Saken gjelder dispensasjon fra kommuneplanens arealdel til oppføring av hytte i randområdet for villrein. Fylkesmannen i Oslo og Akershus hadde i sitt vedtak kommet til at hensynene bak kommuneplanen ikke ville bli vesentlig tilsidesatt ved at dispensasjon ble gitt. Videre kunne Fylkesmannen ikke se at det knyttet seg ulemper til dispensasjonen, men at hytta ville bli en «rekreasjonsmulighet og fremme trivsel» for tiltakshaver. Fylkesmannen fant denne fordelen klart større enn ulempene, og stadfestet kommunens dispensasjonsvedtak. Ombudsmannen er kommet til at klagevedtaket Fylkesmannen i Oslo og Akershus har truffet i denne saken, lider av flere feil og mangler. Manglene knytter seg både til spørsmålet om de hensyn som ligger bak bestemmelsen det dispenseres fra, blir vesentlig tilsidesatt (plan- og bygningsloven § 19-2 annet ledd første punktum), og om fordelene ved å gi dispensasjon er klart større enn ulempene etter en samlet vurdering (plan- og bygningsloven § 19-2 annet ledd annet punktum). Ombudsmannen er også kommet til at Fylkesmannen ikke i tilstrekkelig grad har vurdert prinsippene i naturmangfoldloven §§ 8 til 12, jf. § 7. Ved undersøkelse i marken (befaring eller besiktigelse) skal hensynet til kontradiksjon og likebehandling av partene ivaretas. Fylkesmannen bes om å vurdere saken på nytt.

Saken gjelder Rissa kommunes behandling av klage i sak om startlån. Ombudsmannen kom til at forvaltningslovens regler om begrunnelse og underretning av vedtak ble brutt ved behandlingen av saken i den interne kommunale klageordningen. Videre er det uklart om kommunens saksbehandling i denne og andre klagesaker om startlån har et slikt skille mellom behandlingen i førsteinstansen og klageinstansen som kreves etter habilitetsreglene i kommuneloven § 40 nr. 3 bokstav c. Kommunen ble bedt om å gjennomgå sine rutiner og praksis, og å behandle den konkrete saken på nytt.

Ombudsmannen har undersøkt saksbehandlingstiden i Skatteklagenemnda på generelt grunnlag og av eget tiltak. Det avsluttende brevet fra ombudsmannen til Skattedirektoratet er gjengitt her: «Høsten 2017 mottok ombudsmannen noen klager på…

Saken gjelder en forelders rett til informasjon om behandlingen av barn under 12 år etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4. I denne saken var barnet til behandling hos en psykologspesialist, blant annet på grunn av enkelte forhold far var årsaken til. Av den grunn mente Fylkesmannen i Sør-Trøndelag at det var grunnlag for å «begrense» informasjonen til far om behandlingen av sønnen. Ombudsmannen er kommet til at det er begrunnet tvil om valget av tilsynssak var riktig spor ved behandlingen av fars klage. Om klagen skulle behandles som tilsyns- eller rettighetssak, eventuelt begge deler, burde uansett vært avgjort i samråd med ham. Etter ombudsmannens syn kan det unntaksvis tenkes situasjoner der helseinformasjonen til foreldre om barn under 12 år kunne begrenses, også før en slik adgang ble lovfestet 1. januar 2018. Dette forutsatte imidlertid en konkret vurdering av hvilke skadevirkninger forelderens tilgang til den aktuelle informasjonen ville kunne ha for barnet. Fylkesmannen hadde ikke foretatt en konkret vurdering av om det var grunnlag for å begrense informasjonen til far. Fylkesmannen kunne heller ikke på en forsvarlig måte ta stilling til et eventuelt brudd på retten til informasjon, uten å ha klarlagt hvilken informasjon far hadde rett til å få, og hvilken informasjon han hadde fått.

Saken reiser flere problemstillinger knyttet til Fylkesmannens behandling av en sak om behandling med legemidler uten eget samtykke, jf. psykisk helsevernloven § 4-4. Fylkesmannen oppgir ikke i vedtaket hvilke lovregler som regulerer adgangen til tvangsmedisinering, og angir uriktig rettslig vurderingstema når tvangsmedisineringen tilsynelatende begrunnes med at pasienten «mest sannsynlig profiterer på stabil medisinering». Dette gjør det uklart om saken er behandlet ut fra en korrekt forståelse av vilkårene for tvangsmedisinering i lovens § 4-4 fjerde ledd. Vedtaket inneholder ikke noen opplysninger om Fylkesmannens vurdering av mulige bivirkninger, jf. phvl. § 4-4 annet ledd bokstav a), og om hvorfor det er gjort unntak fra kravet om 3 dagers undersøkelsestid før vedtak om tvangsmedisinering. Når Fylkesmannens vedtak kun nevner ett av flere medikamenter omfattet av sykehusets vedtak, kan vedtaket ikke uten videre anses å omfatte alle disse medikamentene. Det er derfor uklart hvilke medikamenter som omfattes av Fylkesmannens vedtak. Fylkesmannens begrunnelse er mangelfull på flere punkter, og oppfyller ikke kravene i forvaltningsloven §§ 24 og 25 jf. § 33. Manglene ved begrunnelsen gjør det usikkert om Fylkesmannen har vurdert alle vilkårene for tvangsmedisinering og om disse er forstått riktig

Saken gjelder Rogaland statsadvokatembeters saksbehandlingstid for en begjæring om innsyn i straffesaksdokumenter i en avsluttet straffesak. Statsadvokatembetet hadde brukt omlag fire måneder på å behandle innsynsbegjæringen. Ombudsmannen viste til at Riksadvokatens veileder om innsyn i straffesaksdokumenter, alminnelige regler om saksbehandlingstid i forvaltningen og hensynene bak reglene om saksbehandlingstid i offentleglova tilsa at innsynsbegjæringer skal avgjøres raskt. Ombudsmannen fant at statsadvokatembetets saksbehandlingstid i den foreliggende saken var for lang. Videre bemerket ombudsmannen at en rask og hensiktsmessig behandling av innsynsbegjæringer forutsetter interne rutiner som gjør det praktisk gjennomførbart å vurdere innsynssaker fortløpende.

Saken gjelder en detaljregulering hvor arealformålet er i samsvar med kommuneplanens arealdel, men hvor tillatt utnyttelsesgrad avviker. Fylkesmannen i Buskerud hadde stadfestet detaljreguleringen uten i særlig grad å problematisere forholdet til kommuneplanenes arealdel. Ombudsmannen er kommet til at avviket i tillatt utnyttelsesgrad er såpass stort at det her foreligger vesentlige avvik fra kommuneplanens arealdel. I slike tilfeller er det krav om konsekvensutredning, og manglende konsekvensutredning er en saksbehandlingsfeil. Fylkesmannen er bedt om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder spørsmålet om en kommune plikter å oversende sakens dokumenter i en innsynssak til Fylkesmannen som klageinstans. Bergen kommune hadde avslått et krav om innsyn i et notat utarbeidet av Kommuneadvokaten i Bergen. Notatet inneholdt råd om hvordan kommunen burde stille seg til et forelegg kommunen var ilagt av politiet for brudd på utlendingsloven. Avslaget ble påklaget, og Bergen kommune nektet å oversende dokumentet til Fylkesmannen i Hordaland i forbindelse med klagebehandlingen. Kommunen mente de hadde et krav på fortrolighet fordi det er tale om advokatråd gitt i en straffesak, og at dette tilsa at Fylkesmannen ikke kunne kreve å få dokumentet oversendt i forbindelse med klagebehandlingen. Ombudsmannen er kommet til at kommunen plikter å oversende dokumentet til Fylkesmannen i forbindelse med klagebehandlingen. Den omstendighet at notatet er å anse som advokatråd i en straffesak, innskrenker ikke klagerens rett til overprøving etter offentleglova. Verken bevisforbudene eller beslagsforbudet i straffeprosessloven og tvisteloven, praksis i tilknytning til EMK art. 8 eller kommunens uavhengige stilling i forhold til statlig forvaltning, begrunner unntak fra hovedregelen om at kommunen plikter å oversende sakens dokumenter til Fylkesmannen som klageinstans.

Saken gjelder kriminalomsorgens avslag på søknad om overføring til fengsel med lavere sikkerhet. Søknaden ble blant annet begrunnet med muligheten til å få hyppigere besøk av sønnen på 6 år. Hvis domfelte har barn, skal det ved vurderingen av om overføring til fengsel med lavere sikkerhet skal innvilges, alltid tas hensyn til om dette vil være til barnets beste. Det er uheldig at den vurderingen som ble foretatt av hensynet til sønnen, ikke kom klart frem i kriminalomsorgens vedtak. Ombudsmannen understreker viktigheten av at de vurderingene som foretas synliggjøres i vedtaket, og forutsetter at kriminalomsorgen sørger for at det i fremtidige saker blir gitt en begrunnelse som også omfatter en vurdering av hensynet til barnets beste. Utover dette finner ombudsmannen å kunne la saken bero med den begrunnelse Kriminalomsorgen region øst nå har gitt.

Saken gjelder Fylkesmannen i Rogalands behandling av en klagesak om partsinnsyn i en barnevernssak. Fylkesmannen brukte nesten fem måneder på å behandle saken. Klageren mottok verken et foreløpig svar eller annen underretning om saksbehandlingstiden underveis, til tross for at hun skriftlig etterspurte informasjon om sakens fremdrift. Innsynssaken kan ikke anses behandlet «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Videre var det brudd på forvaltningsloven § 11 a annet ledd og god forvaltningsskikk at klageren ikke ble sendt et foreløpig svar eller forsinkelsesmeldinger, og at klagerens skriftlige spørsmål om sakens fremdrift hos Fylkesmannen ikke ble besvart. Fylkesmannen har nå truffet avgjørelse i klagerens innsynssak. I tråd med god forvaltningsskikk har Fylkesmannen videre beklaget sin håndtering av saken. Ombudsmannen ber Fylkesmannen om å ta de grep som er nødvendige for å sikre at fremtidige klagesaker om partsinnsyn behandles med tilstrekkelig hurtighet. Videre bes det om at Fylkesmannen gjennomgår sine rutiner, for å sikre at det i fremtiden sendes ut slik informasjon som er påkrevd for å holde parten tilfredsstillende orientert om saksbehandlingen underveis.