Saken gjaldt et krav om forsinkelsesrente etter at et innkrevd og innbetalt byggesaksgebyr ble nedsatt og delvis tilbakebetalt fordi gebyret var høyere enn den rammen som følger av selvkostprinsippet i plan- og bygningsloven § 33-1 første ledd tredje punktum. Oslo kommune ila i 2020 klageren et byggesaksgebyr på 972 306 kroner i forbindelse med innvilgelse av søknad om rammetillatelse. Klageren søkte i medhold av kommunens gebyrforskrift om nedsatt gebyr, og ba samtidig om at betalingsfristen ble utsatt til søknaden var ferdigbehandlet. Kommunen ga ikke utsatt betalingsfrist og gebyret ble innbetalt ved forfall. Kommunen vedtok i 2022 å sette ned gebyret til 291 692 kroner, fordi gebyret ikke var i tråd med selvkostprinsippet. Klagerens advokat krevde forsinkelsesrente for utlegget fra innbetaling i 2020 til utbetaling i 2022. Kommunen avslo kravet med den begrunnelse at saken ikke gjaldt et «pengekrav på formuerettens område», jf. forsinkelsesrenteloven § 1. Sivilombudet kom til at klagerens tilbakebetalingskrav var et «pengekrav på formuerettens område», jf. forsinkelsesrenteloven § 1. Ombudet viste til at kommunen aldri hadde adgang til å kreve et gebyr som var høyere enn selvkostprinsippet tillater, jf. plan- og bygningsloven § 33 1 første ledd tredje punktum, og at klageren – uavhengig av kommunens gebyrforskrift – hadde et formuerettslig krav på tilbakebetaling av det ulovlig innkrevde gebyret. Ombudet ba kommunen vurdere saken på nytt innen 31. mars 2023.

Saken gjelder et avslag på søknad om oppholdstillatelse for familieinnvandring på bakgrunn av ekteskap. Utlendingsnemnda (UNE) avslo søknaden fordi de mente at kravet til referansepersonens (den det var søkt om innvandring til) tidligere inntekt ikke var oppfylt, jf. utlendingsforskriften § 10-9 første ledd. For Sivilombudet gjaldt saken UNEs vurdering av om det var grunnlag for å gjøre unntak fra kravet til tidligere inntekt fordi referansepersonen «åpenbart» kunne forsørge partene, jf. utlendingsforskriften § 10-11 andre ledd. Sivilombudet er kommet til at det er begrunnet tvil om UNE foretok en tilstrekkelig bred vurdering av relevante momenter når de tok stilling til om referansepersonen «åpenbart er i stand til å forsørge partene», jf. utlendingsforskriften § 10-11 andre ledd. På denne bakgrunn bes UNE om å behandle saken på nytt innen 24. mars 2023.

Saken gjelder salg av en privateid, prisregulert borettslagsleilighet på det åpne boligmarkedet. Prisreguleringen innebar at leiligheten bare kunne selges til en fastsatt makspris som var vesentlig lavere enn markedspris. Kun personer bosatt i eller med tilknytning til kommunen kunne kjøpe leiligheten, og unge i etableringsfasen og voksne/eldre i en omstillingsfase skulle prioriteres etter vedtektene og retningslinjer utarbeidet av kommunen. Kommunen mottok forut for budgivningen opplysninger fra megler om alle interessentene, og ga deretter en tilbakemelding til megler om hvilke interessenter som var kvalifiserte til å kjøpe leiligheten, og hvem som hadde førsteprioritet til å kjøpe leiligheten. Interessenten som ble innstilt av kommunen med annenprioritet, klaget over innstillingen og manglende begrunnelse for hvorfor han ble innstilt som nummer to. Klagen ble avvist. Kommunen opplyste at den ikke hadde fattet noe enkeltvedtak i saken som kunne påklages, fordi vurderingen og prioriteringen av interessentene var gjort med grunnlag i kommunens privatrettslige autonomi. Sivilombudet er kommet til at kommunens tilbakemelding til megler om kvalifisering og prioritering av interessentene, må regnes som en avgjørelse som er truffet under utøvelse av offentlig myndighet, og anses som et enkeltvedtak. Ombudet ber om at kommunen behandler slike saker i det aktuelle borettslaget i samsvar med forvaltningslovens bestemmelser, herunder at interessentene får en begrunnelse for kommunens vurdering i saken og klagerett.

Saken gjelder Statsforvalteren i Vestlands behandling av krav om retting eller sletting av til sammen 48 innføringer i en pasientjournal. I klagen til ombudet gjorde klageren blant annet gjeldende at Statsforvalteren ikke hadde vurdert alle innføringene som var omfattet av kravet, og at hennes krav og svarene på dem ikke var nedtegnet i journalen. Ombudet er kommet til at det er begrunnet tvil om Statsforvalteren oppfylte sin plikt til å vurdere samtlige krav som var påklaget i klagesaken, jf. forvaltningsloven § 34 andre ledd andre punktum. Det er også tvil om klagerens krav var nedtegnet i journalen i tråd med helsepersonelloven § 42 andre ledd første punktum og § 43 andre ledd, og ombudet ber Statsforvalteren påse at dette er eller blir gjort. Ombudet ber Statsforvalteren behandle saken på nytt, og om å bli orientert om utfallet av den nye behandlingen.

Sivilombudet har av eget tiltak undersøkt saksbehandlingstiden ved byggesaksavdelingen i Frøya kommune. Ombudet har blant annet sett på kommunens saksbehandlingstid og restanser hva gjelder byggesaker, klager i byggesaker og ulovlighetsvarsler. Vi har også stilt spørsmål om kommunens rutiner for informasjon til borgerne under sakens gang. Kommunen har erkjent at åtteukersfristen i byggesaksforskriften § 7-1 bokstav c for å behandle byggesaksklager ikke overholdes i dag. Kommunen har opplyst at de har iverksatt flere tiltak. Kommunen har opplyst at ulovlighetsvarsler prioriteres. Kommunen synes imidlertid ikke å ha oversikt over det totale antallet innkomne ulovlighetsvarsler, og alderen på disse. Ombudet vil bemerke at den manglende oversikten gir grunn til bekymring for kommunens mulighet til å oppfylle sine plikter etter plan- og bygningsloven § 32-1. Kommunen har opplyst at de etterstreber å bli flinkere til å sende foreløpig svar i tråd med forvaltningsloven § 11 a annet ledd. Ombudet ber videre om at kommunen etablerer rutiner for foreløpig svar og forsinkelsesmeldinger, med et reelt estimat om forventet behandlingstid. Ombudet ber kommunen om en ny statusoppdatering innen 15. april 2023.

Saken gjaldt spørsmålet om hvilke krav som stilles til innholdet av en klage etter skatteforvaltningsloven § 13-5. Den samme dagen som klageren i saken mottok vedtak om endret skattefastsetting, henvendte han seg til skattekontoret. I henvendelsen fremholdt han blant annet at det var «en rekke feil beregninger» med vedtaket. Skatteklagenemnda mente at henvendelsen ikke oppfylte kravene som stilles til en klage. Ombudet kom til at Skatteklagenemnda hadde lagt til grunn en uriktig forståelse av skatteforvaltningsloven § 13-5 tredje ledd. Det sentrale måtte være at henvendelsen fra klageren ga uttrykk for at vedkommende var uenig i vedtaket, og at det kort ble pekt på hva i vedtaket den skattepliktige mente var feil, enten det gjaldt faktum, rettsanvendelse eller skjønnsutøvelse. Etter ombudets syn oppfylte henvendelsen fra den skattepliktige kravene som stilles til en klage. Ombudet mente videre at den skattepliktige ikke hadde fått tilstrekkelig veiledning i saken. Ombudet ba om at Skattedirektoratet nå sørget for at saken ble klagebehandlet, og at den ble gitt prioritering med utgangspunkt i når klagen først ble fremsatt.

Saken gjelder Nav Klageinstans’ avgjørelse om ikke å endre fastsettelsen av klagerens trygdeavgift for inntektsårene 2011 og 2013 fra høy til lav sats. Trygdeavgiften ble for inntektsåret 2012 satt til lav sats etter dom i Høyesterett. Spørsmålet i saken er om endring av trygdeavgiften for inntektsårene 2011 og 2013 følger av, eller forutsettes i, utfallet av høyesterettsdommen, jf. skatteforvaltningsloven §§ 12-1 tredje ledd bokstav a og 12-8 bokstav a. Ombudet mener Nav har plikt til å endre skattefastsettingen også for inntektsårene 2011 og 2013, og ber om at saken blir vurdert på nytt.

Spørsmålet i saken er om Nav kan unnlate å sende et forhåndsvarsel før det fattes vedtak om reduksjon i utbetalingen av uføretrygd ved overskridelse av inntektsgrensen. Vedtak om reduksjon av ytelsen fattes gjennom en helautomatisert løsning uten innslag av manuell behandling. Nav forhåndsvarsler ikke den uføretrygdede før vedtaket treffes. En eventuell klage i etterkant behandles manuelt. EUs personvernforordning, som er del av EØS-avtalen, stiller krav om nasjonalrettslig grunnlag for helautomatisert behandling av personopplysninger. Det er en forutsetning at de internrettslige reglene må sikre en forsvarlig saksbehandling. Kravet om forhåndsvarsling og retten til kontradiksjon i forvaltningsloven § 16 er en sentral saksbehandlingsregel for å sikre en forsvarlig saksbehandling. Etter ombudets syn gir verken bestemmelsen i seg selv eller EUs personvernforordning grunnlag for å unnlate å forhåndsvarsle om reduksjon i uføretrygd. Arbeids- og velferdsdirektoratet erkjenner at Nav mangler rettslig grunnlag for å unnlate forhåndsvarsling. Av hensyn til en effektiv ressursutnyttelse ønsker direktoratet å fortsette å bruke den helautomatiserte løsningen. De har derfor opplyst at de vil igangsette et regelverksarbeid for å skaffe seg rettslig grunnlag for å unnlate varsling. Kravet i Nav-loven § 4 a om forsvarlig saksbehandling ved helautomatiserte avgjørelser følger av EUs personvernforordning artikkel 22 nr. 2 bokstav b og fortalepunkt 71.Et eventuelt unntak fra kravet om forhåndsvarsling ved helautomatiserte vedtak må utformes innenfor rammene av de EØS-rettslige forpliktelsene. Ettersom kravene i personvernforordningen ikke bare gjelder arbeids- og velferdsforvaltningen, men forvaltningen generelt, mener ombudet at det er gode grunner for at den rettslige vurderingen av unnlatelse av forhåndsvarsling ved helautomatiserte avgjørelser bør inngå i arbeidet med ny forvaltningslov.

Saken gjaldt fastsettelse av bosted i fiskermanntallet. Hvor fiskerne er og har vært registrert i manntallet er avgjørende blant annet for adgangen til å fiske kongekrabbe i Finnmark. Fiskeridirektoratet vedtok våren 2021 å endre en fiskers bosted i fiskermanntallet fra Nordkapp kommune i Finnmark til Vestvågøy kommune i Nordland. I bostedsvurderingen tok direktoratet utgangspunkt i folkeregisterloven § 5-1 andre ledd, som sier at personer skal regnes som bosatt der de tar overveiende døgnhvile. Direktoratet kom til at fiskerens reelle bosted var en bolig i Vestvågøy kommune som fiskeren kjøpte høsten 2020, til tross for at denne boligen ble utleid i det aktuelle tidsrommet. Sivilombudet var enig med Fiskeridirektoratet i at reglene om bosted i folkeregisterloven og folkeregisterforskriften er avgjørende for hvor fiskere skal registreres som bosatt i fiskermanntallet. Klageren syntes å ha oppholdt seg overveiende i Vestvågøy kommune. Det var imidlertid feil av direktoratet å registrere klageren som bosatt i den utleide boligen dersom direktoratet mente at klageren under oppholdene i Vestvågøy kommune hadde tatt døgnhvilen hos familiemedlemmer. Dersom klageren tok overveiende døgnhvile hos familiemedlemmene, skulle klageren vært registrert som bosatt der.

Saken gjaldt bosteds- og botidskrav for deltakelse i fiske av kongekrabbe. En fisker søkte høsten 2021 om deltakelse i fangst av kongekrabbe, men Fiskeridirektoratet avslo søknaden. Direktoratet mente fiskeren ikke oppfylte kravet om botid i Finnmark. I vurderingen av hvor fiskeren hadde vært reelt bosatt tok direktoratet utgangspunkt i folkeregisterloven § 5-1 andre ledd om krav til overveiende døgnhvile, og kom til at fiskeren ikke var reelt bosatt i Finnmark før i januar 2021. Fiskeren oppfylte derfor ikke kravet om botid i Finnmark. Sivilombudet var enig med Fiskeridirektoratet i at reglene om bosted i folkeregisterloven og folkeregisterforskriften er avgjørende for fastsettelse av reelt bosted ved vurdering av botidskravet i deltakerforskriften for 2022 § 40 bokstav d. Ombudet kom videre til at direktoratets fastsettelse av klagerens reelle bosted ikke var basert på en riktig anvendelse av reglene i folkeregisterloven og folkeregisterforskriften. Mye talte likevel for at klageren ikke var reelt bosatt i Finnmark før i januar 2021, slik at kravet om botid i Finnmark ikke var oppfylt på vedtakstidspunktet.