Det vises til tidligere korrespondanse i anledning deres klage 8. februar 2019 på vegne av det danske selskapet A, senest deres e-post 25. mars 2018. Klagen gjelder den delen av Skatteklagenemndas vedtak 8. mai 2017 hvor selskapet ble ilagt tilleggsavgift med 20 % (kr. 218 267). Selve etterberegningen av merverdiavgift er ikke påklaget hit. I henhold til dagjeldende overgangsbestemmelse i skatteforvaltningsloven ble merverdiavgiftsloven § 21-3 benyttet som hjemmel for ileggelsen av tilleggsavgift.

Saken gjelder spørsmålet om en ansatt som behandlet en sak om parkeringstillatelse for forflytningshemmede i førsteinstans, var inhabil ved tilretteleggelsen av saken for den kommunale klagenemnda. Den gjelder også klagenemndas begrunnelse for avslaget. Ombudsmannen er kommet til at saksbehandleren var inhabil etter habilitetsreglene i kommuneloven. Klagenemndas vedtak manglet dessuten skriftlig begrunnelse, og det oppfyller ikke kravene i forvaltningsloven §§ 24 og 25. Klagenemnda bes behandle saken på nytt.

Saken gjelder Statens sivilrettsforvaltnings avslag på en verges krav om timebasert godtgjøring i stedet for den faste årlige satsen, jf. vergemålsforskriften § 16. Godtgjøringen gjaldt blant annet forholdsvis omfattende undersøkelser for å finne inngangsverdien på aksjer solgt i 2011 og 2015, utført i forbindelse med arbeidet med den vergetrengendes skattemelding for 2015. I avslaget ble det vist til at sivilrettsforvaltningen hadde foretatt en «samlet vurdering», som blant annet bygget på at deler av vergens arbeid falt utenfor mandatet, og at arbeidet som var utført innenfor mandatet var mer omfattende enn nødvendig. Sivilrettsforvaltningen ga uttrykk for at undersøkelser av disposisjoner eller hendelser forut for vergeoppnevnelsen generelt vil falle utenfor vergens oppdrag. Ombudsmannen kan ikke se at det er grunnlag for et slikt syn. Det avgjørende kan ikke være når en disposisjon ble foretatt, men om en undersøkelse av den er nødvendig for å ivareta en aktuell økonomisk interesse for den vergetrengende, jf. vergemålsloven § 31. Verken regelverket eller vergens mandat i denne saken gir en slik avgrensning av oppdraget som sivilrettsforvaltningen la til grunn. Sivilrettsforvaltningen mente vergens arbeid lå «i grenselandet» for hva den faste satsen kunne anses å gi «rimelig dekning» for, jf. forskriften § 16. Etter ombudsmannens syn kan det ikke foretas en forsvarlig vurdering av et slikt grensetilfelle uten å ta konkret stilling til hvilken andel av vergens arbeid som faktisk skal avkortes. Det burde også foreligget retningslinjer eller praksis for hvor mye arbeid som uansett må forventes utført før det er aktuelt med timebasert godtgjøring. Det er en fare for vilkårlighet når det i grensetilfeller tas avgjørelser om timebasert godtgjøring ut fra en «helhetsvurdering», uten at det tas stilling til hvilket arbeidet som faktisk skal godtgjøres og hvor mye arbeid den faste satsen anses å gi rimelig godtgjøring for. Ombudsmannen er enig med sivilrettsforvaltningen når de uttrykker at det ikke er avgjørende for om det kunne gis timebasert godtgjøring at vergens arbeid ikke var klarert med Fylkesmannen på forhånd. Da det motsatte standpunktet er lagt til grunn i Statens sivilrettsforvaltnings håndbok for verger, ble sivilrettsforvaltningen anmodet om å vurdere korrigering av håndboken. På bakgrunn av manglene ved rettsanvendelsen og skjønnet mener ombudsmannen at vedtaket må anses ugyldig. Sivilrettsforvaltningen bes om å vurdere saken på nytt.

Spørsmålet i saken er om unntaket i merverdiavgiftsloven § 3-4 for sosiale tjenester mv. gjelder for utleie av arbeidskraft for enkelte typer tjenester ved driften av akutt-/asylmottak. Tjenestene det er tale om, er administrasjon/økonomioppgaver og vakthold. Ombudsmannen er enig i Skatteklagenemdas konklusjon om at utleie av arbeidskraft til akutt-/asylmottak – som ikke på selvstendig grunnlag utgjør en helhetlig sosial tjeneste – ikke skal unntas avgift etter merverdiavgiftsloven § 3-4 tredje ledd.

Utdanningsdirektoratet avslo et krav om innsyn i dokumenter om internkontroll. Personen som ba om innsyn, påklaget avslaget. Direktoratet oversendte saken til Kunnskapsdepartementet for klagebehandling 22. januar 2019. Departementet behandlet klagen 8. mars 2019. Ombudsmannen er kommet til at departementets klagesaksbehandlingstid var for lang og i strid med lovens krav. Departementet har opplyst at saksbehandlingstiden ikke er representativ for innsynssaker generelt, og har videre beklaget at klageren ikke ble orientert om tidsbruken. Ombudsmannen legger opplysningene til grunn, og forutsetter at departementet i fremtidige saker overholder lovens frist.

Saken gjelder dels om Utlendingsdirektoratet (UDI) har adgang til å vente med å behandle flyktningens søknad om fornyet midlertidig oppholdstillatelse (asyl) til utvisningssaken hans er avgjort. Det andre hovedspørsmålet er om UDI har adgang til fortsatt å stille utvisningssaken hans i bero ca. 10 år etter at den ble åpnet. Ombudsmannen har ikke rettslige innvendinger til at utvisningssaken fortsatt er stilt i bero. Ombudsmannen mener at UDI ikke har adgang til å avvente behandlingen av klagerens søknad om oppholdstillatelse (asyl) så lenge utvisningssaken er stilt i bero. Ombudsmannen ber UDI realitetsbehandle klagerens søknad om fornyet midlertidig oppholdstillatelse så snart som mulig.

Saken gjelder Fylkesmannens behandling av klage på at barneverntjenesten nektet de biologiske foreldrene samvær med eget barn etter omsorgsovertakelse. Avgjørelsen om å stoppe samværet ble tatt etter at lagmannsretten hadde avsagt dom om omsorgsovertagelse, fratagelse av foreldreansvar og samtykke til adopsjon, men før den påankede dommen var rettskraftig. Barnets biologiske far klaget til Fylkesmannen, og gjorde gjeldende at det var fylkesnemnda som eventuelt kunne redusere samværet. Fylkesmannen opprettet ikke tilsynssak, men sendte saken til kommunen for oppfølging. Kommunen opprettholdt sin vurdering om å nekte samvær, og Fylkesmannen fulgte ikke klagen opp ytterligere. Kravene til Fylkesmannens saksutredning og begrunnelse når de tar stilling til henvendelser om feil hos barnevernet, vil variere ut fra den aktuelle feilens alvorlighetsgrad. Saker med påstander om alvorlige pliktbrudd som ikke kan avskrives som helt usannsynlige, kan ikke avsluttes uten noen form for nærmere utredning. Ombudsmannens kan vanskelig se at barnevernloven ga kommunen myndighet til å begrense retten til samvær etter omsorgsovertagelsen, eller at rettsavgjørelsene i saken innebar noen begrensning i samværsretten i perioden frem til adopsjonen ble gjennomført. Slik saken er opplyst, forelå det heller ikke en slik akutt fare for liv eller helse at kommunen kunne anses å ha hjemmel i nødrett, slik kommunen skal ha hevdet ovenfor Fylkesmannen. På denne bakgrunn er ombudsmannen kommet til at Fylkesmannen i større grad skulle foretatt en utredning og vurdering av kommunens hjemmelsgrunnlag før de vurderte om det skulle opprettes tilsynssak eller iverksettes andre tiltak som følge av klagen.

Saken gjelder Forsvarets begrensninger av eierens rådighet over en eiendom nær det militære området på Ramsund i Tjeldsund kommune. Forsvarsbygg har oppgitt tre ulike rettslige grunnlag for slik rådighetsbegrensing, som til en viss grad dekker ulike deler av eiendommen. Grunneiers krav om erstatning for disse rådighetsbegrensningene ble avslått av Forsvarsbygg, og avslaget ble klaget inn for ombudsmannen. Ombudsmannen besluttet å foreta nærmere undersøkelser av det rettslige grunnlaget som knyttet til seg kommuneplanens arealdel, vedtatt i 2004. Deler av klagers eiendom er her båndlagt for Forsvaret. Ombudsmannen er kommet til at rettsvirkningen av kommuneplanens båndlegging for Forsvaret falt bort etter fire år, da den ikke ble fulgt opp med en reguleringsplan. Forsvaret har siden 2008 feilaktig lagt til grunn at de har hjemmel i kommuneplanen for å begrense klagerens rådighet over denne delen av eiendommen. Ombudsmannen ber på dette grunnlag om at Forsvarsbygg vurderer klagers krav om erstatning på nytt.

Saken gjelder Utlendingsnemndas (UNEs) avgjørelser i en sak om familieinnvandring. En jente fra Somalia søkte i 2010 om oppholdstillatelse for å gjenforenes med sin mor i Norge etter farens død. Etter egne opplysninger var søkeren da 14 år. Søknaden ble avslått fordi UNE mente at den oppgitte moren ikke var hennes mor. Ny søknad i 2013 ble avslått fordi UNE mente at den oppgitte moren ikke hadde del i foreldreansvaret. UNE vurderte den siste saken på nytt i 2017, etter at ombudsmannen hadde kritiserte UNE for manglende utredning, og etter at Oslo tingrett opphevet UNEs vedtak som ugyldig. UNE opprettholdt imidlertid avslaget, men begrunnet det med manglende oppfyllelse av underholdskravet. Det er i hovedsak dette siste vedtaket – og UNEs vurdering der av gyldigheten av det første vedtaket – som har vært gjenstand for undersøkelser i denne omgang. Ombudsmannen er kommet til at saken var for dårlig utredet da UNE avslo den første søknaden begrunnet med manglende dokumentert slektskap, uten at det ble tilbudt en DNA-analyse for å avklare den oppgitte familierelasjonen. Feilen er av en slik karakter at det første vedtaket må anses som ugyldig. Dette innebærer at det første søknadstidspunktet skulle vært lagt til grunn ved behandlingen av den andre søknaden, og at det skulle vært vurdert om unntaket fra underholdskravet i utlendingsforskriften § 10-8 for barn under 15 år kom til anvendelse. Også UNEs siste vedtak i saken må derfor anses ugyldig, og saken må behandles på nytt. UNE har ved samtlige vedtak om avslag kun tatt stilling til det ene vilkåret de har ansett avgjørende, noe som har bidratt til en svært lang total behandlingstid. Nesten ni år etter at den første søknaden ble fremmet har saken ennå ikke fått sin endelige løsning, og barnet på 14 år som ville bo hos sin mor er nå snart 23 år. Etter ombudsmannens syn burde UNE av hensyn til fremdriften i saken utredet og tatt stilling til alle de sentrale vilkårene på et tidligere tidspunkt. For at saken nå skal finne sin endelige løsning innen rimelig tid, ber ombudsmannen om at UNE ved den fornyede behandlingen av saken utreder og tar stilling til alle sentrale vilkår i saken, med mindre det viser seg helt uomtvistelig at et avgjørende vilkår ikke er oppfylt, slik tilfellet kan tenkes å være dersom en DNA-analyse avkrefter slektskapet.

Saken gjelder Utlendingsdirektoratets (UDIs) behandlingstid i en sak om oppholdskort som familiemedlem av en EØS-borger. UDI brukte nesten ni måneder på å behandle saken. Dette er et brudd på utlendingslovens og EØS-rettens absolutte behandlingsfrist på seks måneder. Søkeren ble heller ikke holdt orientert om sakens fremdrift underveis på en tilfredsstillende måte.