Med bakgrunn i at konkrete bygninger ikke var angitt som bevaringsverdige i et forslag til reguleringsplan, fremmet fylkeskommunen innsigelse mot planen. Miljøverndepartementet kom til at fylkeskommunens innsigelsesadgang ikke var avskåret. Etter klagerens syn kunne innsigelsen ha vært fremmet i forbindelse med den forutgående kommunedelplanen, som også omfattet kulturminnetemaer. Ombudsmannen fant ikke grunnlag for å reise rettslige innvendinger mot Miljøverndepartementets konklusjon.  

Nemnda for pionerdykkere omgjorde avslag på krav om erstatning for etterlatte etter britiske dykkere. Advokaten, som hadde tatt opp spørsmålet om omgjøring, krevet dekket sakskostnader etter forvaltningsloven § 36. Nemnda avslo kravet, og klage på avslaget ble avvist av Arbeidsdepartementet, som mente at nemndas vedtak ikke var gjenstand for klage. Ombudsmannen mente at det var flere forhold som talte for at vedtak om sakskostnader måtte kunne påklages til departementet, selv om selve erstatningsavgjørelsene ikke kunne det. Departementet ble bedt om å behandle klagen, men avslo, under henvisning til at det ikke hadde adgang til det. Ombudsmannen kom deretter til at det etter en samlet vurdering ikke var grunn til nærmere undersøkelser av sakskostnadsavgjørelsen.  

En innsatt klaget over at fengselet hadde avvist hans klage over avslag på innsyn, i stedet for å sende den videre til behandling i overordnet instans. Selv om fengselet hadde latt klageren få lese gjennom det ønskede dokumentet, krevde han å få en kopi av dokumentet og at klagen over avvisningen ble behandlet av regionen. Ombudsmannen uttalte at førsteinstansen har plikt til å videresende saken til behandling i klageinstansen, jf. forvaltningsloven § 33 fjerde ledd første punkt, når et avslag på en innsynsbegjæring blir påklaget og førsteinstansen opprettholder avslaget. Fengselets avvisning av klagen over innsynsavslaget var derfor i strid med loven. Fremvisningen av dokumentet til gjennomlesing innebar ikke full innvilgelse av den innsattes innsynskrav, slik at han fremdeles hadde rettslig interesse i å få behandlet klagen over innsynsavslaget. Klageren hadde uansett krav på behandling av klagen over avvisningen, jf. forvaltningsloven § 28 første ledd jf. § 2 tredje ledd. Ombudsmannen mente også at det var et klart brudd med det alminnelige kravet til god forvaltningsskikk at fengselet ventet tre måneder før det ga klageren en skriftlig tilbakemelding på hans klage over avvisningen  

Saken gjelder Ringerike fengsels rutiner for kontroll av innsattes sending av post til enkelte særskilte grupper mottakere, der adgangen til kontroll er begrenset. Ombudsmannen mente det var uheldig at det var uklart om fengselets interne rutiner var fullt ut i samsvar med straffegjennomføringsloven og retningslinjene til den. Fengselet ble bedt om å gjennomgå sin interne instruks og oppslag i fengselet for å bringe innholdet bedre i samsvar med overordet regelverk på området.  

Saken gjaldt dispensasjon fra arealformålet i kommuneplanens arealdel. Volda kommune ga dispensasjon fra LNF-formål til oppføring av et tilbygg til en fritidsbolig. Vedtaket ble stadfestet av Fylkesmannen i Møre og Romsdal. Naboene klaget til ombudsmannen på dispensasjonsvedtaket og viste blant annet til at fritidsboligen lå midt i et landbruksområde i drift. Ombudsmannen uttalte at et grunnleggende krav til begrunnelse for et vedtak om dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 19-2 er at det fremgår at hvert av lovens kumulative vilkår er vurdert og hvilke konklusjoner vurderingene munnet ut i. Det fremgikk ikke uttrykkelig av fylkesmannens vedtak at begge vilkårene var vurdert og funnet oppfylt. Ombudsmannen kom derfor til at fylkesmannens vedtak var ugyldig. Fylkesmannen behandlet saken på ny. I den nye gjennomgangen av saken vurderte fylkesmannen begge de kumulative vilkårene i dispensasjonsbestemmelsen og stadfestet kommunens vedtak. Ombudsmannen lot saken bero med fylkesmannens nye vurdering. 

Saken gjelder kriminalomsorgens utelukkelse av A fra fellesskapet i Trondheim fengsel i en periode på ca. 110 dager. Utelukkelsen reiste spørsmål knyttet til de vurderinger som ble gjort i forbindelse med de aktuelle beslutningene og ulike sider ved saksbehandlingen. Ombudsmannen mente at begrunnelsene i vedtakene burde ha vært noe mer utførlige. Kriminalomsorgen ble også kritisert for flere brudd på straffegjennomføringslovens bestemmelser om rapportering til overordnet organ ved langvarig utelukkelse av fengselsinnsatte. Verken fengselet eller regionen hadde overholdt sine rapporteringsforpliktelser. Ombudsmannen fant imidlertid ikke grunn til å rette avgjørende kritikk mot selve beslutningene om å utelukke A fra fellesskapet  I brev til direktørene i kriminalomsorgens regioner, landets fengselsledere og Kriminalomsorgens utdanningssenter tiltrådte Kriminalomsorgens sentrale forvaltning (KSF) ombudsmannens uttalelse i saken. I brevet ble det også presisert hvilke rapporteringsrutiner som skal følges i utelukkelsessaker og opplyst at ombudsmannens uttalelse ville bli hensyntatt i forbindelse med KSFs pågående arbeid med revidering av retningslinjene til straffegjennomføringsloven. 

Saken gjaldt en namsfogds saksbehandlingstid i sak om endring av gjeldsordning. Ombudsmannen kom til at saksbehandlingstiden av den aktuelle gjeldsordningssaken var kritikkverdig. Saksbehandlingstiden hadde vært lang, og namsfogden hadde ikke kunnet gi noen forklaring på årsakene til dette. Det var videre tvil knyttet til arkivrutinene ved kontoret. Ombudsmannen fant grunn til å orientere Politidirektoratet og Riksarkivet om saken.  

Saken gjelder politiets avslag på en søknad om ervervstillatelse for en revolver av typen Smith & Wesson kaliber .500 magnum. Søknaden ble avslått av politidistriktet uten nærmere vurdering. Det ble vist til et generelt forbud mot pistoler og revolvere med kraftige kalibre nedlagt av Politidirektoratet i rundskrivs form (rundskriv 2008/003). Klagen ble behandlet av direktoratet, som fastholdt avslaget. Ombudsmannen konkluderte med at Politidirektoratet hadde gått ut over sine fullmakter ved utformingen av rundskrivet. Søkeren hadde ikke fått en reell toinstansbehandling av søknaden, og ombudsmannen fant grunn til å informere Justis- og beredskapsdepartementet om saken.  

Saken gjaldt dispensasjon fra avstandsregelen i plan- og bygningsloven 1985 § 70 nr. 2 for veranda oppført 2,1 meter fra nabogrensen. Naboen hevdet at verandaen førte til sjenanse og innsyn, og at vilkårene for å gi dispensasjon ikke var oppfylt. Ombudsmannen uttalte at forbudet mot bygging nærmere nabogrensen enn fire meter innebærer at lovgiver har foretatt en avveining av interesser. Det må da utvises tilbakeholdenhet med å dispensere fra dette. At ulempene naboen vil oppleve er beskjedne vil derfor ikke være et selvstendig argument for at dispensasjon skal gis etter pbl. 2008 § 19-2. Tiltakshaver må kunne påvise relevante fordeler ved dispensasjon. En slik fordel må være tilstrekkelig spesifisert og klart angitt, og den må ligge innenfor de rammene plan- og bygningsloven setter. Ombudsmannen kom på denne bakgrunn til at det heftet begrunnet tvil ved den dispensasjonsvurderingen som var blitt foretatt. Fylkesmannen ble derfor bedt om å vurdere saken på nytt. Etter en fornyet vurdering av saken opprettholdt fylkesmannen sitt vedtak, men med ny begrunnelse. Ombudsmannen fant ikke grunn til å gå videre med saken.  

En kommune tildelte et 40 % driftstilskudd (driftsavtale) til en privatpraktiserende fysioterapeut. Driftsavtalen var tilknyttet et institutt i kommunen og søkeren som fikk tilskuddet var allerede medeier og daglig leder ved instituttet. Den andre søkeren påklaget vedtaket. Han mente at kommunen hadde gjort flere saksbehandlingsfeil, blant annet ved ikke å innkalle ham til intervju og ved å legge vekt på en innstilling fra medarbeiderne ved instituttet. Han mente også at det heftet feil ved vurderingen av søkernes kvalifikasjoner og at det var lagt vekt på utenforliggende hensyn. Ombudsmannen konkluderte med at kommunen hadde begått flere saksbehandlingsfeil. Han uttalte at tildelingsprosessen var preget av manglende kunnskap om det relevante regelverket og sviktende rutiner for behandling av slike saker. Verken underinstansen eller klageinstansen hadde oppfylt sitt ansvar for opplysning av saken og kommunen hadde lagt vesentlig vekt på instituttets innstilling, som det i denne saken skulle ha vært sett bort ifra på grunn av inhabilitet. Videre var det ikke foretatt noen tilfredsstillende sammenlignende kvalifikasjonsvurdering av de to søkerne. Det var også lagt vekt på utenforliggende hensyn. Ombudsmannen hadde ikke grunnlag for å uttale noe om hvem av de to søkerne som var best faglig skikket og som skulle ha fått tildelt driftstilskuddet, men uttalte at det i tildelingsprosessen under enhver omstendighet ble begått en urett mot klageren. Kommunen ble derfor bedt om å vurdere hvordan dette eventuelt kunne bøtes på. Kommunen uttalte at feilene som var begått ikke nødvendigvis hadde ført til at feil saker ble tildelt driftstilskuddet, og at kommunen ikke ønsket «å yte skadebot for saksbehandlingsfeil som ikke har hatt innvirkning på det endelige resultatet». Ombudsmannen tok dette til orientering.