Kommunen la til grunn at avvisningen av å behandle en for sent innkommet søknad om tilrettelagt eksamen, ikke var et enkeltvedtak. Det ble vist til at det er privatisten som har ansvaret for å søke om tilrettelegging, at det var gitt informasjon om at konsekvensene av å søke for sent var at søknaden ikke ville bli behandlet og at det gjaldt masseforvaltning. Jeg har kommet til at å unnlate å behandle for sent innkomne søknader om tilrettelegging er å anse som enkeltvedtak. Kommunen bes om å vurdere praksisen, og ta opp eventuelle behov for regelendring med ansvarlig departement.

A begjærte innsyn i saksdokumenter hos Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet i sak om ekstraordinært styremøte i Forbrukerrådet.  Dokumentene var oversendt departementet på bakgrunn av Forbrukerrådets egne vedtekter, utarbeidet av departementet og fastsatt av Kongen i statsråd. Styredokumentene var hentet inn til bruk i departementets forberedelse av den ordinære styringsdialogen med Forbrukerrådet. Departementet unntok dokumentet med hjemmel i offentleglova § 15 første ledd. Etter at saken hadde vært forelagt departementet ble det gitt innsyn i hoveddokumentet og vedlegg tre. For de øvrige to vedleggene ble unntaket oppretthold, og det ble anført at disse vedleggene også kunne unntas med hjemmel i offentleglova § 25. Jeg har kommet til at departementet ikke i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort at det var nødvendig av hensyn til forsvarlige interne beslutningsprosesser å unnta de to vedleggene med hjemmel i offentleglova § 15. Departementet bes derfor vurdere på nytt om innsyn kan gis etter § 15 og om det bør gis helt eller delvis innsyn etter § 11. Etter en fornyet vurdering fant departementet grunn til å praktisere meroffentlighet i alle de unntatte vedleggene. Det ble blant annet vist til at tidsaspektet innebar at det ikke lenger var like stort behov for unntak, at direktøren selv hadde uttrykt ønske om åpenhet i prosessen og at offentlig interesse i saken talte for at det ble utvist meroffentlighet. På bakgrunn av at dokumentene kunne unntas med hjemmel i offentleglova § 25 og det ble funnet grunn til å praktisere meroffentlighet, vurderte ikke departementet om vedleggende kunne unntas med hjemmel i offentleglova § 15. 

Saken gjelder tolkingen av en kommuneplanbestemmelse om plankrav. Spørsmålet er om plankravet gir hjemmel for å avslå en søknad om oppføring av enebolig. Bærum kommune avslo søknaden. Fylkesmannen i Oslo og Akershus opphevet avslaget. Fylkesmannens vedtak ble deretter brakt inn for ombudsmannen av naboen. Det knytter seg tvil til hvilket tolkningsalternativ som skal legges til grunn i denne saken. Dersom kommunens praktisering av planbestemmelsen er langvarig, konsekvent og alminnelig kjent i kommunen, taler gode grunner for at fylkesmannen tillegger praksisen avgjørende vekt.  Jeg ber fylkesmannen foreta en ny vurdering av saken, herunder kartlegge kommunens praksis.  

Saken gjelder kravene til utredning av hensynet til barn og unge ved vedtakelse av reguleringsplan for E39/Eiganes nord i Stavanger kommune. Verken Fylkesmannen i Rogaland, Rogaland fylkeskommune eller kommunen hadde oppfylt sine forpliktelser etter riks­politiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i plan­legging, da Fylkesmannen i Vest-Agder opprettholdt bystyrets vedtak. Vedtaket ble deretter klaget inn for ombudsmannen. Ettersom Fylkesmannen i Vest-Agder nå mener at saken ikke var tilstrekkelig opplyst da vedtak ble fattet, må den behandles på nytt. Mangelfull utredning av denne reguleringsplanen kan ikke rettes opp ved at deler av dette planområdet inngår i en ny kommunedelplan med krav om detaljregulering, hvor de rikspolitiske retningslinjene eventuelt kan følges.

Saken gjelder avvisning av en søknad om bygging av bolig på egen grunn. Fylkesmannen i Oslo og Akershus tolket en tinglyst erklæring om atkomstrett fra 1976 og fant at det var «klart» at tiltakshaver ikke hadde de privatrettslige rettighetene søknaden forutsatte, og søknaden ble avvist under henvisning til plan- og bygningsloven § 21-6. Tiltakshaveren klaget avvisningen inn for ombudsmannen. Når tiltakshaver i denne saken har søkt om å bygge på egen grunn, og det foreligger en erklæring med ulike, nærliggende tolkningsalternativer vedrørende tredjepersons eventuelle rettigheter på denne grunnen, fremstår det etter mitt syn ikke som «klart» at tiltakshaver ikke har de privatrettslige rettigheter søknaden forutsetter. Den riktige løsningen synes dermed å være at søknaden tas til realitetsbehandling, jf. ordlyden i plan- og bygningsloven § 21-6 og lovens forarbeider.

Saken gjelder avvisning av søknad om vesentlig reparasjon av garasje på fremmed grunn. Fylkesmannen i Oslo og Akershus fant at tiltakshaver ikke hadde dokumentert at det fulgte av avtale mellom tiltakshaver og grunneierne at tiltakshaver hadde rett til å utføre tiltaket. På denne bakgrunn konkluderte fylkesmannen med at det var «klart» at tiltakshaver ikke hadde de privatrettslige rettigheter søknaden forutsatte, og søknaden ble avvist under henvisning til plan- og bygningsloven § 21-6. Tiltakshaver klaget avvisningen inn for ombudsmannen. På bakgrunn av avtale mellom grunneierne og tiltakshaver fremstår det som uklart om tiltakshaver har de privatrettslige rettighetene som byggesøknaden forutsetter. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig for å kunne avvise byggesøknaden, jf. ordlyden i plan- og bygningsloven § 21-6, som krever at det må fremstå som «klart» at tiltakshaver ikke har de nødvendige privatrettslige rettighetene. Den riktige løsningen synes dermed å være at søknaden realitetsbehandles.

Askøy kommune avslo et krav om kommunal overtakelse av vei og vann- og avløpsanlegg (VA-anlegg). Kommunen mente blant annet at kommunen ikke pliktet å overta vei og VA-anlegg før dette ble krevd av utbygger. Det ble også fra kommunen anført at det var feil ved anlegget, og at området ikke var ferdig utbygd. Jeg er kommet til at kommunen har en uriktig forståelse av plan- og bygningsloven § 18-1 femte ledd når den legger til grunn at kommunens plikt til vedlikehold og overtakelse er betinget av krav fra utbygger. På denne bakgrunn ber jeg kommunen om å innskjerpe og korrigere sin praksis rundt kommunal overtakelse av vei og VA-anlegg. Jeg ber også kommunen sørge for en forsvarlig fremdrift i prosessen med overtakelse i denne saken. 

Saken gjelder spørsmål om tilbakebetaling av gebyr når kommunen oversitter den lovfestede fristen for behandling av et privat reguleringsplanforslag. Fylkesmannen har lagt til grunn at det private planforslaget aldri tilfredsstilte de kravene kommunens stilte til reguleringsforslaget, og at fristen derfor ikke begynte å løpe igjen etter den mottakskontrollen i kommunen der disse kravene ble stilt. Jeg mener det knytter seg begrunnet tvil til flere forhold ved fylkesmannens vurdering, særlig om fristberegningen når det sendes inn reviderte planforslag. Jeg ber derfor fylkesmannen om å foreta en fornyet vurdering av klagen. 

Saken gjelder selvkostprinsippet som skranke for gebyrfastsettelse ved fradeling og opprettelse av tre nye eiendommer. Flakstad kommune avslo søknad om skjønnsmessig nedsettelse av gebyret, og avslaget ble klaget inn for ombudsmannen. Jeg mener det knytter seg begrunnet tvil til om saken var tilstrekkelig opplyst da kommunen fattet sitt vedtak. Ved anførsler om at et gebyr er i strid med selvkostprinsippet har forvaltningen bevisbyrden for at det ikke er tilfellet. Jeg kan fortsatt ikke se at kommunen har fremlagt tilstrekkelig dokumentasjon på at selvkostprinsippet var overholdt. Kommunen bes om å utrede og vurdere saken på nytt, herunder gjennomgå gebyrregulativet for å sikre at dette er i samsvar med selvkostprinsippet.  

Tidspunktet for når det kan treffes vedtak om ikke å sette standpunktkarakter, har vært det sentrale i saken. Bodø videregående skole traff slikt vedtak 6. mai 2013. Nordland fylkeskommune stadfestet vedtaket og har gitt uttrykk for at vedtak om at standpunktkarakter ikke skal gis, bør fattes to uker før eksamenstrekk. Jeg har flere merknader til denne praksisen og også til spørsmålet om rektors uttalelse i klagebehandlingen, men har likevel ikke funnet grunn til å be om en fornyet behandling av denne saken.