Saken gjelder en pasient som skal ha blitt undersøkt av lege uten samtykke for å bringe på det rene om vilkårene for tvungent psykisk helsevern var oppfylt. Pasienten klaget på dette til Statsforvalteren i Troms og Finnmark, som avviste saken under henvisning til at det ikke var grunnlag for tilsynsmessig oppfølging av saken. Sivilombudet er kommet til at det faktum Statsforvalteren la til grunn i vedtaket, og som synes å følge av sakens dokumenter, skulle ført til at saken ble behandlet som en klagesak etter psykisk helsevernloven § 3-1. Statsforvalteren bes om å behandle saken på nytt innen 15. mai 2023 og orientere ombudet om den fornyede behandlingen med kopi av den nye avgjørelsen.

Saken gjelder Oslo kommunes avslag på en søknad om parkeringstillatelse for forflytningshemmede. Vilkårene for innvilgelse av parkeringstillatelse er at søkeren må ha «store vansker med å bevege seg over noen lengde» og ha et «særlig behov» for parkeringslettelse i forbindelse med «bosted, arbeid og/eller annen aktivitet». Klagenemnda la til grunn at klageren hadde tilstrekkelig omfattende bevegelsesvansker, men fant at han ikke hadde et «særlig behov» for parkeringslettelse. For ombudet gjaldt saken spørsmål om nemnda hadde lagt til grunn at behovet måtte være regelmessig og omfattende for at vilkåret om et «særlig behov» skulle være oppfylt. Saken gjaldt også nemndas vurdering av klagers parkeringsbehov i forbindelse med annen aktivitet enn bosted og arbeid. Etter ombudets syn, gir ikke regelverket for parkeringstillatelser anledning til å differensiere mellom behov knyttet til bosted og arbeid og andre aktiviteter på generelt grunnlag, og heller ikke til å stille, som et selvstendig vilkår, at den enkelte aktivitet må ha en viss hyppighet eller regelmessighet. Fra klagenemndas begrunnelse er det uklart om nemnda har lagt til grunn at søkerens parkeringsbehov må være regelmessig og omfattende for at vilkåret om et «særlig behov» for parkeringslettelse skal være oppfylt. Videre er det uklart om de i tilstrekkelig grad har hensyntatt behov i forbindelse med annen aktivitet enn bosted og arbeid. Ombudet mener derfor at det er begrunnet tvil om nemnda har anvendt regelverket for parkeringstillatelser riktig i denne saken. Klagenemnda bes om å behandle saken på nytt innen 19. mai 2023. Videre ber ombudet om at nemnda, ved behandlingen av fremtidige saker, tilstreber begrunnelser som ikke etterlater tvil om at vedtakene bygger på en riktig forståelse av forskriftens vilkår, og som er i samsvar med forvaltningslovens krav til begrunnelser.

Saken gjelder rett til merverdiavgiftskompensasjon for en privat virksomhet ved produksjon av fylkeskommunale lovpålagte undervisningstjenester, jf. merverdiavgiftskompensasjonsloven § 2 første ledd bokstav c. Saken gjelder videre kravene til begrunnelse av enkeltvedtak i skatteforvaltningsloven § 5-7. Klager i saken var en helseinstitusjon med døgnopphold for pasienter med barn. Fylkeskommunen hadde en lovpålagt plikt til å tilby grunnskole- og videregående opplæring til barna som oppholdt seg på institusjonen. Institusjonen (klager) hadde samtidig en lovpålagt plikt til å stille undervisningslokaler til rådighet for fylkeskommunen. Skattedirektoratet hadde avslått kravet om kompensasjon. Ettersom klager selv hadde en lovpålagt plikt til å stille lokalene til rådighet, kunne dette bidraget ikke anses som del av fylkeskommunens plikter. Skattedirektoratet mente uansett at bidraget ikke utgjorde et vesentlig element av tjenesteproduksjonen, som var et vilkår for kompensasjon. Sivilombudet kom til at helseinstitusjonens lovpålagte plikt til å stille undervisningslokaler til rådighet for fylkeskommunen ikke i seg selv stengte for rett til merverdiavgiftskompensasjon. Vurderingen av kompensasjonsrett måtte foretas med grunnlag i merverdiavgifts- kompensasjonsloven § 2 første ledd bokstav c. Sivilombudet mente imidlertid at institusjonens bidrag til produksjonen av de lovpålagte undervisningstjenestene ikke var tilstrekkelige til å utgjøre et vesentlig element av produksjonen. Vilkårene for merverdiavgiftskompensasjon var derfor ikke oppfylt. Etter Sivilombudets syn ga ikke Skattedirektoratet en tilstrekkelig begrunnelse for sitt vedtak, jf. skatteforvaltningsloven § 5-7. Direktoratet ga ingen selvstendig fremstilling av sine rettslige vurderinger som klageinstans. På bakgrunn av sakens art og viktighet var det ikke tilstrekkelig med en ren henvisning og tilslutning til førsteinstansens vurderinger.

Saken gjelder lovligheten av et krav fra Mesterbrevnemnda om at en søker måtte legge inn søknaden om mesterbrev på grunnlag av realkompetanse på nytt etter innføringen av en ny digital søknadsportal. Klager hadde sendt inn søknaden fire måneder før innføringen av den nye digitale portalen. Søknaden oppfylte kravene til format i gjeldende regelverk på tidspunktet for innsendingen. Sivilombudet er kommet til at Mesterbrevnemnda ikke hadde rettslig grunnlag for å kreve at klager/søker måtte legge inn søknaden om mesterbrev på nytt etter innføring av en digital søknadsportal. Søknaden oppfylte formkravene i regelverket på tidspunktet for innsendelsen. Den må derfor anses som levert og må behandles slik den foreligger. Ved et eventuelt avslag på søknaden, eller ved krav om innsending av utfyllende informasjon/dokumentasjon, etter ikrafttredelsen av forskrift om søknad om mesterbrev på grunnlag av realkompetanse § 2 annet ledd, vil nemnda kunne kreve at en søker benytter den digitale portalen.

Saken gjaldt Statsforvalteren i Oslo og Vikens vedtak om tvangsmedisinering. Statsforvalterens begrunnelse for at vilkåret om «stor sannsynlighet» for vesentlig positiv effekt av medisineringen var ikke i tråd med forvaltningslovens eller psykisk helsevernlovens krav. Det var dessuten begrunnet tvil om Statsforvalteren hadde forstått lovens krav riktig. Det fremgikk heller ikke av vedtaket at lovens vilkår om at den gunstige virkningen klart må oppveie ulempene, var vurdert. Dette er også i strid med forvaltningslovens og psykisk helsevernlovens krav til begrunnelse. Ombudet ba Statsforvalteren merke seg ombudets syn, og at dette legges til grunn ved behandlingen av fremtidige saker om tvangsmedisinering.

Saken gjelder om apotekloven § 8-4 gir hjemmel til å gi en farmasøyt som mangler driftskonsesjon en advarsel for å drive apotek uten konsesjon. Ombudet kom til at bestemmelsen ikke kan tolkes utvidende. Det er derfor ikke adgang til å gi en advarsel etter § 8-4 til andre enn den eller de som regnes som apoteker eller apotekkonsesjonær etter apotekloven. Begrepet apoteker er klart definert i lovens § 1-3 bokstav f, og forutsetter at personen som er «apoteker» har driftskonsesjon til apotek. Det bes om at Apotekklagenemnda foretar en ny vurdering av saken, med utgangspunkt i ombudets vurdering.

Saken gjelder Statsforvalteren i Oslo og Vikens behandling av en klage på flere forhold ved et familievernkontor, herunder på mulig brudd på taushetsplikten ved en bekymringsmelding til barnevernet om klagers opptreden i et meklingsmøte ledet av en psykolog. Statsforvalterens tilsynsansvar for familievernkontorene og for helsepersonell håndteres av to ulike avdelinger, som begge var involvert ved behandlingen av klagen. Statsforvalterens sosial- og barnevernsavdeling kom til at Bufetat sto nærmest til å følge opp klagerens henvendelse, og at det derfor ikke skulle opprettes tilsynssak. Statsforvalterens helseavdeling svarte blant annet at det i dette tilfellet ikke var grunn til å tro at helselovgivningen var brutt. Konklusjonen fra begge avdelingene var at saken ikke ga grunnlag for videre tilsynsmessig oppfølging. Overfor ombudet har Statsforvalteren opplyst at de ved behandlingen av klagerens henvendelser ikke tok stilling til om psykologen eller familievernkontoret hadde brutt taushetsplikten. At de ikke trengte å vurdere dette, begrunnet de blant annet med at tilsynet med familievernkontorene utføres som systemrettede tilsyn, mens dette gjaldt en enkeltsak. Sivilombudet peker på at Statsforvalterens tilsynsansvar med familievernkontor ikke er begrenset til kun å utføre systemrettet tilsyn og har kommet til at det er begrunnet tvil om Statsforvalteren i denne saken har hatt en for snever forståelse av sitt tilsynsansvar i enkeltsaker. Ombudet er også kommet til at Statsforvalterens avgjørelse fra helseavdelingen gir et misvisende inntrykk av hvilke vurderinger Statsforvalteren har foretatt og ikke oppfyller de krav til begrunnelse som følger av alminnelige normer for god forvaltningsskikk. Det er ikke funnet tilstrekkelig grunnlag for å be om ny behandling av denne enkeltsaken, men Statsforvalteren bes merke seg det som er påpekt og se hen til dette ved behandlingen av senere saker.

Saken gjaldt et krav om innsyn i forslag til vedtak som var lagt inn i «bobla» i Larvik kommunes møteportal for folkevalgte organer («politikerportalen»). I uttalelse 21. desember 2022 (SOM-2022-4149) kom ombudet til at mye talte for at det foregikk møtepliktig saksbehandling i «bobla». Ombudet mente at møteoffentlighetsprinsippet som ligger til grunn for kommuneloven § 11-5 ga rett til innsyn i den møtepliktige aktiviteten, så langt aktiviteten ikke oppfylte vilkårene i § 11-5 andre eller tredje ledd om møtelukking. Etter ombudets uttalelse vurderte Statsforvalteren innsynskravet på nytt. Statsforvalteren la til grunn at ombudet ikke hadde funnet feil ved deres vurdering om at forslagene i «bobla» ikke var «ferdigstilte», og derfor ikke saksdokumenter, jf. offentleglova § 4 andre ledd. Statsforvalteren opprettholdt derfor sin avvisning av klagerens krav om innsyn i «bobla». Ombudet presiserte at et medlems forslag i «bobla» er et ferdigstilt dokument, og dermed et «saksdokument», idet det blir synlig for de øvrige medlemmene av det folkevalgte organet, jf. offentleglova § 4 andre ledd. Ombudet tok ikke stilling til om dokumentene i «bobla» kunne anses som organinterne etter offentleglova § 14. Det var uansett vanskelig å se saklige grunner for at det her skulle gis mindre merinnsyn etter offentleglova § 11 enn hva som skulle være offentlig i medhold av møteoffentlighetsprinsippet som ligger til grunn for kommuneloven § 11-5. Dersom aktiviteten i «bobla» var møtepliktig, var aktiviteten offentlig så langt den ikke oppfyller vilkårene for møtelukking, jf. uttalelse 21. desember 2022 (SOM-2022-4149). Statsforvalteren ble bedt om å vurdere saken på nytt innen 24. mars 2023.

Saken gjelder spørsmålet om kommunen har plikt til å rette et eiendomsskattevedtak. Den aktuelle eiendommen hadde to boenheter, men hadde ved eiendomsskatteberegningen kun fått ett bunnfradrag. Da klager ble kjent med at antall boenheter var noe skattepliktige selv måtte melde fra om til kommunen, anmodet hun samtidig om at tidligere års eiendomsskattevedtak ble endret. Kommunen avslo rettingsanmodningene under henvisning til at det er eiendomskattepliktig selv som må gi kommunen opplysninger om antall boenheter, og at det i disse tilfellene var fast praksis ikke å rette tidligere vedtak. For ombudet reiste saken spørsmål om kommunen hadde plikt til å rette, og hvilke krav som kan stilles til behandlingen av anmodninger om retting. Ombudet kom til at kommunen kan ha plikt til å rette vedtak som er ugyldige, og videre at kommunen også kan ha plikt til å rette i de tilfeller der manglende overholdelse av fristen for å gi opplysninger om antallet boenheter er «særlig unnskyldelig». Feilen i vedtakene i denne saken skyldtes manglende overholdelse av opplysningsplikten fra skattepliktige selv. Ombudet mente at vedtakene ikke var å anse som ugyldige, og konkluderte med at kommunen ikke hadde plikt til å rette. Kommunen hadde imidlertid ikke foretatt en tilstrekkelig konkret vurdering av om kompetansen til å rette vedtakene burde benyttes. Det ble i den forbindelse vist til at både spørsmålet om vedtakets gyldighet og om fristoversittelsen var «særlig unnskyldelig», forutsetter et minimum av konkret vurdering. Kommunens avslag på å rette vedtakene fremsto mer som en automatisk konsekvens av at rettingsanmodningen kom inn etter utløpet av klagefristen. Kommunen ble bedt om å vurdere anmodningene om retting på nytt.

Saken gjaldt krav om dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36. Statsforvalteren vedtok å ilegge klagerne erstatning for overtredelse av husdyrkonsesjonsregelverket. Vedtaket ble påklaget til Landbruksdirektoratet, som nedsatte den ilagte erstatningen betydelig. Direktoratet og – etter klage – Landbruks- og matdepartementet avslo imidlertid klagernes krav om sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 i sin helhet. Det ble vist til at endringen til gunst var begrunnet med at de forskriftsfastsatte satsene for utmåling av erstatningen var blitt nedjustert etter at klagen var inngitt. Departementet mente at advokatutgiftene knyttet til klagen ikke var «nødvendige for å få endret vedtaket», idet det ikke var tilstrekkelig årsakssammenheng mellom klagens innhold og endringen. Sivilombudet kom til at departementet ikke hadde hatt tilstrekkelig grunnlag for å avslå sakskostnadskravet i sin helhet. Ved vurderingen av om pådratte utgifter har vært «nødvendige» for å få endret vedtaket, måtte det tas utgangspunkt i hva som måtte ha fremstått som rimelig og naturlig for klagerne og deres advokat på klagetidspunktet. Ettersom de standardiserte erstatningssatsene først ble endret etter at klagen var fremmet, var dette ikke et forhold som klagernes advokat kunne tatt i betraktning på klagetidspunktet. Departementet kunne ikke avslå sakskostnadskravet uten å ta stilling til om klagen skulle ha ført frem uavhengig av denne mellomliggende regelverksendringen. Herunder skulle departementet ha vurdert om det påklagede vedtaket var i strid med den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 6 og 7. Ombudet ba Landbruks- og matdepartementet vurdere saken på nytt innen 24. mars 2023.