Krav om DNA-testing ved revurdering av overgangsstønad

I et forhåndsvarsel om revurdering av en kvinnes rett til overgangsstønad, anmodet Nav Forvaltning Bergen kvinnen om å avlegge DNA-prøve av hennes barn og en mann Nav mente hun bodde sammen med, for å avklare om han kunne utelukkes som far til barna. Dette ble gjort til tross for at en annen mann hadde erkjent farskapet, og var å anse som far etter reglene i barneloven. Slik forhåndsvarselet var formulert, fremsto det som om manglende avlegging av DNA-prøve ville medføre at hun mistet retten til overgangsstønad.

Jeg er kommet til at anmodningen om DNA-testing var i strid med barnelovens regler om fastsetting av farskap. Den store personlige betydningen av å fastslå eller utelukke farskap, og forholdet til rettsikkerhetsgarantiene i barnelovens regler om fastsetting av farskap, gjør at Nav bør utvise stor varsomhet når de setter DNA-testing av farskap som vilkår for mors ytelser etter folketrygdloven.

Arbeids- og velferdsdirektoratet har sagt seg enig i at det ikke var grunnlag for å be om DNA-testing, og har bedt Nav Forvalting Bergen om å trekke anmodningen tilbake. 

Sakens bakgrunn

Saken gjelder Nav Forvaltning Bergens forhåndsvarsel til A om revurdering av rett til overgangsstønad. Varselet lød i hovedsak:

«Du varsles med dette om at vi vil ta opp til ny vurdering spørsmålet om din rett til overgangsstønad. I følge opplysninger som foreligger fra dine samtaler med NAV Kontroll vest, er det ikke sannsynliggjort at du er alene om omsorgen for dine to barn.

Du opplyser at du bodde sammen med B fra 2005 – 2010. Det foreligger ingen dokumentasjon på at det er brudd i forholdet deres. Dere har fortsatt et omfattende samvær.

NAV bekrefter og ha mottatt erkjennelse av farskapet for begge barna fra en hittil ukjent aktuell barnefar, bosatt i Ukraina. Erkjennelsen avviker fra alle tidligere opplysninger i saken og fra tidligere opplysninger i farskapssak og i dialog med NAV.

Det anses derfor ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at B ikke er far til begge barna/kan utelukkes som far til barna.

Som følge av dette er det heller ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at du fyller vilkårene i paragraf 15-5.

For og kunne sannsynliggjøre at du er alene om omsorgen for barna, anmodes det om at det avlegges DNA test for B/barna.

Du bes om å kontakte NAV lokal for å fylle ut nødvendige skjema for blodprøver og DNA test.

Dersom vi ikke hører noe fra deg innen 11.02.13 vil saken bli behandlet ut fra de opplysninger som i dag foreligger.

Du vil få ny melding når vi har gjort vedtak i saken»

Undersøkelsene herfra

A henvendte seg til Sivilombudsmannen, og ba om en vurdering av om Nav kunne kreve DNA testing av farskap i en sak hvor en annen mann har erkjent farskapet etter reglene i barneloven.

Arbeids- og velferdsdirektoratet ble i brev herfra bedt om å redegjøre for det rettslige grunnlaget for Navs anmodning om DNA-testing.

I brev fra Arbeids- og velferdsdirektoratet konkluderte direktoratet med at det ikke var hjemmel til å be om DNA-testing i saken. Om dette skrev direktoratet i hovedsak:

«NAV kan kreve DNA-test i en stønadssak etter folketrygdloven kapittel 15 når betingelsene i § 15-5 fjerde ledd og forskrift 11.03.1997 nr. 222 er oppfylt. Formålet med denne bestemmelsen er ikke å fastslå hvem som er far, men å utelukke at morens samboer er barnets far. I tilfeller hvor barnet har en juridisk far etter barneloven, er det i praksis bare i tilfeller hvor farskapet følger av ekteskap at Nav kan be mor om å sannsynliggjøre at samboer ikke er barnets far. Det vises til at en samboer ikke er utelukket som far etter forskriften § 1 annet ledd dersom farskap er fastsatt ved ekteskap (barneloven § 3). NAV kan etter dette ikke kreve DNA- test i denne stønadssaken.»

Direktoratet opplyste også at det ville be Nav Forvaltning Bergen om å trekke tilbake anmodningen om DNA-testing.

Mitt syn på saken

Saken gjelder Navs adgang til å kreve DNA-testing av farskap for å vurdere retten til de stønadsformer som etter folketrygdloven kapitel 15 gis til personer med aleneomsorgen for barn.

Etter folketrygdloven § 15-5 tredje ledd kan en mor miste retten til stønader som enslig forsørger dersom barnets far ikke er kjent og hun lever sammen med en mann som ikke kan «utelukkes» å være barnets far, med mindre hun sannsynliggjør at han ikke er far til barna.

Etter § 1 i forskrift 11. mars 1997 om rett til stønad når barnets far ikke er kjent, er en mann «utelukket» som far i lovens forstand dersom det etter barnelovens regler er fastslått at en annen er far som følge av erkjennelse, forelegg eller dom.

I medhold av forskriftens § 2 kan Nav sette som vilkår for rett til stønad at barnets mor ved blodprøver og DNA-test sannsynliggjør at den mannen hun lever sammen med ikke er far til barnet. Muligheten til å kreve DNA-test gjelder imidlertid ikke situasjoner der den aktuelle mannen er utelukket som far, fordi en annen er å regne som far etter reglene i barneloven.

Saken her gjelder en kvinne med to barn, hvor farskap er fastslått ved erkjennelse etter reglene i barneloven § 4. Dette innebærer at andre menn er utelukket som far, og det er ikke anledning til å kreve DNA test etter den nevnte forskriften, selv om det skulle foreligge indikasjoner på at den biologiske faren er en annen enn den juridiske faren.

Barnelovens regler om fastsetting av farskap er gitt etter en avveining av mange viktige hensyn, på et område av stor betydning for de som berøres. Etter bestemmelsen i barneloven § 8 kan ikke forvaltningen legge til grunn et annet farskapsforhold enn det som er fastslått etter reglene i barneloven:

«Domstolar eller styringsorgan kan ikkje prøve farskapen eller medmorskapen i andre saker enn nemnt i §§ 6 og 7. Domstol eller styringsorgan kan ikkje i andre saker leggje til grunn at ein mann er faren eller ei kvinne medmora utan at det er fastsett etter lova her.»

Presumpsjonsbestemmelsen i folketrygdloven § 15-5 tredje ledd gir et unntak fra annet punktum i barneloven § 8. Den tilhørende forskriften, som i visse situasjoner gir anledning til å sette DNA-test som vilkår for stønader, gir et unntak fra barneloven § 8 første punktum.

I enkelte saker kan det foreligge mistanke om at den biologiske far er en annen enn den som skal regnes som far på bakgrunn av erkjennelse, samtidig som det er sannsynlig at erkjennelsen kun er gjort for at mor eller den som erkjenner farskapet skal oppnå en rettighet i forhold til det offentlige. I så fall kan det tenkes å foreligge særlige grunner som gir Arbeids- og velferdsdirektoratet myndighet til å reise sak om endring av farskap for domstolene, jf. barneloven § 6.

Forholdet til barnelovens bestemmelser om farskapssaker og de rettsikkerhetsgarantiene som er nedfelt i disse prosessreglene, gjør at Nav bør være svært varsomme når de ber om DNA-testing av farskap i en forvaltningssak med hjemmel i forskrift om rett til stønad når barnets far ikke er kjent. At det i denne saken ble anmodet om DNA-testing i en sak som faller utenfor de situasjoner hvor ordlyden i forskriften åpner for slik testing er kritikkverdig.

Jeg tar til etterretning at Arbeids- og velferdsdirektoratet har sagt seg enig i at det ikke var hjemmel for å anmode om DNA-testing, og at det har bedt Nav Forvaltning Bergen om å trekke anmodningen tilbake.