En journalist fikk avslag på sitt krav om innsyn i to dokumenter om ansatte i Skatteetatens eierandel og roller i næringsvirksomhet. Finansdepartementets avslag var begrunnet i at dokumentene var organinterne og at det ikke var grunnlag for å gi merinnsyn. Ombudsmannen er kommet til at Finansdepartementets vurdering av merinnsyn er mangelfull. Når et dokument kan unntas offentlighet, skal det vurderes om det likevel skal gis helt eller delvis innsyn, jf. offentleglova § 11. I denne vurderingen må de hensyn som begrunner unntakshjemmelen og som gjør seg gjeldende for de aktuelle dokumentene veies mot de hensynene som taler for innsyn. Departementet har ikke sett de relevante hensynene som taler for offentlighet. Disse hensynene er derfor ikke avveid mot de hensynene som begrunner unntaket, slik offentleglova § 11 gir anvisning på. Departementet skulle også vurdert om det var grunn til å gi innsyn i enkelte av opplysningene i dokumentene. Ombudsmannen ber departementet om å vurdere innsynskravet på nytt.

Saken gjelder Politidirektoratets vedtak om å tilbakekalle klagerens førerett på grunn av manglende edruelighet, jf. veitrafikkloven § 34 femte ledd. Grunnlag for tilbakekallet var ifølge vedtaket blant annet at klageren i politiavhør skulle ha opplyste at han siden han var 16 år gammel hadde brukt cannabis «i varierende grad, én til to ganger per måned». Ombudsmannen er kommet til at klagerens cannabisbruk var utilstrekkelig utredet da Politidirektoratet traff vedtaket om tilbakekall, jf. forvaltningsloven § 17 første ledd. Direktoratet skulle ha kontrollert lydopptaket av avhøret for å finne ut om klagerens anførsel om feilsitering var riktig. Den mangelfulle utredningen førte til at direktoratet la en ufullstendig gjengivelse av klagerens forklaring om egen bruk til grunn for sin avgjørelse. Videre er ombudsmannen kommet til at direktoratet ikke foretok en tilstrekkelig konkret vurdering av om vilkåret om trafikkfare i § 34 femte ledd var oppfylt. Vilkåret knytter seg til risikoen for kjøring i påvirket tilstand, jf. grensen for THC-innhold i blodet fastsatt i forskrift om påvirkning av andre rusmiddel enn alkohol. Ombudsmannen ber Politidirektoratet behandle klagesaken på nytt, og ber om at denne og fremtidige saker avgjøres i tråd med føringene i uttalelsen.

Saken gjelder krav om tilbakebetaling av kommunale vann- og avløpsgebyrer. Sola kommune innvilget kravet delvis ved at det ble tilbakebetalt for mye innbetalte avgifter tre år tilbake i tid. Kommunen viste til at tilbakebetalingen var foretatt av rimelighetshensyn og at det ikke forelå rettskrav på tilbakebetaling. Ombudsmannen er kommet til at klagenemndas begrunnelse og kommunens saksforberedelse ikke tilfredsstiller forvaltningslovens krav. Videre er ombudsmannen kommet til at klager har innbetalt for mye i vann- og avløpsgebyr siden 1990. Klagenemnda bes om å behandle klagen på nytt, herunder vurdere klagerens anførsler om foreldelse og krav om renter.

Saken gjelder krav om innsyn i dokumenter om behandling av norsk brukt atombrensel. Nærings- og fiskeridepartementet avslo innsynskravet delvis med henvisning til offentleglova § 15 første ledd om dokument innhentet fra underordnet organ for intern saksforberedelse, samt offentleglova § 13, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2 og atomenergiloven § 53 første ledd bokstav b om lovbestemt taushetsplikt. Ombudsmannen er kommet til at dokumentene inneholder miljøinformasjon og at departementets vurdering av innsyn etter miljøinformasjonsloven er mangelfull. Departementet har ikke foretatt en tilstrekkelig konkret vurdering av om det foreligger et reelt og saklig behov for å unnta samtlige av de sladdede opplysningene, herunder foretatt en slik interesseavveining som miljøinformasjonsloven gir anvisning på. Ombudsmannen har ikke innvendinger til departementets vurdering av at opplysningene i dokument 18/7339-6 og 7 der Norsk nukleær dekommisjonering gir fortrolige råd og vurderinger til departementet i utgangspunktet er omfattet av offentleglova § 15 første ledd første punktum. Ombudsmannen har heller ikke avgjørende innvendinger mot departementets vurderinger av at opplysninger om teknologi, pris og behandlingsmetoder, i utgangspunktet er underlagt taushetsplikt. Slik saken fremstår for ombudsmannen, synes de sladdede opplysningene hovedsakelig å gjelde slike forhold. Ombudsmannen har ikke den nødvendige fagkunnskapen for å kunne overprøve den nærmere avgrensningen av hvilke opplysninger som er taushetsbelagte. Ombudsmannen finner likevel grunn til å påpeke at departementets begrunnelser fremstår korte og generelle. Ombudsmannen ber departementet om å foreta en ny vurdering av saken.

Saken gjelder Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets (Bufdir) lovanvendelse i sak om adopsjon av stebarn som har nådd myndighetsalderen (voksenadopsjon). Da klager søkte om å få adoptere stesønnen på 25 år, jf. adopsjonsloven § 16, fikk han avslag fra Bufdir. Grunnen var at stesønnens mor – som klager var skilt fra - ikke samtykket til adopsjonen. Bufdir la til grunn at tidligere ektefelle – stebarnets juridiske forelder – må samtykke jf. adopsjonsloven § 13 annet ledd, også ved adopsjon av stebarn som har fylt 18 år (voksenadopsjon). Ombudsmannen mener at det ved voksenadopsjon etter adopsjonsloven § 16 ikke kan stilles vilkår om samtykke fra tidligere ektefelle som er forelder til «barnet» i saken. Ombudsmannen ber Bufdir behandle saken på nytt. Ombudsmannen forutsetter at Bufdir behandler fremtidige saker om voksenadopsjon i tråd med ombudsmannens forståelse av adopsjonsloven § 16 i saken her. Ombudsmannen vil også anmode Barne- og familiedepartementet om å redigere Rundskriv Q-1245 slik at retningslinjene om adopsjon av voksne stebarn blir i tråd med ombudsmannens forståelse av adopsjonsloven § 16.

Saken gjelder en kommunes tildeling av 50 % driftstilskudd for fysioterapeut. Kommunens klagenemnd innstilte en annen fysioterapeut enn førsteinstansen som nummer én. Personen som av kommunens førsteinstans var innstilt som nummer én, klaget til ombudsmannen over nemndas vedtak. I klagen tok han blant annet opp vedtakets korte begrunnelse og nemndas kvalifikasjonsvurdering. Ombudsmannen er kommet til at klagenemndas vedtak ikke var begrunnet i tråd med de kravene som følger av forvaltningsloven §§ 24 og 25. Nemnda skulle i vedtaket vist at den hadde foretatt en sammenlignende vurdering av søkernes kvalifikasjoner opp mot kravene i utlysningsteksten, og hva denne vurderingen nærmere gikk ut på. Det burde også ha fremgått av vedtaket at nemnda hadde vurdert anførslene i et brev en av partene hadde sendt til kommunen. Ombudsmannen har ikke funnet grunnlag for å rette innvendinger mot kvalifikasjonsvurderingen som ligger til grunn for klagenemndas rangering av søkerne.

Saken gjelder rettslig klageinteresse i en sak om bygging av landbruksvei. Eier av en eiendom som har allmenningsrett til seter og beite i området der veien skal gå, påklaget kommens godkjenning av veien. Kommunen avviste klagen under henvisning til at klageren ikke hadde rettslig klageinteresse. Fylkesmannen la til grunn at veien vil berøre klagerens beiterett, men at virkningene ikke var tilstrekkelige til at det forelå rettslig klageinteresse. Fylkesmannen avviste klagen. Ombudsmannen er kommet til at det er begrunnet tvil om saken kunne avvises på grunn av manglende rettslig klageinteresse. Ombudsmannen viser til at veien vil berøre klagers beiterett ved å redusere beitearealet, og at økt tilgang til området med blant annet motorkjøretøy kan forstyrre beitedyrene. Ombudsmannen ber Fylkesmannen vurdere saken på nytt.

Saken gjelder Flakstad kommunes behandling av en grunneiers klage på vedtak om områdereguleringsplan. Kommunen har ikke behandlet klagen på planvedtaket i tråd med forvaltningslovens regler. Klagen kan ikke anses besvart gjennom den løpende kommunikasjonen som har funnet sted mellom klager og kommunen eller i forbindelse med vedtagelsen av den nye områdereguleringsplanen for Ramberg. Det har gått nesten ett år siden klagen ble fremsatt, og det er ikke vist til relevante forhold som kan begrunne hvorfor klagen ikke har blitt behandlet. Etter ombudsmannens syn er behandlingen av saken dermed i strid med regelen i forvaltningsloven § 11 a første ledd, om at saken skal forberedes og avgjøres «uten ugrunnet opphold».

Saken gjelder Utlendingsdirektoratets (UDIs) behandling av en søknad om permanent oppholdstillatelse. Saken var til behandling i nesten fem år. Hovedårsaken til den lange behandlingstiden er etter det opplyste at UDI først måtte vurdere om det var grunnlag for å tilbakekalle søkerens oppholdstillatelse. Etter forvaltningsloven § 11 a skal forvaltningen avgjøre en sak «uten ugrunnet opphold». Saken om tilbakekall ble opprettet over tre år før oppholdssaken ble avgjort. Hovedgrunnen til at det tok så lang tid å få avklart om det var grunnlag for tilbakekall, er opplyst å være ressurssituasjonen og det store antallet saker om tilbakekall. Selv om forsinkelser på grunn av stort arbeidspress kan begrunne forlenget saksbehandlingstid, kan det ikke forsvare en så lang behandlingstid som i denne saken. Søkeren ble heller ikke holdt orientert om sakenes fremdrift underveis på en tilfredsstillende måte. Restansene i tilbakekallsenheten i UDIs asylavdeling har bygget seg opp etter det store antallet asylsøkere som kom til Norge i 2015. Behandlingstidene er alt for lange og har vært det over tid. Situasjonen blir stadig mer kritikkverdig etter hvert som tiden går uten at de nærmer seg et nivå som overholder kravene i forvaltningsloven § 11 a. Det er positivt at UDI har iverksatt tiltak for å bygge ned restansene, men det er usikkert om tiltakene som er satt i verk er tilstrekkelige. Ombudsmannen vil derfor fortsette å følge med på saksbehandlingstiden fremover. UDIs bes om å oversende oppdaterte tall 1. desember 2020 på antall søknader om permanent oppholdstillatelse som da er til behandling hvor det også er opprettet sak om tilbakekall, og hva median og gjennomsnittlig behandlingstid er i disse.

Saken gjelder krav om tilbakebetaling av for mye utbetalt lønn. Over et halvt år fikk klageren utbetalt lønn med utgangspunkt i en årslønn som var om lag 100 000 kroner høyere enn avtalt lønn. Da Y oppdaget feilen ble det besluttet å kreve det overskytende beløpet tilbakebetalt med henvisning til en klausul i arbeidsavtalen. Ombudsmannen har funnet grunn til å rette innvendinger mot at Y ikke foretok en konkret rimelighetsvurdering av om det forelå et krav på tilbakebetaling av lønn. Videre har ombudsmannen funnet grunn til å rette innvendinger mot at Y uten holdbart rettslig grunnlag besluttet å starte inndriving av den feilutbetalte lønnen. Ombudsmannen ber om at Y foretar en ny vurdering av om det i lys av den ulovfestede læren om condictio indebiti, foreligger et krav på tilbakebetaling av lønn. Dersom dette besvares bekreftende, ber ombudsmannen om at kravet inndrives på lovlig måte.