Saken gjelder klage over takseringen i en eiendomsskattesak. Kommunen hadde ikke realitetsbehandlet klagen fordi den mente at klagen var fremsatt på samme grunnlag som en tidligere klage over samme takst. Ombudsmannen er kommet til at det ikke er grunnlag for å avvise en klage over overtakst fordi det også tidligere har vært klaget over for høy takst. Det avgjørende er om det i klagen fremmes nye argumenter som fordrer at kommunen må ta stilling til andre spørsmål enn i tidligere klage. Da ombudsmannen ikke kan se at det er grunnlag for avvisning, bes kommunen om å ta den aktuelle klagen til behandling.

Saken gjelder fylkesmannens plikt til å behandle klager over vedtak i saker om skoleelevers psykososiale miljø. Ombudsmannen er kommet til at Fylkesmannen skulle behandlet klagene på kommunens vedtak 3. mai 2017 og 5. juli 2017 etter opplæringslovas kapittel 9a slik det lød frem til lovendringen som trådte i kraft 1. august 2017. Fylkesmannen bes om å foreta en slik klagebehandling nå. Videre bes Fylkesmannen om å orientere ombudsmannen om sin oppfølging av saken.

Saken gjelder Helseklages behandlingstid i en enkeltsak om utmåling av erstatning for pasientskade og Helseklages generelle behandlingstider i pasientskadesaker. Behandlingstiden i enkeltsaken frem til nå har vært 41 måneder, og saken forventes ferdigstilt innen 43 måneder. Saken lå først ubehandlet i 36-37 måneder i påvente av ledig saksbehandlerkapasitet. Denne behandlingstiden er utvilsomt alt for lang og i strid med forvaltningsloven § 11 a første ledd. Gjennomsnittlig behandlingstid i avsluttede utmålingssaker har det siste året ligget på mellom 31 og 37 måneder. Det har vært lange saksbehandlingstider siden flyttingen til Bergen ble påbegynt for tre år siden. Det er positivt at Helseklage har satt i verk tiltak for å bøte på situasjonen, men tiltakene har så langt ikke vært tilstrekkelige. Problemene som følge av omorganiseringen kan i stadig mindre grad forsvare lange behandlingstider ettersom tiden går. Det er positivt at Helseklage nå skal ha etablert en rutine for å sende ut informasjon om forventet saksbehandlingstid og eventuelle forsinkelser. Informasjonen til klagerne i enkeltsaken var imidlertid ikke tilfredsstillende. Ombudsmannen vil fortsette å følge med på saksbehandlingstidene hos Helseklage, og på at klagerne rutinemessig mottar informasjon underveis i saksbehandlingen. Det forutsettes at klagerne i enkeltsaken får informasjon om forsinkelsen og ny forventet behandlingstid dersom saken ikke avsluttes innen utgangen av mars 2019.

Saken gjelder Utlendingsnemndas (UNEs) avslag på en søknad fra en etiopisk jente om oppholdstillatelse i familieinnvandring med en som er oppgitt å være hennes far i Norge. Avslaget er begrunnet med at søkeren ikke hadde dokumentert eller sannsynliggjort sin identitet. Bakgrunnen var særlig en sammenligning av et bilde av søkeren og et bilde av ei jente fra en visumsøknad i 2006. UNE mente at det var samme person som nå søkte familieinnvandring som hadde søkt om visum i 2006. Siden det den gang var oppgitt et annet navn, et annet fødselsår og et annet slektskapsforhold til referansepersonen enn det som var oppgitt i familieinnvandringssøknaden, mente UNE at det var tvil om søkerens identitet. Ombudsmannen er kommet til at saken ikke var tilstrekkelig utredet da UNE avgjorde søknaden om familieinnvandring. UNE skulle ha foretatt flere undersøkelser, blant annet DNA-analyser, for å søke å avklare søkerens identitet. Ombudsmannen mener også at søkeren, som på vedtakstidspunktet var oppgitt å være nesten 13 år gammel, skulle ha blitt tilbudt en samtale etter bestemmelsene i utlendingsforskriften om høring av barn.

Saken gjelder Fylkesmannens behandling av en klage på en bydels sviktende helse- og omsorgsoppfølging av en bruker som ikke evnet å ta vare på seg selv. Klagen ble fremsatt av brukerens søster rett før brukeren døde. Fylkesmannen oppfattet klagen utelukkende som en rettighetsklage og avsluttet saken etter å ha fått bydelens redegjørelse for tiltakene den siste måneden før brukeren døde. Ombudsmannen mener Fylkesmannen handlet i strid med god forvaltningsskikk og forsvarlig saksbehandling ved ikke å spørre brukerens søster om hun også ønsket en vurdering av om bydelen hadde begått pliktbrudd. Fylkesmannen bør derfor vurdere saken på nytt. For at oppfølgingen av søsterens eventuelle anmodning skal bli forsvarlig og i tråd med pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a, må Fylkesmannen også ta i betraktning opplysninger som går lenger tilbake i tid enn siste måned før bruker døde. Søsteren må få anledning til å sende inn supplerende dokumentasjon, hvis hun ønsker det.

Saken gjelder spørsmål om det er klagerett på kommunenes beslutninger om ulovlighetsoppfølging etter plan- og bygningsloven § 32-1. Videre gjelder saken hva fylkesmennene skal prøve ved klager på kommunenes manglende ulovlighetsoppfølging. Ombudsmannen er kommet til at kommunenes beslutninger om å forfølge ulovligheter eller la det være, ikke er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Borgerne har da ikke klagerett på slike beslutninger. Når kommunene avviser klager fra borgerne på manglende ulovlighetsoppfølging, er dette avvisningsvedtak som kan påklages til fylkesmennene, jf. forvaltningsloven § 2 tredje ledd. Når fylkesmennene mottar klager på slike avvisningsvedtak, skal fylkesmennene – etter ombudsmannens syn – bare prøve om det var riktig av kommunene å avvise klagen, det vil si om beslutningene det klages på er enkeltvedtak som er undergitt klagerett.

Saken gjelder Oslo politidistrikts behandling av en klage på to politibetjenters opptreden i forbindelse med en ransaking og beslag. Politidistriktet brukte nesten seks måneder på å besvare klagen. Politidistriktet oversatt også ombudsmannens frister for å gi opplysninger om saken. Henvendelser ble først besvart tre og en halv måned etter den opprinnelige fristen, etter to purringer. Behandlingstiden knyttet til klagen over politiets opptreden skyldtes ifølge politidistriktet «interne misforståelser» i distriktet. Med hensyn til ombudsmannens henvendelser ble behandlingstiden oppgitt å skyldes sen registrering og interne misforståelser. Klagen over politiets opptreden kan ikke anses avgjort «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Klageren ble heller ikke gitt tilfredsstillende informasjon om saksfremdriften underveis, jf. § 11 a annet ledd og alminnelige normer for god forvaltningsskikk. Politidistriktet har heller ikke oppfylt sin plikt til å gi ombudsmannen nødvendige opplysninger innen fastsatte frister, jf. sivilombudsmannsloven § 7 første ledd og sivilombudsmannsinstruksen § 6 annet ledd. Samlet sett fremstår politidistriktets håndtering av sakskomplekset som klart kritikkverdig. Politidistriktet har opplyst at det vil undersøke hvorfor det tok nesten to måneder før ombudsmannens brev 23. mai 2018 ble registrert på saken hos distriktet. Ut fra det som har fremkommet av undersøkelsene herfra, bør distriktet også på mer generelt grunnlag gå gjennom sine rutiner for håndtering og registrering av innkomne henvendelser, og for å sørge for klarhet i den interne ansvarfordelingen i denne typen saker.

Sivilombudsmannen har av eget tiltak og på generelt grunnlag henvendt seg til Trygderetten for å få en redegjørelse for Trygderettens bruk i sine kjennelser av slutningsformen henvisning uten opphevelse, som fra 2016 var ny i trygderettsloven § 21 fjerde ledd siste punktum. Spørsmålet var om også denne slutningsformen er eller kan være «til gunst» for ankende part med rett til sakskostnader etter trygderettsloven § 29. Ombudsmannens mener at bruken av slutningsformen henvising uten å oppheve vedtaket vil kunne være «til gunst» for ankende part, men at sakene eller sakstyper må vurderes konkret. For øvrig tok ombudsmannen Trygderettens redegjørelse til etterretning.

Saken gjelder påstand om saksbehandlingsfeil og forbigåelse ved ansettelse ved en utenriksstasjon. Klager mente at språktestene ikke var gjennomført likt for ham og den ansatte, og at han var forbigått ved ansettelsen. Ombudsmannen har ikke rettslige innvendinger mot gjennomføringen av språktestene eller vurderingen av kandidatenes kvalifikasjoner. Klager kan heller ikke sies å ha blitt urettmessig forbigått ved ansettelsen.

Saken gjelder Fylkesmannen i Xs behandling av en klage over helsehjelp fra en kvinnelig innsatt i Y fengsel. Klagen gjaldt blant annet at hun bare har tilgang til mannlig fysioterapeut og lege, at hun ikke ble informert om retten til å ha kvinnelig sykepleier til stede under konsultasjoner og legens behandling av pasientens underlivsplager. De spesielle forholdene innsatte er underlagt, med en høyere forekomst av enkelte helseproblemer og kvinnelige innsattes særlige sårbare situasjon kan tenkes å gi økt risiko for brudd på retten til forsvarlige og verdige helsetjenester. Fylkesmannen har derfor et særlig ansvar for å undersøke om en klage fra en kvinnelig innsatt gir grunn til å opprette rettighetssak og/eller foreta en pliktbruddvurdering. Fylkesmannen må også gi den innsatte tilstrekkelig veiledning slik at hun kan ivareta sine interesser etter helse- og omsorgslovgivningen. Det fremstår som uklart om Fylkesmannen har behandlet saken som en rettighetssak, som en sak om pliktbrudd eller som en felles sak etter begge sporene. Ombudsmannen er enig med Fylkesmannen i at dette burde fremkommet tydeligere ved avslutningen av saken. Fylkesmannen burde uansett ha avklart formålet med klagen med den innsatte før saken ble behandlet. Fylkesmannens behandling av rettighetsspørsmålene har ikke vært i tråd med god forvaltningsskikk. Det fremgår ikke av oversendelsesbrevet til kommunen at Fylkesmannen har ansett saken som en rettighetsklage, at kommunen skal foreta en forberedende klagebehandling eller at saken skal sendes tilbake til Fylkesmannen dersom klagen ikke tas til følge i kommunen. Fylkesmannen bes følge opp saken overfor kommunen og eventuelt behandle klagen. Selv om Fylkesmannen må ha en viss frihet med hensyn til hvordan deres undersøkelser av om det foreligger pliktbrudd skal innrettes, står ikke Fylkesmannen fritt til å avgjøre om det skal tas stilling til de pliktbrudd som er tatt opp. Det er ikke relevant om en vurdering av pliktbrudd for eksempel vil ta lang tid å behandle, slik Fylkesmannen har lagt til grunn. Fylkesmannen bes om å avklare med klageren hvorvidt hun ønsker en vurdering av om det foreligger pliktbrudd og i tilfelle gjøre de nødvendige undersøkelsene av saken.