Saken gjelder kriminalomsorgens avgjørelse om å nekte en innsatt å ringe sin samboer som var varetektsfengslet i et annet fengsel. Kriminalomsorgen viste til at samtalene måtte kontrolleres på grunn av sikkerhetshensyn, men at kontroll ikke var mulig fordi begge fengslene benyttet WIND-systemet som telefoniløsning. Samtalene ble derfor nektet. Etter ombudets syn foreligger det begrunnet tvil om kontroll av samtalene var umulig. Når samtalen er av stor betydning for den innsatte, og ønsket om å ringe strekker seg over flere måneder, må kriminalomsorgen undersøke nærmere om det er mulig å finne en alternativ løsning for at samtalene kan gjennomføres, samtidig som sikkerhetshensyn blir ivaretatt. Klageren er ikke lenger i fengsel, og det er derfor ikke behov for at vedtaket vurderes på nytt. Kriminalomsorgsdirektoratet har opplyst at de i samarbeid med WIND har fått på plass en ny løsning som gjør det mulig å sette opp og motta telefonsamtaler mellom fengsler. Løsningen ble tatt i bruk i januar 2022, og direktoratet opplyste at de følgelig vil endre praksis slik at innsatte som hovedregel skal kunne ringe nære pårørende i andre fengsler.

Saken gjelder godkjenning av jaktvald, jf. hjorteviltforskriften § 11. Et jaktvald er et område som er godkjent av kommunen for jakt på hjortevilt, jf. forskriften § 2 d. Jaktrettshaverne i jaktvaldet A klagde over at det tilgrensende jaktvaldet B fikk inkludert store arealer dyrket mark som tellende areal i valdet, jf. forskriften § 8. Nome kommune hadde godkjent at innmarksområdene var tatt med for å «minske påkjørsel av elg og hjort langs riksveien som går igjennom valdet». Statsforvalteren i Vestfold og Telemark stadfestet kommunens vedtak. Ombudet er kommet til at det ikke er adgang til å inkludere dyrket mark som tellende areal i et jaktvald med den begrunnelse at kommunen ønsker å legge til rette for flere fellingstillatelser, og dermed forebygge viltpåkjørsler. De primære virkemidlene for å regulere bestanden i et område er forskriftsendring av minstearealet, jf. hjorteviltforskriften § 6, eller tidsbegrenset fravik fra minstearealet gjennom enkeltvedtak, jf. forskriften § 7. Vurderingen av hva som skal inngå et jaktvalds tellende areal, jf. forskriften § 8, må skje ut fra hvor viltet jevnlig oppholder seg. Så vidt ombudet kan se, har hverken kommunen eller Statsforvalteren gjort en konkret vurdering av om innmarksområdene som er inkludert i det tellende arealet, faktisk benyttes av hjorteviltet. Begrunnelsen for at områdene er tatt med som tellende areal, synes å være at dette åpner for at det gis flere fellingstillatelser. På denne bakgrunn er det etter ombudets syn tvilsomt om det er gitt en holdbar begrunnelse for hvorfor dyrket mark er tatt med som tellende areal i valdet. Ombudet ber Statsforvalteren om å vurdere kommunens vedtak på nytt i lys av dette.

Sivilombudet mottok en klage fra professor emeritus A. Klagen gjaldt saksbehandlingen for fastsettelse av anbefalt hovedlitteratur («pensum») på masterstudiet i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Avgjørelser om fastsettelse av anbefalt hovedlitteratur treffes av Programrådet for Masterstudiet i Rettsvitenskap. Som ledd i saksbehandlingen ga professor B en uttalelse til ansvarlig faglærer C om hvorvidt klagerens lærebok skulle anbefales som hovedlitteratur. B var imidlertid forfatter av en av to bøker som allerede var anbefalt hovedlitteratur i det samme faget. På grunn av dette, og enkelte andre forhold, mente klageren at professor B var inhabil. Etter en samlet vurdering mener Sivilombudet at faglærer professor B var inhabil da hun uttalte seg om klagerens bok til ansvarlig faglærer C, jf. forvaltningsloven § 6, andre ledd. Ombudet viser særlig til at det forelå en direkte konkurransesituasjon mellom B og klageren, og at avgjørelsen B tilrettela grunnlaget for hadde vesentlig betydning for konkurranseforholdet. Sivilombudet ber UiO vurdere eventuelle følger av at B var inhabil, herunder hvilken innvirkning det kan ha hatt på PMRs avgjørelse og om saken bør behandles på nytt. Sivilombudet ber om tilbakemelding på UiOs oppfølging innen 28. februar 2022.

En forsker ved NTNU i Trondheim ba om innsyn i eldre arkivdokumenter vedrørende nyfødtscreening-programmet i Norge. Statens Helsetilsyn ga innsyn i flere saker, men avslo innsyn i organinterne dokumenter, samt enkelte opplysninger i andre dokumenter under henvisning til lovbestemt taushetsplikt. Helse- og omsorgsdepartementet stadfestet hovedsakelig avslaget, men ga delvis innsyn i ytterligere to dokumenter. Departementet viste til offentleglova § 14 første ledd og offentleglova § 13, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 som hjemmel for unntakene. Departementet vurderte merinnsyn for de dokumentene og delene som ble unntatt etter offentleglova § 14 første ledd, men viste til at hensynene til offentlighet ikke veide tyngre enn behovet for unntak. Sivilombudet er kommet til at Helse- og omsorgsdepartementets meroffentlighetsvurdering er mangelfull. Vurderingen departementet har foretatt er generell, og ikke knyttet opp mot innholdet i det enkelte dokument eller i de konkrete opplysningene som er unntatt. I den nye vurderingen må behovet for unntak vurderes konkret for hvert dokument og opplysning som er unntatt. Dersom behovet for unntak ikke gjør seg gjeldende, bør departementet gi helt eller delvis innsyn. Ombudet ber på denne bakgrunn departementet om å foreta en fornyet meroffentlighetsvurdering, og orientere ombudet om den nye vurderingen innen 14. januar 2022.

Saken gjelder Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets (Bufdirs) avgjørelse i en sak om adopsjon av en person som har fylt 18 år (voksenadopsjon). Bufdir avslo klagerens søknad om å adoptere stedatteren på 39 år fordi det ikke kunne legges til grunn som klart sannsynlig at adopsjon ville bli til beste for stedatteren, jf. adopsjonsloven § 16 første ledd første punktum. I vedtaket la Bufdir avgjørende vekt på at stedatteren hadde hatt kontakt med sin biologiske far frem til hans død, da hun var tolv år. Sivilombudet mener Bufdirs utgangspunkt for vurderingen i denne saken er feil. Det kan ikke legges til grunn at voksne generelt «ikke har behov for en ny rettslig familietilknytning» og at voksne «ikke har behov for å bli adoptert». Forholdet stedatteren hadde til sin avdøde far, og familierelasjonen til hennes opprinnelige slekt, er tillagt større vekt enn det er rettslig grunnlag for i vurderingen av om adopsjon vil bli «til beste for personen», jf. adopsjonsloven § 16 første ledd første punktum. Tilknytningen mellom klageren og stedatteren og stedatterens eget syn på hva som vil bli til hennes beste er tillagt for liten vekt. Ombudet ber Bufdir behandle saken på nytt.

Saken gjelder klage over en skriftlig advarsel gitt til en ansatt, som også var vara-verneombud, ved et universitet. Sivilombudet mener, etter en samlet vurdering, at det lå innenfor arbeidsgivers styringsrett å gi klager en skriftlig advarsel. Advarselen kunne dels forankres i innholdet i oversendelsen av en fortrolig e-post til tre av klagers kollegaer, som ikke var en del av vernelinjen eller ledelsen ved universitetet. Dels kunne den forankres i at klager ikke var tilstrekkelig nøytral i rollen som vara-verneombud, og i at han forsøkte å tvinge frem innsyn i korrespondansen han hadde bedt om innsyn i. Sivilombudet har ikke kunnet ta stilling til universitetets behandling av klager etter han fikk den skriftlige advarselen. Ombudet har heller ikke kunnet ta stilling til om universitetets reaksjon mot ham var en gjengjeldelse for at han gjentatte ganger i løpet av 2018 varslet om problemer ved arbeidsmiljøet på instituttet.

Sivilombudet har på generelt grunnlag undersøkt om kriminalomsorgens kontroll av innsattes telefonsamtaler oppfyller vilkårene for lovlige inngrep i rettighetene etter EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102. Ombudet har også undersøkt de innsattes ringekostnader, og begrunnelsen for at ringeprisen for innsatte inkluderer merkostnadene som følge av telefoniløsningenes bruk av overvåkningsteknologi. Sivilombudet er kommet til at straffegjennomføringsloven § 32 andre ledd og kriminalomsorgens praktisering av bestemmelsen ikke oppfyller vilkårene for lovlige inngrep i de innsattes kommunikasjonsfrihet og fortrolighetsvern etter EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102. Ombudet mener at hjemmelsgrunnlaget for telefonkontroll i fengsel på samtlige sikkerhetsnivåer ikke i tilstrekkelig grad setter rammer for kriminalomsorgens myndighet gjennom vilkår fastsatt i loven, eller gir anvisning på prosessuelle rettssikkerhetsgarantier eller tidsmessige avgrensninger for gjennomføring av kontrollen. Dagens lovgivning og praksis på samtlige sikkerhetsnivåer ivaretar heller ikke kravet til konkrete vurderinger av nødvendigheten og forholdsmessigheten av inngrepet. Sivilombudet har merket seg at myndighetene vil foreta en gjennomgang av regelverket, og at departementet vil vurdere midlertidige føringer for kriminalomsorgens praktisering av reglene for kommunikasjonskontroll. Ombudet forutsetter at de midlertidige føringene utformes i tråd med ombudets vurderinger i denne uttalelsen. En kopi av de midlertidige føringene bes oversendt ombudet straks disse foreligger. Sivilombudet har også merket seg at myndighetene vil foreta en gjennomgang av ringekostnadene for innsatte i forbindelse med innføringen av en felles telefoniløsning i 2021. Ombudet lar derfor saken bero med dette nå, og ber om å bli orientert om resultatet av gjennomgangen innen 18. februar 2022.

Etter at en varetektsfengslet mann døde i fengsel, ba mannens tidligere forsvarer, samboer og familie om innsyn i kriminalomsorgens dokumenter tilknyttet de faktiske forholdene rundt dødsfallet. Kriminalomsorgen avslo innsyn med henvisning til offentleglova § 13, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 og straffegjennomføringsloven § 7 bokstav h. Sivilombudet er kommet til at det er begrunnet tvil om kriminalomsorgen har lagt til grunn en riktig rettslig forståelse av taushetspliktens rekkevidde i denne saken. Slik saken er opplyst er det usikkert om dokumentene inneholder slike opplysninger om «forhold av betydning for sikkerheten» i fengselet, som kriminalomsorgen har taushetsplikt om etter straffegjennomføringsloven § 7 bokstav h. Det er også tvil om kriminalomsorgen har tatt utgangspunkt i en riktig forståelse av hvor langt taushetsplikten for «personlige forhold» etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 rekker. Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene brukes «når ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold», jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 3. Slik ombudet ser det er det grunn til å tro at de som ber om innsyn er kjent med flere av opplysningene om den innsatte enn det kriminalomsorgen har lagt til grunn. Videre har ombudet innvendinger til utformingen av innsynsavslaget. Den samlede begrunnelsen som ble gitt viste ikke på en tilstrekkelig måte hvilke unntaksbestemmelser som gjaldt hvilke dokumenter, og var derfor i strid med offentleglova § 31. Vedtaket manglet også vurderinger av om dokumentene kunne unntas i sin helhet, jf. offentleglova § 12. Ombudet ber Kriminalomsorgen vurdere innsynskravet på nytt i lys av ombudets merknader i saken.

Saken gjelder dispensasjon fra regulert park og friareal for å fradele en tomt til boligformål. Statsforvalteren i Agder stadfestet Grimstad kommunes avslag, og mente både hensynene bak arealformålet og hensynene i lovens formålsbestemmelse ble vesentlig tilsidesatt. Ombudet er kommet til at vilkåret i plan- og bygningsloven § 19-2 andre ledd første punktum er oppfylt slik at søknaden ikke kan avslås med denne hjemmelen. Arealformålet «park og friareal» er allerede så sterkt tilsidesatt at hensynene bak formålet vanskelig kan ivaretas for dette området i planen. Kommunens manglende oppfølging av planformålet og planbestem¬melsene gjennom erverv og opparbeidelse av arealet tilsier at kommunen i praksis ikke har et ønske om å bruke arealet slik det var ment i reguleringsplanen. Kommunens ønske om en planprosess hører under plan- og bygningsloven § 19-2 første ledd, ikke andre ledd. Ombudet ber om at Statsforvalteren behandler saken på nytt.

Saken gjelder søknad om dispensasjon fra reguleringsplan. Søknaden gjelder oppføring av enebolig på en eiendom i Bergen kommune. Fylkesmannen i Vestland, nå Statsforvalteren i Vestland, la til grunn at eiendommen er regulert til «fellesareal, lekeplass, friareal» og parkering, og stadfestet kommunens vedtak om dispensasjon fra denne reguleringen. Ombudet har kommet til at det er knyttet begrunnet tvil til om hensynene bak det regulerte fellesarealet ikke vil bli vesentlig tilsidesatt ved dispensasjonen, jf. plan- og bygningsloven § 19-2 andre ledd første punktum. Tvilen er knyttet til Statsforvalterens vurderinger av reguleringsplanens alder og aktualitet, og til om det foreligger «fullverdig erstatning» etter Rikspolitiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i planleggingen punkt 5 d. Ombudet har kommet til at det ikke er vist til relevante fordeler ved dispensasjon som er «klart større» enn ulempene, jf. plan- og bygningsloven § 19-2 andre ledd andre punktum. Det er knyttet store ulemper til å gjøre en så betydningsfull endring av planen. For at fordelene skal være «klart større» enn disse ulempene, må det normalt foreligge sterke areal- og ressursdisponeringshensyn som tilsier at det skal gis dispensasjon fra den planbestemte arealbruken. Ombudet kan ikke se at det er vist til slike hensyn her. Det kan ikke gis dispensasjon med den begrunnelsen som er gitt i denne saken.