Saken gjaldt tilbakeføringen av A fra frigangsavdelingen ved Bodø fengsel til fengselets avdeling med høyt sikkerhetsnivå. Ombudsmannen kritiserte kriminalomsorgen for ikke å ha nedtegnet sentrale opplysninger som ble gitt muntlig fra politiet. Begrunnelsen kunne heller ikke sies å ha vært fullt ut tilfredsstillende ettersom det overhodet ikke fremgikk av kriminalomsorgens vedtak at det var lagt vekt på opplysninger som var unntatt fra den innsattes innsyn. Ombudsmannen fant imidlertid ikke grunnlag for å rette avgjørende kritikk mot selve konklusjonen om å tilbakeføre A til avdeling med høyt sikkerhetsnivå. 

Saken gjaldt krav om dekning av kostnader til en advokats reisefravær knyttet til et møte i Utlendingsnemnda. Utlendingsdirektoratets vedtak ble omgjort til partens gunst, og parten fikk dekket utgifter til advokat etter forvaltningsloven § 36. Utlendingsnemnda ville imidlertid ikke dekke kostnadene knyttet til tre timers reisetid som advokaten hadde fakturert klienten for i forbindelse med nemndmøtet, og begrunnet dette med at reisetiden var utenfor «normal arbeidstid». Advokaten hadde etter nemndas syn ikke tapt arbeidsfortjeneste i denne tiden. Etter ombudsmannens kritiske spørsmål la nemnda om sin praksis på området. Klageren fikk likevel ikke dekket kostnadene knyttet til reisetiden. Ombudsmannen uttalte deretter at hvilken tid på dagen reisen foregikk på, ikke kan være avgjørende for om partens kostnad for fakturert reisetid må anses som nødvendig etter forvaltningsloven § 36. Utlendingsnemnda ble bedt om å se på saken på nytt. Nemnda besluttet deretter å dekke reisekostnadene. 

Nav Klageinstans godkjente bidragsmottakerens, søknad om endring av bidrag, da bidragspliktige, ikke oppfylte samværsavtalen fra 2001. Etter avtalen skulle bidragspliktige ha et samvær tilsvarende klasse 03, men han erkjente at samværet hadde blitt redusert til klasse 02. Klageinstansen fant det «klart» bevist at avtalen ikke ble fult, og satte samværsfradraget til klasse 0, jf. fastsettingsforskriften § 9 tredje ledd. Bidragspliktige klaget til ombudsmannen over at det ikke ble gitt samværsfradrag, da han fortsatt hadde samvær. Ombudsmannen kom til at klageinstansens vedtak var i samsvar med gjeldende regelverk. Det var likevel generelle innvendinger til bevisregelen i § 9 tredje ledd, som avviker fra prinsippet om fri bevisvurdering, og det ble funnet grunn til å be Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet vurdere denne forskriftsbestemmelsen.

Arbeids- og velferdsdirektoratets oppfølgning av brev fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet om behandling av saker om rett til utsatt fedrekvote, herunder fornyet behandling av tidligere avgjorte saker, ble tatt opp med direktoratet på generelt grunnlag. Arbeids- og velferdsdirektoratet ga en redegjørelse for hvordan departementets synspunkter var fulgt opp i praksis, og for tiltak som var igangsatt for å forhindre at retten til fedrekvote går tapt. Ombudsmannen tok redegjørelsen til etterretning, og merket seg at direktoratet har tatt i bruk en ny og tydeligere utgave av informasjonsbrevet som blir sendt til far. 

Saken gjaldt Olje- og energidepartementets trasévalg gjennom Bremanger kommune for ny 420 kV kraftledning på strekningen fra Ørskog i Møre og Romsdal til Sogndal i Sogn og Fjordane. Departementet besluttet at kraftledningen ikke skulle gå gjennom Førdedalen, slik Norges vassdrags- og energidirektorat hadde vedtatt, men derimot lengre nord gjennom Myklebustdalen. Det fremstod som uklart hvordan departementet hadde vurdert og vektlagt de ulike hensynene i trasévalget, og hvorfor departementet konkluderte som det gjorde. Når departementet valgte et alternativ som ikke fulgte fagutredningene, måtte det stilles særlige krav til begrunnelsen. Ombudsmannen kom til at det var begrunnet tvil til forhold av betydning i saken. Departementet ble derfor bedt om å vurdere saken på nytt, og særlig den begrunnelsen som er gitt for valg av trasé. 

Avslag på søknad om såkalt forsterket plass på et internat tilhørende en videregående skole, ble av fylkeskommunen ikke ansett som et enkeltvedtak, slik at det ikke forelå klagerett. Klage på avgjørelsen ble derfor avvist, også av fylkeskommunens klagenemnd. Ombudsmannen kom til at avslaget om forsterket plass ved internatet var et enkeltvedtak. 

Saken gjaldt kriminalomsorgens avslag på As søknad om prøveløslatelse etter utholdt 2/3 soningstid. Ombudsmannen kritiserte enkelte sider ved kriminalomsorgens saksbehandling, herunder forhold knyttet til saksutredningen. Ombudsmannen fant imidlertid ikke grunn til å rette avgjørende rettslig kritikk mot selve beslutningen om å avslå As søknad om prøveløslatelse.

Saken gjaldt en elevs rett til skyss til og fra skolen de dagene skolefritidsordningen (SFO) ikke skulle benyttes. Eleven bodde så langt fra skolen at han hadde rett til gratis skoleskyss til og fra skolen, men ikke til SFO. Foreldrenes søknad om at sønnen gratis fikk ta skolebussen de dagene det ikke var behov for å bruke SFO-plassen, ble avslått fordi foreldrene ikke oppga faste dager skolebussen skulle benyttes. Ombudsmannen mente at Fylkesmannen i Oslo og Akershus la til grunn feil tolkning av opplæringslovas bestemmelse om rett til gratis skoleskyss når det ble stilt vilkår om at skolebussen skulle benyttes faste dager. Fylkesmannen ble bedt om å behandle saken på nytt. Videre fant ombudsmannen grunn til å underrette Kunnskapsdepartementet om sin forståelse av skyssbestemmelsene og ba om at behovet for endringer i regelverket blir vurdert. Etter en ny vurdering av saken, opphevet fylkesmannen vedtaket og ba Ruter fatte nytt vedtak som sikrer elevens rett til skyss. 

Skatt sør holdt bokettersyn i en liten, nyetablert virksomhet, A. Ett av funnene var at (selskapet) A hadde utbetalt diettgodtgjørelse til selskapets eneste ansatte uten at de formelle legitimasjonskravene i trekkforskriften var fullt ut oppfylt. A fikk derfor etterberegnet arbeidsgiveravgift, selv om det ikke var tvilsomt at diettgodtgjørelsen ellers var dokumentert og rettmessig. Ved hjelp av advokat fikk A medhold av skatteklagenemnda i at de aktuelle legitimasjonsreglene likevel måtte anses oppfylt, og etterberegningen falt bort. As krav om sakskostnader ble avslått. Ombudsmannen kom til at A hadde hatt god grunn til å søke advokathjelp, og at det, alle forhold tatt i betraktning, ville være urimelig om skattyter måtte dekke advokatutgiftene selv. 

Saken gjaldt Justis- og beredskapsdepartementets behandling av en søknad om soningsoverføring av en domfelt fra Hellas til Norge. Da det ble klaget til ombudsmannen hadde det gått mer enn tre år og tre måneder siden søknaden ble fremsatt for departementet. Av klagen fremgikk det blant annet at departementet hadde ventet på en tilbakemelding fra greske myndigheter i over ett år før det ble minnet om saken fra norsk side. Ombudsmannen kritiserte Justis- og beredskapsdepartementet for mangelfull saksoppfølging overfor greske myndigheter. I tillegg var det grunn til å kritisere den interne saksbehandlingen i departementet, herunder at forsinkelsen som hadde funnet sted fra begynnelsen av ikke syntes å ha ført til at den videre behandlingen av saken ble prioritert.