Saken gjelder Fylkesmannens behandling av en klagesak om opphør av brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Spørsmålet i ombudsmannssaken er om Fylkesmannen i klagesaken foretok en vurdering av om pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 d ga klager rett til å få tjenestene fra kommunen organisert som BPA. Ut fra ordlyden i vedtaket har Fylkesmannen utelukkende vurdert om kommunens hjelpetilbud oppfylte brukerens rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 a annet ledd, og om avgjørelsen om å avslutte BPA-ordningen var åpenbart urimelig. Fylkesmannen kan derfor ikke anses å ha foretatt en vurdering av om klager hadde rett til BPA i medhold av pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 d, slik de var forpliktet til. Ombudsmannen ber Fylkesmannen behandle saken på nytt, med mindre den har mistet sin aktualitet. Fylkesmannen bes om å orientere ombudsmannen om saken vil bli behandlet på nytt innen 8 uker. Dersom ny behandling foretas, bes Fylkesmannen orientere ombudsmannen om resultatet av den fornyede behandlingen ved oversendelse av kopi av underretningen til klageren. Fylkesmannen bes uansett om å merke seg ombudsmannens syn, og unngå lignende feil ved behandlingen av fremtidige saker.

Saken gjelder Vestvågøy kommunes saksbehandlingstid i en sak om dispensasjon for fradeling av hyttetomter og i saker om dispensasjon og deling generelt. Det er kommunens ansvar å sikre at lovpålagte frister følges. Kommunen har ikke oppfylt saksbehandlingsfristene i plan- og bygningsloven i saker om dispensasjon og deling mens arbeidet med ny reguleringsplan har pågått. Kommunen har heller ikke sendt foreløpig svar og forsinkelsesmelding i tråd med forvaltningsloven og god forvaltningsskikk. Ombudsmannen har merket seg kommunens tiltak og forutsetter at kravene til saksbehandlingstid, foreløpig svar og eventuelle forsinkelsesmeldinger blir overholdt i fremtiden.

Saken gjelder Fylkesmannens behandling av tre klager med påstand om at skolen har brutt taushetsplikten ved å sende bekymringsmelding til barnevernet. Fylkesmannen har i tilsynssakene vist til at ombudsmannen synes å være enig i at Fylkesmannens saksbehandling ikke er egnet for å avklare om taushetsplikten er brutt i en konkret sak etter opplæringsloven § 15-3, og at ombudsmannen har gitt føringer om at tilsyn i slike saker bør innrettes mot aktuelle systemer/rutiner. Fylkesmannen har her tolket ombudsmannen uriktig. Ombudsmannen har forutsatt at Fylkesmannens kompetanse til å føre tilsyn også omfatter adgangen til å prøve om vilkårene for å sende melding til barnevernet har vært oppfylt. Den sentrale begrunnelsen for at Fylkesmannen avsluttet de aktuelle sakene, var basert på slutninger og tolkninger av ombudsmannens brev og uttalelse som det ikke var dekning for. Fylkesmannen bes vurdere de aktuelle sakene på nytt. Fylkesmannen bes om å gjennomgå eventuelle andre saker med tilsvarende vurderinger, og om nødvendig behandle også disse sakene på nytt. Uttalelsen sendes i kopi til Statens helsetilsyn og Utdanningsdirektoratet, med oppfordring om å vurdere om deres retningslinjer og veiledninger er riktig forstått av Fylkesmannen.

Klageren søkte på et vikariat som klinisk ernæringsfysiolog i et helseforetak. Hun ble ikke innkalt til intervju, selv om hun fremsto formelt kvalifisert. Foretaket ansatte en nyutdannet person som tidligere hadde hatt et praksisopphold ved foretakets sykehus. I klagen til ombudsmannen skrev klageren at hun var overrasket over å ikke bli innkalt til intervju. Hun stilte seg videre tvilende til om ansettelsen var i tråd med kvalifikasjonsprinsippet. Ombudsmannen er kommet til at helseforetakets ansettelse og saksbehandling på flere punkter er i strid med de kravene som følger av ulovfestet rett. Foretaket har brutt kvalifikasjonsprinsippet ved å ansette en person som ikke oppfylte et av kravene i utlysningsteksten. Foretaket har også brutt plikten til å opplyse saken ved å ikke avholde intervjuer med aktuelle søkere. Videre har foretaket ikke overholdt kravet til skriftlighet i ansettelsessaker. Ombudsmannen ber foretaket merke seg de forholdene som er påpekt i uttalelsen, og innrette saksbehandlingen ved fremtidige ansettelser i tråd med dette.

En klagesak om utmåling av pasientskadeerstatning ble oversendt Helseklage i januar 2016. Helseklage opplyste da at behandlingstiden kunne bli alt fra noen uker til godt over ett år, og at gjennomsnittlig behandlingstid var tolv måneder. I november 2019 orienterte de om at målsettingen var å behandle saken innen utløpet av februar 2020. Sakens behandlingstid hittil på rundt 49 måneder er utvilsomt altfor lang og i strid med kravet i forvaltningsloven § 11a første ledd. Helseklage har siden flyttingen av Pasientskadenemndas sekretariat til Bergen ble påbegynt for fire år siden hatt svært lange behandlingstider i pasientskadesaker. Behandlingstidene er uakseptable og har vært det over flere år. Situasjonen blir stadig mer kritikkverdig etter hvert som tiden går uten at de nærmer seg et nivå som overholder de lovbestemte kravene i forvaltningsloven § 11 a. Ombudsmannen vil fortsette å følge med på behandlingstidene hos Helseklage. Uttalelsen er oversendt Helse- og omsorgsdepartement, som bes vurdere mulige tiltak for å bøte på situasjonen.

Ombudsmannen har vurdert saksbehandlingstiden i en sak om klage over standpunktkarakterer i 10. skoletrinn. Fylkesmannens saksbehandling i denne saken har etter ombudsmannens syn forløpt uten ugrunnet opphold. God forvaltningsskikk tilsier imidlertid at Fylkesmannen søker å følge opp saker som gjelder oppheving av standpunktkarakter for elever på 10. trinn i saker der Fylkesmannens vedtak fattes etter lærernes ferie har startet.

Saken gjelder saksbehandlingstiden for byggesaksklager i Oslo kommune. På bakgrunn av en klage hit, etterspurte ombudsmannen generell informasjon om restanser og saksbehandlingstid i byggesaksklager etter plan- og bygningsloven i kommunen. Etter byggesaksforskriften skal byggesaksklager være ferdigbehandlet i kommunen innen åtte uker. Ombudsmannen konstaterer at saksbehandlingstiden for klager som behandles politisk i Oslo kommune, er vesentlig lengre enn forskriftskravet. Ombudsmannen ber Oslo kommune sørge for at byggesaksklager behandles innenfor fristene i byggesaksforskriften. Herunder ber ombudsmannen kommunen iverksette ytterligere tiltak for å sikre at fristene blir overholdt, også i klagesaker som blir behandlet politisk.

Cappelen Damm ved Tanum vant anbudskonkurransen om kommersiell drift av bokhandel på Oslo lufthavn i 2015. Saken gjelder Tanums krav om innsyn i de øvrige tilbydernes tilbudte minimumsleie og omsetningsbaserte leie. Samferdselsdepartementet avslo innsynskravet under henvisning til at prisene var forretningshemmeligheter som kunne unntas etter offentleglova § 13 jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2. Ombudsmannen har kommet til at innsyn i disse leieprisene vil gi innsikt i tilbydernes prisstrategi på en slik måte at det vil kunne utnyttes i en fremtidig anbudskonkurranse. Innsyn vil derfor kunne skade konkurranseforholdene, og er underlagt taushetsplikt. Det er etter dette ikke grunn til å kritisere Samferdselsdepartementets avslag på kravet om innsyn i leieprisene.

En fylkeskommune lyste ut en stilling som gårds- og vedlikeholdsarbeider. I utlysningsteksten fremgikk det under punktet «kvalifikasjonar» at det var søkt etter en «agronom/landbruksmekaniker». Den ansatte var verken utdannet agronom eller landbruksmekaniker. Fylkeskommunen hadde vist til den ansattes realkompetanse som grunnlag for å fravike det som må tolkes som krav til utdanning i utlysningsteksten. Den ansatte hadde også en bakgrunn som ble vurdert som særlig verdifull, og han hadde en kompetanse som dekket et behov hos arbeidsgiver. Ombudsmannen viste til kvalifikasjonsprinsippet, og utlysningstekstens betydning i den forbindelse for å gjøre stillingen kjent for potensielle søkere. I denne saken brøt fylkeskommunen kvalifikasjonsprinsippet ved å ansette en person som ikke oppfylte utdanningskravet i utlysningsteksten. Dersom en arbeidsgiver underveis i prosessen ønsker å stille andre krav enn det som fremgår av utlysningen, skal stillingen som hovedregel lyses ut på nytt. Ved fremtidige ansettelsesprosesser må fylkeskommunen være bevisst på rammene som utforming av utlysningstekst setter for den videre ansettelsesprosessen.

Saken gjelder Utlendingsnemndas (UNEs) avslag på søknad om oppholdstillatelse for familieinnvandring på grunnlag av ekteskap, og etterfølgende utvisning med fem års innreiseforbud på grunn av tilbakeholdte opplysninger i familieinnvandringssaken. Oppholdstillatelsen ble avslått etter bestemmelsen om omgåelsesekteskap i utlendingsloven § 40 fjerde ledd, fordi UNE, etter en vurdering av objektive omstendigheter ved ekteskapet, kom til at søkers hovedsakelige formål med ekteskapsinngåelsen var å få oppholdsgrunnlag i Norge. At søkeren under oppholdssaken ikke opplyste om dette hovedmotivet for ekteskapet ble ansett som en tilbakeholdelse av opplysninger, som ga grunnlag for utvisning i medhold av utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a andre alternativ om å gi villedende opplysninger. Føringer i forarbeidene til omgåelsesbestemmelsen i utl. § 40 fjerde ledd legger til grunn at utlendingsmyndighetene «som hovedregel» ikke skal avslå søknader fra «søkere fra den fattigere del av verden som vurderer ekteskap med en vestlig person som en mulighet for en bedre tilværelse for seg og sine barn», forutsatt at ekteskapet skal ha en realitet. Ombudsmannen er kommet til at det er begrunnet tvil om UNE vurderte betydningen av føringene i forarbeidene ved den skjønnsmessige avgjørelsen av om søknaden om familieinnvandring skulle avslås. UNEs begrunnelse for skjønnet oppfylte heller ikke kravene i forvaltningsloven § 25 tredje ledd. UNE har heller ikke vurdert alle sentrale hensyn ved den skjønnsmessige avgjørelsen av om adgangen til å utvise skulle benyttes. Blant de hensyn UNE skulle ha vurdert er betydningen av usikkerheten knyttet til fastsettelsen av motivet for ekteskapsinngåelsen i oppholdssaken, og om utvisningspraksisen utgjør en skranke for reelle ektefellers muligheter til å søke om familieinnvandring, og for kontradiksjonen i slike familieinnvandringssaker. Videre burde UNE vurdert betydningen av forarbeidenes forutsetning om at det skal være mulig med en fornyet prøving etter avslag på opphold. Ombudsmannen kom til at skjønnet i utvisningssaken ikke er tilfredsstillende begrunnet, jf. forvaltningsloven § 25 tredje ledd, og til at det er begrunnet tvil om UNE har vurdert alle sentrale hensyn ved den skjønnsmessige fastsettelsen av innreiseforbudets lengde. På bakgrunn av dette ber ombudsmannen UNE om å behandle både oppholdssaken og utvisningssaken på nytt i samsvar med ombudsmannens merknader. Det bes om at dette gjøres innen 27. mars 2020 og at ombudsmannen orienteres om den fornyede behandlingen.