Sakens bakgrunn
Advokat B har representert A overfor Nav i forbindelse med krav om menerstatning på grunn av yrkesskade. A ble tilstått menerstatning ved vedtak 25. mai 2012. Han fikk muligheten til å velge mellom å få utbetalt kr 462 per måned eller kr 51 885 som engangserstatning.
I brev 7. juni 2012 opplyste advokaten at A ønsket beløpet utbetalt som engangserstatning, og ba samtidig om at erstatningsbeløpet ble kreditert hans klientkonto. Nav nektet imidlertid å utbetale beløpet til advokaten uten skriftlig fullmakt fra A.
Undersøkelsene herfra
I brev herfra ble Arbeids- og velferdsdirektoratet bedt om å gi sitt syn på hvorvidt det er adgang til å kreve utvidet fullmakt for at tilståtte ytelser skal utbetales til medlemmets fullmektig når fullmektigen er advokat. Det ble også bedt om en nærmere redegjørelse for det rettslige grunnlaget for dette, samt hvorvidt utvidet fullmakt kan kreves i alle tilfeller eller kun i de tilfeller Nav «finner grunn til» å kreve det, jf. forvaltningsloven § 12 fjerde ledd, siste punktum.
Arbeids- og velferdsdirektoratet svarte at etter direktoratets oppfatning har ikke Nav plikt til å følge en advokats anvisning om å utbetale en ytelse til klientkonto. Direktoratet viste til folketrygdloven § 22-1 om at ytelser etter loven skal utbetales til den som har rett til ytelsen, samt til at retten til å la seg bistå av fullmektig i følge forvaltningsloven § 12 gjelder «på alle trinn av saksbehandlingen.» Etter direktoratets oppfatning, er ikke utbetalingen av en trygdeytelse et trinn i saksbehandlingen i forvaltningslovens forstand.
Direktoratet anførte blant annet følgende:
«De hensynene som ligger til grunn for fullmaktsbestemmelsen i forvaltningsloven § 12, er ikke lenger til stede når saksbehandlingen er avsluttet i form av et vedtak. Den ubetingede retten til å la seg bistå av fullmektig er begrunnet ut fra et hensyn om å sikre materielt riktige resultater, selve utbetalingen kommer i etterkant og er da ikke omfattet. De rettssikkerhetshensyn som skal ivaretas av forvaltningsloven § 12 blir ikke krenket. Det må da være legitimt at Arbeids- og velferdsetaten rutinemessig kan be om utvidet fullmakt når utbetalingsregelen i folketrygdloven § 22-1 skal fravikes.»
Det ble til sist understreket at direktoratet har tatt en prinsipiell tilnærming til spørsmålet og at det ikke hefter noen negative forhold ved B.
Jeg ser slik på saken
Folketrygdloven § 22-1 lyder:
«Ytelser etter denne loven utbetales til den som har rett til ytelsen».
Direktoratet har anført at utbetaling av en ytelse til den berettigedes advokat vil innebære en fravikelse av denne regelen. Selv om bestemmelsen i noen grad fremstår som en spesialregel, er den neppe ment å regulere advokaters generelle fullmakt etter forvaltningsloven § 12 i saker som gjelder ytelser etter folketrygdloven. Formålet med § 22-1 synes å være å slå fast hovedregelen om hvem ytelsen skal utbetales til, en regel det er gjort flere unntak fra i de følgende paragrafer i samme kapittel. Utbetaling kan eksempelvis skje direkte til den som gir behandling eller yter tjenester til medlemmet som trygden er stønadspliktig for, jf. § 22-2, eller til arbeidsgiver dersom arbeidsgiver betaler full lønn for et tidsrom da medlemmet har rett til en ytelse som skal sikre inntekt etter kapittel 8, 9 eller 14, jf § 22-3.
Bestemmelsens kontekst tilsier således at folketrygdloven § 22-1 ikke tar sikte på å begrense den berettigedes adgang til å foreta avtalemessige disposisjoner som overlater representasjonsrett til andre, eksempelvis, og i alle fall ikke, ved å gi en advokat fullmakt til å håndtere en sak på sine vegne.
Direktoratet synes å være av den oppfatning at det rutinemessig bør kreves skriftlig fullmakt dersom en advokat skal foreta disposisjoner på medlemmets vegne etter vedtak er fattet. I den forbindelse viser direktoratet til forvaltningsloven § 12 første ledd som slår fast at en part har rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig «på alle trinn av saksbehandlingen» og anfører at saksbehandlingen må anses avsluttet ved vedtaket.
Forvaltningsloven § 12 første ledd regulerer når en part har rett til å la seg representere ved advokat eller annen fullmektig, og ikke når advokater kan anses å være legitimert til å opptre på vegne av parten uten skriftlig fullmakt. Det er bestemmelsens fjerde ledd, siste punktum, som regulerer når det skal stilles krav om skriftlig fullmakt fra advokater. Her fastslås det at: «Advokat behøver ikke å legge frem skriftlig fullmakt, med mindre forvaltningsorganet finner grunn til å kreve det.»
Direktoratet har som nevnt lagt til grunn at retten til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig opphører når vedtak er fattet. Standpunktet kan synes forankret i at forvaltningslovens regler om enkeltvedtak sluttføres med reguleringen av klageinstansens kompetanse i § 34, og at påfølgende bestemmelser om omgjøring (§ 35) og sakskostnader (§ 36) er nye saker. Selv om en slik tilnærming ikke uten videre skal avvises, er det etter min mening vanskelig å se at en slik tolkning har støtte i ordlyden i forvaltningsloven § 12. Tvert om må formuleringen i § 12 første ledd sies å favne vidt. Ordlyden «på alle trinn av saksbehandlingen» tyder på at enhver befatning med saken, herunder utbetaling i samsvar med et vedtak, er omfattet. Etter det jeg kan se, er det heller ikke holdepunkter i forarbeidene for å avskjære partens rett til bruk av fullmektig etter vedtakstidspunktet.
Direktoratet har pekt på at bruk av fullmektig skal sikre materielt riktige resultater, og at dette hensyn ikke gjør seg gjeldende etter at vedtak er fattet. Det kan imidlertid være flere grunner til at en part ønsker å bruke fullmektig, eksempelvis at parten bor i utlandet, er syk, gammel eller av andre grunner trenger hjelp til å ivareta sine interesser. Da er det neppe dekning for å si at rett til bruk av fullmektig kun skal sikre materielt riktige resultater. En slik regel ville også fravike den rett myndige personer normalt har til å opptre ved fullmektig etter alminnelige juridiske prinsipper. Etter min oppfatning, vil en part utvilsomt ha rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig også etter at vedtak er fattet. Å begrense et løpende advokatoppdrag i en forvaltningssak frem til (og med vedtak) er truffet, må da kreve særlige holdepunkter i loven eller reelle hensyn.
Normalt bør det heller ikke kreves skriftlig fullmakt fra advokater utelukkende med den begrunnelse at sakens materielle spørsmål er avgjort i et vedtak. Hensikten med å kreve skriftlig fullmakt må være å kontrollere at advokaten faktisk har den fullmakt han påberoper seg. Det er vanskelig å se noen grunn til at kravene til dokumentasjon av en advokats fullmakt skal være strengere etter vedtak er fattet enn tidligere i prosessen – hvor advokatens disposisjoner kan ha avgjørende betydning for sakens utfall.
Dersom en advokat ber om utbetaling av et erstatningsbeløp eller annen ytelse fra Nav til klientkonto, vil det normalt anses å ligge innenfor hans fullmakt. Skriftlig fullmakt bør derav kun kreves hvor det er reell tvil om at medlemmet har gitt advokaten rett til å ta imot ytelsen på sine vegne.
Dette er i samsvar med de regler som gjelder når advokater opptrer for domstolene. Etter tvisteloven § 3-4 annet ledd behøver advokater kun å legge frem skriftlig fullmakt når retten «finner grunn til» å forlange det. Det er antatt at prosessfullmektigens fullmakt omfatter rett til å ta imot både sakskostnader og det parten har krav på i følge dommen, jf. Schei m.fl., Kommentarutgave til Tvisteloven, Bind I, Universitetsforlaget, 2007, side 155. Tvisteloven § 3-4 annet ledd er en videreføring av tvistemålsloven § 46 annet ledd. Begrunnelsen for sistnevnte bestemmelse er, ifølge Ot.prp.nr.9 (1934), at man går ut fra at en advokats utsagn om at han har fullmakt har offentlig troverdighet så lenge det ikke er særlige forhold til stede som kan svekke tilliten til at fullmakten er i orden. At prosedyre for retten bidrar til en noe nærmere kunnskap om advokatens forhold til sin klient enn det som kan være tilfellet ved en skriftlig behandling av en forvaltningssak, endrer neppe dette.
Dersom det viser seg at advokaten mottok en ytelse fra folketrygden uten fullmakt fra den berettigede, vil skadelidte normalt få dekket sitt tap gjennom advokatens forsikring. I kjennelsen i Rt.1998 s.364 presiserte Høyesterett at det så å si bare er praktiserende advokater, dvs. advokater som har stillet sikkerhet for sin virksomhet i samsvar med domstolloven § 222, som kan opptre på vegne av andre uten å dokumentere skriftlig prosessfullmakt. Det samme prinsipp bør gjelde når advokaten opptrer ovenfor forvaltningen. Medlemmet kan for øvrig også tilbakekalle advokatens fullmakt på ethvert tidspunkt. Dersom medlemmet uttrykkelig krever at utbetalingen av en ytelse skal skje til ham, må forvaltningen etterkomme dette.
På bakgrunn av ovennevnte ber jeg om at Arbeids- og velferdsdirektoratet sørger for at Nav vurderer advokat Bs forespørsel på nytt. Jeg ber også om å bli orientert om utfallet av den fornyede behandlingen.