Saken gjelder en klage til Sivilombudet der klageren ga uttrykk for at Nav hadde brutt taushetsplikten ved å sende et brev til hennes nye fastlege, før hun selv hadde møtt vedkommende. Brevet inneholdt sensitive opplysninger om klagerens helse. Sivilombudet kom til at Nav-kontoret ikke hadde hatt rettslig grunnlag for å dele de aktuelle helseopplysningene. Ombudet fant derfor grunn til å rette kritikk mot Nav for brudd på taushetsplikten og personvernlovgivningen. Ombudet sa seg enig med Arbeids- og velferdsdirektoratet i at det var hensiktsmessig å gjøre endringer i Navs interne saksbehandlingsrutine for innhenting av helseopplysninger. Det burde tas inn et punkt om i hvilken grad Nav har adgang til å utlevere opplysninger i forbindelse med slik innhenting. Det burde også poengteres at det må foretas en vurdering av forholdet til taushetsplikten og personvernregelverket før Nav eventuelt kan utlevere opplysninger om brukernes personlige forhold til andre. Utleveringen av opplysninger må både ligge innenfor hjemmelen for å gjøre unntak fra taushetsplikten, og være nødvendig og forsvarlig. Ombudet ba direktoratet om å om å vurdere om Nav kunne eller burde gjort noe annerledes i håndteringen av saken overfor klageren, og om det er behov for tydeligere føringer for hva de lokale Nav-kontorene skal gjøre når det oppstår spørsmål om brudd på taushetsplikten. Ombudet ba om å bli orientert om direktoratets oppfølgning av saken.

Spørsmålet i saken er hvilke krav som gjelder for opptak til praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) i drama- og teaterkommunikasjon ved OsloMet. Klager søkte opptak på PPU ved OsloMet i mars 2023. Hun hadde en bachelorgrad med 180 studiepoeng i utøvende kunstfag fra NSKI Høyskole (tidligere Norsk skuespillerinstitutt). Klager fikk avslag fordi bachelorgraden omfattet studiepoeng fra fagskoleutdanning ved Norsk Skuespillerinstitutt, som NSKI hadde godkjent. NSKIs godkjenning av klagers fagskoleutdanning innebar at NSKI gikk god for at hennes kompetanse var likeverdig med det som institusjonen forventer av en ordinær student som har gjennomført og bestått det samme faget eller emnet ved institusjonen. Denne godkjenningen måtte OsloMet forholde seg til. OsloMet manglet rettslig grunnlag for å overprøve klagers bachelorutdanning da hun søkte opptak. Det følger av forskrift om opptak til studier ved OsloMet § 2 første ledd at opptakskrav skal fastsettes i studiets programplan. Klager oppfylte opptakskravet om «en bachelorgrad i utøvende eller skapende kunstfag» som fremgikk av OsloMets programplan for studiet. OsloMet begrunnet avslaget med at klager ikke oppfylte et øvrig opptakskrav som fremgikk av studiets nettside. Her var det krav om «180 studiepoeng avlagt ved høyere utdanningsinstitusjon». Når det ikke er samsvar mellom opptakskravet i programplanen og opptakskravet som fremgår av informasjonssiden, så må opptakskravet i programplanen, som klager oppfylte, legges til grunn. Avslaget var derfor ugyldig. OsloMet bes vurdere hvordan den urett som er begått mot klager kan bøtes på, og legge Sivilombudets konklusjon til grunn i sitt videre arbeid. Sivilombudet imøteser OsloMets tilbakemelding innen 15. mai 2024 på hvordan Sivilombudets konklusjon er fulgt opp.

Saken gjelder tilleggsstipend fra Lånekassen for studenter med nedsatt funksjonsevne. Det er et vilkår for tilleggsstipend at funksjonsnedsettelsen i betydelig grad påvirker studiesituasjonen. Studenten mister retten til tilleggsstipendet dersom hen tar lønnet arbeid i stipendperioden. Tilleggsstipendet bortfaller for hele semesteret. Klager mottok tilleggsstipend vårsemesteret 2023. Hun hadde adgang til å arbeide i sommerferien, fra semesteret var avsluttet i juni. Hun søkte sommerjobb som servitør. Det var en betingelse for å få stillingen at hun gjennomførte to prøvevakter i april 2023. Arbeidsgiver var forpliktet til å gi lønn for prøvevaktene. Lønnen utgjorde kr. 2 600. Klager orienterte umiddelbart Lånekassen om lønnsutbetalingen og at arbeidet var del av rekrutteringen til en sommerjobb. Lånekassen mente at det ikke kunne gjøres unntak for denne typen lønnet arbeid. De fattet vedtak om bortfall av retten til tilleggsstipend for hele vårsemesteret. Sivilombudet kom til at uttrykkene «lønnet arbeid» og «arbeidsinntekt» i forskrift om utdanningsstøtte § 83 første ledd ikke omfatter begrenset arbeid i forbindelse med opplæring eller rekruttering til en stilling, før et arbeidsforhold er påbegynt. Kunnskapsdepartementet delte sivilombudets syn og ga uttrykk for at regelverket ville forbedres og at praktiseringen av regelverket ville bli endret. Sivilombudet ba Kunnskapsdepartementet om at hensynet til mottakere av tilleggsstipend, og bruk av deres arbeidsevne ville inngå i vurderingen av endringer i bestemmelsen om bortfall av tilleggsstipend i forskrift om utdanningsstøtte.

Sivilombudet har av eget tiltak undersøkt situasjonen for forvaringsdømte som venter i kø på plass på forvaringsavdeling. Formålet med undersøkelsen har vært å bidra til å øke deres rettssikkerhet. En stor andel forvaringsdømte må starte soningen i ordinært fengsel. Kriminalomsorgens praksis med svært forsinket overføring til forvaringsavdeling for så mange forvaringsdømte på grunn av langvarig plassmangel, er i strid med regelverket og de forutsetninger som lovgiver la til grunn da forvaringsinstituttet ble innført. Undersøkelsen har avdekket et mangelfullt system for å sikre at straffen til forvaringsdømte som må sone lenge i ordinært fengsel mens de står i kø for plass på forvaringsavdeling, får det innholdet det er ment å ha. Forvaringsdømte i kø får i dag i stor grad det samme soningstilbudet som andre domfelte, og ikke et særskilt tilrettelagt tilbud som de ville fått på forvaringsavdeling. Dersom den forvaringsdømte ikke gis en reell mulighet til å redusere gjentakelsesfaren gjennom egnet behandling og oppfølging, kan fortsatt frihetsberøvelse etter utløpet av minstetiden være i strid med det menneskerettslige vernet mot vilkårlig frihetsberøvelse i EMK artikkel 5 nr. 1 a. For å øke rettssikkerheten til de forvaringsdømte i kø og for å redusere risikoen for menneskerettighetsbrudd, kommer Sivilombudet med flere anbefalinger til Kriminalomsorgsdirektoratet.

Saken gjelder utlendingsforvaltningens behandling av en søknad om oppholdstillatelse som student. Søknaden ble avslått som følge av manglende oppfyllelse av utlendingslovens underholdskrav. Studenten hadde egne midler til å sikre underhold, men kunne ikke oppfylle utlendingsforvaltningens krav om å overføre midlene til norsk bankkonto i eget navn eller til en depositumskonto opprettet av studentens utdanningsinstitusjon. Utlendingsforvaltningen kunne i saksgangen ikke gi svar på om overføring av midlene til en klientkonto disponert av studentens advokat kunne være en tilfredsstillende løsning. Sivilombudet har kommet til at det ikke foreligger grunnlag i lov eller forskrift til å kreve midlene overført til norsk bankkonto i søkerens egne navn. Utlendingsforvaltningen bør i tilsvarende saker vurdere mulighetene for alternative løsninger for oppfyllelse av underholdskravet. Videre har Sivilombudet kommet til at studenten ikke fikk den veiledningen hun hadde krav på etter forvaltningsloven. Utlendingsforvaltningen burde ha svart på advokatens henvendelser om hvorvidt bruk av hans klientkonto kunne være et tilstrekkelig grunnlag for sikring av underhold. Uansett skulle Utlendingsnemnda (UNE) på et tidligere tidspunkt i saksgangen presisert at en vurdering av denne løsningen forutsatte dokumentasjon på at midlene var overført til klientkontoen. UNE ble bedt om å merke seg ombudets uttalelse, og legge den til grunn ved behandling av fremtidige saker om oppholdstillatelse som student.

Saken gjelder Bergen kommunes behandlingstid i en sak om spesialundervisning. Eleven ble henvist til pedagogisk-psykologisk tjeneste (PP-tjenesten) for utredning i mai 2023 og fikk opplyst at det ville ta minimum ni måneder før PP-tjenesten kunne starte på sin utredning. I forbindelse med ombudets undersøkelse av behandlingstiden, opplyste kommunen at PP-tjenesten antakelig ville begynne med sin utredning i løpet av juni 2024. Årsaken til den lange behandlingstiden ble opplyst å være store kapasitetsutfordringer ved PP-tjenesten i Bergen kommune. Sivilombudet er kommet til at PP-tjenestens behandlingstid i elevens sak er uforsvarlig lang og i strid med forvaltningslovens krav til at saken skal behandles uten ugrunnet opphold. Bergen kommunes redegjørelse for den generelle situasjonen i PP-tjenesten, viser at lang behandlingstid er et problem for flere elever tilknyttet den samme avdelingen i kommunen. Ombudet ser med bekymring på at flere elever må vente i lang tid på vedtak om spesialundervisning. Bergen kommune ble bedt om å vurdere om det kan treffes et midlertidig vedtak for eleven i påvente av en avgjørelse i saken. I tillegg ba ombudet om å bli holdt orientert om fremdriften i elevens sak. Ombudet vil også følge med på om ventelistene i PP-tjenesten er redusert eller fjernet ved utgangen av året, slik kommunen har forespeilet.

Sivilombudet har av eget tiltak undersøkt Statsforvalteren i Vestlands praksisomlegging knyttet til høring av dispensasjonssaker etter plan- og bygningsloven § 19-1 siste punktum. I brev 4. januar 2024 til kommunene i fylket, skrev Statsforvalteren blant annet at Statsforvalteren ikke lenger ville be om å få dispensasjonssaker oversendt til høring før kommunene fatter vedtak. Sivilombudet har kommet til at plan- og bygningsloven § 19-1 siste punktum innebærer en plikt for kommunene til å sende dispensasjonssøknader omfattet av bestemmelsen på høring, dersom ansvarsområdet til en regional eller statlig myndighet blir direkte berørt. Statsforvalteren har videre en plikt til å motta disse sakene og vurdere konkret om det skal gis en uttalelse til den enkelte sak. På bakgrunn av dette har ombudet kommet til at Statsforvalterens praksis knyttet til høring av kommunale dispensasjonssaker ikke er i tråd med kravene i plan- og bygningsloven § 19 1. Ombudet ber Statsforvalteren vurdere sin praksis på nytt, og om å bli orientert om utfallet av den nye vurderingen.

Saken gjelder behovsprøving av stipend fra Lånekassen. Ved behovsprøvingen mot person- og kapitalinntekt mistet klager retten til stipend (omgjøring av lån) i sin helhet fordi inntekten var for høy. Klager hadde solgt aksjer med både gevinst og tap. Ved behovsprøvingen av stipend la Lånekassen brutto kapitalinntekter til grunn. Derfor ble bare inntektene fra gevinster medregnet, mens det ikke ble tatt hensyn til tapene. Sivilombudet kom til at vedtaket fra Klagenemnda for Lånekassen ikke tilfredsstilte forvaltningslovens krav til begrunnelse. Begrunnelsen skulle ha inneholdt en forklaring til klager av de faktiske omstendighetene, det vil si at oppjusteringsbeløpene for kapitalinntekter fra skattefastsettingen faktisk ikke var tatt med, jf. forvaltningsloven § 25. En slik begrunnelse ville satt klager i stand til å forstå innholdet i vedtaket. Sivilombudet påpekte enkelte uheldige virkninger av behovsprøving mot brutto kapitalinntekter ved beregning av gevinst. Dersom Kunnskapsdepartementet fastholdt sitt syn om at behovsprøvingen skulle skje mot brutto kapitalinntekter, burde Kunnskapsdepartementet i større grad begrunne dagens praksis, for eksempel i det årlige høringsnotatet til forskrift om utdanningsstøtte eller i en egen uttalelse. I så fall burde også ordlyden i forskrift om utdanningsstøtte §§ 97 og 98 endres for å tydeliggjøre at det er brutto kapitalinntekter som skal legges til grunn ved behovsprøvingen.

Saken gjelder behandlingstiden hos Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) ved krav om innsyn i saker om utenlandsadopsjon. Ombudet har undersøkt både behandlingstiden i en konkret sak og behandlingstiden generelt. Tidligere brukte Bufdir normalt én til to måneder på å behandle slike saker, men på grunn av en sterk økning av antallet innsynskrav økte vanlig behandlingstid til omtrent fem måneder. I klagerens sak tok det omtrent fire og en halv måned å behandle kravet. Sivilombudet er kommet til at behandlingstiden i klagerens sak ikke er i tråd med forvaltningslovens krav til at saken skal avgjøres «uten ugrunnet opphold». Utgangspunktet er at krav om innsyn skal behandles svært raskt. Ombudet har forståelse for at den sterke økningen i antallet innsynskrav har medført lengre behandlingstider, særlig i en overgangsfase. En normal behandlingstid på fem måneder i denne type saker, over tid, oppfyller ikke forvaltningslovens krav til behandlingstid. Selv om behandling av innsynskrav ved utenlandsadopsjon er ressurskrevende, mener ombudet at det også er begrunnet tvil om allerede de tidligere behandlingstidene på opp mot to måneder er i tråd med lovens krav. Bufdir bes om å vurdere ytterligere tiltak for å få ned behandlingstidene.

Saken gjelder en kommunes behandling av klage over samtykke til bompenger på privat vei. Ombudet er kommet til at saksbehandleren i førsteinstansen var inhabil til å tilrettelegge saken for formannskapet som klageorgan, ved å forberede saksfremlegget for formannskapet. På bakgrunn av inhabiliteten ber ombudet kommunen om å behandle klagen på nytt.