Sivilombudet har tidligere flere ganger uttalt at statsforvaltere som mottar en anmodning om å vurdere mulig pliktbrudd etter helselovgivningen, som hovedregel må ta stilling til om pliktbrudd har funnet sted, jf. pasient- og brukerrettighetsloven §§ 7-4 og 7-4 a. Det kan bare unnlates å ta stilling til dette dersom anmodningen kan anses som «åpenbart grunnløs». En Statsforvalter avsluttet behandlingen av to slik anmodninger uten å ta stilling til om det forelå pliktbrudd. I begrunnelsene for avgjørelsene viste Statsforvalteren til Statens helsetilsyns «[m]idlertidige retningslinjer for håndtering av tilsynssaker i helse- og omsorgstjenesten under koronapandemien». På bakgrunn av klager til ombudet over disse avgjørelsene, besluttet ombudet å undersøke om de midlertidige retningslinjene var i overensstemmelse med pasient- og brukerrettighetsloven §§ 7-4 og 7-4 a. Under undersøkelsen har det kommet frem at Statens helsetilsyn mener statsforvalterne generelt har større adgang til å utøve skjønn med hensyn til om det skal foretas en pliktbruddvurdering enn det ombudet har gitt uttrykk for i sine uttalelser. Dessuten har koronapandemien skapt en omfattende krisesituasjon som etter deres syn gjør det nødvendig og rettmessig å foreta strengere prioriteringer enn etter vanlig praksis. Sivilombudet fastholder at statsforvaltere som mottar en anmodning om å vurdere mulig pliktbrudd har plikt til å ta stilling til om pliktbrudd har funnet sted med mindre anmodningen kan karakteriseres som «åpenbart grunnløs». Selv om koronapandemien har skapt store ressursutfordringer hos statsforvalterne, gir ikke dette i seg selv grunnlag for å gjøre unntak fra enkeltpersoners lovbestemte rettigheter etter pasient- og brukerrettighetsloven §§ 7-4 og 7-4 a. Slike unntak ville krevd at det ble foretatt justeringer i pliktene statsforvalterne er pålagt gjennom endringer i lovverket. Koronapandemien har gitt grunnlag for flere midlertidige regelendringer, men det er ikke gitt slike endringer på dette området. Uavhengig av de midlertidige retningslinjene som nå er opphevet, har saken avdekket at Statens helsetilsyn generelt tolker pasient- og brukerrettighetsloven §§ 7-4 og 7-4 a på en måte som ombudet flere ganger tidligere har uttalt at det ikke er rettslig grunnlag for. Sivilombudet forutsetter at Helsetilsynet nå legger til grunn ombudets forståelse av regelverket, og ber om å bli orientert om hvordan Helsetilsynet vil følge opp denne uttalelsen overfor Statsforvalterne innen 22. november 2021.

Saken gjelder Politidirektoratets vedtak om tilbakekall av førerett på grunn av manglende edruelighet som følge av bruk av alkohol i helger og ferier. Sivilombudet er kommet til at Politidirektoratets vurdering av trafikksikkerhetsvilkåret i vegtrafikkloven § 34 femte ledd er mangelfull. Slik saken er opplyst er det begrunnet tvil om det foreligger en rimelig risiko for kjøring i påvirket tilstand, og dermed om trafikksikkerhetsvilkåret er oppfylt. Ombudet bemerker generelt at det at en person med jevne mellomrom er beruset på alkohol ikke i seg selv vil gi grunnlag for tilbakekall av førerett, så lenge vedkommende sørger for at det ikke er risiko for kjøring i påvirket tilstand. Der mulig risiko for kjøring i påvirket tilstand oppstår noe tid etter alkoholinntaket, og det foreligger informasjon om alkoholmengden eller måling av alkoholkonsentrasjon i blodet, bør politiet så langt som mulig anslå påvirkningens varighet før de tar stilling til trafikksikkerhetsvilkåret. Politidirektoratet bes på denne bakgrunn behandle saken på nytt innen 26. november 2021.

Sivilombudet tok på generelt grunnlag opp med Politidirektoratet namsmennenes saksbehandlingstid i saker om utlegg og gjeldsordning. Bakgrunnen var at ombudet de siste to til tre årene hadde mottatt flere klager fra enkeltpersoner over lang, til dels svært lang, behandlingstid hos flere av namsmennene i disse sakene. Politidirektoratet ble bedt om å gi en redegjørelse for og vurdering av reststansesituasjonen, og det ble spurt om hva direktoratet mener er årsaken til restansene og om det er ulikheter mellom distriktene. Det ble også stilt spørsmål om iverksatte og eventuelle planlagte tiltak for å bedre restansesituasjonen. Direktoratet svarte at årsaken til lang saksbehandlingstid skyldes en stor økning av antall saker, og at namsmannens oppgaver må prioriteres og løses sammen med politiets øvrige oppgaver. Politidirektoratet opplyste at det var ulikheter mellom politidistriktene. Det ble gitt en redegjørelse for ulike tiltak. Sivilombudet mener at det følger av tvangsfullbyrdelsesloven og gjeldsordningslovens formål og intensjoner at saker om utlegg og gjeldsordning skal søkes behandlet raskt og uten ugrunnet opphold. Det er til dels store variasjoner mellom politidistriktene i begge typer saker. Sivilombudet finner at behandlingstiden i saker om utlegg og gjeldsordning til dels fremstår som uholdbar lang, og vil fortsette å følge utviklingen i saksbehandlingstiden hos namsmennene. Ombudet ber om en oppdatering fra Politidirektoratet om utviklingen, innen 1. april 2022.

Saken gjelder krav om dekning av sakskostnader. Et avslag på voldsoffererstatning ble påklaget, men klagen ble avvist. Avvisningsvedtaket ble påklaget, og opphevet av Statens sivilrettsforvaltning. Klagen over avslaget på erstatning ble deretter realitetsbehandlet i to instanser og avslått. Spørsmålet i saken er om klagers kostnader ved å påklage avvisningsvedtaket skulle dekkes av staten i medhold av forvaltningsloven § 36. Sivilombudet er kommet til at et vedtak om avvisning av klage må regnes som endret til gunst for parten, jf. § 36, når avvisningsvedtaket oppheves og klagen realitetsbehandles. Dette gjelder uavhengig av utfallet av realitetsbehandlingen. Departementets avgjørelse bygget derfor på en uriktig tolkning av forvaltningsloven § 36, og avslaget på kravet om sakskostnader må anses ugyldig. Sivilombudet ber departementet om å vurdere sakskostnadskravet på nytt.

Saken gjelder Politidirektoratets vedtak om tilbakekall av en bussjåførs kjøreseddel i medhold av yrkestransportlova § 37 c første ledd og direktoratets vurdering av om sjåføren var «uskikka til å virke som førar». Tap av kjøreseddel er et inngripende vedtak med skjerpet krav til begrunnelse. Når adferden som vektlegges har skjedd uten tilknytning til yrkesutførelsen, kreves det konkrete holdepunkter for å anta at sjåføren har egenskaper som slår negativ ut i situasjoner med passasjerer. Ombudet er kommet til at Politidirektoratets avgjørelse etterlater tvil om alle relevante forhold har vært vurdert og om direktoratet har foretatt en konkret vurdering av om klageren har egenskaper som vil slå negativt ut i situasjoner med passasjerer og dermed er «uskikka til å virke som førar», jf. yrkestransportlova § 37 c første ledd. Ombudet finner derfor at det foreligger begrunnet tvil om forhold av betydning for saken, og ber om at saken behandles på nytt, jf. sivilombudsloven § 12.

En kommune omgjorde sitt avslag på søknad om konsesjon for en landbrukseiendom, og ga konsesjon med vilkår om personlig boplikt. Konsesjonssøkerens krav om sakskostnader ble avslått, og avslaget ble opprettholdt av Statsforvalteren. Statsforvalteren la til grunn at klagerens advokatutgifter i forbindelse med klagen over avslaget ikke hadde vært «nødvendige» for å få endret vedtaket, jf. fvl. § 36 første ledd. Det ble vist til at klagen i det vesentlige tok for seg andre forhold enn det som hadde vært avgjørende for at kommunen omgjorde vedtaket. Statsforvalteren mente at en enkel erklæring om at klageren ville tilflytte eiendommen hadde vært tilstrekkelig for å få omgjort vedtaket, og at klageren og hans advokat forstod eller burde ha forstått dette. Ombudet kan ikke se at det ut fra formuleringene i konsesjonsavslaget og omstendighetene i saken for øvrig var klart at begrunnelsen for avslaget var en antagelse om at klageren ikke ville godta et vilkår om personlig boplikt, og at avslaget ville bli omgjort bare klageren ga en uttrykkelig erklæring om at han ville godta et slikt vilkår. Etter ombudets syn er det forståelig at begrunnelsen kan ha fremstått som uklar, og at det i en slik situasjon ble oppfattet som nødvendig å fremsette en helhetlig klage, som tok for seg flere sider ved saken enn klagerens villighet til å bosette seg på eiendommen. Ombudet legger derfor til grunn at klagerens utgifter til advokat i forbindelse med utarbeidelsen av klagen var «nødvendige» for å få endret vedtaket, jf. fvl. § 36. Ombudet ber Statsforvalteren om å behandle sakskostnadskravet på nytt.

Saken gjelder krav om innsyn i dokumenter knyttet til vaksineprioritering. Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) avslo innsynskravet i medhold av offentleglova § 14 første ledd for et regjeringsnotat og § 15 tredje ledd, jf. første ledd for et møtereferat med vedlegg fra et møte mellom departementet og underliggende organer. Departementet begrunnet avslaget for sistnevnte med at det er av avgjørende betydning at de råd og vurderinger som gis ikke begrenses av muligheten for at det blir gitt innsyn i dokumentet. Sivilombudet er kommet til at det på bakgrunn av den begrunnelsen som er gitt fra HOD, er begrunnet tvil om vilkårene for unntak i § 15 tredje ledd er oppfylt for både møtereferatet og vedlegget. Videre er ombudet kommet til at departementets merinnsynsvurdering er mangelfull.

Saken gjelder avvisning av klage over barneverntjenestens avgjørelse om å stanse samvær etter omsorgsovertakelse på grunnlag av nødrett. Statsforvalteren mente at samværsnektelsen ikke er et enkeltvedtak, men en faktisk handling truffet med hjemmel i straffeloven, og at det følgelig ikke er klagerett etter barnevernlovens regler. Sivilombudet er kommet til at den delen av barneverntjenestens avgjørelse som knyttet seg til stans av det fremtidige samværet mellom klageren og barnet, er et enkeltvedtak. Vedtaket kan etter barnevernloven § 6-5 påklages til Statsforvalteren. Sivilombudet ber Statsforvalteren vurdere klagen over barneverntjenestens avgjørelse på nytt, og legge ombudets syn til grunn i senere saker. En kopi av uttalelsen sendes Barne- og familiedepartementet. Ombudet forutsetter at departementets tidligere føringer til statsforvalterembetene justeres i tråd med uttalelsen, og at departementet vurderer behovet for klargjøring i regelverket.

Saken gjelder en tillatelse til å oppføre et busskur i samsvar med gjeldende plan ca. to meter fra naboens bolig. Naboen klaget og anførte konkrete ulemper ved den godkjente plasseringen. Statsforvalteren synes ikke å ha vurdert tiltakets plassering og naboens argumenter mot denne, men la til grunn at tiltaket måtte godkjennes da det var i samsvar med regelverket. Naboen klaget til Sivilombudet. Sivilombudet er kommet til at plasseringen av tiltaket må vurderes og godkjennes etter plan- og bygningsloven § 29-4 første ledd også der et tiltak er i samsvar med plan. Omfanget av vurderingen avhenger av i hvilken grad tiltakets plassering er konkret vurdert i planen. Her var busskurets plassering og naboens eventuelle ulemper ved denne ikke vurdert i plansaken. I slike tilfeller må disse forholdene vurderes i byggesaken med hjemmel i plan- og bygningsloven § 29-4 første ledd. Da ombudet ikke kan se at klagerens påberope ulemper mot plasseringen er vurdert, sendes saken tilbake til Statsforvalteren for ny behandling.

En student skulle etter vedtak om utdanningsstøtte motta det maksimale beløpet for lån og stipend til dekning av skolepenger for studie i utlandet. Etter en valutajustering ved utbetalingen ble støtten redusert, til tross for at klager ikke fikk dekket hele skolepengesummen. Lånekassen har tolket bestemmelsen om valutajustering i forskrift om utdanningsstøtte § 91 riktig når det ble lagt til grunn at valutajusteringen skal foretas med grunnlag i vedtaket om lån og stipend. Det var derfor i samsvar med gjeldende rett at klager fikk redusert støtten på utbetalingstidspunktet med nesten 12,5%, selv om klager ikke fikk dekket hele skolepengesummen.