En fylkeskommune lyste ut en stilling som gårds- og vedlikeholdsarbeider. I utlysningsteksten fremgikk det under punktet «kvalifikasjonar» at det var søkt etter en «agronom/landbruksmekaniker». Den ansatte var verken utdannet agronom eller landbruksmekaniker. Fylkeskommunen hadde vist til den ansattes realkompetanse som grunnlag for å fravike det som må tolkes som krav til utdanning i utlysningsteksten. Den ansatte hadde også en bakgrunn som ble vurdert som særlig verdifull, og han hadde en kompetanse som dekket et behov hos arbeidsgiver. Ombudsmannen viste til kvalifikasjonsprinsippet, og utlysningstekstens betydning i den forbindelse for å gjøre stillingen kjent for potensielle søkere. I denne saken brøt fylkeskommunen kvalifikasjonsprinsippet ved å ansette en person som ikke oppfylte utdanningskravet i utlysningsteksten. Dersom en arbeidsgiver underveis i prosessen ønsker å stille andre krav enn det som fremgår av utlysningen, skal stillingen som hovedregel lyses ut på nytt. Ved fremtidige ansettelsesprosesser må fylkeskommunen være bevisst på rammene som utforming av utlysningstekst setter for den videre ansettelsesprosessen.

Saken gjelder Utlendingsnemndas (UNEs) avslag på søknad om oppholdstillatelse for familieinnvandring på grunnlag av ekteskap, og etterfølgende utvisning med fem års innreiseforbud på grunn av tilbakeholdte opplysninger i familieinnvandringssaken. Oppholdstillatelsen ble avslått etter bestemmelsen om omgåelsesekteskap i utlendingsloven § 40 fjerde ledd, fordi UNE, etter en vurdering av objektive omstendigheter ved ekteskapet, kom til at søkers hovedsakelige formål med ekteskapsinngåelsen var å få oppholdsgrunnlag i Norge. At søkeren under oppholdssaken ikke opplyste om dette hovedmotivet for ekteskapet ble ansett som en tilbakeholdelse av opplysninger, som ga grunnlag for utvisning i medhold av utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a andre alternativ om å gi villedende opplysninger. Føringer i forarbeidene til omgåelsesbestemmelsen i utl. § 40 fjerde ledd legger til grunn at utlendingsmyndighetene «som hovedregel» ikke skal avslå søknader fra «søkere fra den fattigere del av verden som vurderer ekteskap med en vestlig person som en mulighet for en bedre tilværelse for seg og sine barn», forutsatt at ekteskapet skal ha en realitet. Ombudsmannen er kommet til at det er begrunnet tvil om UNE vurderte betydningen av føringene i forarbeidene ved den skjønnsmessige avgjørelsen av om søknaden om familieinnvandring skulle avslås. UNEs begrunnelse for skjønnet oppfylte heller ikke kravene i forvaltningsloven § 25 tredje ledd. UNE har heller ikke vurdert alle sentrale hensyn ved den skjønnsmessige avgjørelsen av om adgangen til å utvise skulle benyttes. Blant de hensyn UNE skulle ha vurdert er betydningen av usikkerheten knyttet til fastsettelsen av motivet for ekteskapsinngåelsen i oppholdssaken, og om utvisningspraksisen utgjør en skranke for reelle ektefellers muligheter til å søke om familieinnvandring, og for kontradiksjonen i slike familieinnvandringssaker. Videre burde UNE vurdert betydningen av forarbeidenes forutsetning om at det skal være mulig med en fornyet prøving etter avslag på opphold. Ombudsmannen kom til at skjønnet i utvisningssaken ikke er tilfredsstillende begrunnet, jf. forvaltningsloven § 25 tredje ledd, og til at det er begrunnet tvil om UNE har vurdert alle sentrale hensyn ved den skjønnsmessige fastsettelsen av innreiseforbudets lengde. På bakgrunn av dette ber ombudsmannen UNE om å behandle både oppholdssaken og utvisningssaken på nytt i samsvar med ombudsmannens merknader. Det bes om at dette gjøres innen 27. mars 2020 og at ombudsmannen orienteres om den fornyede behandlingen.

Saken gjelder Tvedestrand kommunes eiendomsskattetaksering av et fellesareal. Eiendommen eies av en velforening, men en rekke eiendommer og personer har omfattende bruksrettigheter til eiendommen. Velforeningen mener at rettighetene reduserer mulighetene til å få omsatt eiendommen til eiendomsskatteverdien. Ombudsmannen har kommet til at eiendomsskatten skal ilegges velforeningen som eier, ikke hver enkelt rettighetshaver slik velforeningen har bedt om. Kommunen skulle imidlertid ha foretatt en konkret vurdering av hvorvidt bruksrettighetene har innvirkning på eiendomsskatteverdien. Kommunen bes behandle saken på nytt og om å foreta den nødvendige vurderingen. Kommunen bes også forsikre seg om at likhetsprinsippet er ivaretatt ved takseringen av hytteeiendommene med rettigheter til felleseiendommen.

Saken gjelder lovligheten av Skatteetatens stedlige kontroll i et privat hjem, jf. skatteforvaltningsloven § 10-4 første ledd om kontroll hos den opplysningspliktige. Spørsmålet i saken er hvilket beviskrav som må foreligge for at det utøves næringsvirksomhet fra et privat hjem før en eventuell stedlig kontroll finner sted, og på hvilket tidspunkt kravet må være oppfylt. Saken berører også Skatteetatens rutiner ved gjennomføringen av kontrollen. Ombudsmannen er kommet til at det som et minimum krav til bevis, må foreligge sannsynlighetsovervekt for at næringsvirksomhet utøves fra den næringsdrivendes private hjem før kontroll kan foretas. Sannsynlighetskravet må være oppfylt i forkant av kontrollen. Det vil følgelig ikke være adgang til å legge vekt på eventuelle funn under kontrollen ved en etterfølgende vurdering av om beviskravet var oppfylt. I den konkrete saken har Skattedirektoratet lagt vekt på funn fra kontrollen i vurderingen av om det var adgang til å foreta kontroll hjemme hos klageren. Sett i sammenheng med at beviskravet også var uheldig formulert i skattekontorets redegjørelse til Skattedirektoratet, er ombudsmannen kommet til at klagebehandlingen ikke er forsvarlig. Skattedirektoratet bes vurdere saken på nytt. Ombudsmannen forutsetter at både skattekontoret og Skattedirektoratet i større grad tydeliggjør den rettslige normen og hvordan vurderingen skal foretas ved behandlingen av fremtidige kontroller. For øvrig er ombudsmannen positiv til at Skattedirektoratet vil innta et punkt om gjennomføringen av kontroll i private hjem i rutinen for kontroll etter skatteforvaltningsloven § 10-4.

Saken gjelder krav om innsyn i korrespondanse mellom Steigen kommune og Bodø kommune i forbindelse med en anskaffelsessak og senere sak for Klagenemnda for offentlige anskaffelser. Steigen kommune avslo kravet med henvisning til offentleglova § 15 om interne dokumenter. Fylkesmannen i Nordland omgjorde vedtaket delvis ved å gi innsyn i enkelte dokumenter. Tre e-poster ble unntatt offentlighet med henvisning til offentleglova § 15 annet ledd, § 18 om rettssaksdokument og § 23 om hensynet til kommunens forhandlingsposisjon. Ombudsmannen er kommet til at Fylkesmannens begrunnelse etterlater «begrunnet tvil», jf. sivilombudsmannsloven § 10 annet ledd, til om vilkårene for unntak etter offentleglova § 15 annet ledd og § 23 første ledd er oppfylt. Videre er ombudsmannen kommet til at vilkårene for unntak etter offentleglova § 18 ikke er oppfylt. Fylkesmannens meroffentlighetsvurdering er også mangelfull. Ombudsmannen ber Fylkesmannen vurdere innsynskravet på nytt.

NTNU brukte elleve uker på å behandle et krav om partsinnsyn i en ansettelsessak. Årsaken til behandlingstiden ble opplyst å være lav feriebemanning. Ombudsmannen viste til at innsynssaker som hovedregel bør avgjøres samme dag, og senest innen tre dager. Feriefravær er ikke i seg selv saklig grunn til å fravike utgangspunktet om at innsynssaker skal avgjøres uten «ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Videre utgjør det brudd på forvaltningsloven § 11 a annet ledd og god forvaltningsskikk at klageren ikke mottok forsinkelsesmelding underveis. Ombudsmannen bemerket at fakultetets rutine, slik den ble beskrevet av NTNU selv i svaret til ombudsmannen, ikke oppfyller kravet om hurtig behandling. Ombudsmannen ber om at NTNU innen 1. april 2020 gir en redegjørelse for hvilke tiltak som er eller vil bli iverksatt for å sikre at fremtidige begjæringer om partsinnsyn behandles på en tilfredsstillende måte.

Saken gjelder krav om innsyn i Oslo politidistrikts operasjonslogg 10. august 2019 fra kl. 12.00 til 22.00 og lydfilen fra telefonsamtalen samme dag der politiet fikk melding om angrepet mot moskeen Al-Noor Islamic Centre i Bærum. Politidirektoratet avslo kravet om innsyn under henvisning til taushetsplikt for operasjonsloggen og organinterne dokumenter for lydfilen. Direktoratet hadde ikke tilgang til de to dokumentene det var bedt om innsyn i. Ombudsmannen har ikke funnet grunn til å kritisere direktoratets konklusjon om at det på det nåværende tidspunktet ikke er grunnlag for å utøve merinnsyn i lydfilen. Ombudsmannen kan vanskelig se at operasjonsloggen er taushetspliktig i sin helhet. Taushetspliktvurderingen er dessuten noe mangelfull. Direktoratet har ikke vurdert konkret hvilke opplysninger som er taushetspliktige, og dermed unntatt offentlighet. Ombudsmannen ber direktoratet behandle denne delen av saken på nytt. Det gir grunnlag for kritikk at direktoratet ikke hadde tilgang til lydfilen og operasjonsloggen ved behandlingen av klagesaken. Ved ikke å innhente dokumentene har direktoratet ikke oppfylt plikten til å påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Ombudsmannen har ikke innvendinger til direktoratets standpunkt om at å nekte innsyn i denne saken ikke innebærer et brudd på EMK art. 10 nr. 1.

Saken gjelder en kommunes behandling av sak om parkeringstillatelse for forflytningshemmede. Spørsmålet er om den kommunale klagenemnda overholdt forvaltningslovens krav til begrunnelse og plikt til å vurdere klagers anførsler da den behandlet klagesaken. Klagenemnda begrunnet ikke sitt vedtak da den avslo søknaden. Det foreligger således brudd på plikten til å begrunne vedtak samtidig med at vedtak treffes, jf. forvaltningsloven § 24 første ledd. Da ombudsmannen undersøkte saken ba vi om en redegjørelse for hva som hadde vært klagenemndas begrunnelse for vedtaket, og hvor denne fremgikk. I sitt svar til oss viste klagenemnda til sakens dokumenter. Det er etter ombudsmannens vurdering fremdeles uklart hva som var klagenemndas begrunnelse for avslaget. Ombudsmannen mener det knytter seg begrunnet tvil til om klagenemnda oppfylte sin plikt til å foreta en vurdering av klagers anførsel om at han hadde et «særlig behov» for parkeringstillatelse, jf. forvaltningsloven § 34 annet ledd annet punktum. På ovennevnte bakgrunn ber ombudsmannen kommunens klagenemnd om å behandle saken på nytt.

En intern søker til en stilling i Y i X kommune klaget til ombudsmannen fordi hun mente seg forbigått. Hun mente seg best formelt kvalifisert, og fryktet at det var lagt vekt på utenforliggende hensyn. Vurderingen av kandidatenes kvalifikasjoner var ikke nedtegnet skriftlig. Ombudsmannen er kommet til at ansettelsesprosessen ikke har vært i tråd med de ulovfestede kravene til skriftlighet som gjelder ved ansettelser. Vurderingen av de aktuelle søkernes formelle kvalifikasjoner er utilstrekkelig. Vurderingen av klagerens personlige egenskaper fremstår imidlertid som saklig og relevant, og det er derfor ikke grunnlag for å hevde at hun ble forbigått ved ansettelsen.

Saken gjelder søknad om fritak fra renovasjonsordningen og gebyrplikten i Solund kommune. Nordhordland og Gulen Interkommunale Renovasjonsselskap (NGIR) avslo søknaden. Vedtaket ble senere stadfestet av NGIRs styre som klagenemnd. Ombudsmannen er kommet til at styret i et interkommunalt selskap ikke kan opptre som klagenemnd for vedtak om fritak fra renovasjonsordningen truffet av selskapets administrasjon i første instans. NGIRs styre var derfor i denne saken ikke rett klageinstans. Ombudsmannen kan for øvrig ikke se at NGIRs klagenemnds (styrets) vedtak viser at det er foretatt en konkret vurdering av de objektive forholdene ved den omsøkte eiendommen, slik forurensningsloven krever. Dette innebærer at avslaget ikke er tilstrekkelig begrunnet. Ombudsmannen ber NGIRs styre i samråd med Solund kommune om å foreta en ny vurdering av hva som er rett klageinstans for vedtak vedrørende fritak fra renovasjonsordningen. Ombudsmannen ber også om at rett klageinstans vurderer klagesaken på nytt.