Saken gjelder dispensasjon fra plan for bruksendring av sjøbod på Flekkerøy i Kristiansand kommune. Kommunens dispensasjon for den ene sjøboden ble omgjort og avslått av Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder, og vedtaket ble bragt inn for ombudsmannen. Spørsmålet var blant annet om hensynene bak plankravet og arealformålet i gjeldende arealplan ble vesentlig tilsidesatt, jf. plan- og bygningsloven § 19-2 annet ledd første punktum. Ombudsmannen er kommet til at Fylkesmannens vedtak ikke var tilstrekkelig begrunnet, da det ikke fremgikk av vedtaket hvilke konkrete hensyn som er vektlagt i dispensasjons-vurderingen. På bakgrunn av den etterfølgende begrunnelsen Fylkesmannen har gitt, har ombudsmannen likevel funnet å kunne la saken bero.

Saken gjelder klage over vedtak om tilknytningsavgift og betaling for vannforbruk i Fjell kommune. Rådmannen ved kommuneadvokaten forberedte og traff kommunens vedtak. Da vedtaket ble påklaget, nedtegnet og underskrev kommuneadvokaten tilretteleggingen og innstillingen til klagenemnda etter instruks fra ordføreren. Kommuneadvokaten deltok også i klagenemndas møte for å svare på spørsmål om faktum. Ombudsmannen er kommet til at kommuneadvokatens medvirkning ved klagebehandlingen var i strid med kommunelovens regel om habilitet. Ombudsmannen ber kommunen om en fornyet klagebehandling.

Saken gjelder dispensasjon fra byggegrense i gjeldende detaljreguleringsplan. Dersom det skal gis dispensasjon fra bestemmelser i plan- og bygningsloven eller planer gitt i medhold av loven, må de kumulative vilkårene i § 19-2 annet ledd være oppfylt. Dispensasjon kan ikke gis dersom hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra, eller hensynene i lovens formålsbestemmelse, blir vesentlig tilsidesatt. I tillegg må fordelene ved å gi dispensasjon være klart større enn ulempene etter en samlet vurdering. Ombudsmannen er kommet til at det knytter seg begrunnet tvil til Fylkesmannens standpunkt om at hensynene bak bestemmelsen om byggegrense i detaljreguleringsplanen, ikke ble «vesentlig» tilsidesatt ved dispensasjonen. Fylkesmannen bes om å vurdere saken på nytt.

Saken gjelder Helseklages behandlingstid i en enkeltsak om utmåling av erstatning for pasientskade og Helseklages generelle behandlingstider i pasientskadesaker. Behandlingstiden i enkeltsaken hos Helseklage, på mer enn 38 måneder hittil, har vært altfor lang. Saken har versert i Norsk pasientskadeerstatning, Pasientskadenemnda og rettsvesenet siden 2006 og skulle i større grad vært prioritert av Helseklage. Informasjonen som er gitt til klageren, om forventet behandlingstid og forsinkelser under behandlingen av saken, har heller ikke vært tilfredsstillende. Helseklage har opplyst at den gjennomsnittlige behandlingstiden i pasientskadesaker var redusert fra 24 måneder til 17 måneder i oktober 2017 og er forventet å gå ned til 12 måneder i løpet av våren 2018. Denne utviklingen i behandlingstidene er positiv. Ombudsmannen understreker likevel at målet for gjennomsnittlig behandlingstid ikke må føre til at de eldste sakene blir nedprioritert. Ombudsmannen ber om at klagerens sak avsluttes så snart som mulig. Videre forventer ombudsmannen at Helseklage i fremtiden holder klagerne opplyst om forventet behandlingstid og eventuelle forsinkelser, i samsvar med kravene til god forvaltningsskikk.

Saken gjelder Sivilforsvarets bruk av tjenestepliktig personell under Sykkel-VM 2017. På bakgrunn av en konkret klagesak fant Sivilombudsmannen grunn til å ta opp med Justis- og beredskapsdepartementet generelle spørsmål om retten til å benytte tjenestepliktig personell fra Sivilforsvaret under planlagte arrangementer. Det ble stilt spørsmål ved departementets forståelse av sivilbeskyttelsesloven § 4, som hjemler Sivilforsvarets oppgaver og ansvar, og ved skrankene for bruk av tjenestepliktige etter Norges menneskerettslige forpliktelser. Ombudsmannen uttalte at det var tvilsomt om Sivilforsvaret handlet innenfor rammene i sivilbeskyttelsesloven og unntaksbestemmelsene i EMK artikkel 4 da det ble innkalt tjenestepliktige til innsats under Sykkel-VM. Saken viser at det er behov for en tydeliggjøring av grensene for bruken av tjenestepliktige.

Kommunen hadde ansatt en tospråklig faglærer med yrkesutdanning fra utlandet. Utdanningen var ikke godkjent av Utdanningsdirektoratet, slik det stilles vilkår om i opplæringsforskriften § 14-6 første ledd. Ombudsmannen kom til at det ikke var tilstrekkelig at søknad om godkjenning var sendt eller under behandling på tidspunktet for ansettelse. For å oppfylle vilkåret i forskriften måtte godkjenningen ha foreligget senest da ansettelsesvedtaket ble truffet.

En elev på ungdomstrinnet som var sterkt hørselshemmet hadde vedtak fra kommunen om rett til opplæring i og på tegnspråk og rett til spesialundervisning i alle fag. Elevens foresatte klaget over manglende oppfyllelse av retten til tegnspråkopplæring, men Fylkesmannen kom til at elevens tegnspråkrettigheter var oppfylt. Dette ble hovedsakelig begrunnet med at det var uklart hvilken tegnspråkopplæring eleven hadde krav på, og hvordan den skulle organiseres. I samsvar med Utdanningsdirektoratets veileder om spesialundervisning praktiserer Fylkesmannen en rett til å klage på manglende oppfølging av vedtak om spesialundervisning. Ombudsmannen tok ikke stilling til om det foreligger noen separat klageadgang på oppfyllelse av vedtak om tegnspråkopplæring etter opplæringsloven § 2-6. Eleven skulle uansett ha spesialundervisning i alle fag med avvik fra læreplaner. Også undervisningen i og på tegnspråk skulle dermed gis som spesialundervisning, med tilhørende klagerett. Ombudsmannen uttalte at forvaltningen må respektere foreldrenes valg av om barn skal ha tegnspråk som førstespråk. Når Fylkesmannen i en klagesak skal vurdere om skolen har fulgt opp barnets tegnspråkrettigheter, kan de verken overprøve foreldrenes språkvalg eller kommunens vedtak om rett til grunnskoleopplæring på tegnspråk, Selv om det var uklarheter i den sakkyndige utredningen fra PPT som lå til grunn for kommunens vedtak om tegnspråkopplæring og spesialundervisning, kunne ikke Fylkesmannen unnlate å foreta en realitetsvurdering av om den faktiske opplæringen eleven hadde fått, var i tråd med hans rett til opplæring i og på tegnspråk. Da saken gjaldt elevens rettigheter skoleåret 2015/2016, ble ikke Fylkesmannen bedt om å behandle den på nytt. Ombudsmannen forutsatte imidlertid at Fylkesmannen behandler fremtidige klagesaker i samsvar med merknadene og synspunktene i denne uttalelsen.

Fylkesmannen i Hordaland stadfestet Bergen kommunes vedtak om å gi dispensasjon fra bestemmelse om etasjeantall i gjeldende reguleringsplan. I vurderingen av om hensynene bak reguleringsplanen ville bli vesentlig tilsidesatt la Fylkesmannen blant annet vekt på at reguleringsplanen i noen grad hadde mistet sin funksjon som styringsredskap og at det omsøkte tiltaket var innenfor høydebegrensingen i plan- og bygningsloven § 29-4 første ledd. Ombudsmannen er kommet til at det knytter seg tvil til om de forholdene som er vektlagt, kan begrunne den dispensasjonen som er gitt. Det fremstår blant annet som uklart i hvilket omfang reguleringsplanens bestemmelse om etasjeantall er fraveket i planområdet. Videre synes ikke Fylkesmannen å ha vurdert klagernes anførsel om at det fantes alternative utbygginger som ikke nødvendiggjorde dispensasjon fra plan. Fylkesmannen bes om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder tre tiltakshaveres søknad om tilskudd til skredsikringstiltak, som var utført på boligeiendommenes deres. NVE avslo søknaden fordi tiltaket var gjennomført før søknaden om tilskudd ble sendt. Olje- og energidepartementet fastholdt avslaget, og tilføyde at tiltakshaverne ikke oppfylte tilskuddsregelverkets krav om å dokumentere at sikringstiltaket ikke kunne realiseres uten støtte fra NVE. Ombudsmannen uttalte at regelverket ikke ga adgang til rutinemessig å avslå søknader som kom inn etter at tiltaket var påbegynt. Hvorvidt slike søknader skal avslås, må avgjøres etter en konkret og helhetlig vurdering. Ombudsmannen konkluderte med at departementet ikke hadde foretatt en tilstrekkelig vurdering, og departementet ble derfor bedt om å vurdere saken på nytt.

En av søkerne til 50% stilling som sykehjemslege i X kommune mente seg forbigått ved ansettelsen. Han antok at kommunen hadde lagt avgjørende vekt på søkernes villighet til å tre inn i et ledig fastlegevikariat. Vikariatet var ikke nevnt i utlysningsteksten. I klagen hit ble det også anført at en av de involverte i ansettelsesprosessen var inhabil, og at fastlegevikariatet burde vært lyst ut. Ombudsmannen kom til at det knyttet seg begrunnet tvil til om kvalifikasjonsvurderingen av den ansatte bygget på fullt ut saklig og forsvarlig grunnlag. Kommunen ble kritisert for uryddig saksbehandling i ansettelsesprosessen, og for ikke å ha lyst ut fastlegevikariatet.