Saken gjelder rett til merverdiavgiftskompensasjon for et borettslag med beboere med nedsatt funksjonsevne. Beboerne mottar helse- og omsorgstjenester fra kommunen. Det nærmere vurderingstemaet er hvorvidt boligene kan anses som «særskilt tilrettelagt for heldøgns helse- og omsorgstjenester», jf. kompensasjonsforskriften § 7a, jf. merverdiavgiftskompensasjonsloven § 2 tredje ledd. Sivilombudet er kommet til at det ved vurderingen av om boligene er særskilt tilrettelagte, ikke kan stilles et absolutt krav om at personalbasen er lokalisert i selve borettslaget eller eiet av borettslaget. Det avgjørende er at beboerne er sikret døgnkontinuerlig tilsyn og hjelp. I dette ligger det en forutsetning om tilstrekkelig geografisk nærhet mellom personalbasen og boligkomplekset, samt tilstrekkelig bemanning. Sivilombudet mener at vilkåret om særskilt tilrettelagte boliger er oppfylt i klagers tilfelle. Personalbasen, som er døgnkontinuerlig bemannet, er lokalisert i sykehjemmet vegg i vegg med borettslaget. Beboerne benytter også fasiliteter på sykehjemmet, slik som spisesalen. I tillegg er de beboerne som har behov for å kunne tilkalle hjelp fra sin egen leilighet utstyrt med en trygghetsalarm. Alarmen setter dem i kontakt med kommunens legevakt som varsler personalbasen/hjemmesykepleien i sykehjemmet ved siden av. Borettslaget må på denne måten anses for å ha tilgang til døgnkontinuerlig bemanning i tilstrekkelig nærhet.

Saken gjelder skattemyndighetenes avslag på krav på merverdiavgiftskompensasjon for kostnader til anskaffelser knyttet til oppføring og drift av 11 boenheter i et borettslag i Oslo kommune. Alle beboerne har nedsatt funksjonsevne og mottar helse- og omsorgstjenester fra kommunen. De rettslige vurderingstemaene i saken er hvorvidt boligene kan anses som «særskilt tilrettelagt for heldøgns helse- og omsorgstjenester» og om beboerne har fått «innvilget» heldøgns helse- og omsorgstjenester fra kommunen, jf. kompensasjonsforskriften § 7a, jf. merverdiavgiftskompensasjonsloven § 2 tredje ledd. Sivilombudet mener at vilkåret om særskilt tilrettelagt bolig ikke innebærer et absolutt krav om at borettslaget eier personalbasen eller at denne er lokalisert i selve borettslaget. Det avgjørende er at beboerne er sikret døgnkontinuerlig tilsyn og hjelp. I dette ligger det en forutsetning om tilstrekkelig geografisk nærhet mellom personalbasen og boligkomplekset, samt tilstrekkelig bemanning. Sivilombudet er kommet til at boligene i borettslaget må anses som «særskilt tilrettelagt for heldøgns helse- og omsorgstjenester» ettersom boligene/personalbasen må anses å være døgnkontinuerlig bemannet. Til tross for at nattevakten alternerer mellom dette borettslaget og et tilsvarende borettslag like i nærheten, legger Sivilombudet til grunn at det foreligger tilstrekkelig nærhet og tilgang til personale, slik at beboerne er sikret bistand gjennom døgnet. Sivilombudet er videre kommet til at vilkåret om at beboerne må være «innvilget» heldøgns helse- og omsorgstjenester fra kommunen må forstås slik at kommunen må ha fattet enkeltvedtak om heldøgns tjenester, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 a. Ettersom et av formålene med å gi private borettslag og eierseksjonssameier kompensasjonsrett var å oppnå fleksible samarbeidsmuligheter for kommunene, er det viktig at kommunene er bevisste betydningen av å fatte enkeltvedtak om heldøgns tjenester når personer etter helse- og omsorgsfaglige vurderinger har en lovbestemt rett til et slikt tilbud.

Saken gjelder Statsforvalterens endring av et påklaget vedtak om brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Klageren mente at vedtaket i klagesaken var til hennes ugunst, fordi vedtaket innebar en innskrenkning i muligheten til å disponere timene fritt gjennom døgnet. Klageren hevdet at Statsforvalteren hadde lagt til grunn en feil forståelse av kommunens vedtak, og dermed gått utenfor sin kompetanse etter forvaltningsloven § 34 tredje ledd første punktum. På denne bakgrunn ble Statsforvalteren anmodet om å omgjøre klagevedtaket. Ombudet er kommet til at Statsforvalteren ikke har oppfylt sin plikt til å opplyse saken i tråd med det grunnleggende kravet til forsvarlig saksbehandling ved behandlingen av omgjøringsanmodningen. Den mangelfulle saksutredningen gjør at det foreligger begrunnet tvil om Statsforvalterens vedtak i klagesaken var til klagerens ugunst. Dermed er det også begrunnet tvil om Statsforvalteren har gått utenfor sin kompetanse etter forvaltningsloven § 34 tredje ledd første punktum. Ombudet ber Statsforvalteren behandle saken på nytt.

Saken gjelder Statsforvalteren i Vestfold og Telemarks vedtak om å avslå klagerens søknad om rehabiliteringsopphold på en ideell helseinstitusjon med omsorgstilbud til alvorlig syke ME-pasienter. Klageren hadde ME og det var uomtvistet at hun hadde rett på nødvendige helse- og omsorgstjenester. Kommunen hadde blant annet innvilget henne et opphold på kommunens helsehus. Sivilombudet kom til at det var begrunnet tvil om Statsforvalteren hadde gjort en tilstrekkelig konkret og selvstendig vurdering av om kommunens tilbud til klageren var forsvarlig, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Ombudet mente også at Statsforvalterens begrunnelse i vedtaket ikke oppfylte kravene i forvaltningsloven § 25, jf. § 33, og kravene til god forvaltningsskikk. Videre kom ombudet til at Statsforvalteren skulle avklart med klageren om hun ønsket å imøtegå eller kommentere kommunens saksfremstilling, og gitt henne mulighet til å gjøre det før klagesaken ble avgjort, jf. forvaltningsloven § 33 fjerde og femte ledd. Ombudet ba Statsforvalteren vurdere saken på nytt og begrunne vedtaket i samsvar med merknadene i uttalelsen.

Saken gjelder en pasient som skal ha blitt undersøkt av lege uten samtykke for å bringe på det rene om vilkårene for tvungent psykisk helsevern var oppfylt. Pasienten klaget på dette til Statsforvalteren i Troms og Finnmark, som avviste saken under henvisning til at det ikke var grunnlag for tilsynsmessig oppfølging av saken. Sivilombudet er kommet til at det faktum Statsforvalteren la til grunn i vedtaket, og som synes å følge av sakens dokumenter, skulle ført til at saken ble behandlet som en klagesak etter psykisk helsevernloven § 3-1. Statsforvalteren bes om å behandle saken på nytt innen 15. mai 2023 og orientere ombudet om den fornyede behandlingen med kopi av den nye avgjørelsen.

Saken gjelder Oslo kommunes avslag på en søknad om parkeringstillatelse for forflytningshemmede. Vilkårene for innvilgelse av parkeringstillatelse er at søkeren må ha «store vansker med å bevege seg over noen lengde» og ha et «særlig behov» for parkeringslettelse i forbindelse med «bosted, arbeid og/eller annen aktivitet». Klagenemnda la til grunn at klageren hadde tilstrekkelig omfattende bevegelsesvansker, men fant at han ikke hadde et «særlig behov» for parkeringslettelse. For ombudet gjaldt saken spørsmål om nemnda hadde lagt til grunn at behovet måtte være regelmessig og omfattende for at vilkåret om et «særlig behov» skulle være oppfylt. Saken gjaldt også nemndas vurdering av klagers parkeringsbehov i forbindelse med annen aktivitet enn bosted og arbeid. Etter ombudets syn, gir ikke regelverket for parkeringstillatelser anledning til å differensiere mellom behov knyttet til bosted og arbeid og andre aktiviteter på generelt grunnlag, og heller ikke til å stille, som et selvstendig vilkår, at den enkelte aktivitet må ha en viss hyppighet eller regelmessighet. Fra klagenemndas begrunnelse er det uklart om nemnda har lagt til grunn at søkerens parkeringsbehov må være regelmessig og omfattende for at vilkåret om et «særlig behov» for parkeringslettelse skal være oppfylt. Videre er det uklart om de i tilstrekkelig grad har hensyntatt behov i forbindelse med annen aktivitet enn bosted og arbeid. Ombudet mener derfor at det er begrunnet tvil om nemnda har anvendt regelverket for parkeringstillatelser riktig i denne saken. Klagenemnda bes om å behandle saken på nytt innen 19. mai 2023. Videre ber ombudet om at nemnda, ved behandlingen av fremtidige saker, tilstreber begrunnelser som ikke etterlater tvil om at vedtakene bygger på en riktig forståelse av forskriftens vilkår, og som er i samsvar med forvaltningslovens krav til begrunnelser.

Saken gjelder rett til merverdiavgiftskompensasjon for en privat virksomhet ved produksjon av fylkeskommunale lovpålagte undervisningstjenester, jf. merverdiavgiftskompensasjonsloven § 2 første ledd bokstav c. Saken gjelder videre kravene til begrunnelse av enkeltvedtak i skatteforvaltningsloven § 5-7. Klager i saken var en helseinstitusjon med døgnopphold for pasienter med barn. Fylkeskommunen hadde en lovpålagt plikt til å tilby grunnskole- og videregående opplæring til barna som oppholdt seg på institusjonen. Institusjonen (klager) hadde samtidig en lovpålagt plikt til å stille undervisningslokaler til rådighet for fylkeskommunen. Skattedirektoratet hadde avslått kravet om kompensasjon. Ettersom klager selv hadde en lovpålagt plikt til å stille lokalene til rådighet, kunne dette bidraget ikke anses som del av fylkeskommunens plikter. Skattedirektoratet mente uansett at bidraget ikke utgjorde et vesentlig element av tjenesteproduksjonen, som var et vilkår for kompensasjon. Sivilombudet kom til at helseinstitusjonens lovpålagte plikt til å stille undervisningslokaler til rådighet for fylkeskommunen ikke i seg selv stengte for rett til merverdiavgiftskompensasjon. Vurderingen av kompensasjonsrett måtte foretas med grunnlag i merverdiavgifts- kompensasjonsloven § 2 første ledd bokstav c. Sivilombudet mente imidlertid at institusjonens bidrag til produksjonen av de lovpålagte undervisningstjenestene ikke var tilstrekkelige til å utgjøre et vesentlig element av produksjonen. Vilkårene for merverdiavgiftskompensasjon var derfor ikke oppfylt. Etter Sivilombudets syn ga ikke Skattedirektoratet en tilstrekkelig begrunnelse for sitt vedtak, jf. skatteforvaltningsloven § 5-7. Direktoratet ga ingen selvstendig fremstilling av sine rettslige vurderinger som klageinstans. På bakgrunn av sakens art og viktighet var det ikke tilstrekkelig med en ren henvisning og tilslutning til førsteinstansens vurderinger.

Saken gjelder lovligheten av et krav fra Mesterbrevnemnda om at en søker måtte legge inn søknaden om mesterbrev på grunnlag av realkompetanse på nytt etter innføringen av en ny digital søknadsportal. Klager hadde sendt inn søknaden fire måneder før innføringen av den nye digitale portalen. Søknaden oppfylte kravene til format i gjeldende regelverk på tidspunktet for innsendingen. Sivilombudet er kommet til at Mesterbrevnemnda ikke hadde rettslig grunnlag for å kreve at klager/søker måtte legge inn søknaden om mesterbrev på nytt etter innføring av en digital søknadsportal. Søknaden oppfylte formkravene i regelverket på tidspunktet for innsendelsen. Den må derfor anses som levert og må behandles slik den foreligger. Ved et eventuelt avslag på søknaden, eller ved krav om innsending av utfyllende informasjon/dokumentasjon, etter ikrafttredelsen av forskrift om søknad om mesterbrev på grunnlag av realkompetanse § 2 annet ledd, vil nemnda kunne kreve at en søker benytter den digitale portalen.

Saken gjaldt Statsforvalteren i Oslo og Vikens vedtak om tvangsmedisinering. Statsforvalterens begrunnelse for at vilkåret om «stor sannsynlighet» for vesentlig positiv effekt av medisineringen var ikke i tråd med forvaltningslovens eller psykisk helsevernlovens krav. Det var dessuten begrunnet tvil om Statsforvalteren hadde forstått lovens krav riktig. Det fremgikk heller ikke av vedtaket at lovens vilkår om at den gunstige virkningen klart må oppveie ulempene, var vurdert. Dette er også i strid med forvaltningslovens og psykisk helsevernlovens krav til begrunnelse. Ombudet ba Statsforvalteren merke seg ombudets syn, og at dette legges til grunn ved behandlingen av fremtidige saker om tvangsmedisinering.

Saken gjelder om apotekloven § 8-4 gir hjemmel til å gi en farmasøyt som mangler driftskonsesjon en advarsel for å drive apotek uten konsesjon. Ombudet kom til at bestemmelsen ikke kan tolkes utvidende. Det er derfor ikke adgang til å gi en advarsel etter § 8-4 til andre enn den eller de som regnes som apoteker eller apotekkonsesjonær etter apotekloven. Begrepet apoteker er klart definert i lovens § 1-3 bokstav f, og forutsetter at personen som er «apoteker» har driftskonsesjon til apotek. Det bes om at Apotekklagenemnda foretar en ny vurdering av saken, med utgangspunkt i ombudets vurdering.