Saken gjelder spørsmålet om en søknad om byggetillatelse kan avslås når det er gitt et plankrav og planen for eiendommen ikke inneholder bestemmelse om grad av utnytting. Fylkesmannen avslo en søknad om rammetillatelse for tilbygg til en hytte under henvisning til at bebyggelsesplanen for området ikke hadde rettslig virkning som grunnlag for søknad om byggetillatelse siden den ikke hadde bestemmelse om grad av utnytting. Ombudsmannen er kommet til at det ikke var hjemmel for å avslå søknaden. I kommuneplanen og kommunedelplanen er det gitt et plankrav, og det aktuelle tiltaket omfattes av dette plankravet. Selv om det har gode grunner for seg å oppstille et minstekrav om at planer som skal gi grunnlag for bygging, må inneholde en bestemmelse om grad av utnytting, mener ombudsmannen at den rettskildemessige forankringen av dette standpunktet er for svakt. Slik ombudsmannen ser det, er det tilstrekkelig for ikke å kunne se bort fra den foreliggende planen, at planen setter rammer for bruken av arealet. Den aktuelle bebyggelsesplanen inneholder noen bestemmelser om byggevolumet, og − sammenholdt med lovens og forskriftens begrensninger − mener ombudsmannen at dette er tilstrekkelig for at bebyggelsesplanen, til tross for manglende angivelse av grad av utnytting, skal anses som en plan i plan- og bygningslovens forstand. Plankravet er følgelig oppfylt. Ombudsmannen ber om at Fylkesmannen foretar en ny vurdering av saken.

Saken gjelder eiendomsskattetakst på en eiendom med flere boenheter i Lillehammer kommune. Eiendomsskattetaksten var fastsatt ved sjablong. Skattyter mente den var for høy sett hen til den summen eiendommen var blitt kjøpt for kun kort tid før den alminnelige takseringen. Sivilombudsmannen har etter en konkret vurdering kommet til at fastsatt takst for eiendommen er satt for høyt og ikke i tråd med eigedomsskattelova § 8 A-2. Det er grunn til å mene at salgssummen gir uttrykk for eiendommens objektive omsetningsverdi. Videre mangler klagenemndas vedtak en «stutt grunngjeving» slik § 29 femte ledd oppstiller krav om. Klagenemnda for eiendomsskatt bes behandle saken på nytt i tråd med ombudsmannens påpekninger. Ombudsmannen ber om å bli orientert om utfallet av den nye vurderingen.

Saken gjelder Fylkesmannen i Xs opprettholdelse av Y kommunes avslag på søknad om skolebytte. Klager ønsket å fortsette i 9. klasse på skolen hun gikk på før hun flyttet til ny kommune, fremfor å begynne på ungdomsskolen i kommunen hun hadde flyttet til. Den nye bostedskommunen hadde tidligere innvilget søknad om skolebytte over kommunegrensen, men bare for skoleåret 2018/19. Da hun våren 2019 på nytt søkte om skolebytte, for å kunne fortsette på skolen hun allerede gikk på, ble søknaden avslått. Avslaget var blant annet begrunnet med at hun hadde fått et år på å forberede seg på overgangen til ny skole. Ombudsmannen er kommet til at det er mangler ved Fylkesmannens vurdering av hva som er barnets beste. Det var ikke foretatt en tilstrekkelig individuell og konkret vurdering av om skolen hun sognet til ville kunne ivareta behovene som begrunnet søknaden om skolebytte. Det var heller ikke vurdert om det ville være en særskilt ulempe for klager å måtte bytte skole midt i ungdomsskoleløpet. At klager på søknadstidspunktet var velfungerende, både sosialt og faglig, mener ombudsmannen er et argument som i dette tilfelle talte for å innvilge søknaden. Ombudsmannen har bedt Fylkesmannen om å foreta en ny vurdering av søknaden om skolebytte. I denne vurderingen må det tas hensyn til nye opplysninger i saken, blant annet hvordan klager har tilpasset seg skolegang på den nye skolen.

En journalist fikk avslag på sitt krav om innsyn i to dokumenter om ansatte i Skatteetatens eierandel og roller i næringsvirksomhet. Finansdepartementets avslag var begrunnet i at dokumentene var organinterne og at det ikke var grunnlag for å gi merinnsyn. Ombudsmannen er kommet til at Finansdepartementets vurdering av merinnsyn er mangelfull. Når et dokument kan unntas offentlighet, skal det vurderes om det likevel skal gis helt eller delvis innsyn, jf. offentleglova § 11. I denne vurderingen må de hensyn som begrunner unntakshjemmelen og som gjør seg gjeldende for de aktuelle dokumentene veies mot de hensynene som taler for innsyn. Departementet har ikke sett de relevante hensynene som taler for offentlighet. Disse hensynene er derfor ikke avveid mot de hensynene som begrunner unntaket, slik offentleglova § 11 gir anvisning på. Departementet skulle også vurdert om det var grunn til å gi innsyn i enkelte av opplysningene i dokumentene. Ombudsmannen ber departementet om å vurdere innsynskravet på nytt.

Saken gjelder Politidirektoratets vedtak om å tilbakekalle klagerens førerett på grunn av manglende edruelighet, jf. veitrafikkloven § 34 femte ledd. Grunnlag for tilbakekallet var ifølge vedtaket blant annet at klageren i politiavhør skulle ha opplyste at han siden han var 16 år gammel hadde brukt cannabis «i varierende grad, én til to ganger per måned». Ombudsmannen er kommet til at klagerens cannabisbruk var utilstrekkelig utredet da Politidirektoratet traff vedtaket om tilbakekall, jf. forvaltningsloven § 17 første ledd. Direktoratet skulle ha kontrollert lydopptaket av avhøret for å finne ut om klagerens anførsel om feilsitering var riktig. Den mangelfulle utredningen førte til at direktoratet la en ufullstendig gjengivelse av klagerens forklaring om egen bruk til grunn for sin avgjørelse. Videre er ombudsmannen kommet til at direktoratet ikke foretok en tilstrekkelig konkret vurdering av om vilkåret om trafikkfare i § 34 femte ledd var oppfylt. Vilkåret knytter seg til risikoen for kjøring i påvirket tilstand, jf. grensen for THC-innhold i blodet fastsatt i forskrift om påvirkning av andre rusmiddel enn alkohol. Ombudsmannen ber Politidirektoratet behandle klagesaken på nytt, og ber om at denne og fremtidige saker avgjøres i tråd med føringene i uttalelsen.

Saken gjelder krav om tilbakebetaling av kommunale vann- og avløpsgebyrer. Sola kommune innvilget kravet delvis ved at det ble tilbakebetalt for mye innbetalte avgifter tre år tilbake i tid. Kommunen viste til at tilbakebetalingen var foretatt av rimelighetshensyn og at det ikke forelå rettskrav på tilbakebetaling. Ombudsmannen er kommet til at klagenemndas begrunnelse og kommunens saksforberedelse ikke tilfredsstiller forvaltningslovens krav. Videre er ombudsmannen kommet til at klager har innbetalt for mye i vann- og avløpsgebyr siden 1990. Klagenemnda bes om å behandle klagen på nytt, herunder vurdere klagerens anførsler om foreldelse og krav om renter.

Saken gjelder krav om innsyn i dokumenter om behandling av norsk brukt atombrensel. Nærings- og fiskeridepartementet avslo innsynskravet delvis med henvisning til offentleglova § 15 første ledd om dokument innhentet fra underordnet organ for intern saksforberedelse, samt offentleglova § 13, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2 og atomenergiloven § 53 første ledd bokstav b om lovbestemt taushetsplikt. Ombudsmannen er kommet til at dokumentene inneholder miljøinformasjon og at departementets vurdering av innsyn etter miljøinformasjonsloven er mangelfull. Departementet har ikke foretatt en tilstrekkelig konkret vurdering av om det foreligger et reelt og saklig behov for å unnta samtlige av de sladdede opplysningene, herunder foretatt en slik interesseavveining som miljøinformasjonsloven gir anvisning på. Ombudsmannen har ikke innvendinger til departementets vurdering av at opplysningene i dokument 18/7339-6 og 7 der Norsk nukleær dekommisjonering gir fortrolige råd og vurderinger til departementet i utgangspunktet er omfattet av offentleglova § 15 første ledd første punktum. Ombudsmannen har heller ikke avgjørende innvendinger mot departementets vurderinger av at opplysninger om teknologi, pris og behandlingsmetoder, i utgangspunktet er underlagt taushetsplikt. Slik saken fremstår for ombudsmannen, synes de sladdede opplysningene hovedsakelig å gjelde slike forhold. Ombudsmannen har ikke den nødvendige fagkunnskapen for å kunne overprøve den nærmere avgrensningen av hvilke opplysninger som er taushetsbelagte. Ombudsmannen finner likevel grunn til å påpeke at departementets begrunnelser fremstår korte og generelle. Ombudsmannen ber departementet om å foreta en ny vurdering av saken.

Saken gjelder Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets (Bufdir) lovanvendelse i sak om adopsjon av stebarn som har nådd myndighetsalderen (voksenadopsjon). Da klager søkte om å få adoptere stesønnen på 25 år, jf. adopsjonsloven § 16, fikk han avslag fra Bufdir. Grunnen var at stesønnens mor – som klager var skilt fra - ikke samtykket til adopsjonen. Bufdir la til grunn at tidligere ektefelle – stebarnets juridiske forelder – må samtykke jf. adopsjonsloven § 13 annet ledd, også ved adopsjon av stebarn som har fylt 18 år (voksenadopsjon). Ombudsmannen mener at det ved voksenadopsjon etter adopsjonsloven § 16 ikke kan stilles vilkår om samtykke fra tidligere ektefelle som er forelder til «barnet» i saken. Ombudsmannen ber Bufdir behandle saken på nytt. Ombudsmannen forutsetter at Bufdir behandler fremtidige saker om voksenadopsjon i tråd med ombudsmannens forståelse av adopsjonsloven § 16 i saken her. Ombudsmannen vil også anmode Barne- og familiedepartementet om å redigere Rundskriv Q-1245 slik at retningslinjene om adopsjon av voksne stebarn blir i tråd med ombudsmannens forståelse av adopsjonsloven § 16.

Saken gjelder en kommunes tildeling av 50 % driftstilskudd for fysioterapeut. Kommunens klagenemnd innstilte en annen fysioterapeut enn førsteinstansen som nummer én. Personen som av kommunens førsteinstans var innstilt som nummer én, klaget til ombudsmannen over nemndas vedtak. I klagen tok han blant annet opp vedtakets korte begrunnelse og nemndas kvalifikasjonsvurdering. Ombudsmannen er kommet til at klagenemndas vedtak ikke var begrunnet i tråd med de kravene som følger av forvaltningsloven §§ 24 og 25. Nemnda skulle i vedtaket vist at den hadde foretatt en sammenlignende vurdering av søkernes kvalifikasjoner opp mot kravene i utlysningsteksten, og hva denne vurderingen nærmere gikk ut på. Det burde også ha fremgått av vedtaket at nemnda hadde vurdert anførslene i et brev en av partene hadde sendt til kommunen. Ombudsmannen har ikke funnet grunnlag for å rette innvendinger mot kvalifikasjonsvurderingen som ligger til grunn for klagenemndas rangering av søkerne.

Saken gjelder rettslig klageinteresse i en sak om bygging av landbruksvei. Eier av en eiendom som har allmenningsrett til seter og beite i området der veien skal gå, påklaget kommens godkjenning av veien. Kommunen avviste klagen under henvisning til at klageren ikke hadde rettslig klageinteresse. Fylkesmannen la til grunn at veien vil berøre klagerens beiterett, men at virkningene ikke var tilstrekkelige til at det forelå rettslig klageinteresse. Fylkesmannen avviste klagen. Ombudsmannen er kommet til at det er begrunnet tvil om saken kunne avvises på grunn av manglende rettslig klageinteresse. Ombudsmannen viser til at veien vil berøre klagers beiterett ved å redusere beitearealet, og at økt tilgang til området med blant annet motorkjøretøy kan forstyrre beitedyrene. Ombudsmannen ber Fylkesmannen vurdere saken på nytt.