I denne saken har studenters/elevers rett til økonomisk sosialhjelp vært behandlet. Jeg har også tatt opp spørsmål knyttet til sosialtjenestens veiledning- og utredningsplikt. Kvalifiseringsprogrammets betydning har også vært behandlet. Jeg har funnet grunn til å knytte noen merknader til enkelte av fylkesmannens vurderinger og ber fylkesmannen overveie om det er aktuelt med fornyet behandling av saken. 

Fylkesmannen i Troms påklaget et dispensasjonsvedtak truffet av Tromsø kommune. Klagen ble fremsatt etter utløpet av klagefristen. Fylkesmannen i Finnmark ga oppreisning for fristoversittelsen og omgjorde vedtaket. Eierne brakte saken inn for ombudsmannen. Jeg kan vanskelig se at Fylkesmannen i Finnmark har foretatt den avveiningen mellom hensynet til tiltakshaver og klagerens interesse i å få saken prøvd, som reglene om oppreisning i forvaltningsloven § 31 første ledd bokstav b og § 31 annet ledd forutsetter. Samtidig stiller jeg meg noe tvilende til styrken av de anførte argumentene for at det foreligger «særlige grunner» som gjør det rimelig at saken blir prøvd, jf. forvaltningsloven § 31 første ledd bokstav b. For at klagefristene ikke skal undergraves i sakskategorier der det generelt kan påvises sterke, offentlige interesser, må grunnene som taler for fristoppreisning heller ikke være så generelle at de kan gjøres gjeldende for de fleste tilsvarende saker. Fylkesmannen bes derfor om å vurdere saken på nytt.   

Saken gjelder Skånland kommunens saksbehandling under oppfølgingen av et pålegg om utbedring av kloakkanlegg. Jeg er kommet til at kommunens håndtering av saken er kritikkverdig. Saksbehandlingstiden har vært for lang, og klagers henvendelser er ikke blitt besvart i tilstrekkelig grad. Kommunen har ikke gitt en tilfredsstillende forklaring på årsakene til dette. Det er også kritikkverdig at kommunen gjentatte ganger har unnlatt å besvare ombudsmannens henvendelser innen de angitte fristene. 

En søker til stilling som fagleder/avdelingsleder ved brannforebyggende enhet i en kommune klaget over forbigåelse ved tilsettingen. Klageren mente at den tilsatte ikke oppfylte kravene til stillingen i forskrift 26. juni 2002 nr. 729 om organisering og dimensjonering av brannvesen, og at kommunen ikke hadde adgang til å tilsette en søker som ikke oppfylte forskriftskravene. Han klaget også over at begrunnelsen for ikke å innstille ham til stillingen var så generell at det ikke var mulig å kontrollere om tilsettingsmyndigheten hadde lagt vekt på utenforliggende hensyn ved tilsettingen. Jeg har kommet til at det er mest nærliggende å anse forskriftskravene til stillingen som absolutte. Kommunen må derfor kritiseres for å ha tilsatt en søker som ikke oppfylte kvalifikasjonskravene på tilsettingstidspunktet. Den mangelfulle opplysningen av saken, gjør at det ikke kan utelukkes at kommunen la vekt på utenforliggende hensyn ved tilsettingen. 

Saken gjelder spørsmål knyttet til driften av sentralarresten ved Hordaland politidistrikt i Bergen. Et besøk gjort av fire av mine medarbeidere i juni 2012 førte til at jeg tok opp politidistriktets praksis med å plassere flere arrestanter på samme celle (dublering) og bruken av kameraovervåking i cellene. Utgangspunktet i fengslene om å bruke enerom/enkeltcelle til de innsatte må være retningsgivende også ved plassering av arrestanter i politiets arrester. Politidistriktet må foreta en risikovurdering knyttet til forsvarligheten av å plassere flere berusede personer i samme celle. Når det gjelder praksisen med kameraovervåking i visitasjonssituasjoner, er det vanskelig å se for seg tilfeller der politiarrestforskriftens vilkår for slik overvåking vil være oppfylt. Den nåværende praksisen må derfor avvikles. Videre knytter det seg på rettslig grunnlag klare betenkeligheter til politidistriktets praksis med å kameraovervåke hele eller deler av toalettområdet i cellene i politiarresten. Praksisen må gjennomgås og bringes i samsvar med en naturlig forståelse av regelverket.  

Saken gjelder om Skatt Midt-Norge/skatteklagenemnda har utøvet usaklig forskjellsbehandling av X ved at hans skattesak har fått et annet utfall enn skattesaken til «kompanjongen» Y. Jeg er kommet til at det knytter seg begrunnet tvil om forhold av betydning for konklusjonen i saken, da det ikke synes å foreligge tilstrekkelige holdepunkter til å kunne underbygge Skatt Midt-Norges standpunkt i bevisvurderingen om at X i motsetning til Y har foretatt en viderefakturering av kostnader til aksjeselskapet Z. Skatt Midt-Norge bes om å vurdere saken på nytt i lys av dette. 

Ombudsmannen har av eget tiltak undersøkt om Statens pensjonskasse (SPK) gjør nok for å sikre sakkyndiges habilitet i saker etter forsvarets særskilte kompensasjonsordning for psykiske belastningsskader som følge av deltagelse i internasjonale operasjoner. Undersøkelsen har avdekket at SPK i flere saker har foreslått og oppnevnt en sakkyndig som er ansatt i en lederstilling ved Forsvarets militær Psykiatrisk poliklinikk, kontoret for psykiatri og stressmestring. Jeg er kommet til at en slik stilling i forsvaret er vanskelig å forene med oppdrag som sakkyndig i kompensasjonssaker. SPK burde ha gjort mer for å sikre sakkyndiges habilitet i disse sakene og bør nå endre gjeldende rutiner for å sikre at SPK ikke foreslår sakkyndige med kjente habilitetsmangler. SPK er også bedt om å vurdere hvilken betydning habilitetsmanglene bør få for saker hvor det har opptrådt sakkyndige med slik tilknytning til forsvaret som medfører inhabilitet. 

Nav Klageinstans har ikke praksis for å sende ut foreløpig svar ved mottak av klager. Arbeids- og velferdsdirektoratet mener dette ikke er nødvendig all den tid klageren i henhold til rutinene skal få opplyst forventet saksbehandlingstid i Nav Klageinstans i tilsvarsbrevet vedkommende mottar sammen med kopi av underinstansens innstilling i klagesaken. Selv om rutinene neppe er i strid med loven eller god forvaltningsskikk, vil jeg likevel, i lys av de erfaringer jeg har med klagesaksbehandlingen i Nav, anbefale at Arbeids- og velferdsdirektoratet og Nav Klageinstans vurderer om det praktisk sett lar seg etablere egnede rutiner for å sende ut foreløpig svar ved mottak av klager. 

Denne saken gjelder spørsmålet om den som eier et kjøretøy på kontrolltidspunktet kan gjøres ansvarlig for et avgiftstillegg som skyldes statusendring som følge av en ombygging foretatt av tidligere eier. Etter ordlyden i forskrift om engangsavgift § 1-3 annet ledd er det eieren på det tidspunkt bilens avgiftsmessige status ble endret som er ansvarlig for avgiftstillegget. Jeg er kommet til at eieren på kontrolltidspunktet likevel må bli ansvarlig dersom tidspunktet for statusendringen ikke lar seg påvise. Dette fordi bestemmelsen i forvaltningsloven § 17 første ledd første punktum neppe kan forstås slik at tollvesenet har en ubetinget plikt til å klarlegge tidspunktet for statusendringen. Klageren i denne saken burde imidlertid fått anledning til å sannsynliggjøre sin påstand. Jeg har derfor anmodet tollvesenet om å vurdere saken på nytt. 

En ad hoc forenings klage på et konsesjonsvedtak ble avvist på grunn av manglende rettslig klageinteresse. Spørsmålet i saken var om forvaltningen burde veiledet om at det enkelte medlem kan ha individuell klagerett selv om foreningen ikke har det, og om retten til å la seg bistå av foreningen som fullmektig. Forvaltningen kan ha plikt til å gi slik veiledning dersom klagen fra en forening fremhever enkeltmedlemmers interesser i saken. Personer som hver for seg har rettslig klageinteresse bør ikke miste retten til å klage på et vedtak fordi de har gått sammen i en forening som nettopp har til formål å aksjonere mot vedtaket. I dette tilfellet ble vedtakets ulemper for enkeltmedlemmene ikke påberopt før etter klagefristen var utløpt. Det var derfor ikke grunnlag for å kritisere verken saksbehandlingen eller avgjørelsen om å avvise klagen.