Saken gjaldt innsyn i en dokumentliste med oversikt over alle dokumenter registrert på en konkret sak i Finansdepartementet. Finansdepartementet ga innsyn i to dokumentlister, for to ulike saksnumre. Etter spørsmål fra journalisten, opplyste departementet at opplysninger om organinterne dokumenter var utelatt, og at listene kun inneholdt informasjon om inn- og utgående dokumenter. Sivilombudet kom til at Finansdepartementet ikke hadde behandlet innsynskravet i tråd med offentleglovas regler. Det var unntatt opplysninger uten at dette var hjemlet i lov eller forskrift gitt i medhold av lov. Verken avgjørelsen eller den nærmere begrunnelsen var i tråd med lovens krav. Ombudet ba Finansdepartementet snarest om å behandle saken på nytt, og om å bli orientert om utfallet av den nye behandlingen innen 12. mai 2023.

Saken gjelder en utlending som søkte norsk statsborgerskap i januar 2017. Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo søknaden i november 2018. Vedtaket ble påklaget i desember 2018. UDI har ennå ikke behandlet klagen. Sivilombudet har kommet til at en klagebehandlingstid på over fire år og fire måneder i denne saken ikke er i tråd med forvaltningslovens krav til at saken skal avgjøres «uten ugrunnet opphold». Ombudet har forståelse for at pandemien og smittevernhensyn gjorde at det tok lengre tid enn vanlig å få gjennomført forvaltningsintervju, men det kan ikke aksepteres at det tok så lang tid som 19 måneder. Når forvaltningsintervjuet var gjennomført, skulle UDI dessuten ha prioritert å ferdigbehandle saken. Sivilombudet har også kommet til at UDI ikke har oppfylt kravet i forvaltningsloven om å gi et foreløpig svar. De har heller ikke holdt klageren orientert om sakens fremdrift i tråd med god forvaltningsskikk. UDI bes om å utarbeide hensiktsmessige rutiner for å sende foreløpige svar og forsinkelsesmeldinger, der behandlingstiden vil gå over forventet tid.

Nordland fylkeskommune innvilget skoleskyss for skoleåret 2022/2023 til en syvåring som var bosatt mer enn fire km fra skolen. Skoleskyssens utgangspunkt var et busstopp langs en fylkesvei med fartsgrense 80 km/t. For å komme til og fra busstoppet måtte barnet gå 300-400 meter langs en privat vei hvor fartsgrensen var 50 km/t. Foreldrene klaget til Statsforvalteren over skoleskysstilbudet, og fremhevet at veien eleven måtte gå ofte var dårlig brøytet om vinteren, manglet belysning og at det jevnlig var observert elg på strekningen. Det ble også vist til trafikkfarlige forhold under på- og avstigning, og at det var for vanskelig å vente ved busstoppet for en syvåring. Statsforvalteren mente at skoleskysstilbudet samlet sett var forsvarlig, og at barnets rett til å bli hørt var ivaretatt gjennom foreldrene. Sivilombudet er kommet til at Statsforvalteren har foretatt en tilstrekkelig utredning av saken, og har ikke vesentlige innvendinger mot at barnet i dette konkrete tilfellet er hørt gjennom foreldrenes klage. Etter ombudets oppfatning ligger den interesseavveiningen som Statsforvalteren har foretatt innenfor rammene av opplæringslova § 7-1, og har ikke vesentlige innvendinger mot konklusjonen om at skyssopplegget er forsvarlig.

Saken gjelder adopsjon av en person som har fylt 18 år (voksenadopsjon). Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) avslo en søknad fra en stefar om å adoptere stedatteren fordi det ikke var klart sannsynlig at adopsjon ville bli til beste for henne, jf. adopsjonsloven § 16 første ledd første punktum. Bufdir la avgjørende vekt på at stedatteren hadde hatt kontakt med sin avdøde (biologiske) far i oppveksten, og at hun i barne- og ungdomsårene hadde hatt et forhold til hans slekt. Rundskriv Bufdir-2020-9002 punkt 7.3.2 sto sentralt i Bufdirs tolkning av regelverket. Ombudet har kommet til at Bufdir i vurderingen av hva som vil bli «til beste for personen» i denne saken, har tillagt forholdet stedatteren hadde til sin biologiske far og hans slekt større vekt enn det er rettslig grunnlag for. Tilknytningen til stefaren og hennes eget syn på hva som vil bli til hennes beste er samtidig tillagt for liten vekt. Ombudet mener rundskriv Bufdir-2020-9002 punkt 7.3.2 ikke er i samsvar med gjeldende rett. Ombudet ber Bufdir behandle saken på nytt og bringe rundskriv Bufdir-2020-9002 punkt 7.3.2 i samsvar med adopsjonslovens § 16.

Saken gjelder rett til merverdiavgiftskompensasjon for et borettslag med beboere med nedsatt funksjonsevne. Beboerne mottar helse- og omsorgstjenester fra kommunen. Det nærmere vurderingstemaet er hvorvidt boligene kan anses som «særskilt tilrettelagt for heldøgns helse- og omsorgstjenester», jf. kompensasjonsforskriften § 7a, jf. merverdiavgiftskompensasjonsloven § 2 tredje ledd. Sivilombudet er kommet til at det ved vurderingen av om boligene er særskilt tilrettelagte, ikke kan stilles et absolutt krav om at personalbasen er lokalisert i selve borettslaget eller eiet av borettslaget. Det avgjørende er at beboerne er sikret døgnkontinuerlig tilsyn og hjelp. I dette ligger det en forutsetning om tilstrekkelig geografisk nærhet mellom personalbasen og boligkomplekset, samt tilstrekkelig bemanning. Sivilombudet mener at vilkåret om særskilt tilrettelagte boliger er oppfylt i klagers tilfelle. Personalbasen, som er døgnkontinuerlig bemannet, er lokalisert i sykehjemmet vegg i vegg med borettslaget. Beboerne benytter også fasiliteter på sykehjemmet, slik som spisesalen. I tillegg er de beboerne som har behov for å kunne tilkalle hjelp fra sin egen leilighet utstyrt med en trygghetsalarm. Alarmen setter dem i kontakt med kommunens legevakt som varsler personalbasen/hjemmesykepleien i sykehjemmet ved siden av. Borettslaget må på denne måten anses for å ha tilgang til døgnkontinuerlig bemanning i tilstrekkelig nærhet.

Saken gjelder skattemyndighetenes avslag på krav på merverdiavgiftskompensasjon for kostnader til anskaffelser knyttet til oppføring og drift av 11 boenheter i et borettslag i Oslo kommune. Alle beboerne har nedsatt funksjonsevne og mottar helse- og omsorgstjenester fra kommunen. De rettslige vurderingstemaene i saken er hvorvidt boligene kan anses som «særskilt tilrettelagt for heldøgns helse- og omsorgstjenester» og om beboerne har fått «innvilget» heldøgns helse- og omsorgstjenester fra kommunen, jf. kompensasjonsforskriften § 7a, jf. merverdiavgiftskompensasjonsloven § 2 tredje ledd. Sivilombudet mener at vilkåret om særskilt tilrettelagt bolig ikke innebærer et absolutt krav om at borettslaget eier personalbasen eller at denne er lokalisert i selve borettslaget. Det avgjørende er at beboerne er sikret døgnkontinuerlig tilsyn og hjelp. I dette ligger det en forutsetning om tilstrekkelig geografisk nærhet mellom personalbasen og boligkomplekset, samt tilstrekkelig bemanning. Sivilombudet er kommet til at boligene i borettslaget må anses som «særskilt tilrettelagt for heldøgns helse- og omsorgstjenester» ettersom boligene/personalbasen må anses å være døgnkontinuerlig bemannet. Til tross for at nattevakten alternerer mellom dette borettslaget og et tilsvarende borettslag like i nærheten, legger Sivilombudet til grunn at det foreligger tilstrekkelig nærhet og tilgang til personale, slik at beboerne er sikret bistand gjennom døgnet. Sivilombudet er videre kommet til at vilkåret om at beboerne må være «innvilget» heldøgns helse- og omsorgstjenester fra kommunen må forstås slik at kommunen må ha fattet enkeltvedtak om heldøgns tjenester, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 a. Ettersom et av formålene med å gi private borettslag og eierseksjonssameier kompensasjonsrett var å oppnå fleksible samarbeidsmuligheter for kommunene, er det viktig at kommunene er bevisste betydningen av å fatte enkeltvedtak om heldøgns tjenester når personer etter helse- og omsorgsfaglige vurderinger har en lovbestemt rett til et slikt tilbud.

Saken gjelder Statsforvalterens endring av et påklaget vedtak om brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Klageren mente at vedtaket i klagesaken var til hennes ugunst, fordi vedtaket innebar en innskrenkning i muligheten til å disponere timene fritt gjennom døgnet. Klageren hevdet at Statsforvalteren hadde lagt til grunn en feil forståelse av kommunens vedtak, og dermed gått utenfor sin kompetanse etter forvaltningsloven § 34 tredje ledd første punktum. På denne bakgrunn ble Statsforvalteren anmodet om å omgjøre klagevedtaket. Ombudet er kommet til at Statsforvalteren ikke har oppfylt sin plikt til å opplyse saken i tråd med det grunnleggende kravet til forsvarlig saksbehandling ved behandlingen av omgjøringsanmodningen. Den mangelfulle saksutredningen gjør at det foreligger begrunnet tvil om Statsforvalterens vedtak i klagesaken var til klagerens ugunst. Dermed er det også begrunnet tvil om Statsforvalteren har gått utenfor sin kompetanse etter forvaltningsloven § 34 tredje ledd første punktum. Ombudet ber Statsforvalteren behandle saken på nytt.

Saken gjelder Statsforvalteren i Vestfold og Telemarks vedtak om å avslå klagerens søknad om rehabiliteringsopphold på en ideell helseinstitusjon med omsorgstilbud til alvorlig syke ME-pasienter. Klageren hadde ME og det var uomtvistet at hun hadde rett på nødvendige helse- og omsorgstjenester. Kommunen hadde blant annet innvilget henne et opphold på kommunens helsehus. Sivilombudet kom til at det var begrunnet tvil om Statsforvalteren hadde gjort en tilstrekkelig konkret og selvstendig vurdering av om kommunens tilbud til klageren var forsvarlig, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Ombudet mente også at Statsforvalterens begrunnelse i vedtaket ikke oppfylte kravene i forvaltningsloven § 25, jf. § 33, og kravene til god forvaltningsskikk. Videre kom ombudet til at Statsforvalteren skulle avklart med klageren om hun ønsket å imøtegå eller kommentere kommunens saksfremstilling, og gitt henne mulighet til å gjøre det før klagesaken ble avgjort, jf. forvaltningsloven § 33 fjerde og femte ledd. Ombudet ba Statsforvalteren vurdere saken på nytt og begrunne vedtaket i samsvar med merknadene i uttalelsen.

Saken gjelder en pasient som skal ha blitt undersøkt av lege uten samtykke for å bringe på det rene om vilkårene for tvungent psykisk helsevern var oppfylt. Pasienten klaget på dette til Statsforvalteren i Troms og Finnmark, som avviste saken under henvisning til at det ikke var grunnlag for tilsynsmessig oppfølging av saken. Sivilombudet er kommet til at det faktum Statsforvalteren la til grunn i vedtaket, og som synes å følge av sakens dokumenter, skulle ført til at saken ble behandlet som en klagesak etter psykisk helsevernloven § 3-1. Statsforvalteren bes om å behandle saken på nytt innen 15. mai 2023 og orientere ombudet om den fornyede behandlingen med kopi av den nye avgjørelsen.

Saken gjelder Oslo kommunes avslag på en søknad om parkeringstillatelse for forflytningshemmede. Vilkårene for innvilgelse av parkeringstillatelse er at søkeren må ha «store vansker med å bevege seg over noen lengde» og ha et «særlig behov» for parkeringslettelse i forbindelse med «bosted, arbeid og/eller annen aktivitet». Klagenemnda la til grunn at klageren hadde tilstrekkelig omfattende bevegelsesvansker, men fant at han ikke hadde et «særlig behov» for parkeringslettelse. For ombudet gjaldt saken spørsmål om nemnda hadde lagt til grunn at behovet måtte være regelmessig og omfattende for at vilkåret om et «særlig behov» skulle være oppfylt. Saken gjaldt også nemndas vurdering av klagers parkeringsbehov i forbindelse med annen aktivitet enn bosted og arbeid. Etter ombudets syn, gir ikke regelverket for parkeringstillatelser anledning til å differensiere mellom behov knyttet til bosted og arbeid og andre aktiviteter på generelt grunnlag, og heller ikke til å stille, som et selvstendig vilkår, at den enkelte aktivitet må ha en viss hyppighet eller regelmessighet. Fra klagenemndas begrunnelse er det uklart om nemnda har lagt til grunn at søkerens parkeringsbehov må være regelmessig og omfattende for at vilkåret om et «særlig behov» for parkeringslettelse skal være oppfylt. Videre er det uklart om de i tilstrekkelig grad har hensyntatt behov i forbindelse med annen aktivitet enn bosted og arbeid. Ombudet mener derfor at det er begrunnet tvil om nemnda har anvendt regelverket for parkeringstillatelser riktig i denne saken. Klagenemnda bes om å behandle saken på nytt innen 19. mai 2023. Videre ber ombudet om at nemnda, ved behandlingen av fremtidige saker, tilstreber begrunnelser som ikke etterlater tvil om at vedtakene bygger på en riktig forståelse av forskriftens vilkår, og som er i samsvar med forvaltningslovens krav til begrunnelser.