En undersøkelse av kontrollkommisjonenes praksis. Sivilombudet har av eget tiltak undersøkt statens bruk av mekaniske tvangsmidler innen psykisk helsevern. Formålet med undersøkelsen har vært å bidra til å øke rettssikkerheten for pasienter som utsettes for tvang i psykisk helsevern. I arbeidet med rapporten har Sivilombudet innhentet alle vedtak om bruk av mekaniske tvangsmidler, inkludert tilhørende saksdokumenter, i saker kontrollkommisjonene hadde til behandling i 2021. Vår undersøkelse har avdekket at mange av kontrollkommisjonenes vedtak i saker om klager på bruk av mekaniske tvangsmidler, er mangelfulle. Dette er mangler som gir risiko for at krenkelser av pasientenes rettigheter ikke fanges opp. På denne bakgrunn gir vi i rapporten anbefalinger som retter seg til kontrollkommisjonene, Helse- og omsorgsdepartementet og Helsedirektoratet.

Saken gjelder en omgjøring av en avgjørelse fattet av Statsforvalteren i Oslo og Viken i en tilsynssak mot en fastlege, jf. pasient - og brukerrettighetsloven § 7-4. Statsforvalteren fattet først avgjørelse om at fastlegen hadde brutt sin plikt til å yte forsvarlig helsehjelp, samt at han ved to anledninger hadde brutt reglene om journalføring. Avgjørelsen ble senere omgjort etter at saken ble vurdert på nytt av Statsforvalteren. Ombudet har kommet til at klagerens prosessuelle rettigheter etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a ikke ble overholdt i denne saken. Etter ombudets syn, gjelder disse rettighetene også når en tidligere avsluttet tilsynssak tas opp til ny vurdering. Klageren skulle ha blitt forelagt sentrale saksdokumenter forut for de fornyede vurderingene av 8. desember 2021 og 30. desember 2022, og gitt mulighet til å uttale seg. Han burde også ha blitt tilsendt den fornyede avgjørelsen av 8. desember 2021. Statsforvalteren erkjente også at klagerens rett til innsyn og kontradiksjon ikke var blitt tilstrekkelig ivaretatt i saken. Statsforvalteren overholdt heller ikke klagerens rett til underretning og begrunnelse om resultatet av tilsynssaken, da klageren ikke ble informert om at også bruddet på journalføringsplikten ble omgjort i den fornyede vurderingen av 30. januar 2022. Ombudet mener det er alvorlig at Statsforvalteren etter egen vurdering ikke hadde tilstrekkelig faglig kapasitet og kompetanse i perioden da de to første avgjørelsene i saken ble truffet. Ombudet forutsetter at Statsforvalteren i framtiden organiserer seg slik at man til enhver tid har tilstrekkelig kapasitet og faglig kompetanse tilgjengelig til å kunne utføre sine oppgaver som tilsynsmyndighet i tråd med regelverket.

Saken gjelder saksbehandlingen ved ansettelse av førsteamanuensis ved et universitet. Klagerens søknad ble ikke behandlet etter ordinær prosedyre. På bakgrunn av informasjon om at klageren tidligere var avskjediget ved dom fra tilsvarende stilling ved en annen institusjon, vurderte universitetet ham som ukvalifisert uten at hans faglige kvalifikasjoner ble bedømt. Klageren mente at det ikke var adgang til slik forhåndsvurdering. Ombudet kom til at det i visse tilfeller er anledning til å forhåndsvurdere søkere til vitenskapelige stillinger, men at det er snevre rammer for når dette kan gjøres. Når årsaken til at søkeren ikke blir bedømt av en fagkyndig komite, er at søkeren anses personlig uegnet til stillingen, stilles det strenge krav til saksbehandlingen. Ombudet mente at Universitetet hadde bygget på dokumenterte saklige forhold i forhåndsvurderingen. Når klageren også hadde fått anledning til å uttale seg om forholdene, hadde universitetet oppfylt minimumskravene til kontradiksjon, saksutredning og forsvarlig saksbehandling for øvrig. Ombudet ba likevel universitetet om å vurdere å regulere sin praksis med forhåndsvurdering i skriftlige retningslinjer.

Saken gjelder Landbruks- og matdepartementets opprettholdelse av Landbruksdirektoratets avvisning av en klage, som for sent fremsatt, samt departementets manglende behandling av klagerens omgjøringsbegjæring. Departementet avviste klagen fordi det konkluderte med at vilkårene for oppreisning av klagefristen ikke var oppfylt, jf. forvaltningsloven § 31 første ledd bokstav b. I klagen, som var fremsatt for sent, anførte klageren feil i direktoratets rettsanvendelse. Saken reiste spørsmål om Landbruks- og matdepartementet hadde sett hen til alle relevante hensyn ved vurderingen av om klagen skulle behandles, selv om den var fremsatt for sent, jf. forvaltningsloven § 31, og om departementet skulle ha vurdert omgjøring uavhengig av om det ble gitt oppreisning for klagefristen. Sivilombudet mente det var begrunnet tvil ved om Landbruksdirektoratet hadde hjemmel til å omgjøre Statsforvalterens vedtak og dermed om direktoratets omgjøringsvedtak var gyldig. Ombudet kom til at departementets vurdering av om det forelå «særlige grunner» for å ta klagerens klage til behandling, jf. forvaltningsloven § 31 første ledd bokstav b, var mangelfull. Siden det var mer enn ett år siden direktoratets vedtak ble fattet, og klagen derfor ikke kunne tas under behandling etter forvaltningsloven § 31 tredje ledd, så ikke ombudet grunn til å be departementet gjøre en ny vurdering av oppreisning av klagefristen. Ombudet ba departementet om å behandle klagerens omgjøringsbegjæring på nytt og i den forbindelse ta stilling til gyldigheten av direktoratets omgjøringsvedtak og om departementet eventuelt har plikt til å omgjøre vedtaket.

Statsforvalteren brukte til sammen over 1 år og 3 måneder på å behandle en pasients begjæring om innsyn i egen pasientjournal, som var lagret hos statsforvalteren fordi legen hadde avsluttet sin praksis. Den lange behandlingstiden skyldtes ifølge statsforvalteren at de var usikre på om de var rett instans til å behandle begjæringen og ikke visste hvordan de skulle håndtere den. Deretter ble saken ikke prioritert og i en periode ble den liggende ufordelt som følge av at saksbehandleren sluttet. Sivilombudet er kommet til at innsynssaken ikke ble behandlet «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Saker om journalinnsyn skal avgjøres innen en til tre dager, med mindre særlige forhold kan begrunne et noe lengre tidsforløp. I denne saken var det nok behov for undersøkelser som kunne begrunne en noe lengre behandlingstid enn tre dager, men neppe lenger enn en uke eller to. Videre var det brudd på forvaltningsloven § 11 a annet ledd og god forvaltningsskikk at klageren ikke mottok tilstrekkelig informasjon om saksbehandlingen underveis. Ombudet har bedt Statsforvalteren om å iverksette de tiltak som er nødvendige for å sikre at fremtidige innsynsbegjæringer blir behandlet med tilstrekkelig hurtighet, og å sørge for at de har rutiner som sikrer at det sendes ut informasjon for å holde parten tilfredsstillende orientert om saksbehandlingen underveis.

Saken gjaldt innsyn i to e-poster sendt til og fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Den ene e-posten inneholdt en melding fra en privatperson med et tips og spørsmål knyttet til håndteringen av kraftsensitiv informasjon i forbindelse med et selskaps konkurs. Den andre e-posten var NVEs svar. Olje- og energidepartementet stadfestet NVEs avslag på krav om innsyn i de to e-postene, under henvisning til offentleglova § 24 annet ledd om dokumenter som omhandler lovbrudd. Sivilombudet kom til at det forelå begrunnet tvil om vilkårene for å unnta NVEs svar på tipset om et mulig lovbrudd fra innsyn var oppfylt. Ombudet ba departementet om å vurdere innsynskravet for dette dokumentet på nytt.

Saken gjelder fritak fra vurdering med karakter i skriftlig sidemål for en elev i videregående skole. Klageren har dysleksi og søkte om fritak grunnet problemer med å lære begge målformene, jf. forskrift til opplæringslova § 3-19 første ledd bokstav a. Klagenemnda i Vestland fylkeskommune avslo søknaden. Nemndas vedtak var begrunnet med at forskriftens krav om årsakssammenheng ikke var oppfylt, og viste til at klageren fikk gode standpunktkarakterer i hovedmål og sidemål. Sivilombudet er kommet til at klagenemnda tolket og anvendte kravet til årsakssammenheng på en uriktig måte ved behandlingen av klagerens sak. Bestemmelsen krever sammenheng mellom elevens dokumenterte «sjukdom, skade eller dysfunksjon» på den ene siden og hans eller hennes «problem med å lære begge målformene» på den andre siden. Kravet omfatter ikke elevens karakterer, slik nemndas vedtak bygget på. Videre var det ikke riktig å legge vekt på karakterene som et moment ved vurderingen av kravet til årsakssammenheng. Karakterer kan eventuelt inngå i vurderingen av om eleven har tilstrekkelige problemer med å lære begge målformene. Ombudet ber klagenemnda om å behandle saken på nytt.

På bakgrunn av opplysninger om lang saksbehandlingstid hos Nav Arbeid og ytelser i klagesaker om sykepenger besluttet ombudet å ta saken opp med Arbeids- og velferdsdirektoratet på generelt grunnlag. Arbeids- og velferdsdirektoratet bekreftet den lange saksbehandlingstiden i klagesakene. Årsaken var implementeringen av et nytt saksbehandlingssystem som var forsinket. De orienterte også om ulike tiltak som var igangsatt for å bøte på situasjonen. Sivilombudet mente at den lange saksbehandlingstiden i klagesaker om sykepenger var bekymringsfull. Sykepenger er en ytelse til livsopphold, og det måtte legges til grunn at sakene hadde stor betydning for den det gjaldt. På bakgrunn av redegjørelsen fra Arbeids- og velferdsdirektoratet ble det ikke funnet grunn til å gå videre med saken nå. De igangsatte tiltakene syntes hensiktsmessige. Det samme gjaldt prioriteringene som ble gjort under saksbehandlingen. Ombudet ønsket likevel å fortsette å følge utviklingen i saksbehandlingstiden i saker om sykepenger. Arbeids- og velferdsdirektoratet ble derfor bedt om å sende en ny redegjørelse ved utgangen av januar 2023.

Saken gjelder en søknad om å bytte til en annen skole enn det som er barnets nærskole. Søknaden ble avslått under henvisning til at Statsforvalteren mente ønsket om skolebytte hovedsakelig var begrunnet i barnets erfaringer på en annen skole enn nærskolen, og i søsknenes erfaringer med nærskolen. Hverken kommunen eller statsforvalteren hadde hørt barnet direkte under saksbehandlingen. Sivilombudet har kommet til at Statsforvalteren ikke har foretatt de undersøkelser som var nødvendige for å kunne konkludere med at det var best for barnet å gå på nærskolen. Statsforvalteren har heller ikke har foretatt en tilstrekkelig individuell og konkret vurdering av barnets beste. Slik saken er opplyst for ombudet, fremstår det som at hensynet til barnets beste, talte for å få innvilget søknaden om å bytte til en annen skole enn nærskolen. Dersom søknaden skal avslås, må hensynene som taler mot å innvilge søknaden veie tyngre enn hensynet til barnets beste. Ombudet ber Statsforvalteren behandle saken på nytt i tråd med ombudets merknader.

På bakgrunn av en utbredt og uklar forvaltningspraksis valgte ombudet av eget tiltak og på generelt grunnlag å undersøke et spørsmål knyttet til dispensasjonsbestemmelsen i plan- og bygningsloven § 19-2 med Kommunal- og distriktsdepartementet. Temaet for undersøkelsen var om forvaltningen, i vurderingen av om det skal gis dispensasjon til et konkret tiltak, kan legge vekt på hvilken betydning en innvilgelse vil kunne få for fremtidige dispensasjonsvurderinger, og i tilfelle hvilket vurderingstema i plan- og bygningsloven § 19-2 et slikt hensyn kan knyttes til. Ombudet kom til at risikoen for at en dispensasjon i en sak vil kunne forplikte bygningsmyndighetene i fremtidige saker er relevant i «kan»-vurderingen av om dispensasjon skal gis etter § 19-2 første ledd. Dette stiller seg annerledes ved vurderingen av om hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra blir vesentlig tilsidesatt og om fordelene ved dispensasjonen er klart større enn ulempene, jf. § 19-2 andre ledd. I denne vurderingen etter andre ledd er det på generelt grunnlag ikke relevant å legge vekt på at den aktuelle dispensasjonen som er til behandling kan påvirke fremtidige dispensasjonsvurderinger.