke og avsløre slike forhold. Dessuten er forvaltningen helt avhengig av publikums tillit for å kunne gjøre det arbeidet den er satt til. Denne tilliten kommer ikke av seg selv, og åpenhet omkring det arbeidet som gjøres bidrar – både i den enkelte sak og generelt – til å styrke tilliten.

Det er på denne bakgrunn offentlighetslovens utgangspunkt om at forvaltningens saksdokumenter «er» offentlige må leses. Det forvaltningen arbeider med, angår fellesskapet og er derfor ikke offentligheten uvedkommende. Offentligheten har derfor en naturlig rett til å gå forvaltningen etter i sømmene. All offentlig forvaltning skjer på vegne av borgerne – det er fellesskapets verdier som forvaltes. Så vel pressen som vanlige folk har derfor en klar interesse av, og et behov for, å vite hva som foregår. I en del av klagesakene for ombudsmannen er jeg nødt til å påpeke at også disse hensynene, hensynene for åpenhet, må tas med som momenter i vurderingen av om innsyn skal gis eller ikke.

Særlig om taushetsplikten og offentlighetsprinsippet

Hvilke opplysninger som er omfattet av taushetsplikten skaper en del vansker i praksis. De generelle regler for taushetsplikt følger av forvaltningsloven §§ 13 følgende, men det er også en rekke bestemmelser om taushetsplikt i forskjellige særlover (helsepersonellov, barnevernlov, sosialtjenestelov, konkurranselov m.v.). Felles for reglene er at de ofte gir anvisning på svært skjønnsmessige vurderinger, og at det ikke alltid er klart om et dokument er offentlig eller taushetsbelagt. I denne gråsonen kan det være lett å trå feil.

Det er ikke enkelt å si noe generelt om når en opplysning er taushetsbelagt, ettersom spørsmålet normalt vil bero på en utpreget konkret vurdering. Jeg vil derfor ikke si noe særlig om den nærmere vurderingen her, men innskrenke meg til å nevne at forvaltningen i grensetilfelle skal legge vekt på om det foreligger beskyttelsesverdige interesser som det er et aktuelt og påtrengende behov for å hindre kommer ut.

Det er imidlertid grunn til å knytte noen kommentarer til saksbehandlingen av saker om innsyn som har en side mot taushetsplikten. Brudd på taushetsplikten er straffbart. Både av denne grunn, og med tanke på de viktige hensyn taushetsplikten er ment å beskytte, må det stilles strenge krav til saksbehandlingen i saker som reiser taushetspliktspørsmål. Beslutninger om innsyn er normalt ikke enkeltvedtak, og forvaltningslovens saksbehandlingsregler i kapittel IV til VI får ikke direkte anvendelse. Saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven suppleres imidlertid av grunnleggende prinsipper om forsvarlig saksbehandling, og disse kravene skjerpes når private rettssubjekter vil bli sterkt berørt av en forvaltningsavgjørelse.

Jeg har uttalt at hensynet til god forvaltningsskikk tilsier at hovedpunktene i den vurdering som gjøres i slike saker, nedtegnes skriftlig (se for eksempel sak nr. 17 i dette kapittelet). Dette gjelder selv om det alminnelige kravet om begrunnelse ikke gjelder ved avgjørelser av innsynskrav. Erfaring tilsier at skriftlighet er egnet til å bevisstgjøre beslutningstakere, og dermed bidra til å sikre at forvaltningen treffer korrekte avgjørelser med saklig begrunnelse. Skriftlighet vil også lette en eventuell etterfølgende kontroll av den avgjørelse som er truffet.

Det må også stilles krav til sakens opplysning. Forvaltningen bør forsikre seg om at den har oversikt over hvilke konsekvenser innsyn vil ha, og over de interesser som tilsier hemmelighold, før avgjørelse tas i innsynsspørsmålet. Enkelte ganger vil dette innebære at det må innhentes en uttalelse fra den som har krav på beskyttelse. Andre ganger kan det være behov for særskilt fagkompetanse – for eksempel i tilknytning til vurderingen av om hemmelighold er av «konkurransemessig betydning», jf. forvaltningsloven § 13.

I tillegg til det ovennevnte vil jeg ta opp et særlig spørsmål knyttet til taushetsplikten. I det siste året har mitt kontor fått flere henvendelser på telefon fra personer som har kritisert den fysiske utformingen av enkelte av forvaltningens kundekontorer. Innringerne har beskrevet åpne kontorlandskap der forvaltningen vanskelig kan ivareta taushetsplikten på en tilfredsstillende måte fordi andre som befinner seg på kontoret kan overhøre samtaler mellom bruker og saksbehandler. Dersom det er nærliggende å tro at brukerne kan ha behov for å gi taushetsbelagt informasjon, er en slik fysisk utforming av kundekontoret problematisk.

Forvaltningen har plikt til å «hindre at andre får adgang eller kjennskap til» taushetsbelagt informasjon. Dette må bl.a. innebære en forpliktelse for forvaltningsorganene til å innrette seg på en slik måte at det er mulig å benytte offentlige tjenester uten å risikere at uvedkommende får tilgang til taushetsbelagt informasjon. Det enkelte forvaltningsorgan må ha dette in mente når den fysiske utformingen av kundesentre m.v. bestemmes.

Dersom eksisterende lokaler ikke er utformet slik at det er mulig å ha private samtaler i kundesenteret, bør det i det minste være mulighet for, dersom brukeren ønsker det, å ta samtaler et annet sted – for eksempel i et eget møterom eller liknende.

Les referat av sakene her

Ombudsmannens arbeidsområde

      1.      Arbeidsområdet til ombodsmannen – innsynssaker som har vore behandla av Kongen i
statsråd

 Offentlighet, innsyn og taushetsplikt

       2.      Innsyn i stemmesedler brukt ved valg av ordfører

       3.      Innsyn i eiendomsskattetakstgrunnlag og eiendomsskattetakst

       4.      Sak om dokumentinnsyn – saksbehandling og meroffentlighetsvurdering

       5.      Dokumentinnsyn – «særlige rådgivere eller sakkyndige», meroffentlighet og saksbehandlingstid

       6.      Innsyn i interne dokumenter om mulige forskriftsendringer – sendt fra Utdanningsdirektoratet til Kunnskapsdepartementet

       7.      Saksbehandlingstiden ved klagebehandling av innsynssaker

       8.      Innsyn i søkerliste til stilling som personalsjef – klagebehandlingen

       9.      Innsyn i søkerliste til stilling som kommunaldirektør i Haugesund kommune

       10.    Offentliggjøring av søkerliste – Kultur- og kirkedepartementet

       11.    Dokumentinnsyn i fengsel – urinprøvedokument

       12.    Partsinnsyn etter ligningsloven – saksbehandlingstid

       13.    Mangelfull journalføring i sak om tilsetjing av barneombod

       14.    Arkivering og journalføring i saker om dokumentinnsyn

       15.    Taushetsplikt for testresultater

       16.    Utlevering av saksdokumenter – taushetsplikt

       17.    Taushetsplikt – utlevering av bilder fra inspeksjon av hundehold

       18.    Pasienters rett til å påklage pålegg til deres lege om utlevering av journalopplysninger om dem

       19.    Lukking av møte i Stranda formannskap

 Offentlige tilsettingsforhold

       20.    Tilsetting av rådmann – kravet om ekstern utlysning av stillinger i kommunalforvaltningen

       21.    Tilsetting i undervisnings- og forskerstilling – universitetsloven §§ 6-3 og 6-5 – adgangen til å ansette i midlertidig stilling

       22.    Tilsetting av enhetsleder

       23.    Tilsetting av assisterende fylkeslege

       24.    Tilsetting av lærer – lovfestede kvalifikasjonskrav

       25.    Tilsetting i undervisningsstilling – saksbehandling og betydningen av lovbestemte kvalifikasjonskrav

       26.    Tilsetting i undervisningsstilling – manglende pedagogisk kompetanse

       27.    ID-kort for tilsatte ved norske lufthavner – behandlingen av utenlandsk vandelsdokumentasjon

Driftstilskudd, konsesjoner og tillatelser

       28.    Tildeling av driftstilskudd til fysioterapi i privat praksis – saksbehandling og vurdering

       29.    Saksbehandlingen i sak om tildeling av driftstilskudd for fysioterapi – mangelfull
underretning og vurdering av klage

       30.    Konsesjonssak – spørsmål om eiendommen «kan nyttast til landbruksdrift»

       31.    Manglende kontradiksjon ved pålegg om opphør av ulovlig rettshjelpvirksomhet

       32.    Tilbakekall av kjøreseddel for drosje – kravet til bevisets styrke og undersøkelses- og begrunnelsesplikten

       33.    Tillatelse til snøscooterkjøring – lovlighetskontroll

       34.    Skadefelling av gråhegre

       35.    Fellingstillatelse for hjort på nabovald – rettslig klageinteresse

       36.    Reindrift – overføring av driftsenhet fra avdød reineier

Utdanning og studiefinansiering

       37.    Saksbehandlingen ved opptak til Politihøgskolen

       38.    Bostipend – undervisning på kveldstid

Trygd, stønad og barnebidrag

       39.    Arbeids- og velferdsetatens veiledningsplikt og utrednings- og informasjonsplikt

       40.    Bortfall av krav på ventestønad

       41.    Veiledende satser for stønad til livsopphold

       42.    Retten til midlertidig husvære etter sosialtjenesteloven

       43.    Berekning av inntekt ved fastsetjing av tilskot til barn

       44.    Barnebidrag – særtilskudd til briller

       45.    Barnebidrag – skjønnsfastsetting av inntekt

Helse

       46.    Helsetilsynets behandling av klagesak om omgjøring av sykehjemsplass til plass i omsorgsbolig

       47.    Behandling av krav om sletting av opplysninger i pasientjournal

       48.    Statens legemiddelverks uttalelser om markedsføring av legemiddel

       49.    Statens legemiddelverks saksbehandling i klassifiseringssaker – spørsmål om enkeltvedtak og forskriftsendring

Barnevern

       50.    Barnevernets omsorgsansvar for enslige mindreårige asylsøkere

       51.    Barneverntjenestens oppfølgningsansvar overfor barnets mor etter omsorgsovertakelsen

Fengselsforhold

       52.    Sittetid i politiets arrester – forholdet til forskriftens krav om overføring innen to døgn m.v.

       53.    Soningsforholdene for en krevende innsatt – langvarig utelukkelse fra fellesskapet

       54.    Reaksjon grunnet urinprøvenekt – kravet til vurdering av individuelle forhold

       55.    Glassvegg som kontrolltiltak ved besøk i fengsel fra utenlandske statsborgere

       56.    Påstand om forhåndsdømming i avslag på søknad om permisjon fra fengsel

       57.    Flere spørsmål tatt opp ved oppfølgningen av et ombudsmannsbesøk i Vadsø fengsel

       58.    Oppfølgning av besøk i Skien fengsel

Utlendingssaker

       59.    Utlendingsdirektoratets behandling av søknader om statsborgerskap fra mistenkte krigsforbrytere m.fl. – behandlingstid, informasjon og innsyn

       60.    Besøksvisum – Utlendingsdirektoratets generelle erfaringer med retursvikt

       61.    Oslo politidistrikts rutiner for mottak av søknader og behandlingsgebyr i utlendingssaker – saksbehandlingstid

       62.    Politiets og Utlendingsdirektoratets saksbehandling i bortvisningssak

       63.    Innhenting og bruk av spesifikk landinformasjon i asylsak

       64.    Utlendingsnemndas behandling av begjæringer om utsatt iverksetting

Skatt, ligning, toll og avgift

       65.    Virksomhetskontroll i medhold av lov om merverdiavgift § 46 – særlig om «speilkopiering»

       66.    Tilbakegående avgiftsoppgjør – omgjøring av ugyldig avslag

       67.    Ettergivelse av restskatt

       68.    Klage på Skattedirektoratets avvisning av anmodning om å kreve overprøving i fylkesskattenemnda av vedtak fra overlikningsnemnda

       69.    Beskatning av utenlandstillegg – ligningslovens endringsfrister når ombudsmannen har anbefalt at skattyters ligning bør behandles på nytt

       70.    Fastsettelse av antall liggeplasser (og sitteplasser) i campingbil ved avgjørelse av avgiftsgruppe for engangsavgift

       71.    Avslag på søknad om fritak for dokumentavgift – tinglysingslovens regler om ekstinksjon

       72.    Kontroll med anvendelsen av selvkostprinsippet

Bygge- og plansaker. Kulturminnevern

       73.    Spørsmål om nabo som hadde samtykket i tiltak gjennom signatur på nabovarsel hadde rettslig klageinteresse

       74.    Oppreisning for oversittelse av klagefrist i byggesak

       75.    Manglende behandling av byggesøknad i påvente av vedtak om midlertidig dele- og byggeforbud    

       76.    Dispensasjon fra reguleringsplikten for større bygge- og anleggsarbeider

       77.    Mellombels dispensasjon frå kommuneplanen sin arealdel

       78.    Tolking av reguleringsplan i forbindelse med søknad om utbygging av et naustområde

       79.    Vilkår oppstilt i forbindelse med innvilgelse av dispensasjon fra plan- og bygningsloven § 17-2 og kommuneplanens arealdel for utlegging av flytebrygge

       80.    Dispensasjon for gjenoppbygging/forlengelse av brygge

       81.    Dispensasjon fra kommuneplanens arealdel for riving av eksisterende og oppføring av nytt båthus 

       82.    Vilkår for dispensasjon etter plan- og bygningsloven – saklig sammenheng og forholdsmessighet

       83.    Vilkår om deltakelse i fellesareal ved fradeling av eiendom

       84.    Dispensasjon fra plikt til opparbeidelse av avkjørsel

       85.    Dispensasjon for oppføring av leilighetsbygg

       86.    Oppføring av kårbolig i LNF-område – utilstrekkelig vurdering

       87.    Størrelsen på behandlingsgebyr for ulovlig byggearbeid

       88.    Beregning av byggesaksgebyr – plikten til å dokumentere at gebyret er i samsvar med selvkostprinsippet

       89.    Unnlatt bruk av sanksjon mot ulovlig tiltak

       90.    Kommunens adgang til å unnlate å forfølge et ulovlig tiltak

       91.    Pålegg om undersøkelser etter kulturminneloven § 9  

Sakskostnader, erstatning og tilbakebetaling

       92.    Reduksjon av krav om saksomkostninger etter forvaltningsloven – nødvendighetskriteriet

       93.    Sakskostnader – forholdet mellom forvaltningsloven § 36 og rettshjelpsloven § 3 m.v.

       94.    Dekning av saksomkostninger ved opphevelse av omgjøringsvedtak

       95.    Krav om erstatning fra trygden etter refusjon i etterbetalt trygdeytelse

       96.    Erstatning etter strafforfølgning og fritt rettsråd

       97.    Sak om erstatning av advokatutgifter etter straffeprosessuelt beslag

       98.    Statens Pensjonskasse – yrkesskadeerstatning

       99.    Foreldelse av krav om erstatning etter strafforfølgning

       100.   Sen saksbehandling i Justissekretariatene av søknad om erstatning etter strafforfølgning

       101.   Kommunal Landspensjonskasse – tilbakekreving av feilutbetalt avtalefestet pensjon

       102.   Tilbakekreving av feilutbetalt voldsoffererstatning

Annet

       103.   Sak om tilbakekall av førerett – klagebehandlingen

       104.   Habilitet for ansattes representanter i styret i et interkommunalt tiltak

       105.   Antakelse av fast forsvarer