Nav Klageinstans godkjente bidragsmottakerens, søknad om endring av bidrag, da bidragspliktige, ikke oppfylte samværsavtalen fra 2001. Etter avtalen skulle bidragspliktige ha et samvær tilsvarende klasse 03, men han erkjente at samværet hadde blitt redusert til klasse 02. Klageinstansen fant det «klart» bevist at avtalen ikke ble fult, og satte samværsfradraget til klasse 0, jf. fastsettingsforskriften § 9 tredje ledd. Bidragspliktige klaget til ombudsmannen over at det ikke ble gitt samværsfradrag, da han fortsatt hadde samvær. Ombudsmannen kom til at klageinstansens vedtak var i samsvar med gjeldende regelverk. Det var likevel generelle innvendinger til bevisregelen i § 9 tredje ledd, som avviker fra prinsippet om fri bevisvurdering, og det ble funnet grunn til å be Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet vurdere denne forskriftsbestemmelsen.

Arbeids- og velferdsdirektoratets oppfølgning av brev fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet om behandling av saker om rett til utsatt fedrekvote, herunder fornyet behandling av tidligere avgjorte saker, ble tatt opp med direktoratet på generelt grunnlag. Arbeids- og velferdsdirektoratet ga en redegjørelse for hvordan departementets synspunkter var fulgt opp i praksis, og for tiltak som var igangsatt for å forhindre at retten til fedrekvote går tapt. Ombudsmannen tok redegjørelsen til etterretning, og merket seg at direktoratet har tatt i bruk en ny og tydeligere utgave av informasjonsbrevet som blir sendt til far. 

Saken gjaldt Olje- og energidepartementets trasévalg gjennom Bremanger kommune for ny 420 kV kraftledning på strekningen fra Ørskog i Møre og Romsdal til Sogndal i Sogn og Fjordane. Departementet besluttet at kraftledningen ikke skulle gå gjennom Førdedalen, slik Norges vassdrags- og energidirektorat hadde vedtatt, men derimot lengre nord gjennom Myklebustdalen. Det fremstod som uklart hvordan departementet hadde vurdert og vektlagt de ulike hensynene i trasévalget, og hvorfor departementet konkluderte som det gjorde. Når departementet valgte et alternativ som ikke fulgte fagutredningene, måtte det stilles særlige krav til begrunnelsen. Ombudsmannen kom til at det var begrunnet tvil til forhold av betydning i saken. Departementet ble derfor bedt om å vurdere saken på nytt, og særlig den begrunnelsen som er gitt for valg av trasé. 

Avslag på søknad om såkalt forsterket plass på et internat tilhørende en videregående skole, ble av fylkeskommunen ikke ansett som et enkeltvedtak, slik at det ikke forelå klagerett. Klage på avgjørelsen ble derfor avvist, også av fylkeskommunens klagenemnd. Ombudsmannen kom til at avslaget om forsterket plass ved internatet var et enkeltvedtak. 

Saken gjaldt kriminalomsorgens avslag på As søknad om prøveløslatelse etter utholdt 2/3 soningstid. Ombudsmannen kritiserte enkelte sider ved kriminalomsorgens saksbehandling, herunder forhold knyttet til saksutredningen. Ombudsmannen fant imidlertid ikke grunn til å rette avgjørende rettslig kritikk mot selve beslutningen om å avslå As søknad om prøveløslatelse.

Saken gjaldt en elevs rett til skyss til og fra skolen de dagene skolefritidsordningen (SFO) ikke skulle benyttes. Eleven bodde så langt fra skolen at han hadde rett til gratis skoleskyss til og fra skolen, men ikke til SFO. Foreldrenes søknad om at sønnen gratis fikk ta skolebussen de dagene det ikke var behov for å bruke SFO-plassen, ble avslått fordi foreldrene ikke oppga faste dager skolebussen skulle benyttes. Ombudsmannen mente at Fylkesmannen i Oslo og Akershus la til grunn feil tolkning av opplæringslovas bestemmelse om rett til gratis skoleskyss når det ble stilt vilkår om at skolebussen skulle benyttes faste dager. Fylkesmannen ble bedt om å behandle saken på nytt. Videre fant ombudsmannen grunn til å underrette Kunnskapsdepartementet om sin forståelse av skyssbestemmelsene og ba om at behovet for endringer i regelverket blir vurdert. Etter en ny vurdering av saken, opphevet fylkesmannen vedtaket og ba Ruter fatte nytt vedtak som sikrer elevens rett til skyss. 

Skatt sør holdt bokettersyn i en liten, nyetablert virksomhet, A. Ett av funnene var at (selskapet) A hadde utbetalt diettgodtgjørelse til selskapets eneste ansatte uten at de formelle legitimasjonskravene i trekkforskriften var fullt ut oppfylt. A fikk derfor etterberegnet arbeidsgiveravgift, selv om det ikke var tvilsomt at diettgodtgjørelsen ellers var dokumentert og rettmessig. Ved hjelp av advokat fikk A medhold av skatteklagenemnda i at de aktuelle legitimasjonsreglene likevel måtte anses oppfylt, og etterberegningen falt bort. As krav om sakskostnader ble avslått. Ombudsmannen kom til at A hadde hatt god grunn til å søke advokathjelp, og at det, alle forhold tatt i betraktning, ville være urimelig om skattyter måtte dekke advokatutgiftene selv. 

Saken gjaldt Justis- og beredskapsdepartementets behandling av en søknad om soningsoverføring av en domfelt fra Hellas til Norge. Da det ble klaget til ombudsmannen hadde det gått mer enn tre år og tre måneder siden søknaden ble fremsatt for departementet. Av klagen fremgikk det blant annet at departementet hadde ventet på en tilbakemelding fra greske myndigheter i over ett år før det ble minnet om saken fra norsk side. Ombudsmannen kritiserte Justis- og beredskapsdepartementet for mangelfull saksoppfølging overfor greske myndigheter. I tillegg var det grunn til å kritisere den interne saksbehandlingen i departementet, herunder at forsinkelsen som hadde funnet sted fra begynnelsen av ikke syntes å ha ført til at den videre behandlingen av saken ble prioritert. 

Ved behandlingen av klage fra nabo på byggetillatelse, ba Fylkesmannen i Oslo og Akershus om nærmere opplysninger fra Eidsvoll kommune om hvilke vurderinger som var foretatt. Klager ble ikke informert om kommunens svarbrev til fylkesmannen. Han anførte i klagen til ombudsmannen at fylkesmannen ved dette hadde brutt sin informasjonsplikt. Ombudsmannen kom til at det forelå brudd på informasjonsplikten i forvaltningsloven § 17 tredje ledd ved at fylkesmannen ikke gjorde klager kjent med opplysningene som fremkom i kommunens svarbrev. Etter en konkret vurdering kom imidlertid ombudsmannen til at det var grunn til å regne med at denne feilen ikke kunne ha virket bestemmende på vedtakets innhold, jf. forvaltningsloven § 41. Han lot derfor saken bero. 

Saken gjaldt selvkostprinsippet som skranke for oppmålingsgebyr ved opprettelse av nye eiendommer. Tromsø kommune avslo søknad om skjønnsmessig nedsettelse av oppmålingsgebyr for 20 boligeiendommer. Avslaget ble stadfestet av Fylkesmannen i Troms. Ombudsmannen kom til at det knyttet seg tvil til om saken var tilstrekkelig opplyst da fylkesmannen fattet sitt vedtak. Ved anførsler om at et gebyr er i strid med selvkostprinsippet har forvaltningen bevisbyrden for at det ikke er tilfellet. I denne saken kunne ombudsmannen verken se at kommunen eller fylkesmannen hadde fremlagt tilstrekkelig dokumentasjon på at selvkostprinsippet var overholdt. Fylkesmannen ble derfor bedt om å vurdere saken på nytt. Fylkesmannen opphevet deretter kommunens vedtak, og sendte saken tilbake til kommunen for fornyet behandling.